Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Pinlig å være norsk - med stortingsprest

Publisert over 7 år siden

Når nå Kirken også vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, så oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning.

 

Stortinget blir oppfattet som samfunnets symbol for våre viktigste fellesverdier, og skal være en arbeidsplass for mennesker med ulike livssyn. Religion/livssyn er ofte den enkeltes viktigste identitetsmarkør. Hvordan kan man snakke om likeverd for kolleger – og for medmennesker for øvrig - når man aksepterer at det ansettes en egen prest på Stortinget, som iført prestesnipp utøver en tjeneste på vegne av sitt eget livssyn i arbeidsplassens egne lokaler. 

 Oslo bispedømme legger ikke skjul på at hensikten med denne virksomhet nettopp er å formidle ”evangeliet og troen på Gud”. Biskop Ole Christian Kvarme sier det slik ifølge dagens Vårt Land:

 ”Tjenesten her handler om å være nærværende i møte med mennesker i «det stille rom». Det krever en prest som har erfaring med sjelesorg og veiledning. Vi ser også etter en prest som er en god kommunikator og som kan formidle evangeliet og troen på Gud i våre liv. "

 Vi livssynshumanister er vokst opp med statskirke og en skole med bønn, salmesang og prestebesøk. Vi har vent oss til å resignere i mange relasjoner, siden vi har vært en minoritet i en massekultur, og først og fremst engasjert oss på barna vegne - hvor vi har oppnådd en gradvis utvikling, millimeter for millimeter. Men når nå Kirken også vil utnytte vårt felles Storting til å drive sjelesorg og kristen forkynnelse, så oppleves det som en krenkelse av overordnet symbolsk betydning. At politikere jeg selv har gitt min støtte nå ser ut til å ville akseptere ansettelse av stortingsprest, vil få følger for min egen tillit til disse og deres parti.

 Dette dreier seg om prinsipper av global betydning. Som tidligere leder for den internasjonale humanistunionen IHEU gjaldt mitt og organisasjonens fremste engasjement å hindre krenkelser, vold, utstøtelser, drap og opprør på grunn av livssynskonflikter. Jeg var bl. a. i Pakistan og holdt et foredrag for lærere på universitetet i Islamabad. En av professorene sa i debatten: ”Hvordan kan du komme hit og belære oss om toleranse for andres livssyn, når du selv representerer et land med statskirke.” I India møter jeg den samme argumentasjon når det gjelder konflikter mellom hinduer og muslimer. I Midt-Østen vil striden om religionene og deres ulike politiske og sosiale status kunne utløse enda verre katastrofer enn dem vi nå er vitne til.

 Og her i Norge reviderer vi en grunnlov som opprettholder favorisering av Den norske kirke og bestemmer at kongen skal være kristen. Og så ansetter vi en stortingsprest.

 Det er flaut.

 

 

 

Gå til innlegget

Miraklenes tid – troens bevis

Publisert over 7 år siden

Den postmoderne relativisme burde ikke nøytralisere alt engasjement for sannhet og redelighet i miljøer som har gjort etikk til sitt varemerke. Som kirken.

Igjen rigges det til for kristne sommerstevner, hvorav de fleste er drevet eller influert av den nye karismatiske bevegelse. Denne “vekkelse” var  fra 60-årene representert ved Troens Bevis i Kvinesdal – som i flere tiår var brohode for amerikansk mirakelkristendom og som senere på symbolsk vis er blitt opphøyet fra et brofeste på Sørlandet til himmelens skyer, ved at stifteren er blitt påmalt Norwegians flyhale. Dessverre er trosbeviset etterhvert blitt det sentrale element  i den ekspansive del av både den lutherske og reformerte kirke, etterat den filosofisk pregede og reflekterte kristne trosdimensjonen hadde fått en anstendig status ved teologiske læresteder. Dette var et livssyn også vi ateister kunne forholde oss til på saklig vis, idet vi kunne stille oss agnostisk til den ukjente virkelighet og uendelighet. Men de påståtte mirakler i den nye religionsimporten tilhører et problematisk tilbakeskritt, smertelig for dem av oss som er blitt bedratt av disse “tegn og under”, og skuffende for dem som har håpet på et respektabelt fellesskap med  kristne naboer. Det er et interessant tegn i tiden at en luthersk sogneprest i Oslo med bakgrunn i den karismatiske Oase-bevegelsen, avlyste en dialog med meg i sin menighet, mens den kjente pinselederen David Østby inviterte meg som samtalepartner til sin tradisjonelle pinsekirke på Lørenskog. Jeg vil håpe at oppmersomheten rundt de siste sommeres barnehelbredere i Stavanger, “fall i Ånden” i Fredrikstad og demonkulten i Kristiansand, i år vil gjøre arrangørene mer tilbakeholdne med annonsering av gudsbevis. Avisen Vårt Land har på ansvarlig journalistisk vis bidratt til kjennskap og åpenhet også om uverdige forhold i denne type menighetswliv. Men for norsk presse for øvrig er bedehusets engler og demoner mindre interessant enn spåkjerriginger på Grønland og helbredere i Snåsa. Den postmoderne relativisme burde likevel ikke nøytralisere alt engasjement for sannhet og redelighet i miljøer som har gjort etikk til sitt varemerke. Som kirken.    
Gå til innlegget

Katolsk flerguderi

Publisert over 7 år siden

Hva tenker våre ”progressive” konvertitter om helgendyrkelsen?

 

 I yngre dager hadde jeg en venninne fra et katolsk land i Europa. Hun var oppdratt til å fremsi bønner til helgener og kunne flere av dem på rams. Etter hvert som tenårene svant ble hun bekymret for at hun fortsatt ikke hadde fått seg en kjæreste, og syklet derfor ukentlig til nabobyen hvor et kapell var vigslet til en helgen som nettopp var behjelpelig med å ordne romantiske allianser for sine tilbedere. Hun tente sine lys, knelte og fremsa sin bønn til denne helgen. Men effekten uteble, og tilslutt oppgav hun denne metoden og flyttet til Norge, bort fra småbyen til et åpnere og friere miljø, hvor hun kunne gjøre sine egne valg – og ble en omsvermet ung dame. Hun forlot både sin tro og sin kirke. En del år senere ble jeg med henne på en tur til hjemlandet, hvor hun hadde frydefull glede av å stikke innom flere kirker og forsyne seg med hellige lys som ble tatt med hjem til Norge som hevn.

 Daglig er det hundretusener av katolikker som kneler eller står med bøyd hode foran bilder av helgener og fremsier sine bønner, altså til døde mennesker som har fått status som bønnesvarere med mirakuløse evner.

 Jeg mener denne helgendyrkelse er en primitiv form for flerguderi (polyteisme) , som i ulike versjoner gjenfinnes i religiøse tradisjoner som de fleste av oss er oppdratt til å avvise som avguder. Man både lovpriser og ber til mennesker som blir gitt overmenneskelig status i himmelen. I kirker over hele verden er det egne altere til disse, troende kneler for dem og ber ritualiserte bønner. Det kan da ikke være tvil om at slik praksis bryter med forestillingen om monoteistisk kristendom, selv om det også i dette hierarkiet av mektige vesener også finnes en ”hovedgud”. Katolske apologeter sier at helgnenes oppgave er å gå i forbønn for de troende, og derved utføre en mindre ”guddommelig” handling. Men uansett har disse himmelske vesener en selvstendig funksjon, og relaterer seg direkte til den håpefulle jordiske tilbeder. Kirkens egne ritualer åpner ikke bare for en forbønnsfunksjon, hvor helgenenen viderebringer den troendes bønn. Helgnene lovprises og æres som selvstendige himmelske vesener, både gjennom ritualisert hyllest, lys, kneling, offer og glorifiserte bilder i egne kapeller.

 Jomfru Maria står her selvsagt i en særstilling, med en posisjon i verdens katedraler som overgår endog mange hinduistisk gudeskikkelser (Verdens mest polyteistiske religion). I vårt eget land stusses det ikke over følgende lovprisning:

 "Hellige Maria, Jomfru og Mor, du Dronning over Nordens land, med alle slekter priser vi deg salig,"

 Og den fromme eller nødstilte sjel kan be om hjelp på følgende måte til et hundretalls av helgener:

 "Mikael, Peter, Johannes. Andreas, Lavrans. Thomas, Olav, Klement og Nikolas. Alle helligmenn, pass godt på meg, natt og dag, livet mitt og sjelen min."

 Jeg forundres over at ”opplyste” venner ved konvertering og medlemsskap bidrar til å legitimere den katolske kirkes syn på homofili, abort, skilsmisse og gjengifte. Men i like høy grad stusser jeg over at de samtidig bidrar til å støtte og opprettholde en helgenkultus som overgår hva som helst innen den alternative New Age-kultur eller den karismatiske pinsetradisjon.

 

 

 

Gå til innlegget

Muslimer er ikke "livsfarlige" !

Publisert over 7 år siden

Men religionskritikk kan og bør rettes mot de krefter og de miljøer i alle religioner som utsetter mennesker for sosiale, mentale og fysiske skader.

I 11 år - siden 2003 -  har følgende overskrift fra et Dagblad-intervju med meg ligget på topp på Googles internett-oversikt over mine aktiviteter: "Islam er livsfarlig". Overskriften er blitt brukt som støtte til hatefull og unyansert kritikk av islam og muslimer. Sogar aktive innvandringsmotstandere har vist til overskriften som om dette var et syn som ble delt av Human-Etisk Forbund såvel som internasjonale humanister.

Jeg ønsker ikke å benekte betydningen av skarp og kvalifisert kritikk av islam, like fullt som jeg støtter de internasjonale nyateisters kritiske fokus mot kristendom og kirke. Men  generelle advarsler mot "livsfarlige" religioner hører ikke hjemme i en sivilisert livssynsdebatt. Slik var overskriften selvsagt heller ikke ment, og dersom Google-redaksjonen leser det jeg her skriver, vil jeg herved be dem om å legge dette innlegget godt synlig i tillegg til den artikkel de har lagt på topp gjennom alle disse år. Følgende  avsnitt fra den såkalte brødteksten i Dagblad-artikkelen nyanserer mine kritiske refleksjoner etter mange års opplevelser og konfrontasjoner med både kristendom og islam:

" I Vesten har humanismen vunnet over kristenfundamentalismen. Blant annet har den vitenskapelige kritikken av kildene for religionen ført til et tvisyn i kirka. Kristne mener ikke lenger nødvendigvis at alt som står i Bibelen er Guds ord som skal følges til punkt og prikke. Den har tatt det beste ut av sin tro og videreført de positive sidene. Hat er erstattet av toleranse. Hvis ikke vi klarer å åpne for det samme tvisynet i islam, er vi fortapt, sier Fragell. Det siste året har han blant annet vært i Pakistan, der den lokale humanistlederen dr. Younis Shaikh nå sitter på dødscelle, dømt for blasfemi."

Med andre ord: Religionskritikk kan og bør rettes mot de krefter og de miljøer i alle religioner som utsetter mennesker for sosiale, mentale og fysiske skader. Her har islam et betydelig utviklingspotensiale i flere land med muslimsk forfatning og styre, og det er en utfordring til både empati og rasjonalitet å følge kritisk med situasjonen både for enkeltpersoner og utsatte grupper der fundamentalismen råder. Uten et slikt engasjement hadde min pakistanske venn, dr. Shaikh vært død idag. 

I Norge har vi idag både troende og "kulturelle" muslimer som fortjener ære og anerkjennelse for sin med menneskelighet og positive samfunnsinnsats.  Muslimer er ikke livsfarlige.

Gå til innlegget

Religionskritikk - sivilisasjonens medisin

Publisert over 7 år siden

Hvem skapte forutsetningene for endringer som bidro til at religionene ikke er blitt totalt utdaterte rariteter? Gunn Hild Lem med religionskritikk for "folk flest" - i og utenfor kirken.

Som 20-årig evangelist ble jeg under en møteserie oppsøkt av en lokal kristen leder som “sleit med tobakken” og ville at jeg skulle legge hendene på ham og be Gud om a sette ham fri fra lasten. Jeg hadde ingen erfaring som håndspålegger, men gjorde som jeg ble bedt om. Til min overraskelse falt mannen overende på gulvet med kramper og rystelser, og vitnet senere om at Gud ved min hjelp hadde fjernet all lyst på nikotin. Hendelsen førte til oppstyr i bygda, og fulle bedehus.

 

Med andre ord: Jeg kunne blitt mirakelpredikant. Med den fremgang jeg ellers hadde, kunne jeg blitt en konkurrent til visse amerikansk-inspirerte forkynnere som gjorde lykke med sine ”trosbevis”. Hvorfor skjedde det ikke? Fordi jeg hadde en far, predikanten og skribenten Øivind Fragell, som nettopp hadde kritisert den spekulative karismatiske kristendomsvariant som var i ferd med å etablere seg i norsk kristenliv. (Svermeriets farer, Norsk Litteraturselskap). Hvis ikke jeg hadde kjent min fars kritiske argumenter, kunne jeg ha blitt fanget av min egen suksess, låst til masten.

 

Kristendommen er 2000 år gammel, og bygger på enda eldre tradisjoner. Hvordan ville verden sett ut om ikke kristne ledere kontinuerlig – og med økende hastighet - hadde revidert sin egen tro og praksis? (I dag er helvete og forbudet mot homofili på vei mot skraphaugen!) Men hvem skapte forutsetningene for endringer som bidro til at religionene ikke er blitt totalt utdaterte rariteter? Var det ikke nettopp religionskritikerne, som fant sine argumenter hos filosofer, biologer, historikere, astrofysikere, medisinere, psykologer, sosialantropologer …? Men stod ikke religionens forsvarere på sine tradisjoner inntil slaget var tapt, og flukt var den eneste mulighet for overlevelse?

 

For meg ble faget religionshistorie utgangsdøren fra dogmatisk kristentro, og sporen til religionskritisk engasjement. Jeg stilte meg selv spørsmålet: Hva ville skjedd med meg som sjelevinnende tenåring om jeg hadde visst at deler av Det nye testamente er interpolerte (tilføyde) tekster, og hele boksamlingen snekret sammen etter usikkert skjønn med ulike motiver gjennom årtier og endog århundreder? Skulle jeg bare lukke øynene for at ungdom fortsatt rekrutteres til aktivt menighetsliv utenat de noensinne er blitt informert om fakta og kritikk som kunne ført til andre veivalg?

 

Gunn Hild Lem stiller nå disse spørsamål i sin lillle bok Religionskritikk, som etter min mening vil bli en STOR bok i dialogen om tro og livssyn i Norge.Gunn Hild Lem gjør ikke som de verdensberømte ateist-aktivister, som nå fyller tusenvis av boksider med stoff om vitenskapelige alternativene til religiøse postulater. (Takk og pris for innsatsen, Dawkins & Co). Hun begrenser seg til kunnskap og problemstillinger som kan forstås av ”folk flest”, men som likevel får med seg nettopp de spørsmåls- og utropstegn som virkelig betyr noe.

 

Hvis noen etter å ha lest, forstått og tatt stilling til Gunn Hild Lems utfordinger, likevel sier: Jeg forblir i mitt trossamfunn, så bør en slik konklusjon for oss religionskritikere være mindre problemastisk enn at unge og eldre venner verken kjenner spørsmålene eller svarene. Men jeg vil likevel måtte tilføye for egen del: jeg skulle ønske jeg var blitt konfrontert på tilsvarende måte før skjebnebestemmende valg var blitt tatt i mitt eget liv.  

  



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere