Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Human-Etisk Forbund og «gudsdimensjonen»

Publisert over 6 år siden

Reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.

Eirik Flikke spør meg et annet sted her på VD om Human-Etisk Forbund (HEF) aksepterer et B-lag i sin organisasjon som er mindre religionskritiske og som holder muligheten åpen for en «gudsdimensjon». Spørsmålet et så vidtrekkende at et svar ikke passer inn i min tråd om tungetale, så jeg legger her svaret ut som et eget innlegg.

Som pensjonist er jeg ikke den rette til å gi et autoritativt svar på HEFs vegne, men jeg kan formidle mitt inntrykk som fortsatt aktiv i organisasjonen.

HEF stiller ikke noe krav om «rett tro» for medlemsskap, og mange melder seg nok inn av sympati med virksomheten vår, og da i særlig grad med våre seremonier, uten at de har et ferdig utviklet forhold til det humanistiske livssyn – filosofisk sett. De fleste av disse er ikke aktive religionskritikere, men er i praksis sekulære og mener at stat og kommune ikke ved lov skal favorisere kirke og presteskap.

Når det kommer til selve livssynet, tidligere kalt human-etikk, men nå oftere humanisme i samsvar med vår internasjonale bevegelse, så er det fra stifteren Kristian Horns tid til i dag en romslighet for spørsmål og undring som ikke sperrer for ukjente «dimensjoner», men som stiller seg avvisende til trosbekjennelser om det man ikke kan vite. «Ærlighet ved erkjennelsens grense», ble nærmest er slagord fra HEFs første tid, mens man gjerne også siterte den svenske filosofen Ingemar Hedenius, som sier: «Du skal ikke holde noe for sant, hvis du ikke har gode grunner for det.»

Slike holdninger er også blitt kalt agnostisisme, og det har i lange tider vært vanligst at norske human-etikere (nå humanister) har betegnet seg som agnostikere. Nå har dette endret seg, ved at man sier ar man er agnostiker i forhold til det man så langt ikke vet, men at man er ateist (uten gudstro) i forhold til de gudeskikkelser som presenteres av religionene.

Hva så med den «gudsdimensjon» Flikke etterspør. Hvis man med dette uttrykk mener eksistensens ukjente «noe», så vil jeg anta at man ikke vil bli utstøtt av verken A-eller B-lag i HEF, men han vil bli gjort oppmerksom på at bokstavene gud er problematisk i kommunikasjonen og bør unngås for ikke å skape misforståelser. Hvis man derimot i realiteten er deist og aktivt tror på en fjern og ukjent skaper og opprettholder, vil man neppe finne seg til rette i HEFs lokaler, heller ikke som stolbærer og ryddegutt.

Det er likevel vanskelig å være helt kategorisk i denne grenseoppgangen, i og med at gudsbegrepet kan være flertydig. Noen sier at Gud er «kjærlighet» og for den verdenskjente teologen Paul Tillichs er Gud tilværelsens «dypeste grunn». Med slike «guder» vil man også kunne finne venner blant HEFs religionskritikere, men man vil av nødvendige pragmatiske grunner neppe få jobb som kommunikasjonssjef. Men gode Eirik Flikke, reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.   

 

 

Gå til innlegget

Tungetale i nytt terreng - for godt?

Publisert over 6 år siden

Jeg kan ennå ikke tilgi meg selv. Men jeg gjør så godt jeg kan for å begrense risikoen for andres nedverdigelse.

 

Den tidligere pinsevenn, kunstneren Håvard Rem taler i tunger på sin nye plate, en religionsfaglig og teologisk nyhet som fortjener den plass den fikk i Vårt Land 12.5. Rem bedriver imidlertid intet «opprør», hevder han , for det er allerede gjort av Levi Fragell. Jeg tror for min del at dette utspill vil skape minst like stort oppstyr som noen av mine anstrengelser, og jeg kan meget vel forstå at pinseledere som uttaler seg om saken ikke roper noe halleluja. Her bringes pinsefestens tunger ned på jorda (for godt?), hvor de rettelig hører hjemme, enten som nevrologiske forstyrrelser eller tillært ordgyteri – eller et kunstnerisk eksperiment.

I en fremragende kommentarartikkel i samme avis dagen derpå (13.5) av Alf Gjøsund (nå også utlagt her på VD) heter det i ingressen at tungetalen allerede "taper terreng" i de karismatiske miljøer. Jeg håper det er riktig, for "det er det gode grunner til", slik Gjøsund hevder og begrunner.

Utifra egne erfaringer vil jeg gjerne si noe om disse gode grunner, som innebærer at jeg må problematisere omtalen av Håvard Rems ungdomsminner fra tungetale-miljøet. Hans egen åndsdåp og tungetale i tenårene (13 år gammel) fremstilles som positive hendelser. Dette kan bidra til å uskyldiggjøre en religiøs praksis som har skapt livsvarige traumer for mange. En predikantkollega fra min egen fortid slet med disse mentale sår til han døde for kort tid siden. Og selv kan jeg si at dette gjelder det smerteligste, mest opprivende og mest demoraliserende forhold i mitt eget liv, og som det har vært vanskeligst å være ærlig om, inntil jeg «sto fram» i min bok Vi som elsket Jesus. 

Det er nemlig slik at alle som er blitt blitt frelst i pinsebevegelsen gjennom mer enn hundre år (siden tilblivelsen i 1907) har forventet å gå videre til neste erfaring i sin utvikling som kristne: å bli åndsdøpt og tale i tunger. Er du åndsdøpt eller er du ikke åndsdøpt, var det spørsmål man måtte leve med i år etter år. ”Han er ikke åndsdøpt, men han er en fin broder,” ble det sagt i benkeradene, mens den fine broderen ydmykt gikk rundt med kollektkurven og påtok seg å kjøre de gamle hjem etter møtet.

Allerede tidlig i tenårene begynte jeg selv å søke Åndens dåp «med tungene som tegn». Det skjedde ved at man gikk frem i vekkelsesmøtet eller i det såkalte ettermøtet og søkte ”mer av Gud”. Ofte ville da predikanten eller ledere i menigheten legge hendene på søkeren og på denne måte forsøke å formidle Ånden. Lett påvirkelige mennesker kan ved slike anledninger oppleve rystelser, kramper, og komme med usammenhengende rop og tale. Opplevelsen tolkes da som åndsdåp. Men for de fleste gikk det ikke så lett. Intet skjedde. Man bønnfalt Jesus, gråt og hulket, og blandet sine skrik med de andre søkende som heller ikke hadde opplevd «å komme gjennom».

Jeg var blant disse, og årene gikk. Det gikk på selvfølelsen løs. Løsningen? Jeg satte i gang med å bable lyder og ord som falt meg inn. Flaut, flaut, flaut… Jeg kan ennå ikke tilgi meg selv. Men jeg gjør så godt jeg kan for å begrense risikoen for andres nedverdigelse.

 


 

Gå til innlegget

Når det ukjente blir Gud

Publisert over 6 år siden

Jeg er glad jeg la katekismen til side og istedet fikk meg et teleskop rettet mot det ukjente.

Mine betraktninger om ateismens økende status og utbredelse (Vårt Land 11.4, VD 25.4) er blitt imøtegått blant annet med påstander om at utviklingen går motsatt vei. Siden både NTB og den kristne presse nylig har offentliggjort Gallups oversikt om religionens svekkede rolle i store deler av verden, vil jeg her ikke gjenta mine påpekninger, men jeg vil kommentere spørsmål som er stilt om mitt eget forhold til tro og ateisme:

Jeg er ateist (uten gudstro) fordi jeg i ­moden alder aldri har sett, møtt eller oppdaget noen gud å tro på. Men jeg har selvsagt ikke kunnskap om alt som fins i den uendelige verden. Langt, langt, langt derifra. Min viten - erkjennelse - har en snever grense rundt mitt eget liv og en relativt kortvarig sivilisasjonsutvkling. Hva som er bak denne grensen kan jeg bare spekulere om. Men alt jeg ikke vet, min agnostisisme, er en kilde til fascinasjon, berikende undring og spore til ny kunnskap. Vitenskapens grenser ekspanderer åpenbart. Men etter å ha møtt endel av verdens fremste forskere i mitt internasjonale virke, er jeg blitt følelsesmessig berørt av at disse også undres - med ærbødighet.

Religionene har hatt gode og dårlige funksjoner. Den mest negative kan være at de har sperret for friheten til utsikt og innsikt, for eksempel i kosmologi og biologi. De har hindret og skambelagt undring og drømmer for millioner. Gjennom generasjoner har de plassert sine guder og dogmer der tvil, nysgjerrighet og forskning har søkt åpenhet og rom. Grensekontrollen ved troslærens murer har vært så streng at forsøk på gløtt i ­sprekkene har vært fordømt og straffet. Vi frafalne, også vi som elsket Jesus, vet en del om dette. Mitt vitnesbyrd i dag er at jeg er glad jeg la katekismen til side og i stedet fikk meg et teleskop rettet mot det ukjente.

Gå til innlegget

Ateismen på fremmarsj

Publisert over 6 år siden

I Norge i dag utgis en bok med tittelen Presten og ateisten, hvor poenget er at disse to skikkelser ikke bare respekterer hverandre, men omgås som venner. Hva har skjedd?

Une Bratberg har i Dagens Vårt Land en interessant artikkel om amerkanske areister, som ikke har det «lett». Hun har åpenbart rett. Det kan bli både kvinnelige og homofile presidenter i USA, før en ateist får rom i Det hvite hus. Men det vil like fullt være et tidsspørsmål. Bare i løpet av min egen funksjonstid som internasjonal ateistisk humanist, er ateister blitt synlige i amerikansk debatt og kulturliv, med navn som Carl Sagan, Isaac Asimov,Daniel Dennet, Kurt Vonnegur, Sam Harris….

Erklærte fritenkere prøvde inntil den senere tid å begrense bruken av ordet ateisme, som blant folk flest virket provoserende og endog skremmende.  I den humanistiske verdensbevegelsen brukte vi derfor heller ordet ”nonteist”, og mange beskyttet seg bak det mindre provoserende uttrykket agnostiker. I Norge i dag utgis en bok med tittelen Presten og ateisten, hvor poenget er at disse to skikkelser ikke bare respekterer hverandre, men omgås som venner.

Hva har skjedd? Forklaringen kan være mangfoldig i en verden hvor språk og kommunikasjon er i kontinuerlig prosess, men jeg har festet meg ved tre mulige årsaker til den erklærte ateismes økende utbredelse og popularitet:

 

  1. Etter ”murens fall” og avviklingen av de tidligere kommunistiske regimers ateisme, er skremmebildet av den totalitære ateisme bleknet.
  2. Flere av verdens fremste vitenskapelige forskere har nå kastet seg inn i debatten om guds eksistens og avviser de tradisjonelle religiøse forklaringer og modeller. Noen av disse bruker helt ubesværet utrykket ateisme om sitt ståsted, noe som gjør det mindre problematisk for studenter og publikum for øvrig å kalle seg ateister.
  3. Ordet ateisme har endret betydning i den vanlige bruk, og beskriver gjerne at man ikke har tro på noen av de guder man får beskrevet. Å være uten gudstro i denne forstand betyr ikke at man vet eller er sikker på at det ikke finns ”noe” utenfor egen erkjennelses grense. I forhold til det man ikke vet, vil en ateist av denne utgave også være agnostiker.

 

Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det imidlertid på sin plass å minne om at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra et ikke-religiøst livssyn som den mest fanatiske åpenbaringsreligion. Men slik verdensorganisasjonen for humanister selv definerer sitt livssyn, er det like klart at fraværet av gudstro (ateisme) er en del av definisjonen. Den grunnleggende forutsetning er nemlig ikkereligiøs. Det internasjonale humanistforbund (IHEU) sier følgende i det ”mimumstatement” alle medlemsgrupper må underskrive : ”Humanism is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.” (Humanismen har ingen gudstro, og aksepterer ingen overnaturlig virkelighetsforståelse).

 I Chambers dictionary heter det: “Humanism: Any system which puts human interests and the mind of man paramount, rejecting the supernatural, belief in god etc.” (Ethvert system som setter menneskelige interesser og menneskets tanker I høysetet, avvisning av det overnaturlige, gudstro etc.)

Ateismen – i betydningen fravær av gudstro – blir således en nødvendig forutsetning for det livssyn Human-Etisk Forbund representerer, enten man kaller det human-etikk eller humanisme. Det er naturlig å spørre om det økende ”frafall” fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til en større oppslutning om dette livssyn. Er ateisme-bølgen en forløper til en positiv verdiorientering på et sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter, likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur. Ateist-senteret i Syd-India driver et hjelpearbeid i 200 landsbyer, og har nettopp satt kreftene inn mot gamle religiøse tradisjoner som har degradert medmennesker, som f. eks. tempelprostitusjon. I Uganda har ateister opprettet egne institusjoner for å redde barn som påstås være demonbesatt, en gammel folketro som dessverre er blitt aktualisert gjennom vestlige predikanter fra kristne trossamfunn. Disse ateistene begrunner sitt engasjement med den humanisme de ellers står for, og som legitimerer deres tilslutning til verdensorganisasjonen.

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Presten som sluttet å be

Publisert over 6 år siden

Vi religionskritikere skader vår egen sak hvis vi ikke forstår at både prester og menighet kan ha et avhengighetsforhold til sin religion som ikke rokkes av argumenter.

I en samtale på TV2 i dag (11.2.15) mellom presten Stian Kilde Aarebrot og ateisten Didrik Søderlind, fortalte presten om de vanskelige følelser han opplevde når han etter avtale ikke skulle be til Gud på to uker.

Søderlind på sin side slapp lettere fra eksperimentet med å be til en gud han ikke trodde på i samme tidsrom. Han følte rimeligvis et ubehag, men ingen smerte. Alle seere forstod sannsynligvis ateisten godt. Men hvem forstod presten? Neppe de som lærte Fadervår på skolen og praktiserer sine bønneritualer fra kirkebenken.

Savnet av bønn opplevde vi ateister som daglig og år etter år hadde bedt til Jesus siden vi var småbarn. Vi som ikke bare bad for maten og fremsa kveldsbønner, men som hadde med oss Jesus dagen lang, bad ordløst fra hjertet, sukket bønner, grep Jesus i hånden når mørket falt på.

«Kjære Jesus», sa det inne i mitt hode ved den minste uro eller fare. Og dette kunne skje automatisk og uten min vilje årevis etter at jeg hadde konkludert med at denne oppstandne gudeskikkelsen ikke bare var del av en falsk myte, men at Føreren Jesus med sitt krav til underkastelse var årsaken til at både jeg selv, familie og venner var blitt villedet til destruktive livsvalg.

Når presten Aarebrot opplevde abstinens ved avhold fra bønn, bekreftet han en av de viktigste årsaker til at irrasjonelle (og dessverre ofte skadelige) bindinger til guder og tradisjoner lenker mennesker til tro og bekjennelse. Dette er psykologiske faktorer som «vanlige» ateister ikke kjenner til og vanskelig kan forstå.

Derfor blir diskusjonene mellom sekulært oppdratte rasjonalister og trosforsvarere ofte unødig vulgære og hensynsløse. Jeg er selv tilhenger av radikal religionskritikk, som har bidratt til en humanisert sivilisasjon i deler av verden. Religionen representerer fortsatt viktige utfordringer i en tid hvor karismatikk, katolske mirakelbevis og kulturelle etterslep i islam preger mye av vår globale virkelighet.

Men vi religionskritikere skader vår egen sak hvis vi ikke forstår at både prester og menighet kan ha et avhengighetsforhold til sin religion som ikke rokkes av argumenter.    

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere