Jeg er også takknemlig for Didrik Søderlinds saklige støtte til mitt oppgjør med den kristendomsvarianten jeg ser som en degraderende del av vår livssynskultur. Jeg synes også det er respektabelt av Vårt Land og Verdidebatt å gi Søderlinds innlegg en fremhevet plass. Men jeg er enig med Oddbjørn Johannessen at det kan bli oppfattet som en forsøk på korrigerende balanse å legge inn i teksten en lenke om Oases påståtte positive endring. Sommerens Oasestevne bekreftet jo nettopp mine bekymringer - ikke det motsatte - noe som fremgikk av avisen Dagens dekning, og av Oddvar Johannessens artikkel her i sommer, «Oase - eller religiøs villmark».

Det er på tide at politikere og meningsytrere innser at Den norske kirke er et trossamfunn (og iallfall burde være det).

Ærlig talt, jeg forstår godt Vårt Lands pragmatiske strategi, som utvilsomt kan bidra til å samle gode krefter om kirkelivets felles tro og målsetting. At man derved også kan bidra til å oppmuntre spekulative avvikere er formodentlig ikke tatt med i beregningen denne gang, og uhellet har nok dessverre ikke vært helt unngått (så vidt jeg kan se). Det var påfallende at det var Dagen som tok en del av ryddejobben denne sommeren, med godt dokumentarisk supplement av Oddbjørn Johannessen - som dessverre hverken ble fremhevet på Verdidebatt eller ble gitt spalteplass i Vårt Lands papirutgave. Men som sagt, en redaksjon gjør sine vurderinger utifra mål og hensikt, som vi følgere ikke alltid kan lodde dybden i. Og uansett satser jeg på at relasjonen betyr mye positivt for felles verdier og norsk livssynspolitikk (som er mitt anliggende), og jeg satte pris på en klem fra en av avisens redaktører i Villajoyosas sentrum igår.

Takk til både Raymond Wedø og Pål Georg Nyhagen for solide «utredninger» om det aktuelle tema. Og - som Wedø - savner jeg et engasjement fra dem utspillene fra meg selv og Alf Gjøsund retter seg mot. 

Jeg er lei for at Alf Gjøsunds utspill ikke har fått flere kommentarer fra kyndige «insidere». Jeg prøvde å spenne buen ved å fremheve den siste sommerens pinsekarismatiske relativt karakteristiske hendelser, som heller ikke er blitt imøtegått (eller støttet) - og mitt tilsvar til Gjøsund ble fort borte fra siden, men jeg satser på at det dukker opp i papirutgaven. Pinsebevegelsen er verdens hurtigstvoksende del av den kristne kirke, og utviklingen til den ene eller andre side er viktig for vårt livssynsmiljø. Hillsong er nå etablert i 10 norske byer, og  det er liten grunn til at noen ensartet idyll vil overta det karismatiske landskap. Bethel Church fra California inngår nå også i dialogen og utviklingen.