Levi Fragell

Alder: 82
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Hvor lang skal køen til Sveits bli før «trafikken» ikke bare blir et rettslig, men også demokratisk spørsmål, som angår mer enn 70% av vårt eget folks støtte til selvbestemt dødshjelp.

 Mange av oss har vært vitne til dødsprosesser i familier og nettverk som preger våre  håp om å kunne ta egne valg ved finalen i et uhelbredelig sykdomsforløp. Men for noen vil det inderligste ønske også gjelde et aktivt livsavsluttende hjelpemiddel mot forlengelse av lidelsen. Slike «ønsker» blokkeres av norsk lov, og stadig flere påminner oss nå  om landets flertalls ønske om en lovlig utvidelse av «omsorg ved livets slutt» - selvbestemt livsavslutning. Det er gode grunner til å ta på alvor følgende hendelser og refleksjoner som nå også har preget vårt nyhetsbilde:

    Flere familier har i den senere tid gått offentlig ut med hjerteskjærende betroelser om reiser til Sveits med dødssyke slektninger med uutholdelige lidelser, som der har fått livsavsluttende legehjelp. I en del tilfelle hadde den syke forsøkt å ta sitt liv selv,  men tilstanden hadde gjort det umulig. Reisen til Sveits ble løsningen.

   I Sveits er det opprettet etablissementer som gir slik hjelp til håpløst syke fra naboland som ikke tillater dødshjelp. Hjelpen som gis i Sveits består av medikamenter som etter somatiske og psykiske undersøkelser må tas av pasienten selv. (En variant av den amerikanske Oregon-modellen.)

   I Norge har dette sveitsiske tilbudet vært kjent i en årrekke, men både politikere og politi overser at pasienters medhjelpere på denne måte kan opptre i strid med straffelovens § 277 som forbyr medvirkning til selvmord, selv om barmhjertighet og omsorg kan tillegges vekt ved vurdering av straff. Som tidligere leder for foreningen Retten til en verdig død, rådet jeg hjelpesøkende og deres familie til ikke å fortelle om sine reiseplaner, for å unngå oppmerksomhet og risiko for  legale reaksjoner. Men idag innser jeg at det nettopp er fremhevelse av disse hendelser som kan bidra til å vekke våre lovgivere til bevissthet om behovet for å ta utviklingen på faglig alvor.  Ekteparet Sonja Djønne og Thoralf Lian har gått ut i presse, NRK og på nettet med betroelser om sin sønn Torgeirs lidelser og hans beslutning om selvbestemt dødshjelp i Sveits. Og faren skriver på Facebook 10. oktober: «Nå håper vi bare at debatten fortsetter og at våre politikere kan løfte det frem til i første omgang å få en bred og faglig utredning om aktiv dødshjelp i Norge».

Og jeg tilføyer: Hvor lang skal køen til Sveits bli før «trafikken» ikke bare blir et rettslig, men også demokratisk spørsmål, som angår mer enn 70% av vårt eget folks støtte til selvbestemt dødshjelp.  Det holder nå ikke lenger at ansvarlige organer trekker på skuldrene og overser nødløsninger uten å foreta  prinsipielle vurderinger. Liv og død er tilværelsens viktigste anliggende enten det gjelder legens stans av næring eller pasientens valg av den livsavsluttende pille..


Min artikkel med annen tittel og et mer omfattende innhold var trykket i Vårt Land 3.11.20.

Gå til innlegget

Med en norsk teolog og profesjonell etiker som kilde og debattant, kan man håpe at et klarere vidsyn kan bli spredt i kirke og samfunn,



Det burde vekke til refleksjon og drøftelse at professor i etikk på teologisk fakultet ved Oslo universitet, Knut Ruyter, nå ved flere anledninger har rykket ut til forsvar for aktiv dødshjelp, bl.a. i et førstesideoppslag i Vårt Land (23.9.19) og i en bokanmeldelse samme sted (29.6.20) av boken «Dødshjelp i Norden?», av  tre kjente dødshjelpmotstandere - hvor Ruyter som balansert anmelder ikke legget skjul på sin eget konklusjon. Ruyter har også i flere år vært leder for Forskningsetisk komité ved Norges Forskningsråd.

    I mitt tidligere virke som leder for Foreningen Retten til verdig død og som president i Humanists International, møtte jeg ofte kristne som støttet våre aksjoner for retten til selvbestemt livsavslutning. Men kampen mot dødshjelp har likevel først og fremst vært ført av religiøse trossamfunn, ofte knyttet til politiske partier og organisasjoner som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter. Her levnes det lite håp for et samfunn som aksepterer dødshjelp. I apokalyptiske ordelag skremmes det med det at resultatet kan bli å kvitte seg med syke som er en byrde for familie og samfunn. Det er påfallende at forestillinger som dette fortsatt har gjennomslag i politiske partier. Når 77% av vår befolkning støtter legalisering av selvbestemt dødshjelp til håpløst lidende, er dette neppe basert på egoistiske ønsker om å slippe omsorgen for disse, men heller en fundamental medmenneskelig barmhjertighet - og en naturlig bekymring for egen skjebne i livets siste fase. Men   folkeviljen overses av vårt helsevesen og våre politikere. og at det liberalistiske Venstre ved sitt landsmøte til høsten ikke lar Fremskrittspartiet fortsatt bli landets eneste parti som i dette spørsmål lytter til folkets røst.

———

En nesten identisk artikkel er trykket i Dagsavisen 9.7.20.

Last ned Outlook for iOS

Gå til innlegget

Religiøs fyllefest på Visjon Norge

Publisert nesten 2 år siden

«Min medfølelse med ofrene gav meg en søvnløs natt.»


Lederen av Visjon Norge, Jan Hanvold, har flere ganger på sin TV-kanal omtalt erfaringer med Den hellige ånd som «fyll» - altså en gledelig rus som også påvirker kropp og muskulatur. Under organisasjonens såkalte Kickoff- arrangement i helgen brukte han de samme betegnelser, og fortalte at det hadde hendt at møtedeltakerne var blitt så «fulle» av Ånden at de ikke kunne kjøre hjem i egen bil, men måtte overnatte på stedet.

Visjon Norge, Skandinavias største og mest populære kristne TV-kanal, baserte seg også denne gang på mirakelpredikanten Dionny Baez, med helbredelser, profetier og spådommer, i solid tryllekunstnertradisjon knyttet til «åpenbaring» om tallet 12. Men møtet bekreftet også på rystende vis Hanvolds sammenligning mellom religiøs ekstase og alkholbasert beruselse. Jeg ble av TV-sendingen minnet om fyllefester i egne ungdomsår, som ikke-troende i lystige lag. Det begynte også den gang - som nå hos Visjon Norge - med sexy dans til suggererende rytmer, skrik, skrål og latter. Og etterhvert som fylla tok overhånd kunne berusede deltakere bli ustø til bens og snuble overende. Det var skremmende nå å oppleve den nykristne karismatiske varianten, og min medfølelse med ofrene gav meg en søvnløs natt. Og jeg må igjen spørre: Hvordan kan kristne organisasjoner overse - og endog støtte - dette?

Vi ble for øvrig i helgen minnet om at festligheter også koster penger, og Dionny Baez avsluttet seansen med å hevde at det profetiske tallet 12 også omfattet den nødvendige «kollekten» - men nå gjaldt det 12 tusen kroner pr. giver. Og Gud hadde også plusset på en ekstra null for en mulig kanal-lytter, slik at beløpet for vedkommende ble 120 tusen. Tidligere i helgen hadde Jan Hanvold betrodd oss at flere millioner av de innsamlede kroner ble forært til navngitte samarbeidende pinse- og misjonsorganisasjoner. En finansiell allianse av en slik art understreker partnernes ansvar. 

Gå til innlegget

Den nye kristendommen

Publisert over 2 år siden

Den nye globale kristendommen bør bekymre både troende og ateister. Vi snakker ikke om fadervår og salmesang.

En ekspansiv internasjonal ekstremkristendom er nå en utfordring for samfunn, liv og helse. Likevel overses den av folk flest i Norge - og legitimeres av norske  politikere og kjentfolk ved deltakelse og oppslutning. 

Ytterliggående, frihetsbegrensende familiepolitikk er nylig eksponert i Oslo Symposium. Jeg undres om folk fikk med seg at hele arrangementet ble distribuert på TV-kanalen Visjon Norge, mens Jan-Aage Torp gikk rundt med pressestatus og intervjuet kjendisene. (Og hvem er det forøvrig som har festet seg ved at det er kristenfolkets egne organisasjoner som holder Visjon Norge gående døgnet rundt?)

Under radaren

Det vakte heller ingen oppsikt at polske og østeuropeiske kristne aksjonister nylig stilte opp i en strategikonferanse hos et  evangelisk miljø i Oslo, hvor disse sammen skal «utrede» prinsipper for norsk og europeisk familiepolitikk. Kampen mot abort, homofili og dødshjelp er nå prioriterte hovedsaker i et bredt  flerteologiske fellesskap, både i Europa og USA. Og fra USA var den kjente Trump-venn og antihomo-aktivist Michele Bachmann hedersgjest ved Oslo Symposiums stevne, hvor også norske partitopper deltok som talere.

I et liberalt og sekulært norsk livssynsmiljø, preget av den solide gamle statskirken, nå folkekirken, har som nevnt betydningen av denne globale utviklingen med få unntak ikke blitt oppfattet. Man har ikke festet seg ved at vår tids kommunikasjoner gjør det mulig for en amerikansk mirakelpredikant fra pinsebevegelsen (verdens nest største kristne kirke) å samle hundretusener i Lagos på tirsdag, delta i en konferanse i Stockholm på torsdag og få hele forsamlinger i Bucuresti til å ramle i gulvet under Åndens kraft på lørdag. 

Folk flest aner ikke at de karismatiske TV-stasjonene sørger for at alle disse begivenheter publiseres for millioner. 

Fellesprosjekt

Hva sier den aller største kirken, den katolske? Tungetale  og annen karismatikk er nok også på vei inn i enkelte katolske miljøer, men samkjøringen med pinsevennene - og andre evangelikale trossamfunn - gjelder først og fremst familieforhold. Den såkalte europeiske og amerikanske «familielobbyen» er idag et åpenbart fellesprosjekt for deler av de katolske, protestantiske og reformerte verdenskirker. 

Den nye kristendommen er ikke Fadervår og salmesang - men karismatiske opplevelser på den ene siden - og skjebnebestemmende inngrep i familieliv, karrierer og livsvalg på den andre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere