Leif Lohne

Alder: 64
  RSS

Om Leif

Beskriv deg selv her

Følgere

TV aksjon med bismak

Publisert over 8 år siden

Hvor mange vil føle seg trygge på at pengene de gir til årets TV agsjon på søndag ikke vil kunne gå til å påtvinge fattige nasjoner "retten til fri abort".

 Årets TV aksjon går til Amnesty International (AI). Organisasjonen har som slagord: “Stå opp for uretten”. Men lever organisasjonen selv opp til sitt motto? Hva med retten til liv for alle barn også de ufødte? Organisasjonen er mot dødsstraff av forbrytere som har begått de groveste kriminelle handlinger. Hva med å stå opp for livet til de svakeste av de svake og de minste av de små? Er OI like engasjert i dette spørsmålet og vil hindre slike drap? Det er klart at på dette området så møter organisasjonen seg selv i døra.

 I 2007 vurderte Amnesty å definere retten til selvbestemt abort som en menneskerett på linje med de andre universelle rettighetene organisasjonen kjemper for. I en reportasje i Dagen 09.05 samme år skriver journalist Tor Weibye at AI i USA har sluttet seg til en ny politikk om å støtte retten til abort, i følge flere amerikanske kilder. Dokumentet ble forsøkt hemmeligholdt men det er vel liten tvil at AI fremdeles har en politisk agenda her når det gjelder området Seksuelle- og reproduktive rettigheter som altså inkluderer støtte til abort.

 Den 28. september i år finner vi på AI sin blogg et innlegg med overskriften “Global aksjonsdag for abort”. Her skriver Åse Karen Westad Fjeld: 28. september er den internasjonale dagen for avkriminalisering av abort i Latin-Amerika og Karibien, og en global aksjonsdag for tilgang til trygg og lovlig abort.

 Videre lengere nede i bloggen skriver hun: I Latin Amerika og Karibien var 95 prosent av de 4.4 millioner abortene som ble utført i 2008 utrygge, altså utført av en person uten de nødvendige ferdighetene, eller på et sted uten nødvendig standard, eller begge deler. En million latinamerikanske kvinner er innlagt på sykehus årlig på grunn av komplikasjoner som følge av utrygge aborter.

 Den strenge lovgivningen bidrar også til at jenter og kvinner som har spontanabortert kan risikere å bli mistenkt og straffet for å ha tatt abort. Stigmatiseringen er sterk. Samtidig knebles ytringsfriheten. De som er i mot loven tør ikke å si fra i redsel for å bli straffet. Også lovene i Afrika og Asia legger sterke begrensninger på kvinners valg. …

 Er det noen som tviler på at det her er snakk om å påtvinge de fattige i den tredje verden en abortlov der kvinnene har retten til å velge selv å ta livet av sitt barn på lik linje med det vi i dag opplever i vår del av verden og som snart nå er i ferd med å utrydde avvikende mennesker slik at vi ender opp i et sorteringssamfunn?

 Katolikkene har siden 2007 boikottet AI på grunn av deres aggressive abortkampanjer i den tredje verden etter at de sa opp sin “nøytrale linje” om dette spørsmålet. Den Norske kirke derimot trykker organisasjonen til sitt bryst og vil i mange gudstjenester i morgen la offeret gå til Amnesty. Men hvor mange vil være klar over at pengene de gir i neste omgang vil kunne gå til å påtvinge fattige nasjoner å vedta en lov om fri abort? For mange verdibevisste nordmenner dette en helt uforståelig handlemåte. Ut fra et menneskerettssynspunkt burde det jo vært tvert om. For abort har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det har derimot retten til liv.

 En annen ting vi kan legge merke til om vi søker informasjon om AI er at de anser Israel som en okkupasjonsmakt som handler i strid med internasjonal rett. Men den debatten kan vi la ligge nå.

 Nå er spørsmålet om vi risikerer å la pengene vi gir i morgen når bøssebærerne går omkring gå til å legalisere dødsstraff for uskyldige små barn i mors liv blant fattige vordende mødre også i den del av verden som fremdeles respekterer livets ukrenkelighet.

Gå til innlegget

Dette noe retoriske, men treffende spørsmål (med dobbel bunn) er betimelig å stille seg i den pågående debatten om det nye kristne partiets eksistensberettigelse.

Innlegget er sendt Dagen i forbindelse med den pågående debatten der omkring det nye partiet vs. KrF. Det ser ut til at det drøyer å få det inn, så derfor prøver jeg det her på VD. Inlegget passer også som motvekt og utfordring til KrF's Helge Reiten sitt siste innleg her. Reiten underbygger mitt poeng hvor jeg kobler FrP-fobien som Reiten representerer med KrFs skjebne og hvorfor vi trenger det nye partiet.

- - -

 Bjarne Bjelland (Sentralstyremedlem De Kristne) skriver i Dagen fredag 24. august at vi må se fremover, og det skal vi. Jeg vil imidlertid først se tilbake og i dette innlegget begrunne hvorfor KrF har sviktet både seg selv og sine mest betydelige velgere de siste 7-8 årene. For etter at de rød-grønne fant sammen i felles strategi for å erobre regjeringsmakten har nøkkelpartiet KrF på sin side opptrådt nærmest som handlingslammet i regjeringsspørsmålet.

 Det begynte med at Kjell Magne Bondevik takket for tilliten ved å kutte alle bånd og invitter til den personen og det partiet som var helt avgjørende ved innsettelsen av ham som statsminister i 2001. Utakk er verdens lønn sies det, og etter dette har parolen vært: Vi samarbeider ikke med det partiet, koste hva det koste vil. Og det har kostet. For det har bare gått en veg med KrF siden, nemlig nedover både på gallupen og hva tillit og innflytelse angår.

 FrP-fobien har lammet partiet. KrFs fatale strategiske valg har i snart to stortingsperioder nå parkert partiet langt ute på sidelinjen. Mens de rød-grønne har fått herje fritt med en systematisk avkristning av landet har det vært viktigere for KrFs ledelse å torpedere en bredest mulig borgerlig samling ved stadig å terpe for velgerne og media hva som skiller KrF og FrP, i stedet for å se på sammenfallende saker for å skaffe seg politisk innflytelse og et bredest mulig styringsdyktig alternativ. På dette vis sviktet KrF sine velgere som hele tiden har ment det måtte være viktigere og riktigere å demme opp for politikken til Stoltenberg enn å opprettholde den politisk korrekte og kunstige fronten mot FrP.

 Nå er det meste av løpet kjørt. Prisen for avkristningen fra de rød-grønne har vært merkbar. Så langt har partiet måtte betale med omdefinering av ekteskapslov pluss en rekke andre lover, svekking av kristendommens posisjon i skolen, fjerning av kontantstøtte, politisk innsettelse av biskoper i kirken, omdefinering av tradisjonell familiestruktur, barnemarkedet (surrogati) er på veg, mindre støtte til Israel, fjerning av reservasjonsrett for fastleger, bare for å nevne noen hjertesaker der FrP i de aller fleste tilfellene kunne og burde ha vært en støttespiller for KrF, men aldri fikk sjansen.

 Til alt overmål satte man ned et strategiutvalg etter valget i 2009 som Høybråten selv karakteriserte som en katastrofe. Utvalget skulle angivelig finne ut av hva som gikk galt. De fleste forventet vel en form for selvransakelse og selverkjennelse i partiet. Men nei, ingenting av dette ble nevnt. Isteden fant man ut at skulle KrF lykkes i fremtiden så måtte bekjennelsesparagrafen bort Du snakker om å skyte seg selv i foten!

 KrF har dalt fra 12,4 % i sin storhetstid (Valget 2001) til 5,5 % ved siste Stortingsvalg og kjemper nå med å holde seg over sperregrensen. Hvem har hatt ansvaret for at partiet har havnet i dette uføret? Og ikke minst: Hvem må påta seg et stort indirekte ansvar for at de rød-grønne har fått lov å dominere politikken for landet vårt over en så lang periode om ikke nettopp KrF og dets ledere?

 Det nye kristne partiet er svaret for mange kristne velgere som ikke lenger har tillit til eller tro på at KrF vil være i stand til å “snu skuta”. Når Krf nå befinner seg på sperregrensen så er dette et tegn på omfattende mistillit og ikke på grunn av at det etableres et nytt kristent parti. Velgerne har allerede forlatt KrF. Ved siste Stortingsvalg gikk mange til FrP/KSP. Andre ble hjemmesittere. Nå i den senere tid har sannsynligvis avskallingen også gått til Høyre. Partiet De Kristne vil mest sannsynlig hente de fleste stemmene sine fra de verdikonservative som tidligere har forlatt KrF skuta og ikke blant dem som fremdeles har sin lojalitet til KrF som nå vel må kunne sies å ha sin tyngde på sosialistisk side i det politiske landskapet.

Gå til innlegget

1. mai komiteen i Bergen lyver om Israel

Publisert nesten 9 år siden

Statsminister Jens Stoltenberg er hovedtaler i Bergen 1. mai. Her møter han elleve paroler. Ni handler om Norge. To om verden. Den ene demoniserer Israel, den andre krever boikott av Israel.

Hoveparolen er i følge Bergensavisen «Ja til faste hele-stillinger fortsatt kamp mot ødeleggende EU-direktiv».

De andre parolene er listet opp i rekkefølge:

Barn er ikke en handelsvare – nei til anbud i barnevernet

Opphev blokaden av Gaza – Boikott Israel!

Sosial dumping skaper A og B lag – Norsk lønn i Norge!

Sats kollektivt – bybanen i hele Bergen

Heltid en viktig rettighet

Mer rettferdig fordeling – strengere markedsregulering

Ingen Rasering av posttilbudet – stopp EUs liberalisering

Hev kvinnelønnen – Likelønn nå!

EU direktivene ødelegger norsk arbeidsliv

Staten Israel = Apartheid

De to parolene som demoniserer Israel er basert på to løgner. Den ene er at Israel blokkerer Gaza. Sannheten er imidlertid at Israel har ingen blokade av Gaza. Riktignok har Israel en lovlig sjøblokkade for å hindre våpensmugling, men alle sivile varer som ikke kan misbrukes til sivile formål slipper fritt igjennom israelske grensestasjoner. På en uke sendes 14.000 tonn varer med humanitær nødhjelp over grensen. Hvordan rimer dette med Mads Gilberds løgn om et hermetisk lukket Gaza? Mener arbeiderne i Bergen at Israel skal stå og se på at våpen og tungt militært utstyr slippes inn til Hamas for deretter å bli anvent mot Israel? Er det det de mener med å oppheve blokkaden av Gaza? Og skal dette være grunnen for å boikotte Israel, det eneste frie demokratiet blant diktaturstater i området?

Og staten Israel er ingen apartheid stat. Det er mange stater i Midtøsten som har apartheid-lignende diskriminering, ikke minst mellom de etniske og religiøse maktgrupper som herskerne representerer og religiøse minoriteter. Ingen land i området er mer pluralistiske, frie og åpne enn staten Israel.

Men la oss et øyeblikk bevege oss inn i 1. mai-komitéens tankeverden, og anta at deres påstander om Israel skulle være sanne. Skulle landet likevel fortjene to av to utenrikspolitiske paroler i 1. mai-toget? Ville det, om løgnbildet hadde vært virkelighet, vært de to mest brennhete globale spørsmålene å ta opp på Arbeidernes internasjonale kampdag?

Hva med Syria, hvor opposisjonen hevder 14.000 mennesker er drept det siste året?

I Mexico har nesten 50.000 mennesker blitt drept, tusenvis kidnappet og hundre tusenvis drevet på flukt de siste seks årene.

Hva med  pågående krikshandlinger i Colombia, Somalia, Sudan eller Jemen som har kostet tusenvis av mennesker livet det siste året?

Har arbeiderne i Bergen noe syn på norsk krigsinnsats i Libya og Afghanistan, eller var det ikke aktuelt å si sin mening om dette til statsministeren?

Hva med Kongo, Niger, Burundi og Mosambik, hvor levestandarden for barn, kvinner og arbeidere ligger ufattelige langt under levestandarden på Gaza-stripen? Disse landene inntar bunnen av FNs Human Developement Index (plass 184-187). ”De okkuperte palestinske områdene” ligger på 114. plass.

Er det fordi man ikke kan skylde på Israel og jødene at disse sakene ikke er vert en eneste parole i årets 1. mai tog når man først skal fokusere på land og såkalte overgrep utenfor Norge?

Med sin ensidighet og løgn håner 1. mai-komitéen Arbeidernes internasjonale kampdag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere