Leif Lohne

Alder: 64
  RSS

Om Leif

Beskriv deg selv her

Følgere

Slik fortsetter Jens - Et mulig scenario

Publisert over 7 år siden

AP og Jens kommer alltid sterkt ved innspurten av et valg og slår Høyre på målstreken. Likevel blir Høyre og FrP den desidert største blokken. KrF kommer på vippen. Hva skjer?

AP og Jens kommer alltid sterkt ved innspurten av et valg og slår Høyre på målstreken. Likevel blir Høyre og FrP den desidert største blokken. KrF kommer på vippen. (Venstre Vipper ikke i borgerlig flertall, men har fått inn noen representanter.) Dessuten er FrP betydelig større enn Venstre og KrF til sammen og dessuten siden ikke Venstre og KrF har “fått ut fingeren” og signaliserte før valget at de ønsker en flertallsregjering inkl. FrP (men som sedvanlig kun kommet med tvetydige og motstridende meldinger i så måte - da særlig fra KrF), så søker Erna til Siv og ber om at det blir dannet en Høyre/FrP regjering. Hun søker samtidig til Hareide / Skei Grande og spør om disse kan støtte en slik regjering. Erna må ha et parlamentarisk flertall i Stortinget som støtter henne slik at hun kan få dannet en mindretallsregjering og det vil kun et KrF på vippen nå kunne gi henne.

Det er da KrF’s "våte drøm" om å holde FrP borte fra regjeringskontorene enda en gang slår inn. Siden ingenting var avtalt før valget så går nå KrF for sin sedvanlige Høyre/Sentrums konstellasjon og KrF toppene tenker: FrP støtter dem nok også denne gangen. FrP jo bare ville foretrekke en Høyre Sentrums regjering fremfor fortsatt sosialistisk styre. Nei, vi støtter ikke skrekkscenariet: “Blå-blått”. Det er jo minst like ille som Rød-Grønt for mange KrF’ere fikk vi da også høre før valget.

Fremdeles er blokken Høyre / Sentrum større en AP, så det er naturlig nå at Erna forsøker å danne en mindretalls regjering sammen med Venstre og KrF, slik at FrP blir det parlamentariske grunnlaget for denne mindretallsregjeringen. Men vil Siv det? Selvsagt ikke. (Hvor naive går det an å bli, KrF?) Noen andre? Selvsagt ingen støtte å få hos Jens og CO heller. For nå øyner Jens og AP som det største partiet virkelig muligheten for ytterligere makt. Erna har spilt ut sine kort, men makkerne spilte ikke på lag.

Det blir nå opp til Jens å danne en mindretalls AP regjering, og siden KrF kastet de Blå-blå og FrP kastet Sentrum/Høyre er de nå mer eller mindre forpliktet til å gå for Jens, for Norge må jo ha en ny regjering.

Dermed kunne Jens få fortsette - fordi vi stemte KrF denne gangen også i stede for å velge et annet borgerlig parti (eller kristent parti) som kunne garantere en ny flertalls regjering om de fikk makt.

Med KrF på vippen så vet vi ingenting. Ingen håndfaste garantier. Alt er mulig.

- - -

OBS! Det ligger muligens (jeg understreker muligens) en feil i dette resonnementet. Hvor ligger feilen? Kan noen fra KrF fortelle meg det? Og i så fall: Hvilke regjering ender vi i stedet opp med etter 9. september om utgangspunktet for dette scenariet er korrekt?

Gå til innlegget

At kristne som før stod sammen velger å gå ut på denne måten mot hverandre finner jeg bedrøvelig og utrolig trist. Selv om beskyldningene skulle være sanne mener jeg dette vitner om et lite kristent sinnelag.

Jeg leser til min forskrekkelse at tidligere medlemmer av partiet De Kristne nå kommer med nok en tirade harde utfall mot partiet i sin alminnelighet og partisekretæren i særdeleshet.

At kristne som før stod sammen velger å gå ut på denne måten mot hverandre finner jeg bedrøvelig og utrolig trist. Selv om beskyldningene skulle være sanne mener jeg dette vitner om et lite kristent sinnelag. At man velger å ta personlige konflikter og føre dem til torgs i reportasjer i kristne medier gjør ikke situasjonen for dem det gjelder bedre. Man advarer mot et kristent parti man tidligere selv var engasjert i, og det er ikke måte på beskyldninger mot dem som fremdeles står “fast i troen”.

Vårt Land (VL) startet korstoget og avisen Dagen henger seg på. Her er noen eksempler:

– Partisekretær Terje Simonsen serverer løgn på løgn. Han styrer partiet som et diktatur, sier Johannes Kringlebotten til VL.

Kommentar: Å beskylde en kristen bror for å servere “løgn på løgn” er en så alvorlig anklage at det er noe man bør ta opp med vedkommende privat og ikke via media. Ekstra ille blir det når man heller ikke påpeker hva de angivelige løgnene skulle ha vært. Ubegrunnet og useriøst. Huff og huff!

VL sitat: “Samarbeidet i partiet skar seg under ­arbeidet med partiprogrammet­ i vinter. Eks-medlemmene forteller at Simonsen først roste ­arbeidet med programmet «opp i skyene». Men ifølge de fire lanserte Simonsen eget program få dager senere og kalte programkomiteens arbeid for ubrukelig. Komiteen hadde da jobbet i flere måneder. – Han brølte og skrek i telefonen, sier Bjarne Bjelland (BB) til VL”.

Kommentar: Jeg var selv til stede på møtet i interimstyret i Rogaland den kvelden BB valgte å kaste inn håndkledet. Da styret kun hadde fått høre BBs versjon ringte Arne Husveg partisekretæren og sentralstyremedlem Erik Selle etter at vi andre hadde forlatt møtet. Neste dag ringte Husveg meg og kunne fortelle at Simonsen og Selle hadde en annen versjon å berette. BBs beslutning om å trekke seg kom som et sjokk på dem. Jeg sier ikke at BBs versjon ikke var korrekt, men historien har lært meg at skal man få frem den objektive sannheten om en konflikt må man lytte til begge parter før man konkluderer. Undertegnede var med på neste styremøte i partiet. Her møtte Simonsen og Selle opp og tilkjennega omtanke for utbryterne uten å komme med et vondt ord. Undertegnede var også til stede da utkast til partiprogram skulle behandles. Prinsipprogrammet hvor BB hadde ført an ble etter mitt skjønn lagt til grunn. Da blir det for meg en gåte hvordan BB har fått beskjed fra Simonsen om at dette viktige og gode arbeidet skulle forkastes. Det ble det ikke. Tvert i mot dannet det et solid grunnlag for partiprogrammet som senere ble vedtatt på De Kristnes første landsmøte i april i år.

Når man videre kan få seg til å skrive at Simonsens ville være konge i partiet Gud ba ham stifte, og at hans tankegang var: “Går du i mot partiet, går du i mot Gud” så virker det for meg tøft å måtte stå til rette for slike anklager. Jeg skjønner derfor godt at partiledelsen velger å kalle dette “useriøst” og ikke ønsker å kommentere anklagene offentlig.

At Simonsen får en visjon fra Vår Herre om å danne et parti og at de som har lagt sin bestrebelse i å tjene partiet tror på visjonen, er vel ikke verre enn når andre får et kall fra Gud om å gjøre noe konkret for land og folk og går for det. At slikt blir hånet, spottet og latterliggjort av verden må vi akseptere. Verre blir det når kristne aviser med ryggdekning fra tidligere partimedlemmer slenger seg på den samme bølgen. Da er det grunn til å reagere. Vel er fallhøyden stor, men hvorfor i all verden skal visjonen latterliggjøres og motarbeides fra kristne brødre og søstre som tidligere stod dem i partiet skulder ved skulder? De valgte da selv å gå ut og har tidligere begrunnet dette i media. Hvorfor kommer de nå tilbake med mere “skittkasting”? Hvor lenge skal det pågå og hvem skal tjene på dette?

Beskyldninger om at De Kristne har motarbeidet KrF eller har et for tynt partiprogram synes jeg også faller på sin egen urimelighet. På tross av den turbulente tiden og prosessen de har vært igjennom så synes jeg faktisk at de har gjort en kjempejobb og fått til et rimelig helhetlig og seriøst partiprogram. I tillegg så har de klart det kunststykket å stille lister i samtlige fylker. Det står det respekt av.

Så la oss heretter diskutere politikk og legge til side anklager mot hverandre. Personlig er jeg usikker på om jeg tror på visjonen, men føler sympati med alle som våger å stå for noe, gå mot strømmen og tror på det de bedriver - mot alle odds.

Gå til innlegget

Nå truer både KrF, Venstre og Høyre med å åpne for samarbeide med Jens. Et nytt borgerlig kaos er på gang.

Så er spetakkelet i gang igjen på den borgerlige siden. Dagen melder på sin førsteside i dag: “Nå slår det borgerlige samarbeidet sprekker. FrP vil ikke støtte en borgerlig regjering som de ikke selv får være med i. Velgerne til KrF og Venstre sier nei til en regjering med FrP. -Vi forutsetter at alle partier på borgerlig side strekker seg langt for å få til et borgerlig flertall, sier Høyre-leder Erna Solberg.”

Borgerlig krangel har ført til to valgnederlag med 8 års styre der i prinsippet samtlige borgerlige partier ble parkert på sidelinjen siden de rød-grønne kunne danne flertallsregjering i to perioder nå. KrF har måttet svelge 8 år med uopprettelig avkristning av land og institusjoner uten å få mere enn et snev av innflytelse på den politiske retningen som er blitt ført. Alt sammen på grunn av deres aversjoner mot FrP.

Da nytter det ikke om man har verdens beste [kristne] program på papiret. Gode intensjoner hjelper lite når man ikke tar grep og skaffer seg samarbeidspartnere og innflytelse. Skal de også i 2013 falle for eget grep og gi Jens nok en gavepakke, eller - som takk for 8 års avkristning - gå sammen med ham?

- - -

For 8 år siden var det Carl I Hagen og Kjell Magne Bondevik som røk i tottene på hverandre nøyaktig fire år etter at Hagen med ærbødighet hjalp Bondevik slik at han fikk innpass i regjeringskontorene. Utakk er verdens lønn, sies det, og Bondevik demonstrerte dette til gagns ved først å nekte Hagen stortingspresident embete for deretter å låse alle dører for et eventuelt samarbeide. Ved forrige stortingsvalg var det Høybråten som ikke ville klargjøre hvor han stod i forhold til FrP og Siv Jensen. Hva ville skje om KrF kom på vippen? Forvirringen var komplett, tapet deretter og spørsmålet ble kun av hypotetisk art.

Venstres leder Lars Sponheim var klarere. Han sa bestemt at han foretrakk Jens fremfor Jensen. Velgerne kvitterte med å sende partiet under sperregrensen og partilederen på hodet ut av Stortinget. Slik går det med en opposisjon uten strategi og vilje til samarbeid.

Motsatt er det med de politikere som har vist samarbeidsevne, vil forsøke å oppnå og komme fram til en felles politisk plattform. Det er denne konstruktivitet som har ført Jens og co til et knappest mulig flertall ved to stortingsperioder nå, samtidig som lammelsen har fått bre seg i KrF og Venstre. Valgforskere mener at en blokk som samarbeider og blir enige scorer mellom 2-4 % ekstra stemmer fordi de da opptrer troverdig, ansvarsfullt og søker å oppnå reell innflytelse i politikken.

- - -

Spetakkelet nå begynte med at VG presenterte en meningsmåling som viser at KrF og Venstres velgere er svært skeptiske til at FrP skal inn i regjeringskontorene. Knut Arild Hareide kvitterte med å si at “en blåblå flertallsregjering ikke er noe bedre enn en rødgrønn flertallsregjering”. FrP-leder Siv Jensen hilste tilbake med å si at en eventuell gjenopplivet sentrum/Høyre-regjering bare kunne glemme å ringe henne dersom de ville forhandle om et statsbudsjett. Venstre og KrF svarte med å si at de gjerne kunne tenke seg å forhandle om budsjettet med Arbeiderpartiet.

Godt, da vet vi det. KrF foretrekker altså Arbeiderpartiet fremfor en “blåblå” regjering å forhandle frem et statsbudsjett med om de sitter på vippen. Det sier oss også at Hareide ikke er villig til å sitte i en flertallsregjering med Høyre og FrP.

At samme meningsmåling viser at kun 11 % av de som sier de vil stemme KrF nå vil ha FrP med på laget vitner om at det opprinnelige verdikonservative grunnfjellet i partiet som tidligere sto for “Kåre Kristiansen” samarbeids-linjen er forvitret og marginalisert. Ved neste korsvei kan den være helt utradert.

Spetakkelet som utspiller seg i den borgerlige leiren i disse dager kan vise seg å være med på å gjøre utsiktene lysere for et nytt samarbeidsparti på borgerlig side, nemlig De Kristne. Mange av de som valgte å gå fra KrF for fire år siden grunnet mangel på samarbeidsvilje og -evne til å forhandle med FrP vil sannsynligvis nå kunne vurdere å vende tilbake for å stemme på dette partiet. KrF bør passe seg så de ikke også tar av de 11 % som nå sier at de stemmer KrF, men som altså fortsatt vil samarbeide med FrP.

Gå til innlegget

Geelmuyden om Børre Knudsen (anno 1994)

Publisert rundt 8 år siden

I august 1994 skrev jeg et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad som jeg (heldigvis) fant en papirkopi av som jeg hadde tatt vare på. Jeg vil her gjengi dette leserinnlegget. Jeg tar det med som en videreføring av Eyvind Skeies tråd om Børre Knudsen.

Innlegget følger som et apropos til Eyvind Skeies tråd: Børre Knudsen - viser styrke i sin svakhet. Det blir på en måte en oppsummering av denne tråden - fra min side - for på denne måten i ydmykhet for Børre Knudsens gjerning, hans styrke og lidelse, å forsøke å gi en av våre største åndshøvdinger i nyere tid en korrekt og rettferdig fremstilling etter alle disse år.

Det er ingen norsk skribent - etter mitt skjønn - som har fått frem et riktigere bilde av Børre Knudsen enn det forfatter og journalist Niels Chr. Geelmuyden har klart. Han reiste en kald januardag opp til Balsfjord i Nord-Norge (1988) for å skrive en artikkel om Børre Knudsen som skulle trykkes i Morgenbladet magasinutgaven samme måned. Det endte opp med boka “En prest og en plage” og en journalist som totalt forandret syn både på sak og person.

Geelmuyden formidler et allsidig bilde av Børre Knudsen på en så levende og fordomsfri måte at det er en fryd å lese. Han får frem sider ved Balsfjord presten ingen kjente til. Men tar også et oppgjør med mytene. Ikke minst gjelder det all den urett som har blitt Knudsen til del gjennom utallige media innslag og fra offentlige personer. Også hans styrke ved å påta seg denne lidelsen og kampen på barnas (og mors) vegne gjennom alle disse år blir “tatt på kornet” av denne glitrende journalisten som til alt overmål er en gudsfornekter og ateist. Det gjør imidlertid ikke troverdigheten og ektheten mindre. Snarere tvert imot.

- - -

Her kommer leserinnlegget som er datert august 1994:

Niels Chr. Geelmuyden gir sin karakteristikk av Børre Knudsen i en meget tankevekkende og utfordrende artikkel “Når alle er kassable” i årets sommerutgave av “Vern om Livet”. Han skriver: Fjorten år er gått siden Børre Knudsen nedla den statlige delen av sitt embete i protest mot myndighetenes legaliserte avliving av barn. Han har kjempet alene mot overmakten for menneskers rett til å bli født og har i stridens fylde pådratt seg flere tap enn noen annen opprører i vårt århundre. I tur og orden har han tapt sitt embete, sitt hjem, sitt gode navn og rykte, sin vennekrets, sin støtte fra kirken, til sist også friheten - kastet i fengsel for sin overbevisning, hånet i pressen, karakterisert som sinnslidende av psykiatrisk sakkyndige. Alt sammen til applaus fra teologer og folkevalgte, fra tilsynelatende anstendige mennesker, fra deg og meg.

Om vår evne til toleranse skriver Geelmuyden: “Vi tolererer opprørere i vårt samfunn. Vi tolererer bare ikke at de foretar seg noe som virker opprørende”, og konkluderer med at vi er forpliktet til å mene at Børre Knudsen er en “rabiat gal fanatiker”. De ansvarlige myndigheter og folket kan vanskelig karakterisere ham som sjelelig frisk uten samtidig å tilstå at de har 200.000 barnedrap på samvittigheten. Det er mere enn vår anstendige nasjonale selvfølelse kan tåle.

Geelmuyden har i sin artikkel et meget treffende eksempel på hvordan pressen til stadighet gir et mildest talt fortegnet bilde av Børre Knudsen og hans budskap for å underbygge folkets forakt. “Hvorfor var dere så slemme mot mamma”, stod det å lese på den hvite lille kisten som Børre Knudsen stedte symbolsk til hvile forleden år. Journalister forstod ikke denne inskripsjonen, eller rettere, de ville ikke forstå. I reportasjene dagen etterpå kunne man lese at det på kisten stod: “Hvorfor var du så slem mot meg mamma?” For det var denne Knudsen pressen og folket ville ha, sadisten, kvinneforakteren, … Geelmuyden skriver: “Journalister vender forbløffende ofte tilbake til sine redaksjoner med nøyaktig den virkelighet de er utsendt for å skaffe. Vender de tilbake med noe annet får de ikke spalteplass.”

Denne versjonen står i dyp kontrast til den fremstillingen Geelmuyden selv gir av denne presten: “Alle som kjenner Børre Knudsen kan fortelle at han er et usedvanlig frodig, varmt og inkluderende menneske med en utstrakt selvironi og et vidd av de sjeldne. Egenskaper man aldri finner hos fanatikere. Fanatismen unner seg aldri en sigar, aldri ett glass vin og en latter. Børre Knudsen unner seg alt sammen. Kanskje han har det som fanatikere flest mangler. Han har en overbevisning. Fanatismen overtar gjerne når overbevisningen slutter. Den har aldri sluttet hos Knudsen. Han synes det er galt å ta liv og tar seg oppriktig nær av dette. På den aborterte kvinnens vegne, fordi hun ikke blir tatt alvorlig som mor. På fosterets vegne, fordi det ikke blir tatt alvorlig som menneske. På samfunnets vegne fordi det ikke tar seg selv alvorlig som fellesskap. På Guds vegne, fordi han ikke blir tatt alvorlig som skaper.”

Børre Knudsen behøver ingen oppreisning, for han har aldri følt seg så veldig nedbøyet. Hvis noen trenger oppreisning så må det være alle vi andre, vi som utgjør det norske samfunn. Slik avslutter Geelmuyden sin artikkel i "Vern om livet" - anno 1994.

- - -

Niels Chr. Geelmuydens forfatterskap og journalistiske refleksjoner ble aldri påskjønnet og omtalt i den grad de fortjente. De bidro imidlertid til å gi Børre Knudsen den oppreisningen i samfunnet han fortjente. Det er ennå ikke for sent å bli minnet om akkurat det.

Gå til innlegget

Hvorfor heier alle (les: KrF) på Obama?

Publisert over 8 år siden

For fire år siden da Barak Obama vant presidentvalget i USA ble daværende Leder for KrF Dagfinn Høybråten "rørt til tårer". Nå når Obama er blitt gjenvalgt er det Knut Arild Hareide som jubler. Det var "et gledens valg” sier den nye KrF lederen.

Hva er det som er så magisk med denne Obama som får øynene våte og gjør blikket sløret på enhver KrF leder? Er dette et ikon? Er han blitt i KrFs øyne den nye “frelseren”? For det kan vel ikke være de små ufødte barna KrF lederne har i tankene når man lar seg rive med av hele det politisk korrekte establishment når de heier frem sitt ikon og deltar i ekstasen. Eller kjernefamilien?

Hvis vi tar for oss de to angivelig viktigste og mest profilerte og unike KrF sakene de siste årene: Ekteskap som institusjon mellom mann og kvinne og Ja til livet (nei til fosterdrap), så kunne det være betimelig å minne både forhenværende og nåværende KrF leder hva Obama har på programmet.

Abortsaken:Obama støtter dagens abortlovgivning og har gjentatte ganger støttet forslag som har styrket kvinners selvbestemthet i abortspørsmålet. Hvordan samsvarer dette med tårene til Høybråten og Hareides gledes utbrudd?

Dessuten har Obama i sin første fireårs periode allerede opphevet en lov som George W. Bush innførte. Loven forbød offentlig finansiering av ikke-statlige bistandsorganisasjoner som tilbyr aborthjelp i andre land. Støtter dagens KrF Obamas påtrykk her om såkalt aborthjelp i utviklingsland? Eller veier ikke slike saker særlig tungt når man heier frem Obama selv om man vet at alternativet vil kunne være en mere “ja til livet” vennlig politikk med hensyntagen også til det ufødte liv?

Homofile ekteskap: I februar 2011 kunne NTB melde: USAs president Barack Obama vil ikke lenger forsvare loven som definerer ekteskap som en ordning mellom to personer av ulikt kjønn, opplyser amerikanske justismyndigheter. Obama vurderer den føderale ekteskapsloven som grunnlovsstridig. På bakgrunn av dette fortalte Obama i mai at han skiftet mening om ekteskap mellom to personer av samme kjønn, og mener nå at homofile og lesbiske skal kunne gifte seg. Har KrF også skiftet mening i denne saken?

Det er ikke til å undres over at mange tidligere KrF velgere ser med forbauselse og undring over KrF ledernes gjentagende nesegruse beundring over Obama når han stadig blir valgt til president på et så kontroversielt grunnlag i disse sakene. Hvorfor heie på Obama og unnlate å verdsette den republikanske kandidaten som har hatt et mere sammenfallende syn på KrFs unike rolle i nettopp disse to avgjørende vedisakene for KrFs eksistensberettigelse?

Kan det komme av at KrF nå har tenkt å tone ned betydningen av sine tidligere hjertesaker, eller legge dem på hylla? Det kan i hvert fall ikke herske tvil om at KrF lederne her - enn så lenge - møter seg selv og sine tidligere velgere kraftig i døra. Kanskje man håper på at den politisk korrekte beundringen av Obama kan føre til nye velgere. For alle som tør å heve stemmen heier jo på Obama, må vite.

Men vil dette hjelpe KrF å komme seg over sperregrensen?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere