Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Julesanger og krenkelser

Publisert over 4 år siden

I romjulen er det nesten et år til det på ny bryter ut krangel om det er stuerent å synge Deilig er jorden. Slik blir det tradisjon av.

Vi avslutter det gregorianske året 2016 med (blant annet og hittil) borgerkrig i Syria, et virkelig skummelt presidentvalg i USA, og terrorangrep i Ankara og Berlin.

Den største trusselen mot julefreden i Norge synes likevel å være uenigheten om hva som er kulturelt riktig fremferd ved synging av visse julesanger i adventstiden, og særlig altså Deilig er jorden. Ingen klager på melodien (visstnok en schlesisk folkevise), det er teksten (pilegrimer, paradis, frelse, og så videre) som skaper stress.

Jeg synes at de som er opptatt av julesalmens teologiske innhold fordi de er enige med den, må tåle at andre er opptatt av sangteksten fordi de er uenige.

Tyvegods

Ettersom Bernhard Severin Ingemann stjal melodien for å legge til sin egen Deilig er jorden-tekst, må de for så vidt også tåle at andre (og her tenker jeg særlig på Human-Etisk Forbunds salmekomité) benytter seg av tyvegodset til å lage sin egen vise. (Firetaktsmelodier er utrolig anvendelige).

Så er det noen som mener at sangen bør synges fordi den er en del av dette diffuse begrepet norsk kulturarv, hvor noen religiøse salmetekster visstnok er blitt kanoniserte.

Det finnes videre noen som mener at teksten er OK fordi norsk jul både har kristne og hedenske/førkristne røtter som gjør det mulig – ja, kanskje prisverdig – å ha et likegyldig forhold til salmens religiøse formål.

Lar meg smitte

Jeg feirer ikke jul, men har ingen problemer med at de fleste rundt meg gjør det. Jeg har faktisk glede av å oppleve, og la meg smitte av, deres glede. Jeg er ikke helt med på det spesifikke religiøse innholdet i julefeiringen, men jeg slutter meg til håpet om fornyelse, mer lys, og fred som gjerne forbindes med det.

Jeg synger ikke med når sangene synges, men jeg liker melodiene og tramper diskret med foten. Når folk ønsker meg god jul, ønsker jeg dem god jul tilbake, og er helt oppriktig. Det finnes ikke julepynt i mitt hjem, men jeg er gjerne gjest hos dem som har det, det synes jeg er helt storartet.

Problemer får jeg når flertallet krever at mindretallene innretter seg etter én måte å gjøre tingene på, at det dikteres én norm, og at alt annet anses som avvik som kan tolereres. At jeg aller nådigst får lov til ikke å feire jul, men kun i en prøveperiode inntil jeg da – antar jeg – tar innover meg den norske kulturarven på riktig måte.

Ikke jødisk jul

Mens vi snakker om andre måter å feire jul på: Chanukkah er for eksempel overhodet ikke jødisk jul, og jøder feirer ikke jul «på en annen måte» ved å tenne åtte lys.

Chanukkah er en av de mindre jødiske høytidene og er av forholdvis (etterbibelsk) ny opprinnelse, til minne om jøder som motarbeidet assimilasjonspress fra gresk-romersk kultur (en kultur som for øvrig også mente at ribbe burde være obligatorisk festmat).

Bruk av lys i chanukkah henger sammen med mirakler, eller rettere sagt tegn, som foregikk i det stille, som nærmest var en underdrivelse. Høytiden vekker debatt blant de lærde om den rette måten å hevde uenighet på: om det er bedre å være militant enn beskjeden, om det er mer effektfullt å gå foran med et godt eksempel eller å høylytt protestere.

Uten å bli krenket

Dette er problemstillinger som så i høyeste grad gjør seg gjeldende også i dag. Kanskje også om synging av Deilig er jorden.

Kulturell utvikling stagnerer når det er tvang eller press om å delta på den ene eller andre måten. Det burde ikke støte noen at det synes eller ikke synges Deilig er jorden, eller med hvilken tekst.

Vi får til mer fred, mer lys, og bedre kultur om vi er tydelige om hva som skiller oss – uten å bli krenket over disse forskjellene.

Gå til innlegget

Trump vil skape en styrende klasse av pappaer som vet best. Det vil kreve mye av oss å motarbeide dette.

Mange i USA mener at landets grunnstamme består av verdier som hvite, protestantiske menn kan enes om, og at ­mulighetene som åpnes for andre skyldes storsinn og raushet fra disse fedre som vet best.

Når Trump sa han ville gjøre Amerika great again, så mente han å gjenopprette det hvite, mannlige, protestantiske hegemoniet: Å gjøre andre grupper avhengige av denne gruppens velvilje.
Å kalle dette nostalgi er å misforstå det.

Å kunne skjære gjennom. Trump-
tilhengerne ønsker ikke å skru tilbake klokken, de ønsker å forenkle ting ved å ha makt, ved å kunne skjære gjennom og gjøre det som føles best.

Det føles best å se bort fra kvinnelig seksualitet og skyve homofilien tilbake til skapet. Å ydmyke minoriteter, slik at det de nå anser som rettigheter blir ­privilegier de bare har til låns.

Great again betyr fremfor alt mindre komplisert, mindre støy, mer skråsikkerhet. De er ikke bakstreverske, de er radikaliserte av frykt.
Mange nok. Ikke alle som stemte på Trump er motivert på denne måten, men jeg tror det var mange nok til at det var avgjørende.

Underforstått i dette budskapet er det at det er hele grupper som ikke gjør seg fortjent til rausheten: Homofile, som Pence vil kurere, meksikanere som ikke holder seg til arbeidet de skal være glade for å få, muslimer som ikke skammer seg over sin tro, for ikke å snakke om kvinner og svarte som ypper seg ved å ville være president.

Dette kalles identitetspolitikk – dette med å overdrive forskjeller mellom folk, for å skille mellom oss og dem.

Mister makten. Identitetspolitikk er viktig akkurat nå, fordi, litt avhengig av definisjoner og demografisk utvikling, vil hvite i USA miste sitt rene flertall innen de neste tiårene. USA befolkning vil bestå av mange små og store minoriteter.

Trump-tilhengerne vil etablere en ­styrende klasse dominert av én gruppe, uforstyrret av mangfoldets støy.

Dette kan kun motarbeides med hardt, systematisk arbeid, for populisme av Trump-slaget er smittsomt. Det krever en ny politisk kultur, med mindre underholdning og mer fakta, logikk og åpenhet om usikkerheten i vår tid og vår fremtid.

Tøffere. I USA vil vi se både treffsikker og usaklig opposisjon mot Trump fremover. Det tegner til å bli en skjerpet politisk kultur der, og dermed også her.

Det vil bli tøffere men også viktigere å bygge og dyrke en annen politisk kultur som fikser uenighet og usikkerhet på en bedre måte.
En politisk kultur som ikke forsøker å skille mellom oss og dem, men som er mer opptatte av saker enn personlig­heter, som heller vil drøfte og beslutte enn å krangle og posere.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN OVERBLIKK I VÅR TLAND 29.11.2016

Gå til innlegget

Det er mye å sette seg inn i for den som vil forstå hele bakgrunnen for feiringen av en ny Torahrull til Oslos Chabadsenter, men Vårt Lands overskrift reduserte det til noe helt misvisende.

Redaktøren i Vårt Land falt litt for lett for en ganske stygg fristelse da han eller hun bestemte seg for hva som skulle vektlegges i overskriften om feiringen av Torah-rullen til det nye Chabadhuset i Oslo forleden:

"Forstander Kohn kaller dem hasidisk sekt

Jøder fikk gave av straffedømt - danset på Karl Johan med torarull til 500 000"

Det blir jo opp til leserne å trekke egne slutninger av denne overskriften, men det er vanskelig å tenke at det blir noe positivt (selv om selve artikkelen var mer informativ). Jeg ville sterkt anbefale Vårt Lands redaksjon å både vurdere hva de håpet på å utrette med en slik fremstilling, og å undersøke hva slags inntrykk det faktisk skapte hos lesere.

I mellomtiden er det nødvendig å oppklare en del forhold:

Chabad

Om Chabadbevegelsen er en sekt er litt avhengig av hva man legger i ordet.

I UiOs ordbok har det norske ordet to betydninger:

1 religiøst samfunn som har skilt seg ut fra et større kirkesamfunn
2 fanatisk, sneversynt særgruppe, særlig politisk

“Kirkesamfunn” er naturligvis ikke det relevante begrepet her, men det stemmer forøvrig ikke at Chabad har skilt seg fra det større jødiske religiøse samfunnet, i hvert fall ikke i nyere tid. Bevegelsen er en del av Chassidismen, som oppsto på 1700-tallet og som den gangen ble regnet som en utbrytergruppe men har siden da hatt stor innflytelse på alle retninger i jødedommen. Chabad er en en av de eldste forgreningene innenfor denne bevegelsen. Videre bygger forskjellene mellom Chabad og andre chassidiske grener hovedsakelig på skikker enn noe annet.

Om Chabad er “fanatisk” eller “sneversynt” blir noe avhengig av ståstedet. Riktignok har medlemmene i bevegelsen streng religiøs praksis og kler seg for å være gjenkjennelig; men de driver utstrakt utadrettet virksomhet for å gjøre alle jøder - uansett overbevisning og praksis - mer interesserte i jødedommen. På denne måten skiller de seg sterkt fra andre chassidiske grupperinger, som gjerne er insulære.

Imidlertid har Merriam-Webster en tredje definisjon på det engelske ordet “sect”, som lyder som følgende:

“a group adhering to a distinctive doctrine or to a leader”

Og denne er nok mer treffende; og uten at jeg vil sette ord i Kohns munn, vil jeg anta at det var denne han mente. For selv om Chabad innretter sine religiøse overbevisninger etter ortodoks praksis generelt, har de en egen doktrine om sin oppgave og sin tilnærming.

Doktrinen bygger i all hovedsak på lederskapet til den (hittil) siste lederen for gruppen, deres avdøde og høyt aktede Rebbe, Menachem Mendel Schneerson (1902-1994), som fremmet aktivisme og intern misjonering blant jøder verden over.

Metodene til Chabadbevegelsen er omdiskuterte, men resultatene nok til å imponere enhver. Chabad er den geografisk mest utbredte jødiske organisasjonene og går inn i områder som andre unngår. For eksempel var Chabad dypt inne i Sovjetunionen i tider da det var omtrent umulig å identifisere seg som jøde der. Det var også et Chabadsenter i Mumbai som var målet for et blodig terrorangrep i 2008.

Chabadsentere består oftest av et forsamlingsrom for gudstjenester - det som oftest omtales som en synagoge - men også rom for fellesmåltider, bibliotek, m.m.

Chabadsentrene skiller seg dermed også fra andre synagoger ved at de helt og holdent ledes av chabadledelsen (som er en del av den verdensomspennende Chabadbevegelsen) og ikke av et styre i menigheten.

Oslo er en Chabadutpost, med en profilering som ofte står i kontrast til Det Mosaiske Trossamfund. Og dessverre er det blitt slik i Norge, som så mange andre land, at altfor mange - i pressen og i folkeopinionen - har lett for å skjære alle jøder over en kam, til tross for det helt enorme mangfoldet i denne vesle minoriteten, også i Norge.

Det er utgitt flere bøker både av og om Chabadbevegelsen, som alle er leseverdige, for den som er interessert i en mer komplett fremstilling.

Gaven

Enkelthetene om finansieringen av gaven og det nye senteret for Chabad er ikke kjent, men det synes som en stor del dreier seg om en gave fra en norsk jøde som bor i utlandet. Jeg finner ingenting om at mannen er “straffedømt”, så påstanden får stå for Vårt Lands regning.

Uansett er det irrelevant - man skulle tro at Vårt Land, av alle aviser, burde vite å berømme en persons gode gjerninger uten å henvise til tidligere synder.

Torahrull til 500 000

Det er det en Torahrull koster, for det krever store mengder materialer og arbeid for å produsere en slik rull:

Selve rullen er en nøye produsert form for pergament, altså av skinnet på et kosher dyr. Det tar mellom 60 og 80 hudstykker, og disse skal sys sammen. Hvert skinn skal ha plass til minst tre kolonner, og hver kolonne består av 43 linjer. 304 805 hebraiske tegn skal skrives med en egen hebraisk skrifttype.

Det er de fem Mosebøkene som nedskrives på en Torah, og det skal gjøres for hånd av en spesielt utdannet ekspert, en sofer. Teksten skal være aldeles feilfri, og det er også regler for hva slags skriveinstrument som skal brukes og hvordan soferen skal arbeide. Det tar omtrent et og et halvt år av en sofer på full tid å skrive en hel rull.

En Torahrull som er godt beskyttet har en forventet brukstid på 1000 år. Dessverre har de fleste jødiske menigheter de siste tusen årene vært utsatt for voldshandlinger og hærverk, men den eldste komplette rullen - i Bologna - er 800 år gammel.

Innvielsen av en Torahrull

En Torahrull er derfor en stor investering for en menighet, og av praktiske årsaker forbundet med liturgien ønsker de fleste menigheter å ha tre for hånden. Både fordi selve rullen er en helt sentral rituell gjenstand, og fordi det er et stort løft for en menighet å skaffe seg den, blir det stor feiring når en rull er ferdig.

På Karl Johan

Meg bekjent er det bare en familie i Norge som kan sies å bekjenne seg til en chassidisk levevei, og det er lederne for Chabadsenteret. Festivitene på Karl Johan besto av tilreisende chassider (og ikke bare Chabad, såvidt jeg kunne se), men også av ganske vanlige, også sekulære jødiske nordmenn som hadde stor glede av å ha en anledning til å feire sin jødiske tilhørighet i all offentlighet.

Gå til innlegget

Vi må gi slipp på den feige og dogmatiske forestillingen om at terrortrusselen mot israelske og jødiske mål er kvalitativt annerledes enn trusselen mot alt det europeiske.

(Forfatterens eget bilde) Statue av Alfred Dreyfus ved Musée d'Art et d'Histoire du Judaïsme, i Paris. Det tyngst bevoktede stedet jeg så i hele Paris ved et besøk sent i juni, og nå er vaktholdet forsterket.

I sin utmerkede essay i Aftenposten, spør Klaus Wivel:

"Hvordan ville Europa reagere på at kafeer, busser, restauranter, universiteter, gågater, diskoteker og private selskaper ble sprengt i luften? Hvordan ville vi forholde oss til at tilfeldige mennesker på gaten, ja selv i deres egne hjem, var under konstant trussel for å bli utslettet, fra ett øyeblikk til et annet?"

Slik det ofte er med ubeleilige argumentasjoner, vil denne artikkelen trolig forbigås i stillhet for så å overdøves av den vanlige slurvete polariseringen som dominerer debatten om Israel, terrorisme, Islam, m.m. 

Men vi har allerede svaret på Wivels spørsmål, for vi vet allerede at vi europeere fikser disse problemene langt dårligere enn israelerne; og at vårt hovmod overfor Israel er helt uberettiget. Om vi skal kritisere Israel - og det kan vi jo gjerne gjøre - må vi gi slipp på illusjonen om at vi er moralsk eller intellektuelt bedre enn dem. Bare slik kan vi faktisk lære av deres eksempel, både for å fremme fred for Israel og motarbeide terrorisme hos oss selv.

Det gjør vi ikke, og jeg tror at årsaken skyldes et vedvarende og intenst ønske om at det stiller seg annerledes med Israel, at vi ved å vektlegge forskjellene beskytter oss selv. Dette ønsket rasjonaliseres ved å tillegge mer av ansvaret, mer av skylden for terror mot israelere - faktisk mot jøder i det hele tatt - på ofrene. 

Noen eksempler:

I sin dekning av terrorangrepet i Nice kom både Sissel Wold og Sigurd Falkenberg Mikkelsen - journalister som godt kjenner til terrorisme mot israelere - med en gjennomgang av henholdsvis terrorisme som globalt fenomen (Wold) og i Midøsten (Mikkelsen) uten å en eneste gang nevne terrorangrep mot israelske mål, eller at jødiske institusjoner i Europa er spesielt sårbare. 

Likeledes bar den norske dekningen av mordet på Hallel Ariel på Vestbredden, i kontrast med dekningen av slike mord overalt ellers, preg av et nærmest panisk begjær om å sette forbrytelsen i sammenheng med den urett Hallels tilstedeværelse på Vestbredden føltes i miljøet morderen Mohammad Tra’ayra kom fra. Om journalistene ikke ville forsvare denne handlingen, ville de i hvert fall rettferdiggjøre harmen, raseriet, og desillusjonen som motiverte den.

Som også Dan Poraz er inne på, ble Hallel myrdet fordi hun var jøde på et sted jøder er uønsket. De som planlegger, igangsetter, motiverer, eller applauderer slike handlinger ønsker ikke fred med Israel eller harmonisk sameksistens med jøder (eller forsåvidt kristne, eller noen som ikke retter seg etter deres forvaklede syn på hva som er rett). Noe sted. 

Man kan, og burde, mene mye ulikt om Israels politikk generelt og i territoriene utenfor våpenhvilelinjen fra 1949 spesielt, men likevel være enige om at 1) handlinger som dette er uomtvistelig onde, og 2) de som står bak dem fortjener ingen forståelse. 

Man kan, og burde, også mene mye ulikt om Israels politikk generelt og i territoriene utenfor våpenhvilelinjen fra 1949 spesielt, og jobbe intenst for at denne uenigheten aldri bør gi seg utslag i forhold som gjør at alt jødisk i hele Europa må enten forlates eller voktes med det tyngste vi har. 

Å konsekvent trekke slike prinsipielle linjer er ubeleilig for dem som ved enhver vending demoniserer Israel, og det er det to årsaker til:

  • Feighet - hvis vi overbeviser oss selv om at hatet mot Israel, og alt det jødiske som er forbundet med Israel, er kvalitativt annerledes enn hatet mot det vestlige; så føler vi oss tryggere. Vi kan dermed innynde oss med terroristene ved å ta deres parti mot Israel, og samtidig gi dem et "legitimt" mål å skyte, knivstikke, bombe, påkjøre, osv.
  • Dogmer - det radikale venstre i Europa har tatt feil på alle sine yndlingssaker gjennom de siste tiårene, og det eneste som er igjen er forestillingen om at "sionister" er "rasistiske imperialister", og at deres motparter, per definisjon, dermed er "edle" "frigjøringshelter". 

Wivels essay er utmerket fordi den påpeker den kognitive dissonans som burde treffe oss alle etter hvert: Israels fiender hater også oss. De vil bruke de samme midlene for å oppnå de samme målene, og vi kommer til å måtte vurdere de samme mottiltakene som Israel har prøvd, og til en viss grad lykkes med. Vi kommer, i likhet med Israel, til å stå overfor de samme dilemmaene i måten vi behandler andre på, og vi omtaler andres religion, kultur, tenkemåte på. 
Israel har mye å lære oss, både på godt og vondt. Men vi kan bare lære hvis vi gir slipp på forestillingen om at de fortjener mer å bli myrdet enn vi gjør.

Gå til innlegget

Hvordan informere en håpløs debatt

Publisert nesten 6 år siden

Slettelands artikkel om Israel i Manifest kommer med svært nødvendig nyansering, men det er fremdeles langt, langt igjen til den norske debatten om Israel nærmer seg et anstendig nivå.

Artikkelen av Anja Sletteland i Manifest kan ikke på noen rimelig måte vurderes som et forsvar for noen del av Israels politikk, men den er fra flere pro-israelske grupper trukket frem som et konstruktivt (og for øvrig velskrevet) innlegg i debatten.

 Årsaken til det er at det gjør noe i Norge så orginalt som å henstille folk til å sette seg inn i Israels side av saken: ikke for å nødvendigvis slutte seg til den, men under det (egentlig selvsagte) resonnement at det er lettere å overbevise folk om man forstår dem først. Sletteland forklarer da også en del av momentene som er viktige for å forstå holdninger blant israelere.

 Vi får håpe – selv om det nok er fåfengt – at Slettelands innlegg setter mange av de i Norge som lever av anti-israelsk aktivisme nok i forlegenhet til at de setter listen litt høyere for seg selv. Kanskje får også BDS-forkjemperne – som regner israelske jøder så moralsk og/eller intellektuelt underlegne dem at press er det eneste som fungerer – litt motbør.

 Men selv om jeg er glad over dette oppriktige forsøket, lar jeg meg ikke begeistre. Til det er det noen ganske store mangler.

 For det første dette oppleste, vedtatte, erklærte, og aldeles uangripelige premisset om at det mangler bare en avtale for at det skal bli fred mellom palestinerne og Israel, og at det hele dreier seg om å få Israel til å gjøre det opplagt riktige. Sletteland stadfester det med en formulering som er utypisk svak i akkurat denne artikkelen, men de rigueur blant norske akademikere som ellers skriver om saken:

 “Ettersom det er Israel som har størst makt og minst insentiv til å tegne en fredsavtale med Palestina og avslutte okkupasjonen, er det på sin plass at det internasjonale samfunnet også legger mest press på Israel.” 

 Resonnementet er aldeles ugjennomtrengelig, men konklusjonen er helt som forventet, nemlig at det bare, eller i all hovedsak, er Israel som er til hinder for fred. Det er uaktuelt med press, eller overbevisning, av noen andre enn israelere.

 Hvordan norske akademikere, journalister, og andre synsere har kommet frem til denne konklusjonen er helt uviss, for det er ingen, helt siden Butenschøns katekisme kom ut i 1984, som har gått premisset etter i sømmene. I stedet har det vokst frem en hel bransje med ”eksperter” som skriver bunkevis av bøker og artikler som går ut på å bekrefte en bestemt narrativ.

(Denne forskningen vil helt sikkert være nyttig i fremtiden, men til noe helt annet enn sine egentlige formål: det vil være uunværlig materiale for fremtidige historikere som vil undersøke hvordan bekreftelsesfeller kan få så stor makt at de tar helt over i akademiske miljøer.)

Midt i dette er det vanskelig å unngå fornemmelsen om at den norske debatten preges av at en del nordmenn mener at de – åpenbart i kraft av å være nordmenn – ser og forstår ting som israelerne ikke evner. For selv om mange snakker om at konflikten er komplisert innledningsvis, så ender de alltid opp med paroler som ”avslutt okkupasjonen” og ”opphev blokaden” som det eneste saliggjørende. 

Det er nemlig helt utelukket at det er noe å lære av, eller overbevises om, av israelere som har et annet syn. 

Inntrykket av at også denne artikkelen – med alt det gode den har for seg – må føye seg inn i denne narrativen,  forsterkes videre med billedvalget, nemlig av bevæpnede israelske sikkerhetsstyrker i møte med en sivil, vi kan anta, palestinsk gutt. Bildet er lagt ut av en organisasjon som kaller seg ”Palestine Solidarity Project", en selverklært aktivistorganisasjon. Den som er ansvarlig for billedvalget og teksten i artikkelen – Sletteland eller Manifest – har ukritisk akseptert beskrivelsen fra PSP.  Om de hadde like ukritisk publisert et bilde utgitt av IDF ville det uten tvil (og med rette) vært vesentlige innsigelser.

 (Fotografiet er for øvrig også gjengitt i strid med krav til opphavsrett som er spesifisert i Flickr Commons).

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere