Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Sannheten er arbeidskrevende

Publisert nesten 4 år siden

Konspirasjonsteorier er så forlokkende fordi de belønner fordommene våre og er så enkle å ta i bruk. De er overalt. Å motarbeide dem er krevende, kjedelig og ofte ubehagelig.

Ny Tids famøse oppslag om 11. september 2001 påsto visstnok ingenting. Det eneste de gjorde var å stille «kritiske spørsmål» basert på meningene til «flere eksperter», som gikk ut på at det er 1) tvil om den aksepterte forklaringen og 2) andre forklaringer som passer bedre for dem som ser USA og dertil hørende organisasjoner som rotårsaken til det meste av verdens elendighet.

Sprer villfarelser

Det er lett å forveksle­ slike tankerekker med vitenskapelig ­metode, fordi begge bruker skepsis for å stille kritiske spørsmål. Forskjellen ligger i at vitenskap vil frem til mer sannferdige svar på vanskelige spørsmål, mens konspirasjonsteoretikere forsøker å spre villfarelser og løgn ved å så tvil om grunnleggende forhold. Historikere vil utdype og nyansere vår forståelse av fremtiden, konspirasjonsteoretikere vil forflate og forenkle den.

Denne forskjellen mellom sannhet og løgn gjør seg gjeldende både i store og små sammenhenger.

Når vi trekkes til en forklaring som passer godt inn i våre fordommer, ser vi lettere gjennom fingrene med hastverksarbeid i kildebruk og resonnement. Konspirasjonsteoriene er ekstreme, ondsinnede, gjennomarbeidede utgaver av banale fremstillinger vi utsettes for hver dag.

De kommer til uttrykk i stereotypiske beskrivelser av alle politikere som ­mener noe annet enn oss. Være seg kristne, ­muslimer, ateister, jøder, amerikanere, israelere, palestinere eller hva det skulle være. De viser seg i lettvinne forklaringer på vanskelige forhold, på krav fra journalister om å gjøre rede for sammensatte standpunkter på ti sekunder eller mindre.

«Arbeidsleir»

Hans Eirik Olav, fast økonomispaltist i Ny Tid, skrev nylig at «det antakelig ikke ble gasset en eneste jøde i Auschwitz» og at det simpelthen «var en arbeidsleir hvor jøder (og andre) ble brukt i tysk våpenproduksjon. »

Et ekko av det britiske David Irving fremmet i mange år: Der det mer enn antydes at jødiske familier står bak mye av verdens faenskap, at «holocaust-historien» må skrives om, og at man kun stiller «kritiske spørsmål» ved «etablerte sannheter».

Deborah Lipstadt beviste at Irving ikke hadde noen ære å forsvare mot beskyldninger om jødehat og historieforfalskning, og hun gjorde det ved å gå skriveriene møysommelig etter i sømmene: det tok flere år.

Det var ikke nok å trekke Irvings troverdighet i tvil ved å vise enkelte feil, uansett hvor store. Det måtte bevises at hele strukturen bygget på vage, løgnaktige, usammenhengende påstander som ødela ethvert krav om å regnes som «historie».

Omhyggelig arbeid

Å tilbakevise historieforfalskning krever et omhyggelig arbeid fra dyktige historikere: Strukturen i en fremstilling må analyseres for å finne fatale svakheter (Følger konklusjonen av premissene og logikken? Er premissene holdbare?), setningsstrukturen må ­avkles for å finne villedende vaghet («noen ­eksperter»), kildehenvisingene må undersøkes nøye.

Konklusjonene må granskes for å se om de henger på greip i det hele tatt. Det er tungt, kjedelig, frustrerende arbeid med det formål å avvise en løgn som aldri ­burde vært nedskrevet.

Og til slutt må en rimelighetsvurdering til. Alt dette krever enormt med arbeid og forutsetter at noen orker å lese hele en lang utredning som bare handler om å motbevise noe.

Godt oppbygd historieformidling og -forståelse er vanskelig arbeid: Du må være kritisk til alle kilder, inkludert deg selv, du må ønske tvil velkommen, uttrykke deg med forbehold, bruke ordet «sikkert» med stor varsomhet.

Slik det også er med godt journalisthåndverk, forøvrig.

Gå til innlegget

Enigheten er så bred og tverrpolitisk som den kan bli: Alle norske politiske partier vil gi utviklingshemmede medborgere de nødvendige forutsetningene for å leve fullverdige liv på lik linje med alle andre. Men enigheten ser ut til å hindre handling: ikke et eneste parti har går til valg på et helhetlige tiltak for å utbedre store, påviselige, og systematiske mangler i de utviklingshemmedes kår.

Foreldre er fortvilet over fremtiden

Jeg leder en liten lokalforening (Mitt Hjem Mea Domus) for foreldre som er brennende opptatte av å sikre en god og verdig fremtid for våre utviklingshemmede barn som er eller snart blir voksne. Stemningen i våre møter varierer stort sett fra betenkt over fremtiden til fortvilet over den. Vi er ikke trygge på at våre barn får det trygt økonomisk, at de får bo under verdige forhold, at de får helsetjenester de trenger, at de har rettsikkerhet, eller at de får tilbud om aktiviteter som gir mening i deres liv.

Mange av våre bekymringer er godt dokumenterte i Rettighetsutvalgets melding “På lik linje” (NOU 2016:17), som fikk forskrekkelig lite oppmerksomhet da den kom ut i fjor høst.

Et kjempegap mellom intensjoner og handlekraft 

Vi tar opp alt dette med politikere på alle nivåer og i alle partier, og de møter oss med masse medhold og sympati. Men det er ikke mer enn sinnelaget som er raust - de konkrete tiltakene er sjeldne og mangler omfang og ambisjonsnivå.

Dette gapet mellom intensjon og virkelighet plaget meg slik i vår at jeg skrev til alle partier som har eller har hatt representanter på Stortinget og ba pent om svar på temmelig spesifikke spørsmål. Les spørsmålene her: http://goo.gl/ngDCMJ

Responsen var nedslående.

Ikke på noen politisk plattform

Tre av partiene (Arbeiderpartiet, der “alle skal med”; Venstre, som “setter folk først; og Miljøpartiet de Grønne, som vil ha et “medmenneskelig samfunn”) svarte ikke i det hele tatt.

SV, Senterpartiet, Rødt, Høyre, og KrF lovte at de skulle gjøre sitt beste for å svare men ble visst opptatte med andre ting.

Fremskrittspartiet var alene om å avklare prinsippene sine i dette spørsmålet, men innrømmet at det ikke var tid til de spesifikke spørsmålene. 

Jeg hadde håpet at noen av dem - i hvert fall de største - hadde tatt seg tid til å utnevne en talsperson for akkurat dette emnet, og hadde i tillegg svar liggende på de kjente utfordringene som Rettighetsutvalget påpekte.

Interessorganisasjonene har også sviktet

Interesseorganisasjonene for våre barn, og særlig kjempen NFU, har også sviktet totalt med å få disse sakene inn i valgkampen.

De utviklingshemmedes sak er altså ikke noe å differensiere seg på i valgkampen, og da blir den liggende brakk. Partienes implisitte strategi for utviklingshemmede er å ta spørsmålene etter hvert som de aktualiseres gjennom tabloidoverskrifter, skandaler, og tragedier.

De utviklingshemmede blir forsømte fordi alle er så enige om å ville dem godt.

De er velferdsssamfunnets stebarn.

Dette er en skandale. Nå har jeg lagt ut en temmelig uttømmende disposisjon over problemområder jeg kjenner til; Rettighetsutvalget har foreslått åtte konkrete løft som bør diskuteres og utredes nærmere. Jeg vil utfordre hvert parti å først utnevne en person som tar tak i dette, og så jobbe med å utarbeide en plattform som kan videreutvikles. Jeg håper noen stortingsrepresentanter legger sin ære i å fremme utviklingshemmedes sak i kommende periode. NFU, LUPE, Autismeforeningen, og NHF kan godt ta en internrunde. 

Alle vet hvor de kan finne meg.

 

Gå til innlegget

Catch-22 for israelerne

Publisert rundt 4 år siden

Israelere leser om dagen en bok som utfordrer sentrale premisser i de mest utbredte modellene om konflikten med palestinerne: om israelerne gir opp håpet om en løsning på konflikten er det gode muligheter for å endre på den til det bedre.

Sommerens bestselger i Israel er en tynn blekke skrevet av historikeren Micah Goodman med den fengende tittelen “Catch 67” (Milkud 67 på hebraisk) som kanskje anbefales sterkest ved at både høyre- og venstresiden i israelsk politikk tar avstand fra den.

Boken er bare å finne, foreløpig, på hebraisk, i første rekke fordi den henvender seg til israelere som sliter mellom behovet for sikkerhet og drømmen om en rettvis fred, og ikke til oss andre som på god avstand reduserer konflikten til en simpel moralhistorie som er beleilig for vårt verdensbilde og/eller karriere.

Om definisjonen på galskap er å prøve det samme om og om igjen i håp om et nytt resultat, mener Goodman at Israel må forbedre sin tilregnelighet ved å se utover dagens modeller og ytterpunkter.

Han konstaterer er at hverken hauke- og duetilnærmingen til konflikten mellom Israel og palestinerne har vist seg å føre frem, og nå skylder de mest på hverandre: Høyresiden i Israel anklager venstresiden for dårskap som setter landets sikkerhet i eksistensiell fare, og venstresiden anklager høyresiden for uforsonlige dogmer som setter grunnleggende demokratiske verdier i eksistensiell fare.

Den brede israelske opinion er desillusjonert av begge fremstilingene, og forholdene på bakken viser lite fremgang (selv om det foregår mye lovende på lavere nivåer).

Goodman anvender tung ekspertise for å analysere strukturen i motsetningene og finner nyanser som gir handlingsrom, muligheter for fremdrift. (Han anser omverdenen som et forstyrrende element og henvender seg følgelig til israelerne).

Selv om det hverken er mulig å forhandle frem eller tvinge frem en varig løsning med palestinerne slik det er nå, fritar det ikke Israel fra muligheter og ansvar til å forbedre situasjonen.

Israels regjering bør velge tiltak som endrer problemet til det bedre, men med langt lavere ambisjoner for hvert trinn. Goodman foreslår enkle, unilaterale tiltak som gir palestinerne mer selvstyre, mer bevegelsesrom, bedre evne til å stå frem som en likeverdig partner uten at det går på bekostning av Israels sikkerhet mot trusler fra alle mulige kilder.

Blant annet foreslår han å beholde full militær kontroll over Jordandalen og våpenhvilelinjene fra 1949, men å legge større landområder på Vestbredden under PA og derved gi palestinerne mer sammenhengende landområder. Han mener Israel kan gi fra seg østlige nabolag i Jerusalem til PA, og at flere palestinere i steder som forblir under israelsk kontroll får tilbud om permanent oppholdstillatelse.

Ikke overraskende har ytterpunktene lite til overs for dette: Høyresiden avviser slikt som katastrofalt, for de mener at Israel ikke burde gi opp noe uten gjenytelser fra PA. For venstresiden er det å se bort fra rotårsakene i konflikten, nemlig okkupasjonen.

Innvendingene har, i følge Goodman, mye for seg, men at de bygger på premisser som ikke lenger er gyldige: det er bedre å “reorganisere” konflikten, selv om det på kort sikt kan øke temperaturen, og selv om det også pådrar seg irritasjon fra bedrevitende folk utenfor regionen som forestiller seg elegante løsninger som på magisk vis produserer fred.

Det er å håpe at Goodmans synspunkter får innflytelse: israelere er vante til å leve i livsfare, og har bevist evnen til å inngå tunge kompromisser. Men det moralske dilemmaet i dagens forhold til palestinerne er ikke til å holde ut: om det fører til noe godt å gjøre det riktige er det befriende i seg selv.

Gå til innlegget

Jødene og Bibelen

Publisert rundt 4 år siden

Den mest utbredte feiloppfatningen om jødedommen er at jøder følger bibelske skrifter ordrett.

Mark Twain skal ha sagt: Det er ikke det du ikke vet som tar deg inn i uføret, men det du er helt sikker på, men som ­likevel ikke er slik.

Det er mange i Norge som er helt sikre 
i sine oppfatninger, om blant annet
jødedommen, og tar helt feil. Det skaper vanskeligheter: Jøder orker ikke debattere, fordommer forsterkes, og debattkulturen forsøples.

Det burde være unødvendig å ta dette opp, ettersom jødedommen ikke påberoper seg monopol på rettroenhet, og fordi folk burde få lov til å ha sitt livssyn uten å måtte forsvare den mot andres feiloppfatninger.


Ikke-tabloid kunnskap

Mest utbredt er feiloppfatningen at jøder følger bibelske skrifter ordrett, altså det som kristne kaller Det gamle testamentet, jøder kaller Tanach, og forskere kaller Den hebraiske bibelen. Denne misforståelsen fører til det velkjente knepet å trekke fram et eller annet bibelsitat (alltid den norske oversettelsen) og holde jøder ansvarlig for en oftest enfoldig forståelse av ordene.

Å tro at du forstår jødedommen ved å lese den hebraiske bibelen er som å tro at du forstår dagens Norge ved å lese Snorres kongesagaer.

Enkle svar er vanskelige både å formulere og finne fordi jødisk lære ikke handler om å redusere alt til noen få, enkle sannheter, men tvert i mot: å forstå og berike tilværelsen ved å utforske og krangle om forskjeller, nyanser og hypotetiske så vel som reelle ekstreme tilfeller. Hver gang man forsøker å si noe definitivt om ­jødedommen, dukker det opp et «ja, men, altså, unntatt...».


Ingen ordrett forståelse

Det er ingen jøder som følger en ordrett fortolkning av bibelske skrifter. Ikke en gang såkalt ultraortodokse.

Dette kommer av at dagens jødedom i all hovedsak er rabbinsk (her er det også unntak ved blant annet karaitene), det vil si at jødisk lære og praksis bygger på diskusjoner, utredninger, og regelrette krangler og konflikter mellom rabbinere og andre lærde gjennom noen tusen år. Dokumentert i en enorm og mangfoldig kunnskapsbase som oftest kalles rabbinsk litteratur.

Bibelske skrifter, og særlig Torah (Mosebøkene) et avgjørende utgangspunkt: det første, men langt fra det siste, ordet i jødisk lære.

Og selv de bibelske tekstene er gjenstand for fortolkninger på (etter tradisjonen) fire nivåer - det overfladiske, det allegoriske, det sammenlignbare, og det mystiske. For hver porsjon i Torah finnes det utallige fortolkninger - den som er interessert kan søke på «dvar torah» på nettet eller kjøpe en eller flere utgaver av annotert tekst (Chumash). Disse vil ofte avvike dramatisk fra kristne fortolkninger, ettersom jøder ikke har noe behov for å forklare noe etterfølgende testamente.


Rabbinisk litteratur

Oppå, og etter, disse kommer så flere lag over nesten 2000 år: Først Talmud, der dilemmaer og tenkte (ofte sinnrike og umulige) senarioer presenteres og diskuteres, tillater seg alle mulige digresjoner, forsøkes summeres og generaliseres, for så å tas fra hverandre igjen i uendelige logiske tråder.

Så er det rabbinske utredninger og kommentarer av alle slag, allegoriske fortellinger, liturgi, salmer, flere forsøk på lovsamlinger, lange verk med spørsmål og svar til vanskelige situasjoner, håndbøker, og annet. Alt dette er nedskrevet i flere
hebraiske dialekter, som arameisk, arabisk, yiddish, ladino, russisk, persisk og engelsk.

De siste tiårene har også litteraturkritikk av bibelske skrifter ført til helt nye dimensjoner i forståelsen av disse skriftene, blant annet formålet med litterære virkemidler, forfatterskap og historisk kontekst.

Viktigst av alt i jødisk lære er likevel at det oppmuntres til å stille spørsmål, gjerne 
utfordrende spørsmål. Men den som vil lære må også lytte til svaret, uansett hvor langtekkelig og ubekvemt det er.

Gå til innlegget

Seksdagers-krigen 50 år etter

Publisert over 4 år siden

Hvis vi ikke greier å få til en dyp og utfyllende debatt om Israel, er det et dårlig tegn for vårt demokrati.

Både i og utenfor Israel markerte mange forleden at det er 50 år siden seksdagerskrigen. Israelsk presse la mye i å vekke minnene om disse dagene til live, men flere undret seg høyt: Er dette noe å feire? De følte det maktpåliggende å minne om at selv om krigen avsluttet en akutt krise i regionen, så innledet den en annen som vedvarer frem til i dag, et halvt århundre senere.

Da krigen var over, var Israel fremdeles­ omgitt av fiendtlige makter, men våpenhvilelinjene var lengre unna, bak en strate­gisk buffer. Et samlet Jerusalem ga håp om helhet og fred. Jøder verden følte seg plutselig mindre sårbare for situa­sjonen i sine hjemland. Israel var et sted de kunne være jøder, fullt ut, og ta ansvar for sin egen skjebne.

Det nærmeste vi har kommet et slikt øye­blikk i hele det norske folks historie var maidagene i 1945. Men da hadde vi ikke på forhånd forholdt oss til flere ­tusen års forsøk på å utslette oss eller vår identitet.

Hele historien

Det er selvfølgelig flere virkelighetsoppfatninger enn de israelske om vendepunktet i 1967: Lederne for de arabiske regimene tok det som en uutholdelig ydmykelse å bli beseiret av noe så mindreverdig som jøder. Stormaktene­ innlemmet Israel og nabolandene i den kalde krigens politiske geografi. Og for den pan-arabiske bevegelsen føltes dette­ som et nederlag for ambisjonene om ubrutt storarabisk hegemoni i Midtøsten. Omkring 1,5 millioner palestinske flyktninger opplevde nok en gang å være en kasteball mellom alle disse kreftene.

Det er avgjørende å avdekke hele det historiske bildet av denne saken. Det gjør det mulig for menneskeheten å lære av denne krigen for å unngå fremtidige kriger. Med fakta, empati, og selvransakelse kan gruppene dessuten etter hvert flette narrativene inn i en større sammenheng. Viktigst av alt er at partene da får bedre forutsetninger for å skape en felles narra­tiv, en felles historie, og en felles framtid i fred.

Ensidig

Men det står dårlig til her i Norge:­ Det er nært totalt sammenfall mellom Fatahs narrativ og den som er blitt premiss i norske akademiske og redaksjonelle miljøer. Den utbredte ensidigheten underkjenner det gode arbeid for norske politikere, akademikere, og journalister som med yrkesstolthet og vet forskjellen på sitt fag og politisk aktivisme.

Den etter hvert fantasiløse ensidigheten ødelegger også debattkulturen i Norge. Hvis vi ikke er åpne for at en så komplisert situasjon medfører flere forskjellige virkelighetsoppfatninger, flere tilsynelat­ende motstridende historier, så er vi ikke interesserte i sannheten.

Hvis vi ikke greier å få til en dyp og utfyllende debatt om Israel, er det et dårlig tegn for vårt demokrati.

Ingen seiersrus

Hovedpersonene i 1967-krigen er borte. Tidsvitnene er blitt gamle. Stemningen i Israel er langt mer nøktern, langt mer ambivalent i dag enn noen kunne forestille seg for 50 år siden. Det er ingen seiersrus i Israel over at 2,5 millioner palestinere på Vestbredden ­lever i skyggen av israelske militære styrker, eller at 1,7 millioner i Gaza brukes som gisler av et teokratisk terrorregime, eller at Al Qaeda, ISIS, Hizballah, og andre terrororganisasjoner destabiliserer grensene til Syria, Libanon, og Egypt.

De politiske uenighetene blant israelere og jøder om strategi, virkemidler, prioriteter, verdier, og fremtiden for både israelere og palestinere er i Israel polariserte, men også nyanserte, mangfoldige, kreative, og under stadig endring ettersom teorier møter virkeligheten.

Israelerne har opplevd at kampen de kjempet for å overleve ikke er den samme som for å få til fred. Israel oppgraderer og utvider stadig sin egen historie for å sette den i en videre sammenheng, for å forstå de ulike partene bedre. Det gjør det nettopp fordi så mye står på spill for dem. Vi kan bare håpe at andre, og særlig palestinerne, følger dette eksempelet.

Da blir det pinlig at vi i Norge ligger så langt etter.

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 13. juni 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere