Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Trond Ali, Kongen, og jeg

Publisert nesten 9 år siden

Hvis tildelingen av Kongens fortjenstmedalje til Trond Ali Linstad trekkes, må det bli av de rette grunnene slik at han ikke blir en martyr for ytringsfriheten.

Trond Ali Linstad minner meg ikke så rent lite om en del av AKP (m-l) erne som reiste på studietur til Albania på syttitallet og kom hjem helfrelste: de hadde endelig oppdaget et land som hadde fikset dette med sosialisme. (For alt jeg vet var han en av dem). Linstad digger Khomeini på samme måte som marxist-leninistene digget Mao og Hoxha - dette var ledere som ville det riktige, kunne det riktige, men som motarbeides av en korrupt verden som vil dem vondt.

Min oppfatning av Linstad vi nok gjengjeldes av ham. Som jøde, sionist, og amerikaner-i-mitt-hjerte er jeg nok noe av det mest villfarne han kunne tenke seg. Jeg tviler på at vi noensinne kunne bli enige om så altfor mye, eller at vi kommer til å være venner.

Men man trenger ikke være likandes - og i hvert fall ikke enig med meg - for å gjøre noe samfunnsnyttig nok til å fortjene Kongens fortjenstmedalje. Det er for meg uklart om hans innsats for Urtehagen barnehage skiller seg vesentlig fra de mange andre private tilbudene til barn i Norge. Men la oss for argumentets skyld anta at han har gjort noe usedvanlig godt.

Hans innsats – bestående hovedsakelig av ytringer – mot jøder, homoseksuelle, og andre, kan derimot ikke sies å være samfunnsnyttig. Er det slik at det samfunnskadelig i hans bruk av ytringsfriheten kommer til fradrag for det samfunnsnyttige han har gjort ellers?

Eller er det slik at enkelte utrykte holdninger (!) diskvalifiserer folk fra heder og ære fra det offisielle Norge?

I så fall: hvor skal vi sette grensen?

Det er ikke vanskelig å tenke seg eksempler som illustrerer poenget. Jeg synes at det er kvinnefiendtlig å forby selvbestemt abort, men åpenbart er det mange kristne som vil ha et slikt forbud som også gjør veldig mye godt for sine medmennesker. De som går inn for norsk medlemskap i EU anses i visse kretser som landssvikere. Det er meg bekjent ingen som mener at kun tilhengere av selvbestemt abort og motstandere av EU som kan få Kongens fortjenstmedalje.

Og verdenshistorien er full av vanskelige, sære, usympatiske folk som likevel utretter mye stort og beundringsverdig. Uten sammenligning for øvrig: Isaac Newtons bidrag til fysikk er ubestridelig men han forsøkte også å fremme alkemi og det okkulte. Steve Jobs var utrolig selvopptatt og usympatisk. Osv.

Man kan her undres over saksbehandlingen. Både hos fylkesmannen og på Slottet hadde ikke tatt mange minutter på internett for å finne ut av hele Linstads virke. Man får håpe at begge gjør bedre ”due diligence” fremover.

Om Linstads tildeling trekkes av Kongen, vil det uten tvil være vann på mølla for hans forestillinger om jødisk innflytelse og egen offerrolle. Ettersom han er omstridt på grunn av (helt sprø men ikke desto mindre lovlige) ytringer, vil han bli en martyr for ytringsfriheten.

Slik det er nå, kan ikke Linstad tape. Om han til slutt får medaljen, får han en etterlengtet anerkjennelse. Om han ikke får den, fremstår han som en helt likevel.

Jeg håper at Linstad ikke får medaljen, og for så vidt at han ikke får oppmerksomhet etter dette. Men om tildelingen skal trekkes, må det gjøres på riktig grunnlag. Jeg tror ikke det er mulig for noen – og særlig ikke Kongen – å kunne trekke en klar linje ved meninger som diskvalifiserer fra medaljetildeling.

 

Gå til innlegget

Hvilket slør?

Publisert nesten 9 år siden

Anne Sender tok utfordringen og ble med for å se hvordan palestinere på Vestbredden har det. Hun kommer ikke hjem med nyheter, men med grunnlag for en mer nyansert debatt. Vil hun lykkes? Det spørs.

LES ANNE SENDERS INNLEGG: SLØRET BLE BORTE

Jeg vet ikke hvor mange nordmenn har reist - i regi av ulike norske grupper - til Israel og palestinske områder de siste årene og kommet tilbake med den samme store "nyheten" som de åpenbart mener er helt ukjent i Norge og verden forøvrig. Men det er ikke få.

"Nyheten" er lett å sammenfatte. Palestinerne har det vanskelig, og det er Israels skyld. 

  • I Gaza har palestinerne det vanskelig på grunn av fordi Israel (til tider) stenger og (alltid) legger restriksjoner på innførsel av varer. Palestinerne i Gaza har det ikke vanskelig fordi Egypt stenger grensene og begrenser import, 
  • I Gaza lever også palestinerne under frykt fordi Israel bomber mål eller har militære operasjoner. De har ingen frykt for det fascistiske, teokratiske Hamas-regimet.
  • På Vestbredden har palestinerne det vanskelig fordi de ikke kan reise fritt ut og inn av Israel. De har ikke vanskelig fordi de ikke kan reise fritt ut og inn av Jordan.
  • På Vestbredden er det også vanskelig fordi det er ydmykende sjekkpunkter og "bosettere" (altså: jøder i nabolaget), men ikke fordi det palestinske regimet er i beste fall underutviklet og i verste fall korrupt og despotisk.
  • Forholdene for palestinere i Libanon, Syria, og andre arabiske land (hvordan har de det i Kuwait, forresten) anses som irrelevant.

Banalt? Ja, men dette er en helt anvendelig og alment akseptert fremstilling i de mest populære norske media. Det er en vesentlig del av Butenschøns Evangelium, gjenfortalt av Kåre Willoch, Morten Strøksnes, Sissel Wold, og mange andre. Man anses som "hjernevasket" og "enøyd" i norske redaksjoner hvis man ikke først og fremst bekjenner seg til disse trosartiklene.
Så blir det slik at de som kommer tilbake fra "studieturer" og har sett på den siden av saken, får ros og anerkjennelse for å ha vitnet om noe viktig. Men de som kommer tilbake fra lignende "studieturer" der de har sett på livet til israelere, de har blitt lurt av propaganda. 
Anne Sender ble med Kirkens Nødhjelp til ledsagerprogrammet, der velmenende nordmenn får (lov av israelske sikkerhetsstyrker til å) se hva som foregår ved sjekkpunktene palestinerne må gjennom på Vestbredden. Hennes beretning stemmer godt overens med det vi har fått høre på tallrike blogger og artikler: sjekkpunktene er til vesentlig og ydmykende ulempe for palestinerne. Det forekommer antagelig maktmisbruk, men her blir det alltid mindre spesifikt i beretningene.
Senders fremstilling er ikke banal. Tvert i mot er det tydelig at hun anstrenger seg på beundringsverdig vis for å nyansere de moralske spørsmålene som så til de grader forenkles i Butenschøn-evangeliet.
Jeg håper Sender lykkes med det hun vil utrette, og ikke det hun forsøker å unngå.
Det avhenger av hvor godt hun forstår at den norske debatten om Israel har lite med forholdene i Israel å gjøre. For "enøyde" israelfiendtlige krefter er dette en av de siste utenrikspolitiske merkesakene de kan klamre seg til fra 70-tallet. Så lenge palestinernes sak kan karakteriseres som motstykket til kolonialisme, imperialisme, kapitalisme, osv., så vil deres "fiende" alltid være feilslått og full av ondskap. For "enøyde" på andre siden er opprettelsen av Israel en del av et eskatologisk forløp som mennesker bare i liten grad kan påvirke. 
Slike dogmer kan ikke debatteres, i stor grad fordi man alltid vil se etter fakta og logikk som støtter det man i utgangspunktet vil bevise. Om noen tviler på det, er det bare å lese i kommentarfeltet til Senders kronikk.
Min frykt er at Senders synspunkter tas til inntekt for syn hun ikke har, og særlig av typen "se, israelerne er så ille at selv en jøde tar det opp". Hun vil siteres ute av sammenheng eller delvis, og vil dermed innlemmes - helt ufrivillig - i Butenschøn-evangelistene. 
I den polare verden finnes det to typer "jødiske" organisasjoner: på den ene siden dem som mener at kritikken og demoniseringen av Israel har gått så langt at det er viktigere å forsvare Israel enn å gi ammunisjon til landets fiender ved å gi dem det minste rett. Og på den andre dem som har det for seg at de skal holde et speil oppe for sine egne. Begge bruker veldig mye tid og krefter på å motarbeide hverandre.
Men det finnes et alternativ til disse polene: skribenter, websider, aviser som er villige til å problematisere, se nærmere på fakta, ta opp de reelle moralske dilemmaene. De er ofte rykende uenige med hverandre, men lar være å diktere hverandres premisser. 
Spørsmålet mitt er om den norske debatten (som, som sagt, har liten befatning med virkeligheten å gjøre) er moden nok til å ta inn uklar, frustrerende, vanskelige problemstillinger. 
Det vil i så fall bety at flere er villige til å forstå at bosettere ikke nødvendigvis er rabiate fundamentalister, at man kan stemme på Likud uten å hate noen som helst, at palestinerne må ta ansvaret for sin fremtid, at israelsk politikk er et resultat av en israelsk demokratisk prosess, at folk man er uenig med ikke trenger være irrasjonelle eller onde. Det vil bety at en "palestinavenn" tok en studietur i Sderot, Ashdod, eller sågar blant "bosettere" (det norske ordet for "jøder som bor utenfor 1949-våpenhvilelinjen") og får like mye oppmerksomhet som Sender får i disse dager.
Med andre ord krever det at vi gjør debatten til en utenrikspolitisk sak.

Gå til innlegget

Villedende statistikk om mannlig omskjæring

Publisert rundt 9 år siden

Innen to utbredte påstander om farene ved tidlig mannlig omskjæring blir å betrakte som premisser i debatten, er det verdt å se kritisk på dem.

Bollinger om dødelighet: Dan Bollinger estimerte i tidsskriftet Thymos at dør “omtrent 117” guttebarn i USA hvert år som resultat at tidlig omskjæring. Dette estimatet, som knapt kan kalles en “studie” er basert på en helt ubegrunnet antagelse om at forskjellen mellom dødelighet hos gutte- og jentebarn i USA må skyldes at de fleste guttene der blir omskåret.

For å illustrere vanviddet i estimatet: I følge FN-kommisjonen for Europa (UNECE) var forholdstallet mellom spebarnsdødelighet i USA for gutter og jenter i 2008 1,2, dvs. babygutter døde 20% hyppigere enn jentebabyer. Forholdstallet det samme året i Israel var 1,3; i Norge hele 1,6.

Dødsfall som resultat av omskjæring forekommer så sjeldent at det simpelthen ikke finnes pålitelig statistikk over det. Tre store studier ved sykehus der omskjæring gjennomføres rutinemessig, og med til sammen 500 000 guttebarn, fant ikke et eneste dødsfall som følge av omskjæring. (Derimot er det antydninger til at ikke-omskårne guttebarn har en større - men fremdeles veldig liten - risiko for å dø av komplikasjoner som følge av urinveisinfeksjon.)

Alle kjente tilfeller av død og andre alvorlige komplikasjoner, av typen professor Markedstad beskriver, som følge av tidlig mannlig omskjæring skyldes åpenbar, grov uaktsomhet og/eller inkompetanse.

Frisch et al om seksuelle problemer: Fra en studie i Danmark av Morten Frisch, m.fl. påstås det at omskårne menn og deres kvinnelige partnere oftere har alvorlige seksualproblemer.

Frisch og hans kollegaer inviterte 10 000 mennesker til å besvare en spørreundersøkelse. Drøyt halvparten takket ja, hvorav en stor undervekt muslimer i forhold til Danmarks befolkning. Av disse var det 127 omskårne menn og 87 kvinner med omskårne mannlige partnere. Av disse fant han ti menn og fire kvinner som hadde seksuelle problemer.  Altså: av drøye 5000 mennesker som svarte på spørsmålene til Frisch, fant han gjennom en fiskeekspedisjon frem til 14 som hadde problemer med omskjæring. Et meget tynt statistisk grunnlag for en så vidtrekkende konklusjon Frisch og NTB forsøker seg på.

Ikke nok med det: Ettersom 89% av de 127 ble omskåret som voksne og av medisinske årsaker, kan man kan trygt anta at de fleste, og kanskje alle, hadde et medisinsk problem med penis før de ble omskåret.

Det beste man kan si om studien til Frisch, er derfor at den viser behov for mer forskning om seneffekter av medisinsk indikerte omskjæringer. Den er i alle fall helt irrelevant for debatten om tidlig rituell omskjæring.

Annet enn å konstatere at alle disse ti menne hadde sluppet problemene som nødvendiggjorde sen medisinsk omskjæring om de hadde blitt omskåret tidlig. Mer om studien til Frisch er å finne her.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere