Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Anne Sender bekrefter ingen ytterligheter

Publisert nesten 8 år siden

Anne Senders bok "Vår jødiske reise" er leseverdig av mange årsaker, men også fordi den presenterer et nyansert syn på Israels moralske ansvar overfor palestinerne. Enten man er enig eller uenig med hennes synspunkter, bør man ta hennes utfordring.

Boken "Vår jødiske reise" er utgitt på Cappelen Damm. Denne anmeldelsen ble opprinnelig sendt til Med Israel for Fred som avviste den.

I Norge er debatten om Israel og palestinerne polarisert og bærer mer preg av en innenrikspolitisk debatt enn noe som har virkeligheten for palestinere og israelere å gjøre. Ettersom nærhet til, eller kunnskap om, konflikten ikke er nødvendig for å gjengi et dogmatisk riktig svar blir det ofte mye støy og lite innhold i debatten.

I jødiske miljøer utgjør ofte Israel et dilemma, og det foregår en åpen og livlig debatt der to synspunkter står mot hverandre:

På den ene siden av saken står dem som mener at Israel, fremfor alt, trenger et aktivt forsvar. Ettersom det er mer enn nok kritikere, bør enhver som forsvarer Israels legitimitet og rett til å beskytte sine borgere føre en uforsonlig forsvarslinje. Kritikk av Israel i vår tid er overflødig og blir misbrukt av Israels fiender som et "alibi" for demonisering og det som verre er. Man skal forsvare politikk man har reservasjoner om, mot angrep som er urimelige, usaklige, og demoniserende.

På den andre siden står dem som mener at kritikkverdige forhold bør kritiseres av rent prinsipielle årsaker, og at uforbeholdent forsvar av alt Israel gjør bare polariserer debatten. Både forsvar av Israel og kritikk av andre mister troverdighet hvis man skaper et inntrykk av at Israel er hevet over kritikk. Arbeidet ligger i å unngå inntrykket av å være ukritisk, eller fanatisk. Å være nyansert og ærlig gir troverdighet.

Begge disse synspunktene har noe for seg, men begge kan også tas for langt. Israel er et land under stort press og med store problemer, og det er ikke til å unngå at det fremmes radikale, sågar rasistiske synspunkter, og gjøres feil. Å late som noe annet virker naivt.

På den annen side gjør organisasjoner som JStreet en stor feil når de forsøker å "bevise" for omverdenen at de også kan være tøffe mot Israel. Det blir som å sparke sin egen hund for å vise naboene hvor tøff man er.

Jeg tror det finnes måter å ta høyde for begge disse ytterpunktene med utgangspunkt i Anne Senders bok.

I sin bok beskriver Sender den vanskelige situasjonen palestinere på Vestbredden og i østre Jerusalem opplever og kritiserer Israels behandling av dem. Men hun legger ikke all skylden på Israel, og unnlater heller ikke å kritisere palestinske myndigheter - og faktisk palestinerne selv - for å la så mange muligheter gå fra seg til å skape et bedre liv.

Dette er intellektuelt helt legitimt, men det gjelder å skille mellom Israels moralske ansvar for å gjøre alt de kan for å lette på palestinernes situasjon, og skylden for at palestinerne er i den situasjonen de er i.

I debatten om israelsk politikk blandes disse to altfor ofte sammen. Mange vil ha det til at israelernes ofte mangelfulle behandling av palestinere i områdene utenfor våpenvhvile-linjen fra 1949 (den grønne linjen) enten er den eneste eller hovedårsaken til at palestinerne har det vanskelig. Følgelig vil det bli fred om Israel blir mer passiv, også ved å redusere nødvendige sikkerhetstiltak. Dette tas til sin ytterste konsekvens når enkelte krever at Israel simpelthen kapitulerer og legger sine borgeres liv i hendene til Fatah, Hamas, eller hvem som river til seg makten i et slikt scenario.

Dette resonnementet brister både i møtet med god logikk og den faktiske historien, men det er anvendelig i den offentlige debatt fordi det er så lettfattelig: kan all skyld legges på en part, så må den parten også ha det fulle og hele ansvar for å gjøre det riktig igjen.

At Israel ikke har all skyld, og antagelig ikke en gang mesteparten av skylden, for palestinernes vanskeligheter endrer likevel ikke på Israels ansvar for å 1) gjøre det landet kan for å lette på palestinernes situasjon, og 2) jobbe intenst og kreativt for å få til en varig fred.

Og det er dette mesteparten av internkritikken - for å si det slik - blant jøder mot Israel går ut på. Uansett hvor mye det er å utsette på motparten - enten det er israelhatere i land som Norge eller radikale palestinere som vil utslette Israel - så må vi holde oss selv til en høyere standard enn dem.

Senders bok utfordrer premissene i debatten om Israel, både i den store offentlighet og i de små miljøene. Israel skal hverken demoniserers eller glorifiseres. Den som håper på - eller erklærer - at den ene ytterpunkten eller andre blir bekreftet av Sender, tar feil. Dette er en bok full av nyanser og nitige formuleringer.

Hun har i sine vendinger lagt listen høyt for seg selv og oss andre: la oss for all del være uenige, men la oss ved eksempel vise hvordan uenighet kan virke opplysende. Om ikke for deltagerne i debatten, så for tilskuerne som danner sine inntrykk ikke bare av argumentene men også hvordan argumentene legges frem.

Jeg etterlyser mer fra norske media om alt det prisverdige Israel og israelere gjør for palestinere og sine arabiske naboer: alt fra det israelske militærets innsats for å gi syrere medisinsk behandling på Golan og til det faktum at de mest aktive menneskerettighetsorganisasjoner for palestinerne er israelske. At israelske politikere er brennende opptatte av å trekke landets arabiske minoritet inn i samfunnet. Alt israelsk høyesterett gjør for å bekrefte ikke-jøders sivile rettigheter i landet. Og mye mer.

Jeg etterlyser også at mer nyanserte og opplyste røster som er kritiske til israelsk politikk får plass i media, og også israelske politikers forsvar av sine standpunkter. Det går an å være kritisk til Israels såkalte bosetningspolitikk, for eksempel, uten å grunngi det i hysteriske paroler om “apartheid” og “etnisk rensing”.

Der vi har valget mellom å fri til folks fordommer og forutinntagelser, eller deres nysgjerrighet og ærlighet, la oss velge det siste. Man kan være enig eller uenig i Anne Senders refleksjoner og synspunkter, men vi kan ikke ignorere hennes utfordring.

Gå til innlegget

Om Kol Nidrei, innledningen til Yom Kippur

Publisert rundt 8 år siden

Like før solnedgang fredag 13.9.2013 innleder jødiske menigheter over hele verden Yom Kippur - forsoningsdagen - ved å synge en formulering som heter Kol Nidrei. Her er litt om dette besynderlige stykket fra en legmann.

Om det blir aldri så ironisk, må jeg begynne dette stykket med en ansvarsfraskrivelse: jeg har hverken moralsk eller formell myndighet til å skrive om dette emnet på vegne av andre enn meg selv. Den som vil lære mer om Yom Kippur generelt og Kol Nidrei spesielt anbefales å lese om det (litteraturliste nederst her), og ingen må finne på å rette religiøs praksis eller overbevisning etter det jeg har å formidle. Til det finnes det kompetente rabbinere og andre langt mer lærde enn meg. Likeledes tar jeg hele og fulle ansvaret for at oversettelsene fra arameisk og hebraisk er mangelfulle.

(Om du vil ønske jøder en god Yom Kippur, kan du ønske ham eller henne en "lett faste", eller "tzum kol" på hebraisk)

Innledning til forsoning

Kol nidrei betyr “alle løfter” på arameisk. Den omtales gjerne som en bønn, men er ikke det. Det er en juridisk formulering som på overflaten synes å mangle sammenheng med noe som helst annet som foregår i Yom Kippur-liturgien. Strengt tatt forekommer den under ettermiddagsgudtjenesten (Mincha) før Yom Kippur begynner, i minuttene før solen går ned og høytiden begynner med kveldsgudstjenesten.

Det har lenge vært omstridt om den skulle ha noen del i noen liturgi, og faktisk finnes det jødiske samfunn som utelater den.

Likevel er det blant de mest kjente versene i den jødiske liturgien, og det er blitt slik at kveldsgudstjeneste som åpner Yom Kippur omtales som “Kol nidrei”.

Årsaken til at gudstjenesten kalles “Kol Nidrei” har sammenheng med at folk som ikke har vært spesielt opptatt av Mincha-gudstjenesten frem til da likevel vil være til stede når Kol Nidrei synges. Derfor møter man gjerne opp til Kol Nidrei og blir sittende for å oppleve det påfølgende.

Kol Nidrei synges oftest av kantoren og alltid uten akkompagnement. Melodien er gripende og bidrar mye til den høytidelige, forventingsfulle stemningen som hersker gjennom hele høytiden. Fremføringer er å finne her, her (New York), og her (Moskva).

Ikke "alle løfter"

Det er slik med jødisk lære at den inviterer til det motsatte av reduksjonisme. For hver kjerne av visdom finner man avledere som fører til annen kunnskap som igjen krever mer læring.

En lettvinn forklaring på Kol Nidrei er i beste fall ufullstendig og i verste fall totalt misvisende. Men man blir heller aldri helt utlært, for i historien, dagens tradisjoner, språk, musikk, og den psykologiske effekten av dette lille verset finnes det nyanser, korreksjoner, og ikke minst uenigheter som kan oppta uker, måneder, år. Om man skulle velge å være kunnskapsrik om en bestemt ting, ville Kol Nidrei være et hederlig valg.

Kol Nidrei betyr altså “alle løfter” og sånn omtrentlig oversatt til norsk:

Alle løfter, forbud, forpliktelser og eder, enten de kalles konam eller konas, som vi forplikter oss til, pålegger oss selv, eller støter fra oss, fra denne forsoningsdagen til den neste, måtte det bli til det gode, når det gjelder dem alle, så angrer vi på dem fra nå av. Måtte de tillates, frafalles, gjøres ugyldige, uten makt og uten hjemmel. Våre løfter skal ikke være gyldige løfter, våre forbud skal ikke være gyldige forbud, og våre eder skal ikke være gyldige eder.

Det påfallende med Kol Nidrei er at når man setter det i sammenheng med liturgien, historien, og jødisk lov så betyr det noe helt annet enn det man på overflaten skulle tro.

Hvor formuleringen passer inn

Først liturgien:

Rett før dette verset samles en Beit Din - en rabbinisk rett - foran menigheten. Tre medlemmer holder på hver sin Torah rull og leser følgende;

Med Guds samtykke, og vår menighets samtykke, i det høyestes råd, og i rådet hos mennesker, erklærer vi at det er tillatt å be sammen med syndere.

Og like etter Kol Nidrei kommer:

Og alle i de jødiske menigheten får tilgivelse; dem og de fremmede som bor blant dem; for de handlet uten å vite hva de gjorde. Vær så snill tilgi dette folkets misgjerninger i din miskunns overflod, slik du har tilgitt dette folket fra tiden i Egypt til vår tid, der det er skrevet: Og Herren sa, jeg har tilgitt, slik dere har bedt om.

Kol Nidrei kommer altså rett etter erkjennelsen om at vi alle er syndere og rett før erkjennelsen om at vi trenger tilgivelse. For Kol Nidrei er også en erkjennelse om at vi til tross for alle våre løfter om bot og bedring, så kommer vi til kort. I Kol Nidrei ligger en påminnelse om at vi ikke bare lurer oss selv om vi lover for mye, men også at vi er forfengelige som tror at våre eder, løfter, og forbud er bindende på oss.

Alltid omstridt

Den historiske sammenhengen kaster mer lys på dette.

Den tidligste omtalen av Kol Nidrei synes å komme fra lærde i Babylonia mellom 1000 og 1500 år siden i det deavvisteformuleringen, men vi kan spekulere at den kan være langt eldre i og med at den er formulert på arameisk.

Den moralske bakgrunnen for behovet for Kol Nidrei var dyp bekymring over tendensen til å lettvinnt avgi eder og inngå forpliktelser, med Gud som vitne, uten å være sikker på at de ville overholdes. Alvoret i å bryte slike løfter kan spores helt tilbake til opprinnelsen av Mosebøkene og er å finne blant annet i det tredje og niende av De ti bud. Kol Nidrei er således å betrakte som et utrykk for fortvilelse blant rabbinere og lærde over moralsk unnfallenhet.

Likevel har mange rabbinere gjennom århundrene vært skeptiske til Kol-Nidrei formuleringen. Ambram bar Sheshna (Babylonia i det niende århundret), kalte skikken “uforstandig”, og mange andre har vært enige med ham. Det er neppe noen del av den jødiske liturgien som har overlevd så mye motstand.

Hvorfor den gjør forsoning mer krevende

Uansett hva opprinnelsen til Kol Nidrei har rabbinerne i all ettertid gjort det ettertrykkelig klart at den bare gjelder enkelte typer løfter - altså slike den enkelte gjør med seg selv.

Avtaler, forpliktelser, og annet som berører andre mennesker får man altså ikke fritak for i Kol Nidrei.

På forunderlig vis gjør Kol Nidre utfordringen med forsoning på Yom Kippur enda vanskeligere, for meningen med formuleringen er en påminnelse om at alle våre løfter om bot og bedring, uansett hvor oppriktige, har en tendens til å miste styrke i hverdagen. Den minner oss til stadighet om at det ikke er nok å angre og be om tilgivelse bare en dag i året.

Om det skulle være tvil om det, her er en oversettelse av en del av Vidui, en av konfesjonsbønnene i Yom Kippur liturgien:

Vi har syndet, vi har handlet i svik
Vi har stjålet, vi har satt andre i vanry
Vi har gjort perverse ting, vi har gjort onde ting
Vi har vært arrogante, vi har vært voldelige
Vi har lagt til rette for løgn
Vi har gitt dårlige råd, vi har bedratt, vi har hånet
Vi har vært opprørske, vi har provosert, vi har vendt oss bort
Vi har begått urett, vi har forbrutt oss
Vi har forfulgt, vi har vært vært trassige
Vi har handlet i ond tro, vi har fordervet
Vi har handlet avskyelig, vi har gått oss ville, vi har ført andre på villspor

Mer lesestoff (utvalget er stort):

Gå til innlegget

Den som tror at Israels politikk i det neste Knesset avgjøres i morgen, tar feil. Det er i koalisjonsforhandlingene kursen legges, og her kan litt av hvert skje.

Selv etter israelske forhold, har valgkampen som ender i kveld vært preget av usedvanlig mye støy, posisjonering, og personlige intriger. Til sammenligning har valget fått relativt lite oppmerksomhet i internasjonale media. 

Dette kommer av at det både virker og er forvirrende. Som Karin Abraham påpeker, gjør de mange små- og særpartiene i Israel at selve valget er en milepæl som skiller mellom en forvirrende valgkamp og like forvirrende regjeringsforhandlinger. 

Meningsmålingene gir en god antydning for størrelsesforholdene, men forhandlingenes utfall- vil i stor grad være avhengig av fordelingen av enkelte seter.  Det dreier seg ikke bare om å få parlamentarisk flertall for det som helt sikkert vil bli en koalisjonsregjering, men også å sikre litt arbeidsro for politikk som like sikkert vil være omstridt, både i og utenfor Israel.

Dette kan vise seg å være umulig: særpartiene er uforsonlige om saker som får stadig mindre oppslutning utenfor særpartienes egne kretser, mens mange av de store problemene er - som vår egen rabbiner Michael Melchior påpeker - blitt utsatt til perioden vi nå skal inn i.

I stedet har overskriftene dreid seg om radikale, populistiske uttalelser fra de ytterliggående fløyene og Netanyahus kampanje om (den høyst reelle) trusselen fra Iran. en utbredt oppfatning er at israelsk folkeopinion blir mer høyreorientert, men slik er det nødvendigvis ikke. Mye av det vil bli avklart i valgresultatene, men det er også dette: mye av det som i Norge oppfattes som voksende uforsonlighet overfor palestinerne er i virkeligheten resignasjon. Status quo i forholdet til palestinerne er ubehagelig, moralsk problematisk, og pinlig internasjonalt, men det synes for israelerne likevel å foretrekke fremfor noe annet alternativ.

Til sist kan det være at det viktigste valget vil falle på Netanyahu, og det kan være mellom å:

- Være en statsmann med visjoner, som inngår koalisjoner med (andre?) moderate krefter for å pragmatisk, langsiktig, og modig angripe Israels mange alvorlige problemer, eller:

- Være en politiker som alltid er i valgkamp, alltid opptatt av å holde på makten, og alltid villig til å inngå kompromisser for å holde sin regjering flytende.

Det er kanskje lett å lese mellom linjene hva jeg håper på. Mye vil avklares i forhandlingene i ukene (og månedene?) etter valget.

Gå til innlegget

Hamas tapte, de andre vant

Publisert nesten 9 år siden

Hamas erklærte seier, for de kan ikke annet. Israel kunne ikke utrettet mer enn de gjorde. USA og Egypt forsterket sin troverdighet. PA og Israel har en enestående mulighet til å få til noe langt bedre, for alle.

(Emanuel Yellin, Irondome246, 17 november 2012, Creative Commons Attribute-Share Alike 3.0 Unported)

Om man kan erklære seier i et slag (for det er det den siste uken i ca 7 mil rundt Gaza var), er avhengig av hvilke målsetninger man hadde for å utkjempe det. 

Hamas erklærte, ikke overraskende seier, og det er eksperter som holder med dem i det. I Israel er debatten striere om dette var vellykket. Både Hamas og israelske kritikere til våpenhvilen er at så lenge Hamas overlevde slaget og beholdt makten i Gaza, så vant de: Israel viste svakhet ved å ikke sette støvler på Gazas grunn.

Men så enkel er ikke verden.

Hamas tapte

Hamas er en organisasjon med radikale mål som de ønsker å oppnå med radikale midler. Det er ikke bare det at målet helliger midlet, men midlet er målet: de vet at de ikke kan beseire Israel i en direkte konfrontasjon, så deres strategi går ut på å trekke inn andre aktører - Hizballah, Iran, til og med Egypt og Syria - i åpen konflikt med Israel. I tillegg ønsker de å demoralisere israelere ved å terrorisere dem: få israelere til å flytte fra områder rundt Gaza, gjøre dem utrygge overalt, skape diplomatiske vanskeligheter ved å holde sine egne palestinske medborgere som gissel. 

Deres strategi er å radikalisere konflikten ved å trekke flest mulig inn i den.

Dette mislyktes de helt med gjennom de siste måneders rakettkampanje og siste ukes slag. Hizballah og Iran holdt seg helt unna, Egypt endte opp med å megle våpenhvilen, og israelere ble langt fra demoraliserte. Ved at både Egypt og Israel har lovet å åpne grenseovergangene mer, taper Hamas et viktig PR-våpen.

Til gjengjeld måtte de love - på vegne av hele Gaza - at det skulle bli slutt på rakettutangrept og andre terrorangrep fra grensen. Det er ingen illusjoner om at de tar dette løftet overfor Israel alvorlig, men det ble også gitt til Egypt. Og nå som Egypt har bygget opp status med USA, er det siste de vil å havne i klammeri med Israel.

Resultatet er et sterkt svekket Hamas: ikke bare har de mistet mange ledere, de er også blitt avkledde foran sine egne. Hamas-ledelsen i utlandet er forskrekket over likskjendingen de siste dagene, og palestinere på Gaza har oppdaget at 1) israelske bomber er svært treffsikre og presise, 2) det er Hamas og ikke sivilbefolkningen som er målet for israelske angrep, og 3) det er alvorlig fare for å bli drept av "egne" raketter og bomber i kamp mot Israel.

Mange mener at Hamas burde avsettes, men anarki på Gaza ville vært langt mer blodig på kort sikt og usikkert på lang sikt. Hamas blir sittende, men de sitter neppe særlig godt. Og det er antagelig det beste inntil videre.

Egypt

Reelt politisk ansvar har en modererende effekt på folk, og Det muslimske brorskap i Egypt har et mer demokratisk mandat enn noe annet regime i Egypts historie. Egypt har enorme økonomiske utfordringer og har ikke råd til en konflikt med noen, aller minst Israel. Morsi har lovet at han skal overholde internasjonale avtaler - underforstått også Israel - men han er under press fra sin egen base til å vise fiendtlighet overfor Israel. Ved å megle våpenhvileavtalen i samarbeid med USA har han maktet å både lage et israelfiendtlig, panarabisk show og bygge status hos USA.

Det er nok åpnet for en åpnere forbindelse mellom Egypt og Hamas, men det er ingen tvil om hvem som er den sterke part. For bak speilet er riset om at Gaza blir en del av Egypt, med Israels godkjennelse.

USA vant

Alt forandret seg omtrent samme øyeblikk som Hillary Clinton satte føttene på bakken i Midtøsten, og hun og Obama hadde nok samtaler med alle mulige statsledere innen det kom så langt. USA viste evne til å ikke bare påvirke Israel og Egypt, men også Hamas. USA har gjenetablert seg som den eneste troverdige megleren i denne regionen. 

Israel utrettet det de kunne håpe på

Militært viste Israel flere mye viktig i denne kampanjen: god etterretning ved å vite hvor (mange av) de viktigste Hamas målene var, enda mer presise bomber enn tidligere, og et banebrytende forsvarssystem mot tunge bombekastere, raketter, og missiler. De fikk ikke anledning til å (åpent) vise kampevner på bakken, men vi kan anta at de lærte mye av siste runde i Gaza. Som en reporter i Beirut skrev etter Israels invasjon av Libanon i 2006: "hvis dette var dårlig israelsk krigføring var, har vi ingen lyst til å finne ut hva det vil si for dem å lykkes." 

Det beste Israel kunne håpe på var å skremme Hamas nok til å slutte med rakett- og andre terrorangrep inntil videre, og det ser det ut til at de har lyktes med.

Samtidig har de gitt Abbas en mulighet til å fremstå som en moden, moderat, og sindig leder, overfor palestinerne, den arabiske verden, og ikke minst vestlige ledere. For det har aldri vært viktigere at palestinerne føler at de har alternativer som kan føre til en bedre fremtid.

Ved å inngå våpenhvile og avstå fra bakkeoperasjoner har også Israel vist godvilje mot Egypt, USA, og verdenssamfunnet. Der Netanyahu kunne ha satt diplomatiske forbindelser i forlegenhet ved å ta haukerollen helt ut, valgte han å gjøre seg mer upopulær på venstresiden og omstridt på høyresiden.

En enestående mulighet for palestinerne (og Israel)

Israel har antagelig aldri hatt en sterkere strategisk posisjon i Midtøsten. Ingen arabiske regimer ønsker å skape eller eskalere en åpen konflikt med dem, Hamas er - for en stund i hvert fall - marginalisert, Iran har det smertefullt som følge av sanksjoner og elektronisk krigføring. Abbas er ivrig etter å etablere seg både blant sine egne og i verdenssamfunnet. 

Tiden er derfor inne for at Israel gjør sitt til at Abbas og (ikke minst) Fayyad lykkes med å skape et attraktivt alternativ til Hamas. 

Dette vil kreve kreativitet som er ukarakteristisk for Netanyahu men som har sterke tradisjoner i israelsk politikk: en altfor vennlig atmosfære vil gi Hamas ammunisjon til å beskylde PA for medløperi, så det må virke - eller helst være - at Abbas får en sterkere forhandlingsposisjon. Israel må investere - direkte eller indirekte - i økonomisk vekst for palestinere på Vestbredden. De må mer konsekvent holde sine egne borgere ansvarlige for lovlydighet på Vestbredden. De må gjøre utveksling lettere mellom israelere og palestinere. De kan godt flytte noen av barrierene østover, redusere antall sjekkpunkter mellom palestinske bosetninger. De må kort og godt gi palestinerne en smakebit på hvor godt det kunne være å leve i fred med Israel.

Dette vil kreve en viss toleranse for tilbakeslag. Det vil komme rakettangrep fra Gaza, og det vil bli bråk på Vestbredden. Det finnes grupperinger blant palestinere som misbruker ettergivenhet til å skape fiendtlighet. Jeg tror ikke de lurer noen lenger.

På sin side må PA begynne det vanskelige, tidvis farlige arbeidet med å skru ned forventningene til at det kan bli en seier over Israel, og skru opp forventningene til hva det vil si å ha fred med Israel. Fayyad har drevet en slik kampanje lenge, og nå ser det ut til at Abbas også har forstått at Arafats revolusjonære arv forlengst er avgått.

Det er mange hindre på veien til en fredelig tostatsløsning, men nå er det i hvert fall mulig å se en vei. Vi får bare håpe at utenforstående statsfolk bidrar til mulighetene ved å avstå fra populisme blant sine egne. 

(Jeg er @Leifern på twitter)

Gå til innlegget

Illusjonsløst om krig

Publisert nesten 9 år siden

Hvis vi skal ha en meningsfull og konstruktiv debatt om konflikten og krigen mellom Hamas og Israel, må vi gi slipp på enkelte illusjoner.

Det er noe ved det å forsvare en krig som byr min innerste kjerne i mot. I det man tar til våpen vil det garantert bli tragedier, og utfallet blir alltid mer usikkert. Selv den mest rettvise krigen man kan tenke seg - annen verdenskrig er nærliggende - førte til ubegripelige lidelser under krigen, enorme vanskeligheter for mange titalls millioner etterpå, og en historisk og moralsk arv vi ennå ikke har fått orden på.

Krig er blitt en interesse for meg. Jeg undres over hva som forårsaker dem, hvordan de utkjempes, hvordan folk - ledere, stridende, ikke-stridende - greier seg, hvordan de avsluttes, og ikke minst hvorfor de så lett glemmes.

Hver eneste krig jeg har lest om inneholder beretninger om tapperhet og feighet, prinsippfasthet og opportunisme, dumhet og intelligens - oftest på begge sider. De aller fleste krigene er utkjempet på usikkert moralsk grunnlag, selv i ettertid. Historiene blir skrevet av seierherrene i den umiddelbare ettertid og skrevet om av historikere etter en eller flere generasjoner.

Som innspill til debatten om dagens krig mellom Hamas og Israel, har jeg noen hypoteser:

  • Om en krig er rettvis eller ikke, er avhengig av alternativene til krigen. Og de er lettere å se i ettertiden enn i samtiden. Alternativet til et militært forsvar mot Hitlers Tyskland ville vært å underlegge seg et totalitært, fremmed regime med vold som politisk virkemiddel og folkemord som ideologisk middel. Men dette er langt mer uklart i nær sagt alle andre kriger vi er kjente med, og det ser ut som grunnene til kriger blir dårligere jo lengre tilbake i tiden vi går.
  • Korte kriger med klart utfall er (så å si) alltid å foretrekke foran lange kriger med uklart resultat.  I dette ligger et paradoks: vi bestreber oss etter våpenhviler i pågående konflikter, men altfor ofte blir det bare hvile av det og ikke fredsavtaler. En annen konsekvens av dette er at en part som går til krig bør ha til hensikt å vinne den snarest mulig, og med avgjørende overmakt.
  • Kriger får slutt på konflikter når det er en klar og nådefull seierherre. Dette er noe vi i Norge har fått kjenne på kroppen, i det Carl Johan i Mossekonvensjonen ga vårt land langt mer enn vi hadde grunn til å håpe etter at han - med letthet - beseiret vår frigjøringskrig i 1814. En konsekvens av dette er at det kan være bedre for tredjeparter å gå inn for en bærekraftig fredsavtale enn en snarlig våpenhvile. Det var blant annet derfor at de allierte krevde en betingelsesløs overgivelse fra aksemaktene for å få slutt på annen verdenskrig.
  • Konflikter tar som regel slutt ved at en part beseirer den andre, eller ved at begge partene innser at fred sammen er bedre enn seier for hver av dem. Det er med andre ord sjeldent at det blir varig fred så lenge en eller begge parter tror at de kan oppnå mer med fortsatt krigføring enn det de må ofre for å få til fredsavtale.
  • Det finnes ingen ren, snill krig. Våpenteknologi har - siden omtrent den amerikanske borgerkrigen - gjort det mulig å langt mer presist finne, sikte inn på, og ødelegge militære - fremfor sivile - mål. Dette reflekteres også i lov og skikk om krigføring, ikke minst i Geneve-konvensjonene. Men dette forblir et ideale så lenge parter kriger for å vinne, og det snarest mulig.

Moralitet blir således et vanskelig emne når det gjelder krig. Lidelser og tragedier er garanterte når krigen bryter ut, partene vil alltid satse alt på å vinne, og våpenhviler kan vise seg å gjøre ting verre på sikt.

Alt dette forsterker det stadig mer utbredte synet at et land ikke skal gå til krig uten å ha 1) vurdert alternative, 2) klare og målbare militære målsetninger, og 3) politiske målsetninger om "end game". Eksterne som vil megle må ha is i magen: det er liten vits med en våpenhvile hvis det ikke er en klar vei til en varig fredsavtale, og særlig ikke hvis en part synes å dominere slagmarken. (Derimot kan det være aktuelt med militær intervensjon utenfra hvis det er fare for folkemord). Da er det bedre å spare forhandlingsstyrke til å presse frem fredsvilkår som gir den beseirede part noe å bygge bedre liv (og en ny form for stolthet) på.

Så tilbake til krigen mellom Hamas og Israel:

  • Det er politisk uenighet om hvilke alternativer Hamas og Israel har, og debatten gjør lite for å oppklare det. Det får bli en annen diskusjon.
  • Israel er moralsk forpliktet til å bruke overveldende militærmakt til å avklare så snart som mulig. Krig er ikke en boksekamp der kampen er best ved at partene er jevnbyrdige.
  • Israel blir da ansvarlig for freden ved å jobbe hardt for en fredsavtale som gir grobunn for normalisering og ikke mer krig senere. Her kan tredjepartsland med troverdighet spille en vesentlig rolle, særlig overfor Netanyahus regjering, som har vist seg å være svært lite kreativ.
  • Alternativet, tror jeg, er en fortsatt lavintensitetskonflikt. Så lenge Hamas tror at de kan vinne i deres kamp for et teokratisk og samlet Palestina i stedet for Israel, og Israel at Hamas kan begrenses til Gaza, så vil status quo holdes ved like.
  • Kritikken mot krigende parters fremferd må bygge på en eller annen rimelighetsvurdering og kjennskap til de militærtekniske sidene av saken. Hvis det er riktig som palestinske organisasjoner sier, at det "bare" har gått med noen dusintalls liv etter flere hundre israelske bombingstokt, er dette historisk god presisjonsbombing.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere