Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Israel er et land fullt av prestasjoner, mangfold og motsetninger, og de kjenner godt til sine utfordringer. De har all rett til å feire seg selv i dag. Gratulerer med dagen!

Det er blitt salongfähig i det som utgir seg for å være norsk debatt om Israel å erklære hele statsdannelsen som illegitim, for så å fremme kravet om at staten må legges ned til fordel for palestinsk nasjonalisme. 

Det er mulig dette virker gangbart i visse kretser i Norge, men det burde ikke overraske noen at israelerne selv ikke er særlig åpne for tanken. 

Israel har vokst seg til et land med store prestasjoner og store problemer, men fremfor alt et fantastisk mangfold. Selv om den største dominerende religiøse og etniske gruppen er jøder, så er det store minoriteter som er sunni-muslimer, kristne, drusere, shi'a-muslimer, ba'hai, samaritanere, m.m. Og selv om de fleste har hebraisk som morsmål, er det mange som har arabisk (flere ulike slag), yiddish, armensk, russisk, persisk, ladino,  engelsk, amharisk, m.m. som sine første språk. 

Det politiske landskapet er like mangslungent og også skiftende: partier legges ned, slås sammen, stiftes fra valg til valg; og valgene kommer også på løpende bånd. Hele Israel er ett valgdistrikt og sperregrensen er så lav at små partier får representasjon i nasjonalforsamlingen.

Samtidig er Israel - et bittelite land - ledende i verdensklassen innenfor forskning, teknologiutvikling, miljøvern, kultur, m.m.

Og til tross for at det er mange fagfolk i Norge som regner sin moralitet og kunnskap overlegne israelernes, så er israelere blant de mest engasjerte og opplyste i verden politisk. Israelere ser svært ulikt på motsetningene med palestinerne, men alle jeg har truffet (og det er mange) erkjenner at det er et viktig og vanskelig problem.

Med andre ord: jeg tror vi alle og enhver skal være forsiktige med å tro at vi har så mye nytt å fortelle israelerne om hva de kan og bør gjøre. 

Israel har all rett til å feire seg selv en dag i året, og dagen er i dag. 

Am Israel Chai! Medinat Israel Chai!

Gå til innlegget

Pesach startet i år ved solnedgang 27.03, altså rett før Palmesøndag. Er det alltid slik? Er det sammenheng mellom de to høytidene? Ja og nei.

(Forbehold: ingen bør innrette religiøs praksis eller overbevisning etter det jeg formidler).

I riktig gamle dager konfererte kirkefedre med den jødiske kalenderen for å bestemme når det skulle være påskesøndag, men den praksisen ble frafalt ved kirkemøtet i Nikea. Men ettersom pesach og påske begge skal være vårlige høytider knyttet til månefasene, faller de alltid på omtrent samme tid. I hvert fall i noen tusen år til.

Den kristne kalenderen bruker som kjent vårjevndøgn som startskudd for nedtellingen til påske: etter vårjevndøgn ser du etter første fullmåne, og så søndagen etter det er det påskesøndag. Det er fordi den gregorianske kalenderen bestreber seg etter å få et år til å være temmelig lik den tiden det tar jorden å kretse rundt solen. I perioden 2010 - 2030 blir det 30.03 på det tidligste og 23.04 på det seneste.

Den hebraiske kalenderen løser det på en annen måte. Alle måneder retter seg etter månefasene (den første i hver måned faller på en nymåne). Det legges til en ekstra måned (Adar II) i syv av 19 år for at høytidene faller i riktig årstid. Pesach begynner derfor alltid på 15 Nisan, altså fullmåne i måneden Nisan. Men Nisan kan flytte seg i henhold til den gregorianske kalenderen avhengig av innplassering av Adar II. I perioden 2010 til 2030, er det 27.03 på det tidligste og 23.04 på det seneste. 

Hva så med ukedagene?

Palmesøndag faller altså alltid på en søndag, men det vil variere når første kveld i Pesach faller. Men det kan ikke være en hvilken som helst dag. Dette kommer av at alle måneder som inneholder høytider som er beskrevet i Torah har et fast antall dager, altså 29 eller 30. Men ettersom høytiders skikker ikke skal kollidere med Shabbat (som ofte regnes som den viktigste helligdagen), er det bare fire ukedager å velge mellom for Pesach, nemlig tirsdag, torsdag, lørdag eller søndag (med start kvelden før). 

Dette gjøres ved at inngangsverdien i månedene med Torah-påbudte måneder (fra Nisan til Tishrei) justeres i løpet av de månedene hvor man kan veksle mellom 29 og 30 dager, og hvor ikke-Torah-påbudte høytider forekommer (Chanukah, Purim, m.m.) Dette skaper stabilitet for Torah-påbudte høytider, og alle faller på en av fire faste ukedager. 

Ettersom begge høytidene orienterer seg etter en fullmåne om våren, vil det enten være kort mellom dem eller langt. I perioden 2010 til 2030 vil det si at i tre år (2016, 2024 og 2027) havner påsken nesten en hel måned etter pesach, mens i alle andre år faller de omtrent samtidig. 

Gå til innlegget

Bispemøtet preker til sine egne om Israel

Publisert 11 måneder siden

Bispemøtets uttalelse om Israel har ingen effekt på beslutningstagere men gjør nok mye for å tilfredsstille biskopene selv og krefter de må forholde seg til.

Etter flere meningsfulle mål, er kristne blant de mest forfulgte religiøse gruppene i verden, og man skulle tro det var noe som bispemøtet i Den norske kirke er opptatt av. Men jeg må helt tilbake til 1998 for å se om det i det hele tatt kom på dagsorden.

Det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning at bispemøtet først og fremst burde være opptatt av sin egen flokk, dvs. det stadig synkende antall medlemmer i Den norske kirke.

Unntatt hvis det dreier seg om å belære dem som Martin Luther betegnet som "blinde" og "arrogante", da. 

Det påfallende med uttalelsen fra bispemøtet 22.05 er at den mangler ethvert snev av analyse, nyanse, eller interesse for saken den omtaler. Det har ingen annen åpenbar nytte enn å bidra til biskopenes  selvgodhet.

For eksempel:

- Den israelske regjeringens planer om å annektere deler av Vestbredden omfatter kun jødiske bosteder. 

- Og selv om kristne på Vestbredden skulle omfattes av det, tyder alt på at de ville ha det langt bedre som en del av Israel enn som en del av den palestinske administrasjon

- Bispemøtet ser absolutt intet annet som en trussel mot at "alle mennesker" har "samme rett til å leve i fred og få sin verdighet og rettigheter ivaretatt" enn israelernes fremferd. 

Det er mye som kan og bør kritiseres i Israels politikk overfor palestinerne (og naturligvis også PAs politikk overfor Israel, osv.), men den som skal kritisere bør ta seg besværet med å sette seg inn i sakene og grunngi sine standpunkter. 

Det føler Bispemøtet intet behov for, og det er det vel kanskje ikke hvis formålet ikke har noe med Israels politikk å gjøre. Av grunner som er lett å forestille seg lar ikke den israelske regjeringen seg imponerende av selvgod belæring fra kristne teologer. 

Gå til innlegget

Nei, Hanukkah er ikke "jødisk jul"

Publisert over 1 år siden

På denne tiden av året blir det ofte - og feilaktig - sagt at den mindre jødiske høytiden Chanukah tilsvarer jul. Likhetene er knapt nok overfladiske. Likevel er bakgrunnen for den jødiske høytiden stadig mer aktuell.

Vi blir ikke en gang enige om hvordan det staves med latinske bokstaver: begynner det med "ch" eller "h" eller kanskje "kh"? Skal det være en eller to k'er midt i ordet? Er det noe vits i å ha med "h'en" helt til slutt? Det er til og med variasjon i den hebraiske stavemåten, men vi satser friskt i dag på חנוכה‎, som jeg transkriberer som hanukkah for anledningen. (Se for øvrig DMTs utmerkede forklaring)

Det er en høytid – av de mindre i den hebraiske kalenderen – for å minnes en godt dokumentert historisk begivenhet: i 167 f.v.t. der en vedvarende konflikt mellom hellenister og tradisjonister eskalerte dit hen at Antiokus IV forbød sentrale jødiske skikker, innsatte en statue av Zevs i tempelet, og ofret svin der. Et medlem av prestestammen, Matityahu, ble så opprørt at han tok livet av en jøde som tilbød seg å gjennomføre offeret til Zevs, og så også tjenestemannen som hadde beordret det. Krig brøt ut og Matityahu døde kort etter. Hans sønn Yehuda tok over, og slik ble makabeerne til. Makabeerne vant krigen og det selevkidiske riket tillot begrenset jødisk selvråderett, og da spesielt over jødiske religiøse skikker. Da makabeerne gjeninnviet tempelet, varte det lille de hadde av egnet (kosher) olivenolje i hele åtte dager, lenge nok til at de fikk laget mer. Dette er i ettertid betegnet som et tegn fra oven, og derfor tennes åtte lys til hanukkah.

Så begynner uenighetene.

Det er mange å velge av, men den som kanskje er mest relevant er denne: hvor mye skal en minoritet (som jødene i Judea) innrette seg etter kulturelle normer til den herskende majoritet (det selevkidiske riket med sete i Antioka)? Hva skal være universelt i et samfunn og hva skal være undergrupper få råde over selv.

En svært skarp polemikk ble publisert i Slate fra den svært skriveføre (og nå avdøde) sinna-ateisten Christopher Hitchens. Rabbineren James Ponet problematiserer også det hele (på en mer konstruktiv måte) også i Slate og på NPR On the Media.

Ponet vektlegger at den makabeiske krigen også var en borgerkrig, den satte "helleniserte" jøder mot makabeerne, og det ble blodig. Han stiller spørsmålet: var det nødvendig å være så militant, så uforsonlig, så fanatisk, som de historiske makabeerne var? Hvor mye selvråderett var nødvendig for at jødene skulle få beholde sin egenart?

De historiske kildene forteller ikke nok til at Ponet egentlig kan si noe med sikkerhet. På den tiden var det bare pragmatisk maktpolitikk som gjaldt, ispedd småligheter fra uegnede herskere. 

Dette er en motsetning som lenge har gjort seg gjelden også i Norge: høvdinger og småkonger mot det norske riket; kristendommen først som mindretallsreligion og etter hvert som dominerende; norsk egenart mot nordisk enhet; de såkalte "dissenter" religionene som kunne tåles og måtte etter hvert aksepteres som likeverdige. Og i våre dager med at vi har et stadig større mangfold etniske og religiøse minoriteter med skikker og oppfatninger som harmoniserer i varierende grad med de mest utbredte normene i samfunnet.

Hitchens får seg på forunderlig vis til å karakterisere hellenistisk kultur som høyverdig og jødisk kultur som bakstreversk i sin fremstilling, altså at det universale på et vis var overlegent det etniske. Men så enkelt er det ikke, og vi lever i dag i godt opplyste samfunn som nyter godt av arven fra begge. 

I sitt intervju formidler Ponet den tanken at vi kan ha mange tanker i hodet samtidig, at det i hver av oss finnes impulser til å beskytte stammen, men også til å slutte oss til et større fellesskap. 

Begge gir nok å diskutere rundt et middagsbord om det blir kjedelig.

Men jeg sitter likevel igjen med at det var to begivenheter som var avgjørende for denne historien:

Først, at Antiokus IV ønsket å gjøre slutt på motsetningene ved å legge ned motparten, altså ved å forby avgjørende deler av jødedommen og desekrere tempelet. Om Antiokus hadde latt konflikten gå sin gang, ville det ikke eskalert, i hvert fall ikke så fort. 

For det andre, at Matityahu gikk til det drastiske skritt å myrde dem som gjennomføre Antiokus hadde befalt. Da var det ingen vei tilbake, og historikere trekker en linje mellom dette opprøret og ødeleggelsen av Jerusalem over 200 år senere.

Slik jeg ser det, gjorde Antiokus en åpenbar feil, i det han undervurderte jødenes vilje om å beholde sin egenart. Å regjere over mangfold innebærer stor toleranse for mangfoldet og en varsom tilnærming til konfliktene.

Matityahu startet en krig. Den førte frem, i hvert fall på kort sikt, men det kostet menneskeliv og satte i sving mekanismer som ble svært problematiske på sikt. 

Det vi feirer er imidlertid ikke en militær seier, men det svært så fredelige etterspillet: oppgaven å gjeninnvie det ødelagte, gjøre igjen hellig det som var vanæret. Det dreier seg om noe så enkelt og vakkert som olivenolje; som lager et beskjedent lys. Et håp om at det fikk brenne uforstyrret videre.

Gå til innlegget

Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av

Publisert over 1 år siden

Ari Behn omtales på en helt annen måte nå enn da han levde. Jeg håper vi tar en runde med oss selv og blir bedre kritikere fremover. Det kan være han hadde nølt med å ta livet sitt om han visste alt det gode som folk holdt tilbake.

I de få døgn som er gått siden vi fikk vite at Ari Behn tok sitt eget liv, har media blitt overfylt av lovord for ham: den banebrytende, skapende, elskelige og elskende Ari Behn, en tragisk misforstått skikkelse som vil bli dypt savnet av sine nærmeste, sin krets og hele landet. Lommedalen og Slottsplassen fylles av folk som ønsker å uttrykke sin medfølelse.

Jeg tviler på at Behn ville kjent igjen denne omtalen, for han ble omtalt på en ganske annen måte da han var i live. Det er mulig at folk mente da alt de sier nå, men det kom sjeldent frem.

Spørsmålet er ikke hvem Ari Behn egentlig var, men hvordan journalister, redaktører og andre som lett tiltrekker seg oppmerksomhet omtalte ham da han levde og fikk høre det. Jeg har i hvert fall ikke vanskeligheter med å forestille meg en skikkelse som ble sittende alene og isolert opp i lia i Lommedalen første juledag.

Det er umulig å vite, naturligvis, men man kan undre seg: om Behn hadde fått vite at så mange egentlig synes han var en så bra kar, hadde han da nølt før han tok livet av seg? 

Behn er død, hans nærmeste går en utrolig vanskelig tid i møte (jeg vet det av førstehåndserfaring) som kan ta lang tid. Jeg håper at så mange som mulig stiller opp og hjelper dem gjennom det. 

Men jeg håper at mange av dem som følte motvilje mot ham, uttrykte det, gjorde ham til en målskive, tar en runde med seg selv og behandler andre bedre i fremtiden, selv om de står lagelig til for hugg. 

Det er lettvint men feigt å slenge dritt om folk som våger seg utpå. Kritikk bør være oppbyggelig om den skal ha noe for seg. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere