Leif Knutsen

Alder: 60
  RSS

Om Leif

Konsulent, skribent, student

Følgere

Før biskopen i Hamar går inn for et maktmiddel mot sine meningsmotstandere, burde man forvente at hun hadde satt seg inn i grunnleggende forhold for sin argumentasjon.

I sitt svar til rabbiner Joav Melchior forsøker biskopen i Hamar, Solveig Fiske, å presentere et mer nyansert og balansert syn enn i oppropet Melchior reagerte på, men konkluderer likevel med at det bare er Israel hun ønsker å aksjonere mot. 

Hovedpoenget hennes synes å ligge i dette:

"Grunnproblemet i dagens konflikt er Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk land i 1967. Siden da har staten Israel okkupert stadig større områder."

1) At Israels "okkupasjon" er "grunnproblemet" er et uangripelig premiss er omdiskutabelt, for å si det pent. Det kan ha spilt en viss rolle at PLO i mange år benektet Israels eksistensberettigelse; at likeledes de fleste omkringliggende arabiske regimer nektet enhver befatning med Israel; at Israel er blitt utsatt for en lang rekke terrorangrep - kan også være en avgjørende del av problemet. Dette er jo ikke å frita Israel fra ansvar, men å si at det er "grunnproblemet" i bestemt form er påfallende (og beleilig) reduksjonisme.

2) Det finnes intet juridisk grunnlag for påstanden om at selve okkupasjonen er ulovlig. Det som beskyldes for å være folkerettstridig, er at Israel etablerer bosetninger for sine borgere i disse områdene. Biskopen ser ut til å være klar over denne forskjellen, ettersom hun senere i innlegget presiserer at norsk UD anser nettopp bosetningspolitikken som folkerettsstridig.

3) Ikke på noe tidspunkt før 1967 var noe av de diskuterte områdene palestinske. Det kan argumenteres med at de burde vært det, men fra 1949 til 1967 var Vestbredden og Øst-Jerusalem okkupert (og forsøkt annektert) av Jordan; og Gaza-stripen okkupert av Egypt. Det ble ikke gjort noe forsøk på å etablere palestinsk selvstyre i den tiden. Samtidig gjorde alle de omkringliggende arabiske landene det ettertrykkelig klart at våpenhvilelinjene som omga Israel ikke på noen måte kunne anses som "grenser", at det i deres øyne ikke var noen forskjell på Jeriko og Tel Aviv.

4) Selv om man skulle anse Vestbredden og Gaza som okkuperte, stemmer det ikke at Israel har økt arealet under okkupasjon. Tvert i mot. Israel trakk seg helt ut av Sinai i forbindelse med fredsavtalen med Egypt. I dag er det heller ikke territorial strid om Gaza, selv om Israels maritim blokkade og restriksjoner på ut- og innførsel fra Gaza ofte blir kritisert. Viktigst er imidlertid at Oslo-avtalen delte Vestbredden i tre områder: Område A, som er under palestinsk selvstyre; B, som skulle være under felles administrasjon mellom Israel og PA; og C, som skulle være under israelsk administrasjon. Forløpet i denne ordningen er (også) omdiskutabelt, ikke minst med hensyn til utbygging av israelske bosetninger, som bare har funnet sted i område C; og at områder under palestinsk kontroll er et lappeteppe. 

Her kan også anmerkes at det nå for første gang i historien er palestinsk selvstyre av noe slag i Midtøsten. Det kan innvendes at det er utilstrekkelig , kommet altfor sent, og gjort vanskelig av israelsk politikk; men biskopens karakteristikk er feil.

Vi sitter igjen med at biskopens hovedpremiss, gjengitt over, er svært mangelfull både i grunnleggende fakta og rimelighet. Før hun, fra sitt embete i Den norske kirke, går inn for det maktmiddelet sanksjoner innebærer, kunne man forvente at hun satte seg inn i grunnleggende fakta. 

Gå til innlegget

Vær forbilledlig

Publisert 5 måneder siden

Ti kjøreregler for god (Israel)-debatt

Du tjener din sak ved å opptre forbilledlig i ditt engasjement. Her er ti brukbare kjøreregler for å sette (for eksempel) Israel i et godt lys i aviser, sosiale media, blant venner, osv.

Hvis du har tro på saken din, bør du også ha tro på at fakta og logikk er på din side. Å føre en god debatt - for eksempel på vegne av Israel - med usakligheter, ukvemsord, anklager, og det som verre er, skapes et inntrykk av desperasjon, at du ikke har noe bedre å komme med. Dette brukes mot ikke bare deg men også din sak.

Det gjelder ikke bare å utdebattere motparten; det gjelder å opptre bedre, mer høflig, mer saklig, mer kunnskapsrik, nøktern, mer tålmodig. Det kan føles godt å slenge dritt, og det kan føles som motparten fortjener det. 

Men saken du vil fremme fortjener det ikke. Den fortjener deg på ditt beste, om du virkelig brenner for den.

Her er ti kjøreregler for god debattskikk. De er sikkert ikke uttømmende, kan sikkert forbedres, og kan kanskje byttes ut med ti som er enda bedre. Men jeg tillater meg å tro at hvis alle som var "pro Israel" fulgte disse ville det blitt en langt bedre debatt.

1) Vær forbilledlig, for din adferd reflekterer saken du forsøker å fremme. Jo mer du greier å være rolig, saklig, tålmodig, høflig, presis, og tydelig, jo bedre inntrykk skaper du. Oppfører du deg dårlig, går det utover saken din.

2) Du skal overbevise galleriet (og ikke motparten). På deg selv kjenner du andre: hvis du ikke tror din motpart kan overbevise deg, kommer du neppe til å overbevise ham eller henne. Poenget med debatten er å påvirke inntrykket og oppfatningen til tilskuerne. Det er svært sannsynlig at mange av dem er oppriktig interessert i å bli bedre opplyst. Prioriter dette ønsket.

3) Angrip argumentasjonen og ikke personen. Du har egentlig ikke noe annet å forholde deg til enn det andre sier og skriver. Det er umulig å vite hva de egentlig tenker, hva som motiverer dem, osv. Hold deg for god til å beskylde dem for noe mer enn det du faktisk har belegg for i det de skriver/sier. Hva du antar eller er tilbøyelig til å tro om motparten er ikke relevant.

4) Aldri snakk kategorisk om mennesker i en hel folkegruppe, religion, politiske bevegelse, e.l. Hvis du ønsker å nyansere en debatt og fører unyanserte argumenter, fremstår du i beste fall som ureflektert, i verste fall som uvitende og fordomsfull.

5) Vis at du forstår motpartens argumentasjon. Ikke bare fremstår du som trygg i din sak, det blir til at du besvarer alle spørsmål fremfor å unnvike dem. For å si det på en annen måte: ikke gi motparten grunnlag for å si at du ikke har forstått ham/henne.

6) Erkjenn legitim uenighet om saker. Den som har gjort seg kjent med denne saken (og andre) vil fort oppdage at mange saker skaper tvil og mange skaper uenighet som faktisk er opplysende. Å kunne presist gjøre rede for uenighetens kjerne er å vise respekt for dem som er i undring. Dette er ikke enkle saker, og de som er skråsikre er de minst troverdige.

7) Vær varsom med sammenligninger, og gjør dem forsvarbare om du må bruke dem. Sammenligninger kan brukes pedagogisk (A er som B, med følgende viktige forskjeller), polemisk (A minner om B i disse viktige enkelhetene), eller for å demonisere (A er like ille som B). Dårlige sammenligninger er villedende i beste fall og destruktive i verste fall.

8) Bruk fakta, også når de er ubeleilige. Galleriet verdsetter ærlighet og åpenhet, for det viser interesse for nyanser, åpner for nysgjerrighet, lager plass til flere synspunkter. Det er en måte å slippe folk inn i dine syn når du viser at de er funderte på påvisbar virkelighet.

9) Bli kjent med retoriske feilgrep og hvordan du motvirker dem, først hos deg selv og så hos andre. Det er svært krevende å være helt saklig, og få lykkes med det hele tiden. Men det er et ideal å strekke seg selv etter først, for så å påpeke feilgrepene hos andre.

10) Vær først ute med å innrømme egne begrensninger og feil. Dette er en måte å vise ærlighet og trygghet på. Ingen er utlærte på dette området, og alle har derfor kunnskapshull. Hvis du taster feil, trekker frem feil opplysninger, eller rett og slett mistet besinnelsen og bryter en av disse reglene, taper du ingenting på å innrømme det. Motparten som bruker det mot deg, fremstår som smålig.

Dette er åpenbart mye mer krevende enn å være med på et kappløp til bunnmål i debattform; ikke minst fordi vi alle bryter disse reglene stadig vekk, enten i forvirring eller affekt. 

Gå til innlegget

Det er mye man kan mene om krisen i og omkring Israel, men i dag tar følelser overhånd. Jeg er fortvilet på vegne av menneskene, forbannet på nesten alle lederne i området, oppgitt over norske forhold og bare litt forhåpningsfull for fremtiden.

Jeg er fortvilet, forbannet, oppgitt og bittelitt håpefull.

Jeg er fortvilet over vanlige mennesker i kampsonen, som nok en gang går med konstant forhøyet adrenalin, som hele tiden må være forberedt på å flykte fra sine hjem, som stadig hører lyder og nyheter som vekker dødsangst. Jeg er spesielt fortvilet over en hel generasjon som har slikt stress som en tilbakevendende del av deres tilværelse. Jeg er fortvilet over at stadig flere ser på sine naboer som ansiktsløse skikkelser som vil dem vondt. 

Jeg er først og fremst forbannet på Hamas - en fascistisk, kvinnefiendtlig, homofob, totalitær organisasjon som teller antall døde som en seier - enten det er blant sine egne eller hos deres fiender. 

Jeg er også forbannet på Fatah - korrupt, inkompetent og skjør, som hverken vil eller kan gjøre noe annet enn å bevare seg selv og skylde på Israel. Det er de som har gjort Hamas til det elendige men eneste reelle alternativet palestinerne har.  

Jeg er nesten like forbannet på Netanyahu-regjeringen, hvis tilnærming har vært å “straffe” palestinerne for deres opprørstendenser heller enn å vise fordelene ved varig fred. For å bevare sine egne regjeringskoalisjoner har Netanyahu gitt etter for fløyer i israelsk politikk som har minimal støtte i befolkningen. Han har brent politisk krutt i Vesten på konflikten med palestinerne som Israel sårt trenger overfor Iran.

Så er jeg oppgitt over nyhetsbildet som formidles i Norge. Det er som norske journalister går inn i en annen modus når noe skjer i Midtøsten, der alt skal forklares med unyanserte karikaturer. Det er lite godt å oppspore, og NTB og NRK er verre enn ingenting. Likeledes over banale og tendensiøse analyser fra en del av ekspertene, og særlig fra UiO-kretsen. 

Det finnes ingen helt nøytrale nyhetskilder eller analytikere om Midtøsten - den som vil sette seg inn i et nyhetsbilde bør lese minst fem helt ulike kilder hver dag: palestinske, arabiske, israelske, amerikanske, ikke-vestlige vil til sammen gi et noenlunde oversiktlig bilde. 

Så er jeg også oppgitt over dem som sitter i hver sin skyttergrav i norsk debatt - på den ene siden de som nærmest i refleks forsøker å finne forklaringer som alene gjør Israel ansvarlige. Deres hyperboliske retorikk om “apartheid” og “etnisk rensing” føles sikkert godt å lire av seg, men påvirker ingenting på bakken israelere og palestinere står på. Tvert i mot blir det støy for kritikk som absolutt er berettiget, se over. 

På den andre siden de av israels “forsvarere” som benytter anledningen til å gjøre arabere, palestinere, den norske venstresiden, hva vet jeg - til en motpart i en eskatologisk narrativ. Det store flertall israelere - og for den saks skyld jøder - kjenner seg ikke igjen i en slik fremstilling. Jeg selv blir kvalm av den.

Det finnes unntak. Erling Rimehaug gjør en langt over gjennomsnittet jobb her, for eksempel. Det finnes reelle norske eksperter på konflikten, men de har som regel gitt opp fordi det går på helsen løs å stå i drittkastingen mellom de to nevnte skyttergravene. 

Det er vanskelig å finne holdepunkter for optimisme akkurat nå. Men det kan se ut som stadig flere arabiske land er blitt mer løsningsorienterte, og så er det håpe at denne krisen oppmuntrer nytt lederskap blant palestinerne. Jeg håper også at Israel får en regjering med mandat i bredere grupper. Hvordan det påvirker mentaliteten til israelere og palestinere vil ta tid å finne ut av. Akkurat nå er alle mest opptatte av å overleve.

Gå til innlegget

NRK formidler krigen i følge nazistene

Publisert 6 måneder siden

Hvis du ikke forstår hvor ille "Frontkjemperne" er, forestill deg en dokumentarfilm om 22.07 laget etter det samme mønsteret.

Etter å ha sett en dokumentarfilm skal vi kunne vite hvilket spørsmål den forsøker å besvare, for så å vurdere om vi er blitt klokere av opplevelsen. 

“Frontkjemperne” forsøker å besvare spørsmålet: 

“Hvordan vil/ville norske menn som vervet seg til Waffen-SS at deres historie skal fremstilles?”, 

...og svaret er ikke overraskende: “slik det hadde vært om de vervet seg til enhver annen krig”. Og hovedkilden for dette svaret er SS-veteranene selv, ispedd noen kommentarer fra historikere som stadig påpeker at det er manglende dokumentasjon på at de deltok i de forbrytelsene resten av Waffen-SS rutinemessig og med stort iver begikk.

Er dette et spørsmål vi trenger å få besvart for å forstå vår egen krigshistorie? 

Det er det ikke. For et annet spørsmål - langt vanskeligere men mye viktigere å besvare - er dette: 

Hvorfor var det enkelte som frivillig gikk inn i en totalitær, rasistisk organisasjon som var etablert som en bevæpnet arm av et politisk parti, med det uttalte formål å utøve vold i strid med alle lover og siviliserte normer? 

Dette er et spørsmål som er relevant ikke bare for vår forståelse av vår egen historie, men for å forstå lignende fenomen i historien og vår egen tid. 

Det er verdt å huske - særlig fordi filmskaperne unnlot å nevne det - at SS i sin helhet ble erklært en kriminell organisasjon etter krigen. SS-folk ble derfor ikke dømt for krigsforbrytelser slik Wehrmacht-soldater ble - de ble dømte for mord, tyveri, forbrytelser mot menneskeheten. De som ble henrettet ble hengt og ikke skutt for å poengtere nettopp dette.

Men om spørsmålet som motiverer serien er banalt, er svaret direkte misvisende. Aldri blir det undersøkt ordentlig hvorfor disse mennene vervet seg - bortforklaringene og rasjonaliseringene godtas bare, som om det ikke fantes motforestillinger i samtiden. Ikke heller blir deres erindringer utfordret; tvert i mot dramatiserer filmskaperne nazistenes versjon for å gjøre den mer overbevisende. 

Så sitter publikum igjen med et inntrykk av at Waffen-SS besto av gutter som hadde vært litt naive og tatt et dumt valg, at deres form for patriotisme bygget på en misforståelse. Og at sannsynligvis var det få nordmenn som hadde deltatt i massemordene på Østfronten. 

Det er vanskelig å tenke seg at noen kunne lage en dokumentar om 22.07 basert hovedsakelig på morderens versjon av det som skjedde. Men det er det NRK har gjort her om noe som skjedde lenge siden og hovedsakelig utenfor Norge. Når Kringkastingsrådet ikke har ikke forstand til å fordømme dette er de medansvarlige.






Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere