Leif-Aage Tønnessen

Alder: 76
  RSS

Om Leif-Aage

Prest i Den norske kirke ca 30 år, hvorav 10 på Sør.Hålogaland bispekontor. Amanuensis Høyskolen i Finnmark ca 4 år. Knyttet til HRS Nord-Norge 5 år. Styreleder Hl. Herman av Alska ortodokse menighet. Elsker klassisk musikk.

Følgere

Å proklamere Guds hensikter og mulige meninger ut over det han har åpenbart oss, er å trå Gud for nær. Det er Babels tårn på ny.

Det var en mann som var svært rik. Han hadde alt det han trengte og vel så det. Men plutselig ble alt snudd på hodet. Hans rikdom forsvant, hans barn døde, og selv ble han rammet av sykdom og pest. Han var så langt nede som en kan komme.

Da kom noen venner på besøk. De satt lenge sammen med ham i taus sorg. Å sørge sammen i taushet kan være en sterk og styrkende opplevelse. Det har jeg selv erfart.

Men så begynte de å prate. Det er ofte ikke de lureste man kan gjøre i møte med meningsløs sorg. Men de ville så gjerne hjelpe ham med å forstå det som hadde hendt. "Tenk etter," sa én: "Det må da være noe du har gjort? For Gud straffer ikke en skyldfri, han ødelegger ikke den rettskafne. Det er rett og slett ikke slik det fungerer!" "Så vis meg da hvor jeg har feilet!" svarte mannen. Men de andre fulgte opp på samme måte, og samtalen ble etter hvert amper: "Tror du at Gud forvrenger retten og fordreier rettferdigheten?" sa den ene. "Tror du at det bare er du som har rett?" sa den andre. "Dere snakker som folk flest," sa mannen: "For dere mener jo at ulykken bare rammer den som feiler, ikke sant? Men hvorfor får da brottsmannen ha sine hus i fred? Kjenner de seg ikke trygge, de som tror de har Gud i sin hule hånd?" Men Gud handler suverent over alt vi kan utpønske, mente han: "Han gjør dommere til dårer, tar vettet fra lederne som fører folket vill i veiløst øde så de famler i mørke uten lys, og går seg bort som drukne menn. Dere er kvakksalvere, alle sammen. Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!"

Og slik fortsetter samtalen, og brytes hele tiden med spørsmålet: Hvorfor går det den onde vel, mens ulykken rammer den fromme? Selv den plagede mannen forbanner Gud og den dagen han ble født, i sin dype fortvilelse. "Jeg skulle så gjerne ha møtte ham og lagt min sak frem for ham så jeg kunne fått vite hva han svarte," sier han, mens en av vennene erklærer: "Min forstands kraft gir meg svar." "Men hvor bor forstanden? Hvor kommer visdommen fra?" spør mannen.

Til slutt orer ikke Gud å høre på lenger: "Hvor var du da jeg grunnla jorden? Hvor ble jordens pilarer slått ned, og hvem la hjørnesteinen mens alle morgenstjerner jublet og alle gudsønner ropte av fryd?" I datidens forestillingsverden gir han sin selvpresentasjon med ironi og veltalenhet: Hvem tror han kan fatte Guds ubegripelige storhet og annerledeshet, så han skulle kunne kalle Gud til regnskap og gå i rette med ham! Å proklamere Guds hensikter og mulige meninger ut over det han har åpenbart oss, er simpelthen å trå Gud for nær. Det er Babels tårn på ny.

Dette var en kortversjon av Jobs bok i Bibelen. Innrammet av en gammelt egyptisk fortelling handler den om den meningsløse lidelse og ufattelige urett i møte med den ubegripelige Gud. Slik fremstår boken som en protest mot alle forsøk på rasjonelle gudsforklaringer. Også den som finnes i rammefortelllingen selv.

"Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!" sa Job. I den ortodokse tradisjon finnes det et fenomen som kalles "hesykasmen", det kan oversettes med noe slikt som "taushetens teologi". Satt på spissen: Skal man tale sant om Gud, må man tie. For Gud er så mye større og annerledes enn vi kan fatte med vår forstand. Så uansett hva vi sier om Gud, blir det bare små biter av sannheten, og dermed løgn. Bare gjennom sine "kraftgjerninger" kan vi kjenne Gud i hans vesen. De kalles på gresk "mysterier", på latin "sakramenter". "Et mysterium er noe man ikke kan forstå," sa konfirmantene mine.

Bare i erkjennelsen av Guds ubegripelige mysterium, meddelt oss gjennom hans seier gjennom Kristi død, er det vi kan leve med tilværelsens uutholdelige gåter.

Gå til innlegget

HVA KJELL INGOLF ROPSTAD IKKE FORSTÅR

Publisert rundt 1 år siden

Kjell Ingolf Ropstad er bekymret for en eventuell "omkamp om trosloven". Selv er jeg bekymret for fraværet av en slik omkamp. På vegne av menneskerettighetene.

Så er den nye trossamfunnsloven vedtatt. I VL 14/4 uttrykker Ropstad bekymring for en eventuell "omkamp om trosloven". Selv er jeg bekymret for fraværet av en slik omkamp. Ikke på Aps premisser, som er et ran mot livssynsnorge (i likhet med Sp). Men på vegne av menneskerettighetene.

I sin bekymring skriver Ropstad om alt det gode trossamfunnene bidrar og har bidratt med. "Nettopp derfor har det vært så viktig å sikre støtten," skriver han. Og ut fra en slik tankegang kan det saktens være naturlig å sette en begrensning på antall medlemmer, for eksempel 50, slik det nå er bestemt.

Men dette er feil. Også i mitt innlegg 13/8-19 (Ropstads statsstøtte til trossamfunn) påpekte jeg det feilaktige i denne begrunnelsen: Dette er ikke offentlige midler som en stat i sin godvilje kan støtte støtteverdige formål med, skrev jeg. "Ordningens poeng er noe annet: For dette er "ikke gaver eller støtte, men refusjon," heter det i forarbeidene. Det er altså trossamfunnenes midler, kirkedelen av skatten, som derfor etter loven skal betales tilbake til dem," skrev jeg.  Men det hjelper visst ikke: "Når politikere har bestemt seg for noe, blir de faktaresistente", var det nylig en som sa. Og faktaresistente politikere er en trussel mot demokratiet!

Jeg vet ikke hvordan denne livssynsstøtten er begrunnet i forarbeidene til den nye loven. Kanskje er det Ropstads skjønnmaling som ligger bak. Men det forhindrer ikke at den begrunnelsen som var gitt for 1969-ordningen, står fast, nevnt eller unevnt: "Det kan sies å være en konsekvens av religionsfrihetens prinsipp at ingen skal behøve å understøtte økonomisk et trossamfunn han ikke tilhører," skriver Dissenterlovkomiteen (s.84), og Justiskomiteen knytter dette videre tilbake til Norges forpliktelse på menneskerettighetene (Innst. O. XVI, 1968-69).

Jeg må derfor be Ropstad svare på to spørsmål:

Kan du gi en eneste begrunnelse for at livssynssamfunn utenfor kirken likevel skal betale for statens kirke bare fordi de er små?

Og kan du gi en eneste begrunnelse for at menneskerettighetene ikke skal gjelde små livssynssamfunn?

Gå til innlegget

Ropstads statsstøtte til trossamfunn

Publisert nesten 2 år siden

Det er ikke snakk om gaver eller støtte. Det er snakk om en refusjon.

Så er vi i gang igjen. Sentrale politikere (og redaktører) som problematiserer det de feilaktig kaller «statsstøtten til trossamfunn» som har meninger de ikke liker. Sist ute er tros- og livssynsminister Ropstad. Ifølge Vårt Land 7. august mener han at det kan være grunnlag for å nekte Jehovas Vitner dette tilskuddet fordi medlemmene blir utestengt hvis de stemmer ved valg.

Nå er det jo ikke ulovlig å la være å stemme ved valg, - til forskjell fra en rekke andre land. Det er heller ikke ulovlig fritt å velge trossamfunn, med de konsekvenser det innebærer – til forskjell fra en rekke andre land. Men man kan ikke straffe noen for noe som er lovlig. Og å konfiskere andres midler uten lov og dom, er ikke en legal straffemetode.

For det er dét dette handler om. Dette er ikke offentlige midler som de fritt kan holde tilbake – som en stat som i sin godvilje støtter støtteverdige formål. Det er derfor positivt feil når Ropstad sier at denne ordningen «skal legge til rette for at (tros-)samfunnene skal kunne drive ut fra sin egenart og overbevisning». Naturligvis bidrar tilskuddet til dette. Men ordningens poeng er noe annet: For dette er «ikke gaver eller støtte, men refusjon,» heter det i forarbeidene. Det er altså trossamfunnenes midler, kirkedelen av skatten, som derfor etter loven skal betales tilbake til dem. Dette har jo ganske mange av oss påpekt gang på gang de seneste årene uten at det synes å hjelpe.

Det er dette heller ikke fylkesmennene synes å ha forstått i den pågående konflikten om tilbakeholdt tilskudd på grunn av overskridelse av «søknadsfristen». Egentlig burde det ikke vært nødvendig å søke i det hele tatt, midlene skulle prinsipielt sett uten videre vært utbetalt til deres rettmessige eiere. Men jeg innser den praktiske nødvendigheten av at det rette antallet jevning må innberettes. (Det var dette katolikkene ikke forsto i sin sammenblanding av ekklesiologi og juss.) At det måtte gå galt det når det ble foretatt så grunnleggende endringer i rutinene, var vel ikke annet å vente.

At fylkesmennene tviholder på denne bestemmelsen, vitner derfor om et byråkrati uten bakkekontakt. At de bastant nekter å bidra til en løsning på problemet (slik de gjorde med jordbruksoppgjøret i fjor, som jo nettopp var støtte fra en velvillig stat!), tyder på at heller ikke de har innsett eierforholdet til disse midlene. Da snakker vi om offentlig tyveri.

Leif-Aage Tønnessen

Gå til innlegget

Hva er integrering?

Publisert over 2 år siden

Den muslimske mannen som ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han nektet å håndhilse på kvinner, fikk ikke medhold i diskrimineringsnemnda. Mange har sett denne saken som et spørsmål om integrering. Men det er en fatal forveksling: forvekslingen av integrering med ensretting.

For hva er integrering? Det norske Akademis ordbok opplyser at ordet betyr «hel, uberørt», og brukes mest i betydninger som: oppta, innpasse i noe, samordne. For eksempel «å integrere de handikappede i samfunnet» eller «Norge er integrert i NATOs militærpolitiske system» eller ­integrerte hvitevarer i kjøkkenet. Det betyr naturligvis ikke at komfyren slutter å være komfyr eller at Norge slutter å være Norge. Tvert imot: Bare når de forblir det de er, kan det være snakke om å inn- eller samordne dem med noe.

«Integrering innebærer at alle naturlige krefter får plass og kommer til sin rett,» skriver forfatter og psykiater Vibeke­ ­Engelstad. Derfor har Vårt Land rett nå de på lederplass 5. desember skriver: «Kanskje er kombinasjonen av fleksibilitet og tydelige synspunkter … en langt bedre måte å fremme viktige fellesverdier på.» Et krav om at alle skal oppføre seg i overensstemmelse med norske tradisjoner, er ikke integrering, men det motsatte. Det skaper utenforskap og aggresjon og kan bli en kilde til radikalisering. Da har man oppnådd det motsatte av hva man ville.

Den muslimske mannen vil ikke håndhilse på kvinner. På den måten vil han ivareta sin personlige og religiøse (og kvinnenes) integritet (!) ved ikke å utsette seg for det han opplever som fristelse. (Det er vel saktens flere som av og til kan kjenne seg igjen her.) I stedet hilser han med en vakker geberd som vel så tydelig signaliserer respekt og verdighet, en geberd som også ellers brukes i mange sammenhenger hos oss. Men i vårt snevre vestlige perspektiv ser vi bare kvinneundertrykkende respektløshet og innser ikke hvordan våre fordommer forvrenger vårt blikk.

Derfor tar flertallet i diskrimineringsnemnda feil og blir selv et organ for ­diskriminering. Og derfor må denne saken­ bringes for retten. Organisasjonen mot ­offentlig diskriminering har heldigvis tatt på seg dette ansvaret.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere