Vårt Land

Alder: 75
  RSS

Om Vårt

Følgere

Famling ved dødsleiet

Publisert rundt 4 år siden

Døden er blitt et nederlag, heter det nå. Ikke overgang eller rite, men nederlag.

Seks av ti sykepleiere har gitt livreddende behandling de selv mente ikke ville være ønskelig eller gunstig for pasienten. Det viser en spørreundersøkelse bladet Sykepleien har utført. Undersøkelsen ble referert i gårsdagens Vårt Land.

Britt Moene Kuven, førstelektor ved Institutt for sykepleiefag, introduserte begrepet «pårørendemedisin» – fenomenet der pasienten behandles av hensyn til de pårørende. En kollega bruker ordet «pårørendedrypp». Motivet er det samme. I strid med pasientens ønske henges det opp væske for de pårørendes skyld. Så lenge det drypper, kan avskjeden utsettes.

Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo koblet fenomenet til «vår tids tendens til dødsfornektelse».

Hvordan havnet vi her? Kan hende er det prisen for vitenskapeliggjøringen av døden. Døden i dag er fortellingen om hvordan vi har vendt blikket fra den døende og mot den kliniske dødens symboler – EKG-kurven på en monitor som slutter å pulsere.

Denne vitenskapeliggjøringen er først og fremst god. Vi lider mindre en noensinne, og levealderen øker fra år til år. Alt takket være vitenskapen. Men noe har også gått tapt. Medisinen har en kur for det meste – men ikke mot dødsangst.

Som det het i gårsdagens oppslag: «Døden er blitt et nederlag». Ikke overgang eller rite, men nederlag. For når EKG-kurven flater ut, er det bare én ting som gjenstår: et svart hull; den absolutte tilintetgjøring. Døden er øyeblikket medisinen kapitulerer.

Den lille rest av forventning som fremdeles knytter seg til døden, handler derfor om befrielse. Befrielse fra. Fra ubehag og smerter. Ikke befrielse til. Etterpå venter ingenting. Bare utslettelsen.

I dette ligger noe av forklaringen på «vår tids tendens til dødsfornektelse».

Og den gjør vi alle klokt i å protestere mot – uansett livssyn. For enten det venter eller ikke venter noe bak den navnløse porten, så skylder vi hverandre å være tilstede ved dødsleiet på sannferdig og medfølende vis. Ikke kreve «pårørendedrypp», men erkjenne når «tiden er inne» og «nok er nok».

For en annen dag er det din tur. Din tur til å ta livets siste åretak.

Gå til innlegget

Fleksibilitet og verdighet ved vielser

Publisert rundt 4 år siden

Det sentrale i vurderingen av et vielsessted må være er at kulisser og rekvisitter ikke overskygger innholdet i det som skjer.

I 2003 satte Kirkemøtet foten ned. Det hadde blitt for mange vielser av den typen som ble husket mer for rammen enn for ekteskapet som ble inngått: under vann, i fallskjerm, i pausen under en fotballkamp og i en telefonkiosk på Vålerenga. Motivasjonen for innstrammingen var ikke bare å bli kvitt «rare» vielsessteder, men også å unngå at presten brukte en hel arbeidsdag i juni på å klatre opp på en fjelltopp.

ETTER NOEN år har mange i kirken kommet fram til at praksisen var for streng. Oppslutningen om kirke­vielse har falt, og behovet for å komme brudeparene i møte har meldt seg med stadig større tyngde. Flere bispedømmer har etter hvert begynt å benytte seg av det handlingsrommet som tross alt ligger i Kirkemøtets 2003-vedtak: «Handlingen finner sted i kirken eller et annet gudstjenestested som etter biskopens avgjørelse kan brukes til vigsel.»

BISPEDØMMENE BORG og Tunsberg var blant de første med å åpne opp, gjennom fyldige lister over godkjente vielsessteder utenfor kirkerommet. Onsdag skrev Vårt Land at biskopene det siste året også har begynt å gi klarsignal for ekteskapsinngåelser på ­hotell, på fjelltopper, i fyrtårn og i andre naturskjønne omgivelser.

I LYS av de mange­ «stuntvielsene» var innstrammingen på starten av 2000-tallet høyst forståelig. Resultatet ble imidlertid en praksis som fremstod for streng. Nå kan det virke som man er i ferd med å finne en fornuftig balanse. Kirkens tilbud er fleksibelt og markedstilpasset, men ikke mer enn at det kirkelige aspektet ivaretas og er tydelig for alle involverte. Det er fortsatt ikke aktuelt å godkjenne fallskjermsvielser, fotballpausevielser eller undervannsvielser, fastslo Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug i Vårt Land onsdag. Han er også oppmerksom på faren for at kirkerommets rolle svekkes når en av livets viktigste hendelser flyttes ut av det.

FOR BÅDE Nordhaug og Borg-biskop Atle Sommerfeldt står begrepet «verdighet» sentralt i vurderingen av hvor og hvordan en vigsel kan foregå. Verdighet kan skapes i en kirke, i en hage, på en strand, på et prestekontor og mange andre steder. Verdig trenger ikke bety vakkert og høytidsstemt, selv om dette kan kombineres. Det sentrale i kirkens vurdering må være er at kulisser og rekvisitter ikke overskygger innholdet i det som skjer.

Gå til innlegget

Framtidas moské?

Publisert rundt 4 år siden

Foreløpig blir de alternative stemmene avvist av majoriteten, men yngre generasjoner er på gli.

«Du vil møte meget kritikk, uvilje og bevisst motstand og avvisning». Det sa ­biskop Kristian Schjeldrup i sin tale under innsettelsen av Norges, første kvinnelige prest. Det er 56 år siden Ingrid Bjerkaas ble ordinert i Hamar domkirke. Det var kontroversielt. I dag er det svært få som mener at kvinner og prestegjerning ikke hører sammen.

I går skrev Vårt Land om Thee Yezen Al-Obaide, som vil starte en feministisk moské i Oslo, der kvinner har like mye plass som menn. Både menn og kvinner skal få lov til å lede bønn, og alle kjønn skal kunne be i samme rom, side om side. Visjonen er tydelig: moskeen skal være åpen for alle som føler at de ikke passer inn i vanlige moskeer.

Pionerer betaler alltid en pris, for utvikling er avhenging av at noen går foran og tør der andre tier. Det koster, kanskje særlig når noen bryter etablerte normer. Derfor er det interessant å trekke fram Ingrid Bjerkaas, fordi 56 år er faktisk ikke er så lang tid. Da mente seks av landets biskoper at kvinnelig prestetjeneste var i strid med hva kirken sto for.

«Hver gang vi får en melding fra en jente som sier «fordi du tør, så tør jeg», vet vi at kampen er verdt å ta.» Slik åpner et innlegg i Aftenposten fra ­januar i år, skrevet av tre unge, muslimske jenter. De er en del av de såkalt skamløse jentene, en bevegelse som har blitt stadig mer synlig i samfunnsdebatten.

Mange unge muslimer er opptatt av at det ikke er noen motsetning mellom likestilling og islam. Feministiske ideer og tolkninger av koranen har også blitt mer synlige. Unge mener ikke nødvendigvis det samme som foreldregenerasjonen, og man tolker sin egen tro i det samfunnet man vokser opp.

Moskéer med alternative tilnærminger til Koranen og mindre bokstavelige tolkninger av islam vil nok møte motstand. Foreløpig blir de alternative stemmene avvist av majoriteten, men yngre generasjoner er på gli.

Nordens første kvinnelige imam, danske Sherin Khankan, vil gi generasjonen under seg det alternativet hun selv ikke fant. Også amerikanske Amina Wadud, en av de fremste muslimske feministene­, er tydelig på at tiden er overmoden for at også kvinner begynner å tolke islamske tekster og blir imamer.

Gå til innlegget

Ut av karbonslummeren

Publisert rundt 4 år siden

Bærekraftige løsninger finnes. En båt kan bygges.

Medieleder Petter Olsen i Indremisjonsforbundet fortalte i går at bibelverset «Fyll jorden og legg den under dere» (1 Mos 1:28) for ham har fått en helt ny klangbunn: «Jeg har tidligere tenkt at det dreier seg om å ta jorden i sin besittelse, men jeg har innsett at det handler om å ha et ansvar for skaperverket», uttalte han og viste til en «mentalitetsendring i norsk lavkirkelighet», en lekmannsbevegelse som tradisjonelt sett ikke «har stått på miljøbarrikadene».

Også NLM-general Øyvind Åsland måtte medgi at bedehusene «hadde en vei å gå»: «Jeg innrømmer gjerne at miljøbevisstheten kunne vært høyere på dagsorden», sa han.

Hvorfor så nølende? Hans Geir Aasmundsen, forsker ved Universitetet i Bergen, pekte på at klimaendringene har vært definert som et politisk spørsmål: «Å bevege seg ut mot de politiske fløyene er et minefelt for mange kristne menigheter», forklarte han.

Løsningen kan derfor være å legge politikken til side og i stedet sette klimaendringene inn i en 
eksistensiell ramme, der forvalteransvaret begrunnes teologisk. Kanskje er det en slik manøver som skal til for å vekke oss fra karbonslummeren.

På den måten kan også historien om Noah få en ny klangbunn. For her gjenfinner vi klimakrisens tre hovedmotiv: Fordervelsen, ansvarliggjøringen – og håpet.

Det begynner med ødeleggelsen. Flommen, vannet og kaoset kan leses som et voldsomt uttrykk for menneskets selvforskyldte destruksjon.

Men her ligger også ansvarliggjøringen. Det er mennesket – ingen skjulte, irregulære krefter – som forderver og ødelegger jorden. Problemet er oss. 
Ingen andre. Dette er radikalt. For om mennesket er problemet, er det også mennesket som er løsningen. Dette er Noahs radikale budskap.

Til sist er fortellingen om Noah også en påminnelse om at det nytter. Å strebe etter en bedre verden har sin forutsetning i håpet; at krafttaket faktisk har en hensikt. For bærekraftige løsninger finnes. En båt kan bygges. 

Og i enden av fortellingen finnes det en regnbue – et tegn på at det var verdt strevet.

Gå til innlegget

Bortskjemte jenter og kravstore gutter

Publisert rundt 4 år siden

I gårsdagens avis skrev vi om hvorfor jenter med minoritetsbakgrunn er mer aktive i avisspaltene enn guttene. Den siste tida har stadig flere unge flerkulturelle kvinner meldt seg i den offentlige debatten, om temaer som ekstremisme, sosial kontroll, feminisme, skam og ære.

Venstre-politiker ABID RAJA har antakelig rett når han tilskriver muslimske gutters lave deltakelse i offentlig debatt det faktum at de har større frihet enn jentene. Fordi de ikke selv rammes i like sterk grad som jentene, har de også mindre å kjempe for. De er bortskjemte.

Å inneha en privilegert posisjon kan gjøre blind. Den som ikke selv har skoen på, vet ikke hvor den trykker og hvor vondt det gjør. Derfor har de fleste underprivilegerte samfunnsgrupper vært nødt til å kjempe sin egen kamp. Andre kan være gode allierte, men slaget står alltid på hjemmebane. Det krever mot av dem som rammes, og en standhaftighet som bare kan fødes av egen smerte.

Imidlertid KAN det å tilhøre det ikke-privilegerte sjiktet også skape noe nytt. På verdensbasis har feministteologien paradoksalt nok primært vært katolsk. Mens de protestantiske kvinnene har blitt prester, har deres katolske kolleger ikke hatt den muligheten. Men det å ikke kunne la seg oppsluke av prestearbeid, har tvunget dem til å finne andre arenaer og utvikle ny teologi. Og de har gitt det videre: Uten innflytelse fra katolsk feministteologi hadde de protestantiske kirkene vært betraktelig fattigere.

På samme MÅTE kan de skamløses engasjement også bli et gode for de tause guttene. Antakelig er det bare et tidsspørsmål før guttene i større grad finner ord for de dragkampene de selv står i og tar til orde mot innsnevring av egen autonomi. For, som Nora Mehsen påpekte i går, rammer tvangsekteskap ikke bare jenter, men i høyeste grad også gutter. 

Denne gangen er det imidlertid jentene som går foran og brøyter vei.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere