Lars Laird Iversen

Alder: 43
  RSS

Om Lars Laird

Beskriv deg selv her

Følgere

Globaliserte bedehus

Publisert nesten 6 år siden

Av og til er hvem som fremmer argumentene viktigere enn innholdet i dem.

Gjennom to innlegg i Vårt Land har Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen på for­billedlig vis kuttet linken mellom konservativ kristendom, islamkritikk og norskhet. Han stiller spørsmål ved hvorfor så mange konservative kristne støtter opp om Hege Storhaug, ettersom hennes standpunkt munner i en religionskritikk som i neste omgang vil kunne ramme dem selv.

Jeg er svært uenig med Ottosen i mye, og nettopp derfor setter jeg pris på hans innspill. Sannsynligvis er hans tekster mye bedre egnet til å få folk til å skifte mening enn alt jeg eller mine «godhetstyranniske» meningsfeller kunne ha skrevet. Sosialpsykologisk forskning viser at når en debatt har fått etablere seg på en slik måte at deltakerne har knyttet identitetsfølelser til sitt ståsted, så er vi stort sett døve for argumenter som kommer fra motparten. Skal noen endre standpunkt er det viktigere hvem som fremmer argumentene enn hva argumentene faktisk sier.

Ottosens kritikk av koblingen mellom kristen­dom og islam-/innvandrerskepsis er bare overraskende hvis man ikke kjenner til hverdagen i mange kristne organisasjoner. Selv vokste jeg opp i et ­bedehusmiljø der kristendommen i høy grad krysset landegrenser. Lysbildeseriene fra misjonsmarken var globalisering før internett, og vi hadde stadig evangelister fra nord og sør i verden i stua vår. Ja, selv mine foreldres ekteskap er et eksempel på at kristne nettverk ikke stopper ved Svinesund. At det norske storsamfunnets verdier skulle være særlig kristne var i hvert fall langt fra det verdensbildet jeg vokste opp med. Tvert imot, jeg opplevde bedehuset som i overkant motkulturelt og samfunnsrefsende.

Ottosen skal ha takk for å minne oss om at forholdet mellom religion, innvandring og nasjonal­følelse er komplisert. Å plassere konservativ kristendom på en innvandringsfiendtlig høyreside er kanskje en ryggmargsrefleks, men ikke en veldig god en.

Først publisert i Vårt Land 22.2.2016

Gå til innlegget

Alle blir kneblet

Publisert rundt 6 år siden

Du blir møtt med anklager, enten du er for eller mot innvandring.

I det siste har det vært stor ståhei om journalisten Halvor Fosli sin bok Fremmed i eget land. Fosli har intervjuet 20 majoritetsnordmenn om hvordan det er å bo i Groruddalen. Utfra hva jeg har fått med meg i media, maler Fosli et bilde av at Groruddalen var et fint sted å bo, før innvandrerne kom. Særlig muslimene. Nå er det blitt vanskelig å være «innfødt».

Jeg bor på Lindeberg i Groruddalen. Vårt lille hjørne­ av dalen er markanært, bynært, trygt og bilfritt. Selv om jeg vet at mange i bydelen sliter, er mitt Grorud­dalen et helt annet enn det Foslis informanter ­beskriver. Vi flytta hit frivillig, og vi trives. Det vekker min nysgjerrighet at det går an å utvikle så ulike beskrivelser av den samme virkeligheten. Forskere er blitt interessert i hvordan vi velger informasjon som bekrefter vårt verdensbilde. De kaller det for «bekreftningsvridning».

Foslis informanter er anonyme. Mange føler det «ikke er lov» å ytre seg offentlig på tvers av en innvandrervennlig politisk korrekt enighet. Fra mitt ståsted ser dette helt annerledes ut. Hvis det «ikke er lov» å diskutere norsk innvandringspolitikk, så er lovens voktere rimelig slepphendte. Innvandringskritikere har nærmest kontinuerlig spalteplass og omtale i landets største aviser. Hvordan kan den såkalte debatten fremstå så forskjellig? Avisene er vel ikke både feige, politisk korrekte sensurmaskiner, og konfliktorienterte, svartmalende sensasjonsbedrifter samtidig?

Integreringsdebatten har så høy temperatur at mange møter latterliggjøring og mistenkeliggjøring, ja selv trusler og hets. Når du blir møtt med anklager om at man er «grumsete» når man sier hva man mener, er det lett å tolke det som om dine meninger ikke er lov. Men meningsmotstanderne møter det samme, her er anklagene knyttet til svik og feighet. Dermed blir vi alle kneblet. Og reelle problemer forblir uløste.

Først publisert i Vårt Land 09.11.2015

Gå til innlegget

Troll bør temmes

Publisert nesten 7 år siden

Det er ikke ytringsfrihet når debatten er så hard at kun de mest tykkhudede tør ytre seg.

«Fort! Til batfaxen!» Tommy og tigeren har kledd seg ut som Batman og Tiger-robin. De vil bekjempe ondskapen, men er blitt oppdratt til å ikke bruke vold. Så de bestemmer seg for å være superhelter gjennom skarpe leserinnlegg. 

Det er lett å le litt av, men Bill Wattersons tegneseriestripe fra 1990-tallet stiller et godt spørsmål. Når du møter noe du ikke liker, hva slags handlinger er passende? Hvilke handlinger er hensiktsmessige?

Det skjer urovekkende ofte at mitt umiddelbare moralske kompass sier en ting, mens en mer ettertenksom vurdering av hva som er lurt for å nå mitt mål sier noe annet. Et slikt dilemma ser ut til å dukke opp i møte med unge menn (stort sett menn) som er i ferd med å radikaliseres til nasjonalistiske eller religiøse ekstremistiske miljøer. 

Hele poenget med å arbeide mot slik radikalisering er jo en avstandstaken til ideologiene det er snakk om. Men hvis man tar avstand fra ungdommene involvert, så skyves de inn i gærningens armer. Fordømmelse fremstår som en moralsk nødvendighet, men fordømmelseshandlingen står i veien for det praktiske endringsarbeidet.

Ytringsfrihetsdebatten preges av poserende erklæringer mer enn arbeid for å utvide ytringsfriheten. Enhver som har vært i et klasserom vet at hvis du skal få flertallet i et klasserom til å holde kjeft, så bør du la de storkjefta pøblene på bakerste benk få fritt spillerom. Drittslenging og hets representerer ikke ytringsfriheten, den begrenser andres ytringsfrihet. 

For å skape et friest mulig ytringsrom for flest mulig, bør noen troll temmes. Charlie Hebdo var ikke et slikt troll, tvert i mot, de peker på alle slags troll og ler av dem. Derimot er det bra at nettaviser stort sett har styrket modereringen av kommentarfeltene sine. Det er ikke ytringsfrihet når debatten er så hard at kun de mest tykkhudede tør ytre seg.

Gå til innlegget

God eller farlig islamkritikk?

Publisert over 7 år siden

Testen på om islamkritikk er legitim eller farlig, handler ikke om graden av kritikk. Det handler om hvorvidt muslimer fremstår som en enhetlig og uforanderlig gruppe.

I forrige uke skjedde den viktigste demonstrasjonen i Norge siden rosetogene 25. juli 2011. Unge norske muslimer tok initiativ til å demonstrere mot ISIL og Profetens Ummah.

 

Lignende demonstrasjoner har latt vente på seg. Det er urimelig å rette en altofr fordømmende finger mot denne tregheten. Det er ikke vanskelig å skjønne norske muslimers frustrasjon over å måtte stå til rette for det andre gjør i islams navn. Men når demonstrasjonen nå kom var den viktig, ikke minst som folkeopplysning. Det gjør det mye vanskeligere å opprettholde en forestilling av norske muslimer som en ensartet gruppe.

 

Vi mennesker har en tendens til å dele verden inn i «oss» og «dem». Det ser ut som om denne tendensen er medfødt. Det betyr ikke at den er sunn eller fornuftig – kun at det hjalp våre forfedre å overleve. Historien om stigmatisering, hatkriminalitet og til og med folkemord har vist oss at vi er i stand til å oppføre oss grusomt mot en utgruppe når to elementer er oppfylt: at vi ser på «dem» som slemme, OG at vi ser på «dem» som internt enhetlige, og uforanderlige. Det er det siste elementet som er den egentlige testen på om det er farlige strømninger på gang.

 

I denne sammenhengen innebærer det første punktet at knallhard kritikk av konkrete muslimske miljøers praksis, eller islamistiske bevegelsers ideologi er legitim og ønskelig religionskritikk. Faresignalet er når det andre elementet utfordres: Når vi leser at Islam, iboende og for alltid, er uforenelig med «vestlige verdier» så er det fare på ferde. Når noen stiller spørsmål om «finnes det egentlig moderate muslimer?», så gnir både muslimske og høyreorienterte ekstremister seg i hendene.

 

Vi trenger ikke å synes at alle er snille. Men vi bør minne oss på at folk og kultur kan forandres, og at «de» består av individer – samme hvilken gruppe som er «de» for tiden. Demonstrasjonen forrige mandag rehumaniserte norsk debatt om Islam. 

Gå til innlegget

Svak VL-leder om religionsfaget i skolen

Publisert rundt 8 år siden

Argumentene som brukes, kunne like gjerne være brukt for å argumentere mot endringer.

Dagens leder i Vårt Land er uvanlig lite oppdatert. Overraskende, ettersom VL vanligvis er på ballen, og dette er en sak i kjernen av VLs interessefelt. Bakgrunnen er betraktningene Røe Isaksen gjør i et intervju i samme avis. 

Intervjuet er interessant nok det. Røe Isaksen trekker opp en hårfin linje mellom tilbaketog på 55%-formuleringen, og lojalitet til samarbeidspartnerne. At det skulle berolige, eller stilne latteren, til de som er redde for et at faget skal være misjonerende, viser bare hvor lite oppdatert VL er i denne saken. Seriøse aktører har på ingen måte vært redd for noen misjonerende fag, men har allikevel vært svært kritiske til omleggingen. 

Det er oppløftende at Røe Isaksen er interessert i å se på lærerutdanningen igjen. Det er en mye viktigere sak.

VL-lederen fremstiller motstanden mot endringene som "indignerte" og latterliggjørende, og insinuerer dermed at dette er en elitistisk, nedlatende kritikk. Dette undervurderer bredden og seriøsiteten i motforestillingene som har kommet. Faktum er at KrF, og vel resten av samarbeidspartene, har feilberegnet sitt publikum. Sentrale kirkelige aktører og miljøer er kritiske til endringen. Religionspedagogiske fagfolk er, med noen få unntak, kritiske.

Mot slutten av lederen drar det seg til og blir mer problematisk. Frem til siste avsnitt har det hørt ut som at VL mener at det er klokt av Røe Isaksen å drive skadebegrensningen, slik han gjør i intervjuet. Men i siste avsnitt snus flisa: "Endringene som nå er på trappene, vil være til gagn for norsk skole og bidra til å bygge vårt samfunn. Kunnskap om egen og andres tro er identitetsbyggende og gir forståelse for andres liv og valg." 

Vel, dette tror jeg er en støtteerklæring Røe Isaksen kunne klart seg uten. Faget hadde identitetsbyggende ambisjoner, men disse måtte bli redusert som et resultat av interne evalueringer, kritikk fra FN og dom i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen. Igjen viser VL at de ikke er oppdatert. Forsvarerene for endringene snakker om om identitet, men kulturarv. Røe Isaksen trår akkurat på riktig side av streken - han peker på at faget skal gi kunnskap om at religion er viktig for folks identitet. Det er noe annet enn at faget skal bygge elevers identitet. Et fag med Røe Isaksens formuleringer trår innenfor rettsakenes grenser, et fag med formuleringene fra VLs leder trår utenfor dem.

Uansett er det noe uformulert i argumentasjonen her. Hvis "kunnskap om egen og andres tro" er bra, hvorfor er det et argument for å øke vekten på kristendom? Saken her er jo at majoritetsreligionen får en større del av kaka enn før. Her mangler det en argumentasjon for konklusjonen som trekkes: nemlig at det er bra med mer kristendom på bekostning av minoritetsreligioner, filosofi og etikk.

Det er kanskje et argument for at faget bør utvides, og det er et argument for å få tilbake religionsfaget i lærerutdanningene, men det er ikke et argument for å endre på vektingen mellom religionene i faget.

Jeg forventer mer av VL.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere