Lars Gule

Alder: 65
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Det vanskelige oppgjøret

Publisert over 5 år siden

Fire år har gått siden de politisk motiverte massedrapene i regjeringskvartalet og på Utøya. Fortsatt mangler et systematisk og grundig oppgjør med den virkelighetsoppfatning som motiverte massemorderen. Men dette er en kontinuerlig oppgave.

Det er fire år siden de politisk motiverte massedrapene i regjeringskvartalet og på Utøya. Og fortsatt mangler et systematisk og grundig oppgjør med den virkelighetsoppfatning som motiverte massemorderen og mange av de alt for utbredte forestillingene om innvandring, islam, muslimer, det flerkulturelle samfunn, feminisme og sosialdemokrati som inngår i denne virkelighetsoppfatningen.

Noe av forklaringen på dette manglende oppgjøret kan være at oppfatningene er ganske utbredt. De finnes ikke bare i et lite rasistisk og/eller islamofobt miljø, blant erklærte rasister og nynazister. Dessverre finnes alt for mange av oppfatningene i alle partier - selv om de er mer utbredt i noen enn i andre. Det har heller ikke hjulpet at et parti som målbærer sentrale deler av innvandringsskepsisen og -fiendtligheten, og som var barnemorderens foretrukne parti, nå sitter i regjering - uten å ha tatt noe oppgjør med de grunnleggende fremmedfiendtlige holdningene paritet skårer velgere på.

Men til og med målet for terroristens drapsorgie, Arbeiderpartiet, er ikke fri for fremmedfiendtligheten. Ap har gått i spissen for innvandringsstopp og bidratt til å gjøre innvandrere, flyktninger og asylsøkere til et "problem". Med det som utgangspunkt er det lett for andre å føre "problemet" videre til "byrde", "snyltere", "farlige", "undergravere av våre verdier" osv., osv. Fremmedskepsisen og -fiendtligheten er utbredt i mange leire. Grensene er ikke permanente og alt for mange flyter inn og ut av deler av (det står deler, ikke hele) massemorderens virkelighetsoppfatning. For noe av det viktigste i hans "ideologi" er at den ikke er strømlinjeformet, enhetlig og konsistent. Den er mangfoldig, usammenhengende og inkonsistent. Derfor kan mange knytte seg til nettopp deler av den - uten å forstå at de faktisk deler oppfatninger med terroristen.

Dette handler på mange måter om kontinuiteter, posisjoner langs ulike akser og dimensjoner. En slik dimensjon er "fremmedskepsis - fremmedfiendtlighet - fremmedhat". Dette er ulike posisjoner nettopp langs et kontinuum. Skjematisk kan det se slik ut:

Dette er med på å gjøre det vanskelig å fokusere et oppgjør, hvilket synes å være nødvendig for å kunne ta ideologiske oppgjør i våre dager.

Gå til innlegget

Vi har med rette blitt sjokkert av Den islamske statens (IS’) fanatiske brutalitet, men den er ikke enestående. Eksemplene på verre vold og terror er mange i det 19. og 20. århundre. Det er detfor vi ikke må styres av moralsk panikk.

Vi har med rette blitt sjokkert av Den islamske statens (IS’) fanatiske brutalitet. Det er særlig massedrapene, de mange drapene ved å skjære hodet av ofrene med barberblad-skarpe kniver, drap gjennom steining og ikke minst det å holde seg med (kvinnelige) slaver som opprører oss. Og likevel, denne brutaliteten er faktisk ikke verre enn mye annet vi har sett i det 19. og 20. århundre. Folkemord i vår tid, blant annet ved å drive stammer – inkludert kvinner og barn – ut i ørkenen til en langsom død gjennom tørst og sult, ble gjennomført av tyske kolonister i Sørvest-Afrika (Namibia) allerede i 1904. Da hadde hvite «slavedrivere» allerede lemlestet titusenvis av kongolesere ved å kutte hender av dem som ikke ville jobbe for kolonimakten. Utryddelsen av indianerne i Nord-Amerika er godt kjent – og massakrene utallige. I tillegg kommer utsulting og sykdomsspredning, assimilasjonstvang og ødeleggelsen av kulturen. Dette var ellers en praksis som hadde sin like i Australia.

Vi kan bevege oss inn i det 20. århundre – med massedrapene på politiske motstandere i Sovjetunionen, Kina og ikke minst Kambodsja, kombinert med drap på hele familier og bruk av tortur i masseomfang. Alt i regi av såkalte kommunistiske regimer. Likevel er det lite som kan måle seg med det industrielle folkemordet mot jødene igangsatt av nazistene. Man skulle tro dette var toppen av brutalitet og grusomhet – og i omfang er det vanskelig å se noe som kan måle seg med dette. Men i noe mindre skala så vi folkemordet på om lag 800 000 tutsier i Rwanda 1994 – i stor grad gjennomført med macheter og andre primitive våpen. Vi har også massedrapet i Srebrenica i 1995 – gjennomført med samme uhyggelige metode som IS også benytter, nemlig skyting.

Publisering og psykologisk krigføring

Det som skiller IS’ brutalitet fra de utallige andre eksemplene i vår tid, er publiseringen. Mens andre voldsutøvere har forsøkt å skjule sine drap og overgrep, sprer IS sin bestialitet. Noe av tanken er å bruke den groteske volden som et ledd i psykologisk krigføring. Det har de lykkes med. En annen side er at noen av voldsformene har en religiøs begrunnelse. IS’ bødler mener de oppfyller sin guds ordre ved å skjære hodet av sine fiender. Her finner man religiøs legitimering og begrunnelse for den terroristiske volden, for i Koranen heter det også: «Og Herren inspirerte englene: «Jeg er med dere! La de troende holde stand! I de vantros hjerter vil Jeg kaste skrekk! Derfor: kutt av dem hodet og fingrene!» (8:12).

Uansett religiøs begrunnelse og psykologisk krigføring, IS’ brutalitet er altså ikke verre i substans enn andre ekstreme personers, gruppers og partiers terror. Og terroren har hatt sine utøvere og tilhengere – også i masseomfang i alle deler av verden. «En god indianer, er en død indianer», kulakkene og trotskistene måtte utrydde ikke bare i sosial klassifikatorisk forstand, men ganske bokstavelig, tilbakeliggende kolonifolk møtte en naturlig skjebne gjennom utryddelse, osv., osv.

Det er med andre ord 1) ingen grunn til å overdrive IS’ brutalitet, og heller ingen grunn til å 2) relativisere grusomheter, menneskeverdskrenkelser og folkemord. Likheter heller enn forskjeller er det som springer i øynene. Listen over grusomheter ovenfor er da også bare et uhyre beskjedent utvalg av terror og bestialitet i vår tid.

Det som er enda mer skremmende enn volden i seg selv, er at den nettopp har funnet sine utøvere og forsvarer – og fortsatt gjør det. Volden, terroren og barbariet har fortsatt appell! Det er det mest uhyggelige ved dagens IS-brutalitet. Jo, det er noen som nekter å tro på overgrepene, som mener det er løgnpropaganda eller ikke så ille som det framstilles. Slik kan man forsøke å rettferdiggjøre for seg selv at man er tilhenger av en ideologi eller religiøs forståelse som er totalitær, menneskeverdskrenkende og barbarisk, og som derfor krever den terroristiske brutaliteten for å kunne gjennomføres i praksis.

Moralsk panikk

IS har lykkes med sin psykologisk krigføring – både på slagmarken i Syria og Irak og i Vesten. I Syria og Irak kan de notere seg for militær framgang fordi deres motstandere har flyktet. I Vesten lages det lover som undergraver vår frihet til fordel for «sikkerhet» mot IS-sympatiserende terrorister.

Men den som vil oppgi frihet til fordel for sikkerhet, vil raskt finne ut at man verken har sikkerhet eller frihet.

I dag innføres lovgivning og gjennomføres rettssaker som er ment å ramme terrorister med IS-sympatier. Alt for mange av disse lovene og rettssakene innebærer vide fullmakter til sikkerhetspoliti og påtalemyndigheter. I USA brukes provokasjon som metode og en rekke unge muslimer er dømt til lange fengselsstraffer for forbrytelser de kanskje ikke ville begått om det ikke var for politiets/FBIs tilskyndelser. I Norge brukes straffelovens § 147 – ment som vern mot terror i et stabilt demokratisk samfunn uten rom for politisk vold – mot personer som har deltatt i en svært brutal borgerkrig hvor alle parter begår overgrep. Det er rett og slett slik at de norske terrorlovene ikke passer for en borgerkrigssituasjon.

I saken hvor en ung mann fra Fredrikstad nettopp ble dømt til åtte års fengsel av Oslo tingrett for å ha inngått terrorforbund – dvs. reist til Syria i den hensikt å begå terror –, måtte aktor argumentere for at Bashar al-Assads regime er legitimt. Den argumentasjonen var nødvendig fordi terrorbestemmelsene gjelder bare dersom det handler om urettmessig politisk vold. Med andre ord må aktor si at Assads regime er legitimt, mens norske myndigheter – vår utenriksminister – klart sier at Assads regime er illegitimt og at han må gå. Norge støtter da også – politisk og økonomisk – opposisjonen mot Assad. Også deler av opposisjonen som driver væpnet kamp mot regimet. Ingen ting tyder på at den delen av opposisjonen som Norge støtter bruker mindre vold og terror (i folkelig og juridisk) forstand enn det de gruppene mannen fra Fredrikstad er anklaget for å støtte.

Mannen er heller ikke anklaget for å ha begått konkrete terrorhandlinger – vært med på mord på sivile, bombeangrep mot uskyldige eller lignende. Han er utelukkende funnet skyldig i å ha vært med i grupper som er klassifisert som terrororganisasjoner.

Det innebærer i praksis at norsk terrorlovgivning blir brukt mot meninger. For den unge mannen har ekstreme og ufyselige meninger om hvordan samfunnet bør organiseres og styres av islam og sharia-lovgivning. Men det er ikke forbudt å mene slikt, ei heller er det – eller bør det være – forbudt å støtte opprør mot illegitime regimer og brutale diktaturer.

At den moralske panikken får styre lovgivning og rettssaker, vises også i regjeringens forslag om å frata fremmedkrigere deres norske statsborgerskap. Dette vil bare berøre de som har dobbelt statsborgerskap, siden ingen kan gjøres statsløse. Dermed vil forslaget berøre forsvinnende få av de norske syriafarerne. Forslaget er symbolpolitikk, men en symbolpolitikk med en negativ slagside. En slik lovgivning vil bli oppfattet som rettet mot muslimer – og dermed bekrefte ekstremistenes virkelighetsoppfatning. Slik kan loven faktisk komme til å trekke flere inn i ekstremistiske posisjoner enn å ha en allmennpreventiv effekt.

Beslaget av råfilmmateriale hos Ulrik Imtiaz Rolfsen er nok et eksempel på overtramp i kampen mot terror. (Mer om dette her: Overtramp av PST).

Det er på tide med en mer nøktern tilnærming fra myndighetenes side til IS’ voldsorgie og hvordan vi skal møte denne islamofascistiske trusselen. Moralsk panikk og tøying av lovparagrafer som om de skulle være gummistrikk, virker mot sin hensikt. Det vil faktisk øke terrortrusselen, ikke minke den.

Lars Gule

Gå til innlegget

Sammenhengskraft

Publisert nesten 6 år siden

Religion kan inkludere og samtidig skjære oss løs fra storsamfunnet. Mange religioner fungerer isolerende, ikke bare islam. Men moderne samfunn er store og sammensatte nok til å fungere med religiøst og verdimessig mangfold.

Bidrar religion til integrering eller ødelegger ulike religioner sammenhengskraften i samfunnet? Svaret på dette doble spørsmålet er avhengig av hvordan vi forstår begrepene integrering og sammenhengskraft.

Men det er også avhengig av hvilke roller religionen har i samfunnet – eller antas å ha.

Det finnes utallige varianter av kristendom, mange varianter av islam og en rekke andre mer eller mindre eksotiske religioner i vårt land. Dette er en del av den multikulturelle realitet. Det er også en gjenspeiling av verdens religiøse og kulturelle mangfold vi verken kan eller bør unngå.

Mange samfunn har vært preget av religiøs homogenitet, i alle fall i det ytre. Tilslutning til det livssynsmessige fellesskap har vært uttrykk nettopp for at samfunnet henger sammen. «Religion» antas å ha en opprinnelig betydning i latin som nettopp viser til menneskers felles forpliktelser – overfor gudene. I videre forstand kan vi snakke om et verdifellesskap og felles identitet. Dermed oppstår utfordringen. Hvor mange ulike verdifellesskap kan samfunnet tåle? Må samfunnet være religiøst homogent for å være integrert?

«Integrere» innebærer at det skapes en helhet gjennom gjensidige til- og innpasninger. En slik integrering baseres på og reproduserer sammenhengskraft. Hvilke størrelser snakker vi om når vi diskuterer integrasjon og sammenhengskraft? Det er fullt mulig å mene en familie, et lite lokalsamfunn eller en by. Men i den offentlige debatten er gjerne den sosiale enheten hele «det norske samfunnet». Eller andre stats- eller territorialt avgrensede enheter, som det engelske, britiske, franske, amerikanske, arabiske eller palestinske samfunn.

Historien forteller oss at religion kan være med på å binde samfunn sammen. Det var bakgrunnen for at grunnlovsfedrene ville at evangelisk-luthersk lære skulle forbli statens religion og samtidig etablerte forbud mot jøder og katolske ordener i landet. Fortsatt er det mange som ønsker seg kristendom som del av definisjonen av hva det vil si å være norsk i kulturell forstand. Så er det ikke så nøye hva man faktisk tror, bare man «bekjenner» seg til denne historisk-kulturelle arven.

Men historien forteller oss at også i det tilsynelatende religiøst homogene Norge fantes – og finnes! – det ulike kristendomsvarianter som utfordrer helheten eller integreringen av det norske samfunn. Det er nok å tenke på de mange «avvikere» i frikirkene som utfordret statsmakten (i tidligere tider), og som også i dag avviser eller minimerer omgangen med andre innbyggere i landet fordi de andre tror på feil måte. Slik kjennetegnes de av en slags frivillig avsondring fra omgivelsene ved at nesten all sosial omgang – inkludert valg av ektefelle – foregår innad i miljøet. Om noen stiller kritiske spørsmål og bryter med vedtatte sannheter, kan dette føre til sosial utstøtelse. Slik blir det etablert en sterkt sammenhengskraft innad i disse miljøene, mens integrasjonen med det øvrige (stor)samfunnet svekkes.

Denne utviklingen har blitt forsterket av flere «nye» religioner som også praktiserer en innadvendt integrasjon – i større eller mindre grad – for å befeste troen og for å hindre avvik og opposisjon. Det er nok å tenke på Jehovas vitner, Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, scientologer og flere andre, men ikke alle slike trossamfunn er like strenge i sin innad-orientering alle steder de er etablert.

Slik sett er det ikke noe nytt at noen muslimer også danner avsondrede fellesskap. Det er ikke flere muslimer som gjør dette enn det er ulike kristne som også frivillig etablerer og reproduserer sosiale «gettoer» med sterke sanksjoner om noen bryter med «menigheten».

Men dersom «alle» slutter seg til ulike selvisolerende religioner, kunne det være grunn til å frykte for samfunnets overordnede sammenhengskraft. En slik frykt skal imidlertid ikke overdrives, slik vi ser altfor mange gjør. For de fleste moderne samfunn, også det norske, er store og robuste nok til å tåle et betydelig mangfold. Det er likevel viktig med et minimum av felles normer for å bevare den overordnede helheten. Et moderne samfunn behøver ikke være «tett» og bør tolerere ulike livssyn, politiske ideologier og sosiale fellesskap – så sant grunn-normene respekteres: menneskeverdet, menneskerettighetene og de demokratiske prinsippene for offentlig styring.

Lars Gule

Første gang publisert i Klassekampen 11.06. 2015

Gå til innlegget

HRS sprer frykt og løgn

Publisert nesten 6 år siden

I et nylig intervju med Vårt Land vises at Human Rights Service sprer forestillinger om islam og muslimer som har paralleller til antisemittimens konspirasjonsteorier. I et nytt oppslag på HRS' sider spres både frykt og usannhet om Syria-flyktninger.

Det er imidlertid ikke bare konspirasjonsteorier av Eurabia-typen, om enn i svak utgave, som spres fra HRS sin side. I et oppslag 10. juni kan Hege Storhaug fortelle at de som vil ta imot 10 000 flyktninger fra Syria, vil ta imot 8 000 sympatisører for Den islamske staten (IS).

Faglig tøv

Dette er det rene tøv. For hva er HRS' og Storhaugs kilde for påstanden? Jo, en "meningsmåling" på den arabiske TV-kanalien AlJazeeras hjemmeside. Dette er i realiteten ingen meningsmåling i det hele tatt. Det er en slik "trykk på en knapp for å vise hva du liker/mener"-måling. Dette har absolutt intet med seriøs meningsmåling å gjøre. Nøyaktig like lite som det ligger noe som helst representativt i at et innlegg på Verdidebatt.no får mange liker-klikk.

AlJazeera skal ha omlag 40 millioner seere i den arabiske verden. Av disse har så ca. 38 000 besvart et spørsmål om de støtter IS eller ikke. 19 % svarer nei, mens 81 % svarer ja.

Alle oppegående mennesker vet at dette ikke har noe som helst med meningsmåling å gjøre. Denne typen spørsmål og registrering av svar, inviterer til kampanjer. Her kan IS-tilhengere i hele Midtøsten ha mobilisert for nettopp å gi inntrykk av at IS har stor støtte. Men andre undersøkelser viser at sympatien er ganske beskjeden.

Uansett er HRS' tilnærming løgnaktig. For Storhaug overfører den meningsløse "meningsmålingen" på alle syrere. De som har svart på AlJazeeras spørsmål kan komme fra hele den arabiske verden. Svarene sier absolutt intet om hvor de som svarer kommer fra. De kan - for eksempel - alle være fra de områdene IS kontrollerer. Det kan således være en organisert svaraksjon. Det kan også hende 81 % ja-svarerne kommer fra Saudi-Arabia, et land med en ideologi som ligger tett opp til IS sin. Eller de 38 000 svarerne kan være jevnt fordelt blant milliarder av mennesker - eller i alle fall blant Midtøsten mer enn 350 millioner arabisktalende. Med utgangspunkt i Midtøsten er for det første det totale antallet svar meget beskjedent (ikke minst i lys av at IS kontrollerer områder med flere millioner innbyggere), og for det andre er det fullstendig urimelig - ja løgnaktig - å overføre denne den positive svarprosenten fra IS-sympatisører til alle syrere.

Ikke bare er Storhaugs faglighet og seriøsitet under null i dette tilfellet. Det handler om en systematisk spredning av fordomsfulle, farlige og stigmatiserende påstander.

Det er således god dekning for å hevde at HRS sprer frykt og usannheter. Og vi kjenner igjen mønsteret. Denne saken inngår i HRS kampanje mot islam og muslimer.

Sharia

I artikkelen gjentar også Storhaug at et flertall av muslimer ønsker sharia. Og det er riktig. For sharia er islam. Sharia er en i prinsippet altomfattende "lovgivning". Det vil si, sharia er ikke en lov. Det er en samling kilder og tolkningsprinsipper, samt presedenser etablert gjennom hele islams historie. Sharia omfatter derfor alt fra regler om bønn og faste til arv og ekteskapskontrakter. Sharia handler om foretningsrett og jihad, om personlig hygiene og statsstyret. Og noen spesifikke strafferettsbestemmelser. Kort sagt - i prinsippet alt.

Når Hege Storhaug skriver om sharia mener hun stort sett det som handler om hudud-straffer. Hudud betyr guds grenser og viser til noen få - og ganske umenneskelige - straffereaksjoner for spesifikke "forbrytelser". Det er bare noen få muslimske land som praktiserer disse straffene.

Det betyr at når muslimer flest sier at de vil ha sharia, så handler dette om først og fremst om familierett - som er den delen av sharia som faktisk praktiseres i mange land. Det skrekkscenario som males opp ved å henvise til at muslimer ønsker sharia, er således falskt. Det er rett og slett løgn, fordi Storhaug etter mange år i bransjen har blitt fortalt hva sharia handler om. Alternativet er at Storhaug og HRS forblir i en tilstand av selvforskyld uvitenhet om de faktiske forhold.

Det kan være verdt å nevne at i Israel har man sharia-domstoler, nettopp det HRS sier bombastisk nei til i Norge.

Lars Gule

PS: Jeg mener det uansett er ille at så mange som mer enn 30 000 gir uttrykk for støtte til IS på AlJazeeras nettsider. Det forteller at verden står overfor en betydelig utfordring fra en voldelig og aggressiv islamofascistisk gruppering med et visst grunnlag for mobilisering. Jeg er heller ingen tilhenger av religiøse lover. Men det er ingen grunn til å spre frykt og usannheter om islam - slik HRS gjør.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere