Lars Gule

Alder: 66
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Storhaugs fordreininger

Publisert over 5 år siden

Storhaug refererer saker og hendelser på en fordreid måte og presenterer et bilde av virkeligheten som ikke stemmer. Det er synd og er å gjøre kampen mot antisemittismen en bjørnetjeneste. Uetterrettelighetene undergraver Storhaugs troverdighet.

I et kapittel i boka Islam – Den 11. landeplage, «Den evige jøden» (s. 170-197) skriver Hege Storhaug om jødehat og antisemittisme i islam. Dette kunne blitt interessant for det er nok av vers i Koranen og eksempler fra profetens liv og levnet som brukes i dag til å legitimere jødehat.* Men Storhaug sporer av.

Drapet på Ilan Halimi

I sin iver etter å begrunne hoved-tesen sin, «islam har skylda», forvrenger Storhaug virkelighet og sannhet. Hun referer til et grotesk drap i Frankrike i 2006 og skriver – jeg siterer utførlig:

«Jeg kan nevne en sentral hendelse knyttet til det som fremstår som en form for fordrivelse, drapet på den franske jøden med marokkanske røtter, Ilan Halimi i 2006. Dette er et av de mest groteske drapene jeg har noen sinne registrert, og ikke underlig skapte drapet sjokkstemning i den franske republikken. Halimi ble kidnappet, innesperret og torturert i 24 dager. På denne siste dagen ble han sluppet fri, men han omkom av torturen på vei til sykehuset. 27 gjengmedlemmer stod bak, som selv kalte seg «Barbarene». De entret rettsalen 29. april 2009 mens de ropte Allahu Akbar! Den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen, Fofana Youssouf, «gliste også til Halimis slektninger og ropte Allahu Akbar!» flere ganger. Da dommeren spurte han hvor og når han var født, svarte han slik: «13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois», samme dato og sted der Halimi ble drept.

Flere av de tiltalte bekreftet at de kidnappet og torturerte Halimi til døde av én eneste grunn: Han var jøde.» (S. 173-74).

Det var noe som skurret her for jeg husket å ha lest om denne saken. Dermed sjekket jeg litt i oppgitte og ikke oppgitte referanser, dvs. jeg undersøkte om Storhaug hadde forholdt seg til de kildene hun oppgir – Wikipedia.org – på en etterrettelig måte og om andre kilder (nettartikler i seriøse aviser) stemte overens med det hun skriver.

Hovedpoenget til Storhaug er den siste siterte setningen. Halimi ble kidnappet og torturert bare fordi han var jøde. Men dette stemmer ikke. Halimi ble kidnappet for løsepenger av en kjent kriminell gjeng, ikke en gruppe islamister. Kravet overfor familien var i utgangspunktet 450 000 euro. Men Halimis familie var ikke rik og kunne ikke betale. Beløpet ble gjennom henvendelser til familien stadig satt ned, til slutt til 5 000 euro. Heller ikke dette ble betalt. Storhaug har da heller ingen direkte referanse(r) til utsagn fra gjengmedlemmer som belegger påstanden om at «Flere av de tiltalte bekreftet at de kidnappet og torturerte Halimi til døde av én eneste grunn: Han var jøde.»

Halimi ble til slutt satt «fri» av kidnapperne, men var så svekket av mishandlingen at han døde på veien til sykehuset kort etter at han var funnet.

Det var definitivt et antisemittisk element i denne saken. Kidnapperne trodde alle jøder var rike og at dersom familien ikke hadde pengene på rede hånd, ville det jødiske samfunnet stille opp med midler. Derfor kontaktet de også rabbineren i området og fortalte at de holdt en jøde fanget. Mishandlingen ser ikke ut til å ha hatt annet hovedformål enn å plage Halimi fordi han var jøde. Men mishandlingen synes også å ha vært til en viss grad et resultat av kidnappernes frustrasjon over at de ikke fikk noen penger for sitt gissel.

Storhaug påstår at gjengmedlemmene – alle sammen, hun tar ingen forbehold – ropte Allahu akbar da de om inn i rettsalen i 2009. Det finnes ingen referanse for denne påstanden i det Storhaug skriver. Det ville også være svært underlig om alle ropte dette fordi denne gjengen var multi-etnisk. Den besto ikke bare av muslimer, men også kriminelle med annen etnisk/religiøs tilhørighet (også europeiske hvite). Som kanskje var antisemitter, men som ikke hadde noen grunn til å rope Allahu akbar. Og neppe gjorde det. (At lederen, Fofana, sa eller ropte dette, kan nok stemme. Det er også oppgitt av noen av kildene.)

Men det passer Storhaugs framstilling å gjøre hele gjengen til muslimer. Derfor insinueres dette med henvisningen til at de alle sammen ropte Allahu akbar, men uten at hun sier det helt eksplisitt. Dette er et klassisk eksempel for fordreining. Det er definitivt uetterrettelig.

Hvis flere i denne gjengen ikke var muslimer, blir det også vanskelig å gjøre islam ansvarlig for den antisemittismen som gjengen utviste. Jo, antisemittisme er et viktig og voksende problem, som slett ikke begrenser seg til muslimer. Den norske undersøkelsen av antisemittiske holdninger for noen år siden, viser ellers at det er et betydelig sammenfall mellom antiislamske/-muslimske holdninger og antisemittiske holdninger. Disse formene for rasisme er med andre ord overlappende i stor grad. Det er grunn til å tro at dette også gjelder i andre land, inkludert Frankrike. Det blir derfor ganske problematisk å koble islam og antisemittisme så ensidig som Storhaug gjør. Og saken Ilan Halimi er definitivt ikke et eksempel som styrker hennes påstand.

Tvert imot, dette eksemplet illustrerer hvor uetterrettelig Storhaug er. Hun vrir og vrenger på en grotesk og tragisk historie, som omfatter mange forhold, momenter og nyanser, for å få den til å passe med sitt eget narrativ (som det heter på fint; eventyr kunne vi også kalle det). Hun opererer også med direkte sitater uten presis referanse til kilden.

Denne lenken – The Affair of the Gang of Barbarians – gir en oversikt over denne saken og inneholder en rekke referanser, med Internett-lenker til seriøse medier som har skrevet om saken. Det er verdt å følge flere av disse lenkene for å få et langt mer nyansert bilde av saken enn det Storhaug er interessert i å framstille.

Jødehat i norsk skole

Det finnes et jødehat i norsk skole. Hos en del elever - og mange av disse elvene har muslimsk bakgrunn. Oslo kommune har kartlagt dette for osloskolenes vedkommende. Bakgrunnen for disse undersøkelsene er en reportasje i NRK i 2010.

Reportasjen gjengir noen få eksempler på hva enkelte lærere har opplevd. En lærer sier til NRK at elever (altså ikke alle) sier: «Det står i koranen at du skal ta livet av jøder, alle riktige muslimer hater jøder. …» (gjengitt av Storhaug, s. 179). Men når Storhaug skal forstå dette og andre utsagn lærere har referert til, heter det «Elevene henviser altså til Koranen, til islam.» Igjen, som om dette skulle være noe (nesten) alle muslimske elever gjør. Deretter går Storhaug i gang med en gjengivelse av nettopp Koran-vers og andre kilder som forteller om profetens negative holdning til og overgrep mot jøder.

Men hun kan ikke fortelle oss noe om hvor mange muslimske elever som bruker islam som begrunnelse for sitt jødehat. I en fotnote annet sted i boka nevner Storhaug at konflikten i Palestina nok kan bidra til å hisse opp muslimer i Frankrike. Men en slik forklaring på jødehat blant noen muslimske elever i Norge, passer tydeligvis ikke Storhaug.

En del muslimske elever går på Koran-skole om ettermiddagene/kveldene og kan på den måten ha fått lært en del om hva som står i Koranen. Ellers er ikke innholdet i Koranen særlig godt kjent for muslimer flest. De fleste kan faktisk ikke lese Koranen - fordi den er skrevet på arabisk (dvs. klassisk arabisk, ikke dialekt, noe som kan gjøre den vanskelig også for arabisktalende (uten særlig utdannelse)).

Alvorlige mangeler i historiekunnskapene

Når så Storhaug skal gjennomgå islams tidlige historie for oss, for å vise hvor jødehatende Muhammed var, demonstrerer hun sin mangel på kunnskap. For på side 182 forsøker Storhaug å si noe om drapet på den hun tror er jøder. Hun må presentere noe av bakgrunnen for dette - og dermed plumper hun ut på dypt vann, uten å kunne svømme. Hun sier nemlig at det handler om «... det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende Mekka.»

Det er ganske pinlig når man skriver om islams historie og ikke vet at Banu Quraish var profetens stamme. I sin iver etter å gjøre Muhammed til jødehater, presenterer hun Muhammeds egen stamme, som skal være utgangspunktet for kalifene ifølge ortodoks islamsk lære, til jøder.

Om så dette skulle være en misforståelse hos en amatør som ikke er helt stø når det gjelder navn på stammer i Mekka og Medina på Muhammeds tid, kan ikke det forklare at Storhaug forteller at denne stammen hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper. Storhaug kan ikke vite noe som helst om de faktiske politiske, sosiale, økonomiske og dermed militære forholdene i Mekka, Medina og generelt på den arabiske halvøya på den tiden hun skriver om, hvis hun tror at de relativt beskjedne jødiske stammene i Medina (ikke i Mekka) og omegn kunne sammenlignes med Quraish. Quraish var en av den ledende stammen i Mekka og også på den arabiske halvøya på denne tiden.

Storhaug forliter seg på Halvor Tjønns Muhammed-biografi, som hun kaller «meget etterrettelig», men det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Tjønn er ikke Midtøsten-historiker eller islamolog, men har gjort et hederlig forsøk på å sammenstille og presentere de tidlige kildene til Muhammes liv. Men han har en ganske bestemt islamkritisk (for ikke å si fiendtlig) agenda. Hvilket farger både utvalg og framstilling.

Ellers en liten detalj: Storhaug mener det kan diskuteres om poeten Asma bint Marwan var jøde eller araber. Hun ble drept på grunn av sine dikt som hånet dem som inngikk allianser med Muhammed. Hadde hun vært jøde, ville Storhaug selvsagt også hatt et mulig antisemittisk poeng. Hun viser til Tjønn som mener hun var jødisk, men Storhaug velger å sette dette opp mot en seriøs islamforsker hun har korrespondert med som påpeker at hun var araber (se note 322, s. 182). Som om de hadde likeverdig kompetanse. Og hadde Storhaug hatt det minste peiling på hvordan man sjekker slike ting, for eksempel ved å lese (mer) seriøse biografier (enn Tjønns), ville hun kunne lært at Asma bint Marwans utfyllende slekststre plasserer henne i en sentral arabisk stamme i Medina. (Se W. Montgomery Watts tobinds-biografi: Muhammad at Mecca og Muhammad at Medina).

Generelt kunne også Storhaug lært litt om hvor upålitelige de første Muhammed-biografiene anses å være både av muslimske lærde (som ikke aksepterer innholdet i de klassiske biografiene som pålitelige hadith) og moderne forskere, bare ved å lese følgende artikkel på Wikipedia: Asma bint Marwan.

Lars Gule

* På tross av denne setningen, tør jeg vedde på at det vil komme innlegg på Verdidebatt.no som hevder at jeg unnskylder, minimerer og bortforklarer antisemittisme i islam.

Gå til innlegget

Fenomenet Storhaug

Publisert nesten 6 år siden

Hege Storhaugs bok «Islam – Den 11. landeplage» har solgt godt og skapt mye debatt. Så langt er det ikke mange som har tatt seg bryet med å gå gjennom boka i detalj. Det er nødvendig for å presentere innvendinger på en både saklig og begrunnet måte.

Etter å ha 1) både hørt og lest Storhaugs egne selvpresentasjoner av boka før den ble utgitt, og 2) etter å ha lest omtrent halvparten, er det liten tvil om at dette er ganske elendige saker. Elendigheten dreier seg både om Storhaugs alminnelig samfunnsforståelse generelt og hennes islamforståelse spesielt. Dette har enkelte omtaler allerede pekt på. (Mer om dette i større detalj etter jul.)

De samfunnsfaglige svakhetene er iøynefallende. Storhaug driver tesen «Islam har skylda» for praktisk talt alt av problemer i dagens Europa, ikke minst sosial uro og kriminalitet. At fattigdom, marginalisering og diskriminering er rimeligere forklaringer, jf. fenomenet «urban riots» og opptøyer i både USA og Europa før antallet muslimer hadde noe omfang i disse delene av verden, avvises av Storhaug. Hun fokuserer på noen antatt kjente eksempler på muslim-dominerte byer/bydeler med betydelige problemer, som blant annet Marseilles og Malmö. Men hun avviser å gjøre det eneste vettuge, samfunnsfaglig sett, nemlig å lete etter 1) lignende problemer uten at det finnes en muslimsk dominans, og 2) steder/byer/bydeler med muslimsk dominans uten problemer av den typen hun fokuserer på i Malmö og Marseilles. For det er en slik komparativ tilnærming som kan styrke - eller svekke - hovedtesen hennes.

Og slike komparative eksempler finnes. Storhaug gjør selv oppmerksom på et slikt tilfelle, nemlig i Södertälje i Sverige. Der er det dominerende innslaget assyriske kristne, med problemer av lignende type som i Malmø. Og Jon Hustad påpekte i debatt med Storhaug at Groruddalen her hjemme opplever synkende kriminalitet, selv med et stort og voksende innslag av muslimer i bydelen. (Her konfronteres islamkritiker Hege Storhaug av innvandringskritiker Jon Hustad).

Begge disse eksemplene undergraver fullstendig Storhaugs tese om islam som viktigste årsak til de problemene hun peker på. Det underlige er at en presumtivt oppegående mann som Kjetil Rolness, til og med sosiolog, ikke ser denne grunnleggende metodiske svakheten i hele Storhaugs prosjekt.

I en nylig kronikk i Morgenbladet skriver Rolness følgende:

«Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.» (Årets ikke-navn).

Men hvis det Storhaug driver med er «et viktig opplysningsarbeid», er det en helt avgjørende forutsetning at opplysningene er korrekte, sannferdige, logisk holdbare, faglig begrunnede (eller begrunnbare) og presentert på en noen lunde saklig måte. Det er altså ikke tilfellet. Storhaug har ikke belegg for sin hovedtese og hennes kunnskaper – ikke minst om islam – står mye tilbake å ønske.

Rolness påstår også at «utviklingen har langt på vei gitt henne rett». Men rett i hva? Og hvordan belegger Rolness sin egen påstand – altså om at Storhaugs elendighetsbeskrivelse er riktig og at islam har skylda? Enkelt sagt: Elendighetsbeskrivelsen til Storhaug – og en rekke andre innvandrings- og muslim-/islammotstandere – er ikke riktig. Jo, det finnes byer/bydeler med problemer i Europa, og noen av disse problemene har en indirekte forbindelse til innvandring. Minimalt av disse problemene har med islam som sådan å gjøre. Tar vi også med de mange spådommene om økende elendighet vi har hørt fra innvandringsmotstandere i tre-fire tiår – fra Storhaug og HRS i ca. 15 år – kan vi også konstatere at de har tatt feil. Økonomien i Europa har vokst disse årene, levestandarden har økt, folk har fått det bedre, kriminaliteten har gått ned i Norge, osv., osv.

I den grad vi har hatt økonomiske problemer og sosiale utfordringer skyldes dette finanskrise og andre uhumskheter innebygget i den kapitalistiske økonomien, langt, langt utenfor innvandrernes og muslimenes påvirkningsmulighet. PC-er, mobiltelefoner og sosiale medier har forandret Europa og Norge, på godt og vondt, i uendelig mye større grad enn innvandring og islam.

I motsetning til sosiolog Rolness, som slett ikke har arbeidet systematisk med innvandringens konsekvenser, har sosiologiprofessor Grete Brochmann gjort det. Og nettopp utredet de økonomiske utfordringene som hittidig og fortsatt innvandring utgjør. Hun feier ikke problemer under teppet, jf. utredningsarbeidet hun har ledet, men hun er heller ikke alarmist. Brochmann er nøktern i sin vurdering. På spørsmål fra Aftenposten ganske nylig, sier hun:

«– Kommer flyktningstrømmen til å tvinge oss til å endre på den norske velferdsmodellen i fremtiden?
– Jeg tror en liten justering må til. Utvalget vårt anbefalte å dreie tiltak fra kontantoverføringer over til tjenester, satse på aktivisering, kvalifisering og bedre tilrettelegging for at arbeidsgivere kan sysselsette mer marginal arbeidskraft. Lønnstilskudd og praksisplasser er stikkord her. Men her trengs det mer utredning og kreativitet.» (Professor Grete Brochmann: Vi må gi flyktningene høyere utdanning).

Kort sagt tar Rolness grunnleggende feil i sine premisser for det han kaller det nødvendige forsvaret av en demonisert samfunnsdebattant. Og i hvilken grad Storhaug er demonisert eller selv demoniserer, vil nok være litt avhengig av hvilket ståsted man velger.

Lars Gule

PS: En annen og mer detaljert gjennomgang kan man finne her: Men verst av alt er ensidigheten.

Gå til innlegget

Når en nordmann er gissel hos IS

Publisert rundt 6 år siden

Det er blitt kjent at en nordmann holdes som gissel hos IS. Han er avertert til salgs i IS-magasinet Dabiq etter at norske myndigheter har avvist krav om løsepenger.

Det kan sikkert sies mye om mannens handlinger, hans fortid, hans meninger. Noen har også diskutert med ham, vet noe om ham og har lyst til å meddele dette til omverden.

IKKE GJØR DET.

Vi vet ikke hva IS vet og ikke vet, men vi vet at de følger med - ikke minst fordi de er interessert i å se hvilke reaksjoner deres salgstilbud har ført til. IS har også sympatisører i Norge. Derfor kan nye informasjoner om denne mannen som IS ikke har i dag, sette mannens liv i fare.

Det er også uheldig om man starter kronerulling, innsamling med mer i full offentlighet. Det vil vanskeliggjøre forhandlinger og kan skape forventninger om at det er mer penger å hente ved å trekke ut tiden og presse på.

Det er faktisk viktig at myndigheter og familien får ro til å ta de nødvendige avgjørelser uten innblanding fra presse og uten spekulasjoner i sosiale medier.

Gå til innlegget

I det livssynsåpne samfunn må vi legge bånd på våre overbevisninger. Og vi kan godt leve med at noen er kreasjonister og tror på syndefloden, eller at noen bruker kippa, turban eller hijab.

Alle som har en alvorlig overbevisning må mene at alle med en annen overbevisning eller tro tar feil. Ellers har man ikke en overbevisning eller bestemmende tro, bare et tilfeldig standpunkt som godt kan endres.

Hvordan man «håndterer» sin overbevisning er også viktig. For man kan mene at det er farlig om noen tror noe annet enn en selv. Slik vantro kan lede ikke bare den vantroende i fortapelse, men hele samfunnet. Gjennom historien kjenner vi nok av eksempler på det vi i dag ville kalle fanatisk tro, hvor den troende mener alle med en annen overbevisning må erkjenne at de tar feil, om nødvendig må de tvinges til å innse dette. Eller dø.

Det blir religionskrig av slike overbevisninger. Vi ser det i dag når islamistiske fanatikere skal frelse seg selv og verden ved å nedkjempe annerledes troende. Og vi kjenner det godt fra europeisk historie, hvor forestillingen om farlige kjettere har ført til omfattende massedrap – i den gode og riktige troens navn. Med reformasjonen og den dype splittelsen i europeisk kristenhet fra 1500-tallet, ble det umulig å slå alle «kjettere» og annerledes troende i hjel. Det ble nødvendig å leve sammen, uansett hvor motvillig dette skjedde til å begynne med. Dermed tvang det seg også fram en besinnelse på egen overbevisning eller tro.

Ordboka forteller oss at «besinnelse» blant annet betyr fatning, fornuft, beherskelse, selvbeherskelse, mens «å besinne seg» kan bety å betenke seg, endre mening, komme på andre/bedre tanker, revurdere, ro ... Vi kan dermed forstå besinnelse i vår sammenheng som en fornuftsbasert tilbakeholdenhet med tanke på troens jordiske konsekvenser.

Dette innebærer at besinnelse fører til at man tar et skritt tilbake fra den sterkeste eller fanatiske overbevisningen. Det betyr ikke at man mister troen, men man oppgir forestillingen om at man kan påtvinge andre sin egen tro. I dette ligger en aksept av menings- og tros-pluralisme. Først bare som et ufravikelig faktum, men over tid som et gode, en verdi i seg selv. Dette medfører ikke at man forkaster egen overbevisning, og man kan fortsatt forsøke å overbevise andre om at de tar feil, men man avstår fra fanatikerens vilje til å utrydde andres oppfatninger, overbevisninger og tro gjennom forbud, tvang og vold. Kanskje ser man også verdien i å prøve egen overbevisning i møte med andres tro og argumenter. Uansett må vi erkjenne at når det gjelder religiøs tro og overbevisning, finnes det ikke noen endelige bevis eller definitive argumenter. Det handler jo nettopp om tro.

Besinnelse er dermed en forutsetning for det livssynsåpne samfunn, hvor ulike overbevisninger og religioner kan leve side om side. Besinnelse er også et element i sekulariseringens mangfoldige prosess. Det er en sammenheng mellom besinnelse og toleranse, men de to begrepene er ikke synonymer. Besinnelse er således en nødvendig mental tilstand i et tros- og verdipluralistisk samfunn. Og siden vi alle har en grunn-leggende rett til å mene og å tro det vi vil (og i tillegg praktisere troen som vi vil), er toleranse påkrevd. Toleranse er evnen og viljen til å tåle (det vil si leve med uten å hindre eller forby) de av andres holdninger, meninger og handlinger man selv er dypt uenig i eller blir provosert av. Det er interessant at besinnelse vil gjøre det lettere å opptre tolerant, mens faktisk utøvd toleranse kan bidra til å utvikle besinnelsen, forstått som fornuftsbasert tilbakeholdenhet, hos den enkelte.

Toleransen kan selvsagt ikke være grenseløs – og grensene går der noen vil bruke sine rettigheter til å krenke andres menneskeverd og menneskerettigheter. Men refleksjoner omkring både besinnelse og toleranse kan bidra til avklaring av hvor grensene skal gå. Vi kan derfor godt leve med at noen er kreasjonister og tror på syndefloden, at noen bruker kippa, turban eller hijab, at noen faster en hel måned og så videre. Så kan vi diskutere – på sindig vis! – de mange gråsonene, som arrangerte ekteskap, omskjæring av gutter, slaktemetoder, frivillige former for segregering basert på tro og kjønn, og mye mer.

Vi kan også reflektere over hvorfor ulike religioner og kulturer ikke er på samme sted i sekularisering og i å praktisere besinnelse. Men vi skal uansett ikke godta at noen sprer hat og hets, undergraver demokrati og forsvarer vold og terror i troens navn. Ikke uten å ta til motmæle.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 3. september 2015

Gå til innlegget

Reformasjonsiver

Publisert rundt 6 år siden

Moderniteten siver inn i den islamske verden – men ting tar tid.

Mange vil forklare konservatismen innenfor islam og framveksten av fundamentalistiske og islamofascistiske grupper med at islam ikke har gjennomgått noen reformasjon.

For den protestantiske reformasjonen som begynte i 1517 skal angivelig ha ført til den liberalisering av kristendommen som ses i dag.

Det er flere problemer med denne tilnærmingen: For det første har man gjort reformasjon av kristendom til mal og modell for reformering av (alle?) andre religioner, for det andre overses det at reformasjonen slett ikke var én prosess, og for det tredje har man en meningsløst enkel forestilling om reformasjonens progressive karakter.

Det er på ingen måte opplagt at reformasjonen er den eneste måten reformer – det vil si, endringer og fornyelse – kan gjennomføres på innenfor religiøse systemer. Det er for eksempel gode grunner til å hevde at det i flere hundre år har pågått reformprosesser innenfor islam. Noen av disse har vært progressive ved at det har handlet om å tilpasse tolkningene av islam til den moderne verdens verdier. Slike tolkninger har vært åpne for vitenskap og liberale sosiale normer. Noen har også argumentert for – og praktisert – en sekulær forståelse av islam, altså gjort religionen til en personlig og privat sak. Noen har tolket islam som forenlig med likeverd, menneskerettigheter og likestilling for alle mennesker. Men det finnes andre reformatorer som har ønsket endring i reaksjonær forstand. Det er de som mener idealene er å finne i fortiden, på Muhammeds tid, og som ønsker et samfunn bygget på den tidens muslimske normer.

Slik var også den kristne reformasjonen både mangfoldig og mangetydig. Det er nok riktig å si at den dominerende forståelsen av troen i protestantiske og reformerte stater var ganske sneversynt og pietistisk i århundrene etter reformasjonens begynnelse. For eksempel var gudsfrykt svært sentralt i dansk-norsk lovgivning i om lag to hundre år og gjorde stat og samfunn mer totalitært enn det hadde vært i katolsk tid, med innføring og praktisering av straffebud i gammeltestamentlig ånd. I tråd med Luthers vektlegging av Bibelen, og ikke (den katolske) kirkens tolkning av troen, var det en ganske fundamentalistisk tro som dominerte reformert kristendom, ikke minst i kalvinismen.

Slik ligner situasjonen i dagens muslimske verden, med fundamentalistiske islamforståelser som de dominerende, på situasjonen gjennom et par hundre år i reformerte kristne land hvor også fundamentalistiske kristendomsforståelser var dominerende. Dette henger blant annet sammen med de etablerte religiøse institusjonenes reduserte autoritet. Det har bredt seg forestillinger blant mange, særlig unge muslimer, om at de er i stand til å tolke Koranen og andre hellige tekster like godt som lærde med mange års utdannelse fra anerkjente religiøse læresteder. Dette har gitt kraftige impulser til fundamentalistiske tolkninger og puritanske praksiser, inkludert skjerpet kvinneundertrykkelse.

Enkelt sagt er det derfor ikke en reformasjon – en Luther – som trengs innenfor islam, men et større gjennomslag for opplysningstidens ideer og modernitetens normer. For det er hovedsakelig opplysningstiden og modernitet som har endret kristendomsforståelsen, ikke reformasjonen i seg selv. Modernitet handler ikke bare om en mangfoldig og differensiert (institusjonelt og arbeidsdelt) sosial virkelighet. Det handler også om en intellektuell differensiering og rasjonalisering. Altså en erkjennelse av at både virkelighet og tenkemåte er mangfoldig og at det ikke er mulig å etablere sikker kunnskap gjennom religiøs holistisk tenkning om virkeligheten.

Vitenskapen har erstattet religionen (kristendommen) i beskrivelsen og forklaringen av den fysiske og sosiale virkeligheten. Våre moralske og juridiske normer har også fått et rasjonelt ikke-religiøst grunnlag, hvilket har gjort universalisering mulig på en annen måte enn da moral og lovgivning angivelig sprang ut av religiøse påbud.

Moderniteten lar seg neppe stoppe, annet enn midlertidig. Den er også i ferd med å gjennomtrenge den muslimske verden. Derfor vil den tendens til fundamentalisme vi har sett de siste 40–50 årene, trolig bli reversert. Nettopp som følge av de «krav» modernitetens økonomiske grunnlag, kapitalismen, stiller til rasjonell og sekulær mentalitet hos folk flest. Men «ting tar tid».

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 6. august 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere