Lars Gule

Alder: 66
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Islamkritikk

Publisert over 5 år siden

Altfor mange lærde har kritikkverdige tolkninger av islam.

Islam er en stor og mangfoldig religion. Derfor er det mye som «er» islam. Det handler om tolkninger. For islam tolkes på ulikt vis i ulike samfunn og til ulike tider. En del av tolkningene er åpenbart kritikkverdige. La oss se på noen eksempler.

Forsikring: Muslimer skal ikke forsikre seg, hevder mange muslimske lærde. Dette følges opp av altfor mange, både i muslimske land og i Norge. Lovpålagt forsikring for bileiere blir godtatt fordi man skal følge landets lover og bilkjøring ikke er noe muslimer skal avstå fra. Men å forsikre hus og innbo mot brann, skade og tyveri er ikke godtatt, ei heller reiseforsikring. Begrunnelsen er at det som skjer er guds vilje og guds vilje skal man ikke unndra seg. Dessuten er det hasardspill- og rente-elementer i forsikring, for om huset brenner og man får utbetalt mange millioner uten å ha betalt inn tilsvarende, vil man ha vunnet en premie. Hvis det ikke brenner, har man betalt en betydelig rente til forsikringsselskapet. Begge deler er i strid med islam, hevder altså de lærde. Resultatet er at mange muslimer vil bli sittende igjen i et stort uføre dersom ulykken skulle være ute. Uten at de lærde kan fortelle hvordan dette skal kompenseres.

Hijab: Det er en utbredt oppfatning blant mange muslimer, ikke minst lærde, at kvinner skal dekke sin pryd, som også omfatter håret. Bakgrunnen for dette er det som tolkes som påbud i Koranen og ut fra de første muslimenes praksis. Man kan godt si at religiøse påbud og forbud ikke behøver annen begrunnelse enn at de er guds vilje, men muslimer har forsøkt å gi en rasjonell forklaring på denne tildekningen, nemlig at kvinner kan friste menn til utroskap. Derfor må kvinner dekke seg til, i Taliban- og IS-varianten også med burka eller niqab. Hvorfor det er kvinners ansvar å forhindre mannlig kåtskap, er ikke lett å forstå. Resultatet er i alle fall at for å hindre at menn blir fristet, må kvinner bære en ekstra byrde ved å hylle seg inn i langt mer tøy enn det som pålegges menn.

Kvinnens stilling: Den ekstra byrden som pålegges kvinner ved bruk av hijab, er uttrykk for at de oppfattes som annenrangs borgere av det muslimske samfunnet. Dette kommer også til uttrykk i redusert arverett i forhold til menn og i at kvinners vitneprov i retten bare gjelder for halvparten av menns. Videre er det en alminnelig oppfatning blant (svært mange) lærde at kvinnen ikke er likeverdig mannen. Derfor er det en rekke oppgaver som ikke passer for kvinner, som å lede samfunnet og å være dommere. Kvinnens plass er i hjemmet med hovedansvar for å oppdra barn. Menn har forsørgeransvar, ikke kvinner. Sammen med forestillingene om at kvinnen frister menn til utroskap, fører dette til en sterk kjønnssegregering, også sett som et ideal av mange muslimske lærde. I sine ytterste konsekvenser leder dette til den form for kjønnsapartheid vi ser i Saudi-Arabia og enkelte andre muslimske samfunn, hvor kvinner heller ikke har stemmerett.

Profeten Muhammed som ideal: Det er en utbredt og ortodoks forestilling blant muslimer at Muhammed var et syndefritt menneske. De fleste av hans gjerninger kan derfor etterlignes av den som ønsker å være en god muslim. Resultatet er legitimering av barneekteskap i flere muslimske samfunn, blant annet Jemen. Den holdningen til jenter som Muhammed demonstrerte ved sitt ekteskap med mindreårige Aisha, forsterker den nedlatende holdningen til kvinner fordi de selvsagt ikke kan avgjøre spørsmål om ekteskap selv, verken i ung eller eldre alder. Dermed blir igjen Muhammeds praksis tolket kvinneundertrykkende.

Dette lille knippet av islamsk begrunnede praksiser som er irrasjonelle og kvinnediskriminerende, forteller at islam har stort behov for kritikk. Selvsagt er det ikke alle muslimer som praktiserer sin tro på en irrasjonell og kvinnediskriminerende måte. Det finnes langt mer moderne, rasjonelle og likestillende tolkninger. Men altfor mange fortsetter å praktisere islam på måter som strider mot fornuft og moderne menneskeverds- og menneskerettsidealer. Altfor mange lærde, også i Norge, fortsetter å presentere tolkninger som er uakseptable i vår tid.

Islamkritikken må derfor utvikles og utvides. Det er nødvendig å konfrontere irrasjonalitet og diskriminerende holdninger i muslimske miljøer. Men uten å innskrenke muslimers rett til å praktisere sin tro som de vil – så lenge de ikke skader andre.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 4.02. 2016.

PS: Denne artikkelen i Utrop, Hvordan driver religionskritikk?, kan interessere flere.

Gå til innlegget

Muslimsk hykleri

Publisert over 5 år siden

Avstand mellom liv og lære, praksis og åpenbaringstekster, er ofte stor. Det er fristende å kalle slikt hykleri. Det er godt kjent i de fleste religioner. Men hykleriet kan også ha en positiv - sekularisernde - effekt. Det kan handle om besinnelse.

I mange diskusjoner på Verdidebatt.no er det mange som trekker fram sitater fra Koranen. Noen finner også fram til fortellinger om hva profeten sa og gjorde (hadith-er) som har autoritativ moralsk og juridisk status. Så peker man på at dette jo muslimer være forpliktet på. En del andre debattanter (undertegnede inkludert) peker på at det ikke nøevendigvis er slik, at det finnes mange tolkninger, og at mange muslimer unnlater å leve i tråd med guds klare ord i Koranen og hadith.

Dermed kan mange påpeke at det er hykleri å påberope seg tilhørighet til en religion eller trossystem man ikke følger i praksis. Da er man falsk eller opptrer skinnhellig.

Dette er en høyst relevant påpekning. Og i mange sammenhenger vil vi si at det er moralsk mindreverdig å proklamere et bestemt (moralsk, religiøst, politisk) ståsted for så å bryte med dette i praksis.

Men heldigvis er det ikke så enkelt. For dersom den etablerte oppfatningen av en tro - som for eksempel en diskriminerende holdning til kvinner og homofile - nettopp strider mot andre verdier, som menneskeverd og menneskerettigheter, er det jo faktisk flott at man bryter med troen i praksis.

I tidens fylde vil dette føre til omtolkninger av troen. Dette har vi sett innenfor kristendommen, jf. nettopp synet på kvinner og homofile. Derfor kan det som i første omgang framstår som hykleri, være viktige momenter i en besinnelsesprosess (bevisst eller ubevisst). (For noe mer om besinnelse, se tidligere innlegg på Verdidebatt.no; Besinnelse forutsetning for et livssynsåpent samfunn).

Dermed har også hykleriet en sekulariserende funksjon. Når det gjelder avstanden mellom trosdogmer (og hellige teksters innhold) og muslimers praksis, er denne avstanden faktisk et gode. Denne avstanden er også en realitet.

Det er derfor det blir så meningsløst når såkalte islamkritikere insisterer på at muslimer tro akkurat det den såkalte kritikeren har funnet fram til av tekster. Nei, det er ikke slik. Og i de førmoderne samfunn og i den førmoderne mentaliteten som ofte preger en del muslimer, er det helt utenkelig offentlig å ta avstand fra det minste komma i de hellige tekstene. Dette henger sammen med lojaliteten til form, det at man er konform i det ytre, i sine ytringer og sine erklæringer om lojalitet til tro og fellesskap. Så kan man bryte med trosinnholdet i praksis.

Å kreve samsvar mellom liv og lære, en poengtering av at hykleri ikke er bra, å understreke at man skal mene det man sier og følge det opp i praksis, er nok et ganske nytt krav og ideal. Det er knyttet til rasjonalitet og opplysningstid. For hykleri er godt kjent fra de fleste livssynstradisjoner - og førmoderne samfunn.

Så da kan vi godt glede oss over muslimsk hykleri. Selv om det framstår som intellektuelt upassende og irriterende.

Lars Gule

Gå til innlegget

Hvor mange ganger sier Jesus ...?

Publisert over 5 år siden

Flere på Verdidebatt er svært opptatt av at muslimer må holde seg til en Koran som skriver mye negativt om vantro. Dette settes opp mot kjærlighetsbudskapet i evangeliene. Men hvor konsekvent og konsistent er dette budskapet? Kan kvantitet si noe?

I en rekke innlegg får vi høre om hvor negativ islam er fordi det står så mye i Koranen om vantro som skal drepes eller undertrykkes. Dette står i motsetning Jesu lære. Men hvor konsistent er denne læren? Kan kvantitet bidra til å fylle ut bildet?

Derfor følgende spørsmål til kvantifiseringsivrige kristne:

  • Hvor mange ganger sier Jesus "Elsk dine fiender som deg selv"?
  • Hvor mange ganger sier Jesus "Vend det annet kinn til?"
  • Hvor mange ganger sier Jesus at han ikke har tenkt å endre loven - dvs. alle reglene i GT?
  • Hvor mange ganger fordømmer Jesus de som tolker loven annerledes enn ham?
  • Hvor mange ganger snakker han om tilgivelse?
  • Hvor mange ganger snakker han om dommens dag?
  • Hvor mange ganger snakker han om at de som ikke følger ham, skal brenne i helvete?
  • Hvor mange ganger insisterer han på at han er Messias eller gudens sønn?

Sier Jesus det samme i de fire ulike evangeliene? Eller er hans liv og lære presentert på ulike måter? Dette er viktig fordi evangliene både er presentasjon av læren og biografi(er).

Dermed blir det viktig med tanke på kvantitet - det totale versetallet eller sideomfanget som biografien(e) utgjør - hvor mange ganger han sier hva. For vi vet nå - ut fra tilnærminger hos Hege Storhaug og andre - at det er det det snakkes mest om som er det viktigste i en hellig tekst, ikke sant?

Fint om vi kunne bli folkeopplyst av de kristne på Verdidebatt.no som kan dette.

Kom gjerne med antall ganger også som prosent av den totale tekstmengden i hvert enkelt evangelium og hele NT. På denne måten kan vi få klarlagt en gang for alle at islam "bare" er opptatt av drap på vantro, mens kristendommen "bare" er opptatt av snille og hyggelige ting - sånn rent prosentmessig.

Og siden vi nettopp har vært gjennom juletiden, hvilken moralsk betydning har juleevangeliet? Sier det noe som helst om rett og galt? Hvordan vi bør leve våre liv? Eller er det bare en søt historie?

Disse spørsmålene ble også stilt i tråden "Den som leter han finner", men siden ingen har svart (kanskje fordi det ikke ble sett?) gjentar jeg de prinsipielt viktige problemstillingene her.

Svarene er faktisk viktige - også fordi dette handler om realiteter og tolkninger.

Lars Gule

Gå til innlegget

Rasjonell islamfrykt?

Publisert over 5 år siden

Mange avviser begrepet islamofobi blant annet fordi de mener dette er en uakseptabel diagnostisering av personer som har en rasjonell frykt for en religiøs eller politisk ideologi.

Avvisningen av islamofobi-begrepet blir knyttet til at islam er en religion eller til og med en politisk ideologi som det er all grunn til å frykte. Det er ikke irrasjonelt. Man kan frykte islam på samme – rasjonelle – måte som man frykter nazisme, fascisme, stalinisme eller andre idelogier som har motivert overgrep, vold og krig. 

Derfor motsetter man seg et islamofobi-begrep som har paralleller til rasisme og antisemittisme. For det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge (for eksempel afrikanere) eller deres etniske tilhørighet (for eksempel jøder).

Det er ganske opplagt riktig at det er irrasjonelt å frykte noen på grunn av deres hudfarge. Men er det det rasisten gjør? Frykter han/hun den svarte pga. hudpigmentene? Nei, selvsagt ikke. Dette vitner om en usedvanlig grunn forståelse av hva rasisme er.

Rasisten frykter den fargede på grunn av alle de farlige egenskapene som tilleggs den fargede. Altså ikke hudfargen selv, men det rasisten oppfatter at den korrelerer med. Det er voldeligheten, overgrepene mot (hvite) kvinner, tyvaktigheten, primitiviteten, den ødeleggende kulturen («negermusikken») osv., osv., som faktisk fryktes.

På samme måte frykter ikke antisemitten jøder på grunn av deres – etter antisemittens mening – lite tiltalende fysiognomi (de påstått store nesene, for eksempel), men nettopp på grunn av jødenes tillagte farlige egenskaper – sluhet, konspiratoriske natur, løgnaktigheten, viljen til å undergrave samfunnet, deres kosmopolitiske orientering osv., osv.

På samme måte frykter selvsagt ikke den islamofobe den enkelte muslim som sådan – som et vanlig menneske. Det er forestillingene om hva den religionen muslimene tilhører, vil motivere dem til, som fryktes. Det er forestillingene om at islam er en mer voldelig religion enn andre religioner, at muslimer styres av denne religionen og derfor lyver, bedrar, voldtar, begår overgrept, oppmunterer til terror, og formerer seg, alt i den hensikt å undergrave «norske»/«vestlige» verdier og samfunnsforhold, for å spre islam, underlegge seg verden, osv., osv.

Strukturlikheten i slike islamofobe oppfatninger av islam/muslimer med rasisme og antisemittisme er påfallende. Derfor er det gode grunner for å kalle islamofobi en form for neo- eller kultur-rasisme. Dvs. at man rasialiserer – gjør raselik – en kultur/religion ved at den blir uforanderlig, presenteres gjennom overdrevne og feilaktige framstillinger og er en kilde til frykt (for antisemittismens og islamofobiens vedkommende gjennom konspirasjonsteoretiske forestillinger om undergravning og forsøk på å etablere verdensherredømme).

Det er med andre ord meget gode grunner til å bekjempe islamofobe forestillinger på samme måte som man bekjemper rasisme og antisemittisme.

Men hva med likheten mellom islam og andre totalitære ideologier? Dette er en relevant innvending – som bare strekker seg så langt fellen rekker. Det finnes tolkninger av islam som har en slik karakter at de må bekjempes på samme måte som nazisme, fascisme osv., men det gjøres ikke ved å overdrive, forvrenge og demonisere. Effektiv kamp mot nazismen er heller ikke tjent med feilaktige framstillinger av ideologien eller praksisen. Den er ille nok.

Men islam er ikke en politisk ideologi. Det er en religion. Selv om visse tolkninger av islam blir politiske ideologier. Det samme gjelder for andre religioner – ikke minst kristendommen. Uten at dette gjør «hele religionen» til en ideologi som skal bekjempes med samme virkemidler som nazismen og andre lignende ideologier.

Likevel kan og bør islam – og alle andre religioner – bekjempes gjennom kritikk. Det er religionskritikkens domene. Religionskritikken kritiserer dogmer, filosofiske forestillinger, teologiske posisjoner og postulater, og praksiser som er direkte motivert av religionen (nattverd, gudstjenester, bønn, segregering av kjønnene, diskriminering osv.). Det er uansett noe annet enn kamp mot rasisme, antisemittisme, islamofobi eller totalitære politiske ideologier. Og seriøs religionskritikk tar utgangspunkt i fakta, ikke forvrengninger.

Lars Gule

Gå til innlegget

Den som leter han finner

Publisert over 5 år siden

Det finnes troende mennesker som innbiller seg at de kan lese seg fram til sin guds lett forståelige mening ved å lese denne gudens klare ord i sine respektive hellige tekster. De avviser at de bedriver omfattende omtolkninger – og bortforklaringer.

I diskusjonene om islams voldelige karakter – belagt med henvisninger til Koranene – er det mange som påpeker at den kristne Bibelen ikke er noe mindre voldelig. Det gamle testamentet inneholder en rekke oppfordringer til vold, drap, krig og folkemord, slaveri mm.

Nei, sier en rekke kristne mennesker. Dette blir galt fordi med Jesus og hans budskap i Det nye testamentet inngås en ny pakt som «opphever» Det gamle testamentets gamle pakt. Det nye budskapet er å vende det annet kinn til og å elske sine fiender.

Og dette skulle ikke være et resultat av ganske vidtgående tolkninger? Dette handler om det opplagte? Nei, det er et resultat av nettopp omfattende tolkninger, omtolkninger og bortforklaringer. Tolkninger det heller ikke er noen alminnelig enighet om – verken i detalj eller stort, slik historien også viser.

Hva er den gamle pakt? Det er den som ble inngått mellom Jahve og hebreerne ved Sinai-fjellet. Denne pakten gjør Jahve til hebreernes gud. Han skal passe på sitt folk mot at de er lydige og følger gudens bud – og slett ikke bare de 10 bud, men altså alle de mange hundre (Mose-loven) som presenteres i Mose-bøkene. Her er det detaljreguleringer av det meste – og pålegg om dødsstraff for mye.

Videre omfatter Det gamle testamentet beskrivelser av den hebraiske gudens handlinger og pålegg ved mange anledninger – som terrordrapet på uskyldige barn i Egypt, pålegg om å utrydde hebreernes fiender osv., osv. Siden det handler om guddommelige ordre, må dette være eksempler til etterfølgelse – skal vi tro den gamle pakt.

Men så er det moderne kristne som sier at det skal vi ikke. Den gamle pakt gjelder ikke. Den nye pakt handler om noe «helt» annet. Men hva dreier den nye pakt seg om? Den nye pakt kommer gjennom Jesu død, jf. Lukas 22,20: «Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere».» Ja? Men hva betyr det?

Jesus var jøde og begrenset sin virksomhet til jøder. Det gjorde også disiplene – på tross av den såkalte misjonsbefalingen. Det var Paulus som nettopp tolket Jesus på en annen måte enn disiplene og begynte misjonering blant ikke-jøder. For hva var det Jesus egentlig sa? Jo, nemlig det følgende, Matteus 5:17-20:

«Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.

For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.

Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.

For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.»

Tydelig tale? Nja, det blir i våre dager i alle fall borttolket til fordel for nestekjærlighet som angivelig skal omfatte alle mennesker, selv om Jesus begrenset seg til å preke for jøder – og viser til en pakt mellom en gud og nettopp hebreerne (forstått som jødene på Jesu tid).

Men la oss se på de tydelige ordene om nestekjærlighet, elsk dine fiender som deg selv og vend det annet kinn til. Hva ville være konsekvensene?

Man bør ikke forsvare seg mot overfall, angrep, ran – verken i smått eller stort. Det betyr at man ikke skal verge seg mot ran eller å bli drept … eller må dette tolkes på andre måter? Man kan ikke kreve forbrytere straffet fordi man skal vende det annet kinn til og elske dem som seg selv. Derfor bør man gi tyver og ranere det de er ute etter – uten å mukke og uten å anmelde.

I stort må selvsagt budet om å elske sine fiender innebære en konsekvent pasifisme. Et militært forsvar kan umulig være forenelig med å elske sine fiender som seg selv og å vende det annet kinn til. Igjen, ettergivelse må være den eneste rimelige forståelsen av disse budene.

Eller er det ikke slik? Hvordan kan kristne gå inn for straff, strenge straffer, ja, og til og med dødsstraff? Og hvordan kan kristne argumentere for militært forsvar, til og med basert på atomvåpen?

Kanskje det handler om tolkninger? Omfattende tolkninger, basert på mange tolkningsprinsipper, lesing fram og tilbake i Bibelen, hvor man velger å vektlegge noe og tolke vekk annet. Kanskje leter man etter en overordnet mening – som man så kan tillegge sin gud og Jesus?

Interessant da at slike tolkninger er greit for kristne, men ikke for muslimer. For muslimer må forstå sin Koran helt bokstavelig – slik islam- og muslimfiendtlige kristne leser denne Koranen. Helt uten å kjenne de omfattende prinsippene for tolkning av Koranen, de mange (ulike) og gamle tolkningstradisjonene innenfor islam.

Dette handler om både doble standarder og uvitenhet.

Men aktivistene på Verdidebatt.no – Holt, Bye-Pedersen, Nygaard mfl. – kan gjerne svare på om de er pasifister og heller ikke ønsker forbrytere straffet, nettopp fordi de elsker sine fiender og vender det annet kinn til. Eller de kan forklare hvorfor og hvordan de om- og bort-tolker Jesu klare ord.

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere