Lars Gule

Alder: 66
  RSS

Om Lars

Førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule

Følgere

Overtramp av PST

Publisert over 6 år siden

PSTs razzia hos filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen er et grovt overtramp og setter pressens kildevern og dermed ytringsfriheten i fare.

Det har blitt gjennomført en politirazzia mot dokumentarfilmskaper og regissør Ulrik Imtiaz Rolfsensom er i ferd med å ferdigstille en dokumentar om Ubaydullah Hussein og miljøet rundt Profetens Ummah. Det er beslaglagt råmateriale til denne filmen.

Dette utgjør et grovt og farlig overtramp.

Ut fra det som så langt har kommet fram, har razziaen sammenheng med at en norsk 18-åring er mistenkt for forsøk på å reise til Syria for å slutte seg til Den islamske staten. Det er således ikke snakk om "en tikkende bombe" eller å avverge en akutt fare for terrorangrep, noe som kunne gitt en viss forståelse for PSTs handlemåte.

Å stanse mulige terrorister er nødvendig og helt legitimt. Det skal imidlertid gjøres på en slik måte at vi ikke i hodeløs moralsk panikk underminerer det demokratiet ekstremistene gjerne vil avskaffe – da vinner de nemlig uten å løsne ett eneste skudd.

PST har her tråkket over så viktige grenser at det er helt nødvendig å protestere. Hvis det skal være slik at en statsadvokat kan godkjenne at politiet går inn i journalisters og andre publisisters upubliserte råmateriale, er pressens og andre publisisters kildevern avskaffet. Dette vil kraftig svekke ulike mediers mulighet til å gå ekstreme bevegelser etter i sømmene. Hvis kilder ikke lengre kan anse det som trygt å gi opplysninger til journalister og dokumentarfilmskapere, har pressefriheten og ytringsfriheten i dette landet blitt sterkt skadelidende.

Det er uforståelig at en slik vurdering som her er foretatt av en statsadvokat, er lagt til grunn for å bruke metoder som ligger så tett opp til politistatens. Aksjon er fullstendig uhørt i vårt samfunn og savner nesten sidestykke. Det nærmeste vi kommer er Ikkevold-saken fra 1983, hvor politiet beslagla redaksjonelle arkiver og gjennomførte razziaer hjemme hos redaksjonsmedlemmene i bladet Ikkevold. Saken står fortsatt som en skamplett i norsk etterkrigshistorie.

Denne saken må få et etterspill og justisministeren - eller Stortinget - må her sette de ansvarlige for overtrampet på plass.

Lars Gule

Gå til innlegget

Israel og antisemittismen

Publisert over 6 år siden

Beskyldningene om antisemittisme sitter ofte løst når kritikere setter søkelys på Israels politikk. Fordi antisemittismens historie er så dyster, er disse anklagene alvorlige. Få ønsker å befinne seg i selskap med dem som sto bak holocaust.

Beskyldningene om antisemittisme brukes dessverre til å kneble ytringer om Israel man ikke liker.   Diskusjonen gjør det derfor nødvendig å se hva som ligger i begrepet antisemittisme for å avklare når det er rimelig – og urimelig – å fremsette beskyldninger om «jødehat» eller antisemittisme. Historisk oppsto begrepet antisemittisme i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase og innførte benevnelsen som en eufemisme for det tyske Judenhass. Vanligvis benyttes derfor uttrykket antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk etnoreligiøs identitet. Derfor kan også arabere, selv om de tilhører den semittiske språkfamilien, være antisemitter.

Antisemittisme forekommer i mange former, selv om den i utgangspunktet hadde religiøse begrunnelser. Det religiøse jødehatet er knyttet til sterke forestillinger om godt og ondt, om Guds utvalgte folk som vendte Herren ryggen, som drepte Guds sønn og annammet ondskapen, og som derfor fortjener de forfølgelser de er blitt utsatt for. Paradoksalt nok finnes det kristne «israelvenner» (og noen få jøder) som samtidig har slike religiøst antisemittiske holdninger og mener at holocaust var Guds straff over jødene for deres ulydighet.

I moderne tid er de religiøse forestillingene blitt supplert med og forsterket av feilaktige oppfatninger om jøder som en rase med spesielle biologiske karaktertrekk og irrasjonelle forestillinger om jødiske konspirasjoner. I denne tradisjonen finner vi Sions vises protokoller, det nazistiske jødehatet og forestillinger om at Mossad sto bak angrepet på USA 11. september 2001.

Det er innlysende at mange kritikere av Israel slett ikke er antisemitter i en slik klassisk betydning. Men det er likevel nettopp denne betydningen mange israelvenner hentyder til når beskyldningen om antisemittisme fremføres. Derfor er beskyldningen i beste fall ubetenksom og i verste fall ment å hindre kritikk av Israel.

I tillegg til den klassiske antisemittismen finnes det åpenbart en annen type jødehat, nemlig den som vokser ut av negative erfaringer og stereotypier som følge av konflikt med jøder eller grupper som påberoper seg å representere (alle) jøder. Slik mange nordmenn hatet tyskere under og etter krigen, vil mange arabere uttrykke jødehat som følge av okkupasjon av eget land og de mange kriger som Israel – definert som jødisk stat – har vært involvert i med sine naboer. Dette illustreres godt av det arabiske raseriet mot Israels mange kriger mot palestinerne i Gaza.

En innvendig om at norsk og europeisk tyskerhat var noe annet, av en helt annen karakter og ikke med slike fatale konsekvenser som det palestinske/arabiske/muslimske jødehatet, er lite informert. Nylig kunne vi lese i Aftenposten om et tyskerhat våren 1945 som førte til av mange tusen tyske flyktninger i Danmark, inkludert 7 000 barn, døde som følge av at det danske tyskerhatet. 7 000 barn! 7000 tyske flyktningebarn døde i Danmark

Et slikt hat er uakseptabelt uansett, men det kan forstås fordi det ikke har de samme irrasjonelle grunnene som mye av den religiøse, konspiratoriske, pseudobiologiske og rasistiske antisemittismen. Konfliktantisemittisme er en forståelig emosjonell reaksjon som bare blir antisemittisk fordi det resulterende hatet retter seg mot den jødiske part i konflikten. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, dvs. at hatet lettere vil opphøre når konflikten det bunner i tar slutt.

Kanskje noen vil si at denne påstanden er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene selv skylden for jødehat, men i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere aksjon og reaksjon på begge sider i konflikten. Det vil være absurd å si at tyskerne ikke hadde noe å gjøre med fremveksten av tyskerhatet under krigen. Derfor er det fullstendig usosiologisk og upsykologisk å benekte at den israelske fremferden overfor palestinerne er årsak til en del av det palestinske og arabiske jødehatet. Det er banalt å måtte påpeke at palestinske selvmordsaktivister i hovedsak er motivert av raseri over okkupasjon og undertrykkelse, og bare i beskjeden grad drives av religiøst jødehat (selv om religiøse martyrforestillinger også kan spille en rolle).

Denne form for jødehat blir ikke mer legitim av årsaken, den israelske undertrykkelsen, men det blir likevel klart at Israel må bidra til å redusere hatet ved å endre politikk. Dette er ikke å legge ansvaret på Israel, men å ha en realistisk vurdering av konsekvensene av en konkret politikk. Dermed blir det også mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet.

Men verden er ikke enkel og distinksjonen mellom klassiske og konfliktbaserte former for antisemittisme er vanskelig å opprettholde i praksis fordi konfliktbasert jødehat forsterkes av klassisk antisemittisme. Derfor har også den klassiske europeiske antisemittismen funnet god grobunn i Midtøsten og blant muslimer, særlig etter opprettelsen av staten Israel. Dessverre florerer groteske antisemittiske utgivelser, karikaturer og ideer side om side med det langt mer forståelige raseriet over Israels konkrete politikk. En slik «kombinasjons-antisemittisme» er lett å se i Hamas' og Hizballahs posisjoner. Likevel er det nødvendig å opprettholde distinksjonen mellom disse formene for antisemittisme for å finne de mest hensiktsmessige midler i kampen mot alle former for jødehat.

Noen israelvenner oppfatter krass kritikk av Israel som antisemittisme på grunn av en overflatisk likhet med den klassiske antisemittismen, hvor likheten i hovedsak består i at de som rammes av kritikken er israelere, altså også jøder. Men når kritikerne ikke er motivert av irrasjonelt og religiøst betinget jødehat (men for eksempel et krav om respekt for menneskerettigheter), er det galt å beskylde Israel-kritikerne for antisemittisme. Det står ikke enhver fritt å tillegge en avsender hvilke som helst motiver, og det er ikke bare avsenderen som har ansvar for hvordan et budskap oppfattes.

På bakgrunn av påtrengende paralleller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, har noen (inklusiv undertegnede) stilt spørsmål ved Israels legitimitet. Dette er berettiget, for i det 20. århundre ble det forbudt å basere stater på kolonialisme og diskriminering. Derfor kan heller ikke Israel fortsette som en stat basert på etnisk-religiøs eksklusivitet og innvandrende kolonister. En slik kritikk er ikke antisemittisme. Det kan den bare bli dersom man identifiserer alle jøder og jødedommen med Israel, og angriper Israel som symbol på eller substitutt for jøder. Det gjør ikke seriøse Israel-kritikere. Mange av Israels venner sier også at det er akseptabelt med kritikk av Israel, men kritikk av statens legitimitet er å gå over streken. Hvorfor?

For da hører vi at slik kritikk rammer alle jøders – ikke bare israelernes – interesser av en egen stat! Parallellen til de hvite sørafrikanernes etnisk eksklusive interesse av en egen stat i Sør-Afrika trylles dermed bort, for nå er det Israels venner som likevel hevder at Israel må være alle jøders stat – som de trenger som garanti for sikkerhet i en jødefiendtlig verden. Men da sier man samtidig at det ikke er mulig å ivareta israelernes interesser i en stat uten diskriminering og med like rettigheter for jøder og palestinere, og man har akseptert det riktige i en eksklusiv jødisk stat. Dette styrker mistanken om at aksepten for Israel-kritikk er taktisk og at antisemittismeanklagen virkelig handler om å immunisere Israel mot nødvendig kritikk.

Det er viktig å bekjempe alle former for rasisme og antisemittisme. Slike holdninger er grunnlaget for diskriminering og overgrep. Men nettopp derfor kan man ikke skjule egen diskriminering – Israels krenking av palestinske rettigheter – bak beskyldninger om antisemittisme mot dem som påpeker og kritiserer slik diskriminering. Det er å misbruke språket, og det undergraver den nødvendige kampen mot antisemittisk rasisme og svekker kampen for alles ukrenkelige menneskerettigheter.

Lars Gule

Dette er en oppdatert versjon av kronikk i Bergens Tidende 17. august 2006

Gå til innlegget

Tusenårsriket

Publisert over 6 år siden

Hvordan skal vi bekjempe krigere som tror at endetiden er nær?

Oslo tingrett ble det nylig lagt fram en e-post som en av mennene som er tiltalt for å ha kjempet for Den islamske staten (IS) i Syria sendte til sin kone. Det framgår at han ønsker at deres mindre årige datter skal vokse opp i et land av jihad. Videre skriver han: «Kanskje Allah er barmhjertig med oss og gir deg og NN [datteren] shahada [martyrium] her, så forener det alle oss i jannah [paradis].» Et romantisk syn på døden, kalte han det, da han ble spurt nærmere om hva han mente med å ønske martyrdøden også for datteren. Men det lå mer bak. For han tror også at vi lever i begynnelsen av endetiden. Han ser for seg Jesu tilbakekomst i Syria fordi dette er spådd av profeten Muhammed. Dette innvarsler det endelige oppgjøret mellom de troende og de vantro. I et slikt perspektiv er det litt mindre underlig å ønske martyrdøden for seg selv og familien.

Slike forestillingerom at endetiden er nær kalles millenarisme, det vil si en forventning om en ny og rettferdig verden basert på guddommelig inngripen før dommedag. Slike millenaristiske trekk finnes i kristendommen og i islam som grunnleggende elementer i troen. Men siden både Jesus og Muhammed var dommedagsprofeter uten at enden kom umiddelbart etter deres død, har dette teologiske motivet fått en underordnet plass i de fleste troendes dagligliv. Periodisk har imidlertid dommedagsforestillingen og ideen om det rettferdige nye (tusenårs)riket dukket opp i enkelte grupper som det helt sentrale omdreiningspunktet i deres trosliv. Det som har kjennetegnet slike grupper, er ikke minst en sterk vilje til å påtvinge andre deres trosoppfatninger – ofte med voldsom brutalitet.

En slik brutalitet finner vi hos IS. Og ser vi nærmere på gruppens teologisk-ideologiske uttalelser, springer millenaristiske motiver i øynene. Deres engelskspråklige magasin heter «Dabiq», noe som viser til et lite og ubetydelig sted i Syria – som likevel er viktig fordi Muhammed har forutsagt at her skal det endelige slaget mellom (de ekte) muslimene og korsfarerne stå. Dette slaget vil bli blodig, men en liten del av muslimene vil seire. Så vil de rykke fram og ta Roma (eller Istanbul). Jesus vil vende tilbake og nedkjempe Anti-Krist – Dajjal – før den forventede muslimske «frelseren» – al-Mahdi – vil etablere det rettferdige samfunnet på jord som innvarsling av dommedag.

At det finnes etslikt millenaristisk perspektiv hos en del av IS’ ledere og tilhengere, innebærer likevel ikke at alle IS-krigere er like fundamentalistiske, enn si like sterkt troende. Vi vet at en rekke tidligere offiserer i Saddam Husseins hær og Baath-parti har sluttet seg til IS. Disse gamle nasjonalistene har neppe blitt supertroende på kort tid. Heller ikke alle fremmedkrigere som reiser til Syria og Irak for å utkjempe jihad er like fundamentalistiske. Mange tiltrekkes av at det har blitt etablert et kalifat. For noen er dette et viktig religiøst-sosialt eksperiment som de ønsker å være med på, men for andre er også dette et endetidstegn.

En bedre forståelse av det millenaristiske elementet i IS er viktig fordi det kan si oss noe om hva vi kan forvente i den pågående kampen mot dem. Mens en «ordinær» politisk geriljagruppe som presses på defensiven, vil kunne transformeres ved å trekke seg ut av for eksempel større byer for å fortsette motstanden fra ørken, fjell eller sikre områder i naboland, vil dette være vanskelig for IS. I deres teologi er kalifatet, som innebærer kontroll over territorium, helt sentralt. Det er erobret gjennom en vellykket militær kampanje som forteller at IS har Allah på sin side. Derfor blir oppgivelse av territorium nærmest utenkelig og det kan bli kamper til siste mann, noe som også understrekes av endetidsperspektivet og martyrideologien i bevegelsen. Det er også ut fra dette sluttkampperspektivet – ved Dabiq – vi må forstå at IS har forsøkt å provosere USA og andre inn i direkte kamp gjennom de brutale halshoggingene av (vestlige) gisler.

Alt dette kan gjøre oppgjøret med IS særlig blodig. I en slik situasjon øker også sjansene for at IS vil utnyttet terrorpotensialet blant sympatisører i Vesten, også blant hjemvendte fremmedkrigere, til å forsterke kampen mot korsfarerne på deres hjemmebane. Dette kan føre til flere terroranslag i Europa og Nord-Amerika. Men mye er usikkert. Uansett vil det være viktig å lære mer om IS’ ekstreme teologiske posisjoner. En start kan være Graeme Woods omfattende artikkel «What ISIS really wants» i tidsskriftet The Atlantic, som kan leses på nettet.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 26. mars 2015

Gå til innlegget

Norsk islam

Publisert over 6 år siden

Unge norske muslimer er i ferd med å utvikle en islam for vår moderne tid. Den nye generasjonen vil snakke for seg selv.

Mange såkalte islamkritikere, egentlig islamofobe hetsere av muslimer, mener at alle muslimer er ekstremister. Framtrer de som moderate demokrater og tilhengere av likeverd og frihet for alle, er ikke dette troverdig.

Pegida-talsmann Max Hermansen skrev på Facebook om den muslimske solidaritetsmarkeringen «Fredens ring» sist lørdag at dette var «en solid dose taqiyya.» Han mener altså at muslimer flest lyver og skjuler sitt iboende jødehat.

Dessverre er det mange fanatikere som har en slik oppfatning av muslimer og islam. Som ikke vil skille mellom islam og muslimer, som vil diskriminere alle muslimer på grunn av deres tro – stikk i strid med moderne idealer om likeverd og menneskerettigheter.

Det er fullt mulig å kritisere islam, eller sider og tolkninger av islam, uten ville stigmatisere og diskriminere alle muslimer. For det er utgaver av islam som er i strid med menneskerettighetene, demokrati og likestilling, og som skal og må kritiseres. Men det er også mange utgaver av islam som forkynnes og praktiseres som er i god overensstemmelse med menneskerettighetene, demokrati, likestilling og moderne samfunnskrav.

Jo da, også slike teologiske tilpasninger kan kritiseres – for eksempel for mangel på konsistens og/eller på et generelt antireligiøst grunnlag. Det er likevel ikke riktig å stigmatisere alle muslimer fordi de er muslimer. Da bidrar man til at de mest ekstreme og noen ganger islamofascistiske tolkningene får bekreftet sin posisjon. Dermed undergraver den såkalte kritikken de moderne og liberale tolkningene av islam.

Unge norske muslimer har tatt saken i egne hender. De vil ikke akseptere de konservative tolkningene og den sosiale praksisen til mange eldre muslimer, nemlig at muslimer holder teologiske og teologisk-politiske uenigheter for seg selv. Man skal ikke kritisere andre muslimers tolkninger og praksis. I sin positive konsekvens innebærer denne holdningen en praktisk toleranse som har lange røtter innenfor islamsk kultur.

Men i sin negative konsekvens blir dette en mangel på protest mot ekstreme tolkninger, vold og terror i islams navn.

Det er dette mange unge muslimer nå opponerer mot. Vi så det sist sommer da flere unge tok initiativ til det som ble en bred markering mot Den islamske statens ekstremisme og vold. Det tok tid før det etablerte muslimske ledelsesmiljøet skjønte at dette måtte de være med på, men demonstrasjonen 25. august i fjor ble en solid markering mot de ekstreme tolkningene av islam. Faten Mahdi al-Husseini fikk en plattform og har fortsatt sitt arbeid mot ekstremisme og intoleranse. Det har også noen av de andre initiativtakerne gjort.

Det var også unge muslimer som tok initiativet til «Fredens ring» og slo ring rundt synagogen og de norske jødene sist lørdag [21.02.15]. Det ble holdt en rekke sterke appeller av alle talerne.

Ikke minst gjorde det inntrykk å høre Ali Chishti fortelle om sin reise fra konspirasjonsteoretisk jødehat til forsvar for de norske jødene. Det var en modig tale som lover godt for viljen til selvkritikk og oppgjør med egne fordommer. Men også 17 år gamle Hajrah Arshad leverte en kraftfull appell i solidaritet med jøder og andre minoriteter.

Disse stemmene er ikke alene. Det avtegner seg allerede et mangfold. Og Mohammed Usman Rana, Mina Adampour, Bushra Ishaq, Abid Q. Raja og Ilham Hassan er bare noen av disse nye stemmene, som spenner fra det sosialt konservative til det liberale. Vi kan i avisenes leserbrevspalter og kommentarfeltene se flere navn vi vil høre mer fra i tiden som kommer.

På denne måten viser disse muslimene at en ny generasjon vil snakke for seg selv og at de har en forståelse av sin religion som er i overensstemmelse med moderne verdier. Slik holder muslimer i Norge på å utforme et norsk islam, en islamforståelse som passer dem og som ikke er monolittisk, men nettopp uttrykker et mangfold av tolkninger og praksiser, som finner sin mangfoldige form i dialog og konfrontasjon med storsamfunn og andre muslimer. Det er slik islam finner sin plass i Norge.

Så skal nok vi som i god tro bedriver kritikk av alle religioner, også underkaste dette mangfoldige islams ulike teologiske posisjoner og tolkninger den samme kritikk som andre religioner utsettes for. For ingen kan kreve respekt for sin tro, men respekten for retten til å ha en tro skal være uavkortet.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 26. februar 2015

Gå til innlegget

Mistilitsforslag mot Siv Jensen?

Publisert over 6 år siden

Siv Jensen har ved mer enn én anledning presentert ekstreme synspunkter. Hun går imidlertid langt over streken når hun som statsråd uttrykker vilje til å krenke menneskerettighetene og tråkke på Grunnloven.

I 2009 uttalte partileder og opposisjonspolitiker Siv Jensen at hun var villig til å sette menneskerettighetene til side for å få mulla Krekar ut av landet. Det er i seg selv en ekstrem og uverdig uttalelse. Men det er også en uttalelse som sier mye om hva slags symbol mulla Krekar har blitt for alle dem som vil ha "dem" ut - innvandrerne, flyktningene, asysløkerne, muslimene, imamene - og mullaen.

Det er likevel enda mer forstemmende at minister Siv Jensen bare for noen få dager siden gjentar og bekrefter det hun sa i 2009. Dette innebærer at vi har en minister som uttaler at hun er villig til å trampe på norsk lov. Menneskerettighetene var inkorporert i lovgivningen i 2009. Denne inkorporeringen har blitt enda grundigere etter den siste og nylig vedtatte grunnlovsrevisjonen.

Siv Jensen har dermed uttrykt vilje til å tråkke på Grunnloven.

Det er opplagt at dette berettiger et mistillitsforslag i Stortinget. Jeg har ikke dermed sagt noe om sjansene for at et slikt forslag vil få flertall. Og statsministeren er nødt til å holde sin hånd over Jensen fordi hun er partileder i koalisjonspartiet. Finansminsteren kan således ikke byttes ut som en hvilken som helst statsråd. Dessverre!

Dette bør likevel ikke forhindre Stortinget i å markere hvor skapet skal stå. Regeringen skal beskytte, forsvare og håndheve loven, ikke undergrave den. Men kan ikke Stortinget - eller opposisjonen på Stortinget - manne/kvinne seg opp til et (om nødvendig) symbolsk mistillitsforslag, bør i alle fall Stortinget utbe seg en forklaring.

Stortinget kan be minster Jensen stille i spørretimen for å gjøre rede for hva hun mener - og for at Stortinget skal fortelle henne hva lovgiverne mener som en slik holdning.

Man kan vel også tenke seg at hun - alternativt - måtte gjøre rede for seg i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Uansett bør ikke Stortinget ta lett på en statsråd som utviser forakt for lovverket. Det bør heller ikke den fjerde statsmakt og kommentariatet. Siv Jensen er avkledd av seg selv og står avdekket som noe annet og mer enn en populistisk politiker. Hun har i realiteten leflet med de verste og mest autoritære ideer. Som hun også gjorde da hun sommeren 2012 ville deportere EU-borgere fra landet. Siv Jensens ekstremisme har med andre ord blitt ekspontert ved mer enn én anledning. Det er mer enn nok!

Lars Gule

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere