Lars Erlend Kielland

Alder:
  RSS

Om Lars Erlend

Prest i Den norske kirke. Engasjert av kirkepolitiske spørsmål.

Følgere

Kirkemøtet og ekteskapet

Publisert over 7 år siden

Kirkemøtet har bare i liten grad behandlet saker som berører læren om ekteskapet. Det kan derfor ikke påstås at alt som behøver å sies, er sagt i kirkelig sammenheng om dette sakskomplekset.

I disse dager, hvor saken «Ekteskapsforståelsen i et evangelisk-luthersk perspektiv» skal opp på Kirkemøtet, brukes Kirkemøtet 2007 sin behandling av en tilsynelatende tilsvarende sak, sterkt i argumentasjonen. Både i saksdokumentet, og ikke minst blant aksjonister som morfarnbarn.no, legges sterk vekt på Kirkemøtesak 11/07 «Forslag til ny ekteskapslov. Uttalelse»

Som daværende delegater vil vi peke på en del saksforhold som omga behandlingen den gang.

1 Det dreier seg om en uttalelse, ikke en grundig utredet sak
Sak 11/07 bar preg av å være en uttalelse i forkant av endringer i ekteskapsloven. I en slik situasjon vil organet som uttaler seg, ofte vekte sin uttalelse inn mot ønsket utfall. Det blir ikke så stort rom for balanserte synspunkt. Fra talerstolen på KM 2007 ba man om tydelighet, til støtte for et tradisjonelt kirkelig syn. Det skulle stort mot til å gå for noe annet, særlig sett i lys av det som var den store saken på Kirkemøtet 2007, nemlig sak 7: «Tilsetjing og vigsling i Den norske kyrkja av homofile i partnarskap»

2 Sak 11/07 sett i lys av sak 7/07
Den store striden på møtet i 2007 sto om homofiles anledning til vigsling og tilsetting i kirkelig tjeneste. Vi vet hvordan det endte: Kirkemøtet kjempet seg fram til et vedtak hvor det enkelte bispedømmeråd og den enkelte biskop stilles fritt til å følge sin overbevisning. To syn ble anerkjent (et vedtak som slik sett bør tjene som forbilde for årets behandling av ekteskapsforståelsen).
Kirkemøtet 2007 sterkt preg av denne saken. Her ble kreftene ble satt inn for å søke kompromiss og fellesskap, på tross av uenighet.
Uttalelsen om forslaget til ny ekteskapslov, fikk derimot ingen grundig behandling, både fordi Kirkemøtet ikke ble innrømmet reell status som høringsorgan (dette ble ivaretatt av Kirkerådet), og fordi vedtaket om ny ekteskapslov jo ligger «utenfor» kirkens rekkevidde. Det var derfor ikke tilsvarende fokus i sak 11 som i sak 7 blant delegatene, rettet mot å stå sammen og søke kompromiss.

3 Uttalelsens anvendelse i dag

Det finnes noen sider ved uttalelsen i sak 11/07 som fortjener å fremmes i dagens debatt.

I uttalelsen var Kirkemøtet positivt til homofiles samliv og reguleringen av dette. Vistøttet aktivt anerkjennelsen av homofiles rettigheter og markerte avstand fra diskriminering.

Kirkemøtet uttrykte også en sterkanerkjennelse av daværende Partnerskapslov. Dette må ikke glemmes! Dette må nå benyttes som argument for homofiles anledning til å inngå ekteskap. Rammene omkring parforholdet er det i dag Ekteskapsloven som setter, Partnerskapsloven er opphevet. Kirkemøtets ønske fra 2007 om gode, varige rammer om homofiles samliv, har i dag ingen annen logisk veg videre enn å støtte ekteskapsinngåelse.

Kirkemøtet 2007 kritiserte regjeringen og hevdet at prosessen rundt ny ekteskapslov gikk for raskt. Men slik kritikk kan også rettes mot den indrekirkelige behandlingen. Høringen kom brått på kirken, da den ble lansert våren 2007. Det var ikke god tid til å forberede sak 11/07 for Kirkemøtet i november 2007. Dette er ytterligere en grunn til ikke å i så stor grad vektlegge uttalelsen om ekteskapet fra KM 2007.

Saken fortjener derfor ny, grundig behandling nå. Samlivsutredningen og Bispemøtets tilrådinger, må gis stor vekt, og større vekt enn uttalelsen fra Kirkemøtet 2007. Konteksten uttalelsen oppsto i, tilsier at den i dagens situasjon ikke er anvendbar.

Lars Erlend Kielland

Arne Backer Grønningsæter

Petter Normann Dille

Harald Nyeggen Sommer

Henny Koppen

Marit Tingelstad

Ingunn Rinde

Inger Anne Naterstad

-delegater til Kirkemøtet 2007

Gå til innlegget

Ekteskapsloven og Den norske kirke

Publisert over 7 år siden

I fem år har mange av oss som er prester, og dermed vigslere i Den norske kirke, ventet på at Kirkemøtet skulle legge til rette for at vi kan oppfylle den plikt og rett loven innrømmer alle som ønsker å inngå ekteskap, både heterofile og homofile.

Den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1.januar 2009. Det er over fem år siden.
I fem lange år har mange av oss som er prester, og dermed vigslere i Den norske kirke, ventet på at Den norske kirke skulle legge til rette for at vi kan oppfylle den plikt og rett loven innrømmer alle som ønsker å inngå ekteskap, både heterofile og homofile.
Men Den norske kirke har tatt seg god tid. Fem lange år er gått, lite har skjedd. Adskillig mer energi er brukt på å kritisere loven, enn på å ta den på alvor. Slik underminerer Den norske kirke for tiden et av lovens aller viktigste formål: Å la de par som vil det, velge forpliktende, ansvarlig samliv.

Ekteskapsloven er ikke en dårlig lov. Dette er heller ingen lov som legger all makt i hendene på trossamfunnene. I striden om ekteskapsliturgi/forbønnsliturgi, glemmes et viktig poeng:

Hele Kapittel 3 i loven (særlig §11-§16) må etter min mening leses i sammenheng med den enkelte vigslers myndighet og vurderingsevne. Jfr §13 er det vigsleren som gjør en skjønnsmessig vurdering av hvorvidt han/hun ønsker å vie paret, ikke trossamfunnets. Vigsleren, ikke trossamfunnet, er altså den som har retten til å vie, eller til å nekte å vie, på bakgrunn av tre forhold:

a)at en i paret tilhører et annet trossamfunn eller begge ikke tilhører lokalmenigheten, b)gjengifte, c)samme kjønn hos brudefolkene

I debatten om Ekteskapsloven i kirkelig sammenheng, legges altfor mye vekt på §16, første ledd, tredje setning, hvor det heter at «et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet».

For det første er dette i seg selv en meget underlig bestemmelse. Vi kan altså lese det slik, at vigslere fra andre trossamfunn med vigselsrett, ikke behøver liturgi vedtatt av det trossamfunnet de tilhører, men akkurat når det gjelder Den norske kirke, kreves liturgi vedtatt av trossamfunnet.

For det andre må den omtalte setningen i §16 leses innenfor rammen av hele loven, ikke spørsmålet om vigsel av likekjønnede alene. Det er overhodet ingenting i loven som knytter akkurat disse to aspektene sammen. Det er derfor svært søkt av Kirkerådets flertall når man i sin saksforberedelse til Kirkemøtet i så stor grad vektlegger likekjønnedes ekteskapsinngåelse sett opp mot liturgispørsmålet. Langt mer naturlig ville vært å drøfte hele det liturgiske materialet sett opp mot ekteskapsloven i sin helhet: Svarer den godt på ønsker om forpliktende samliv i 2014? Like godt uansett alder, uansett kjønn, uansett legning, uansett etnisitet, uansett forplantningsevne og -vilje?

Å følge videre den linjen Kirkerådsflertallet velger, og Bispemøtets mindretall velger, vil etter mitt skjønn måtte gi minst to åpenbare konsekvenser:

1 Kirken forspiller sin rolle som vigsler om den mislykkes i å utforme en liturgi som i tråd med ekteskapsloven kan ta i mot alle som har rett til å inngå ekteskap. Å avstå fra å vie, kan kirkesamfunnet som helhet ikke gjøre, da vil kirken høyst sannsynlig miste vigselsretten (det er den logiske konsekvensen). Kirken må legge til rette for at det, i tråd med loven og tidligere praksis, er den enkelte vigsler som får rett til å vurdere, på bakgrunn av individuelt, pastoralt skjønn, om han/hun vil vie likekjønnede.

2 Kirken fortsetter ut i samlivsmørket, der den, i tråd med utviklingen de siste 30-40 år, har stadig mindre å melde om folks samliv. Den er rett og slett i ferd med å bli totalt irrelevant. Dette vises blant annet ved at vigselstallene i Den norske kirke har stupt de siste ti årene. Snart er det kanskje slik at vi som kirke bare er i berøring med ytterst få i forbindelse med etablering av samliv, kanskje bare dem som vil ha bløtkake-romantisk-tradisjonelle-hvitkirkebryllup med champagne og veteranbil, til en pris av minst 150 000 kr. Og det er jo det første vi kunne slutte med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere