Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Hvor blir tiden av?

Publisert over 4 år siden

Mange har en hverdag hvor tidsskjemaet er så sprengt at vi ikke rekker det vi egentlig vil.

I dag lander selvangivelsen – eller skattemeldingen som det heter nå – i den elektroniske postkassen. Vi har nesten en hel måned på oss til å levere den. Den er langt mer ferdigutfylt enn den var før. Og likevel: Ligner du på meg, kjenner du at det stresser deg.

Mediene er som vanlig fulle av råd om at det er god økonomi å gjøre en grundig sjekk av postene. Vi kan med andre ord tjene mye penger på å forverre vår egen tidsøkonomi.

Og det i en periode hvor vi så gjerne skulle hatt tid til å nyte våren. Lukte på hestehoven. Være stille i den stille uke. Kjenne at påsken gjør noe med sjelen.

Seks minutter

Samtidig skal en vellykket borger helst gå i gang med våronna: Rengjøring av huset, bilen, garasjen, båten og hytta.

Det finnes 450.000 hytter i Norge. Vi er den nasjonen i verden som har mest fritidsboliger i forhold til folketallet. Kanskje har vi mest fritid også.

Hytta var en gang et sted hvor vi levde det enkle livet. Et sted der vi koblet av. Men noe er skjedd.Og det begynte i det små. Da den første generasjonen personsøkere kom til Norge, ble den markedsført med slagordet «Din personlige frihet».

Det er nesten morsomt å tenke tilbake på. En dings som gjorde at andre kunne forstyrre oss når som helst ble solgt inn som personlig frihet. Sånn sett er det kanskje ikke så merkelig at veien videre derfra gikk til bredbånd på hytta og smarttelefon i lomma på skituren.

Nå er vi koblet på nesten hele tiden. Det går i snitt seks minutter mellom hver gang en nordmann sjekker mobilen. Det kan jo være at man går glipp av noe, enten man er på topptur eller man er på påskegudstjeneste.

I kjelleren

De teknologiske hjelpemidlene gir oss mange muligheter. Men de stjeler også.

Hjemmene våre er fulle av maskiner som gjør jobben for oss, arbeid som generasjonene før oss måtte gjøre manuelt. Jeg husker at moren min sto i timevis i kjelleren og vasket klær. Da jeg var liten, hadde vi verken vaskemaskin eller oppvaskmaskin hjemme. Ikke tv og vannklossett heller.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at foreldrene våre brukte tre ganger så mye tid på husarbeid på 70-tallet som det vi gjør i dag. Går vi ennå en generasjon bakover, var det vanlig med både tolv timers arbeidsdager og seks dagers uke.

Likevel er det mange i 2017 som føler at tiden er blitt et knapphetsgode. Kanskje gjelder dette spesielt barnefamilier. Men også ungdom uten ansvar for andre enn seg selv klager ofte over stress, utbrenthet og utmattelseslidelser.

Ekspedisjon

Kanskje handler det like mye om forventninger. Muligens er det en naturlov at jo mer man har, jo mer forventer man å få. Derfor kan de som har mest få seg til å misunne de som har minst.

Jeg har hørt oppegående og ressurssterke ungdommer drømme seg tilbake til en tid hvor de tror at det var lettere å være ung og drømmende. De snakker med lengsel om den tiden hvor det fortsatt fantes nye og hvite felter på kartet, som Nordpolen, Sydpolen og Everest. Nå er alt oppdaget. Vi er vi tvunget til å gå i andres fotefar.

Men er vi egentlig det? Jeg har en venninne som lever av å være eventyrer. Hun opererer med følgende motto: «Hver dag er en ekspedisjon». Det høres kanskje voldsomt ut. Men for henne er det veldig enkelt. Det handler om å oppdage verden i hverdagen. At hvert eneste menneske vi møter er et uoppdaget kontinent. At hver bok vi ennå ikke har lest er et nytt og spennende univers.

Den svenske forfatteren Claes Hylinger skrev i boka Sammenkomsten (1990) at det er mulig å finne en dypere mening når som helst og hvor som helst – også når man sitter ved vinduet eller krysser gaten. Det er bare hysterikere og de forherdede i ånden som må bestige indiske fjelltopper eller seile i storm over Atlanterhavet, en form for sjokkbehandling for å kunne se med friske øyne på sin egen tilværelse.

Møte Gud

Det hender man må finne opp virkeligheten selv og gjøre den så romslig at den er til å leve i. Skal man klare det, må man våge å definere seg ut av den virkeligheten man tror at alle andre sverger til. For eksempel forestillingen om at alt i huset og hagen skal være så perfekt at alle kan se at livet ditt ellers også må være perfekt.

Mange av Vårt Lands lesere har nok et annet bilde av hva som er viktig. De prøver å gi rom til lengselen etter å møte Gud i påskehøytiden. Gjerne gjennom stillhet og kontemplasjon. Eller ved å gjøre som Owe Wikström oppfordrer til i boka «Leve langsomheten»: Ved å besøke en syk slektning eller ringe til en som er ensom.

Det tar tid. Men det gir mening.

Gå til innlegget

Vi som lurer oss selv

Publisert over 4 år siden

Det er lett å gi Facebook skylden for at vi bare følger meningene til folk vi er enige med. Men dette har mennesker gjort siden Jesus og Marx.

Jeg hørte meg selv si følgende til en kollega som kom forbi pulten min i går, da jeg skulle fortelle om en litt presset beslutning jeg hadde tatt i løpet av helgen:

«Jeg klarte å lure meg selv. Som så mange ganger før».

Så lo vi begge to.

Det slo meg at dette skjer stadig vekk også i min omgang med sosiale medier. En i egne øyne kritisk journalist blir lett et offer for seg selv også når han logger inn på Facebook, som sitter oversikten over hva jeg liker og pleier å velge.

Skylapper

Nettstedet forskning.no omtalte i helgen en studie basert på 376 millioner Facebook-brukere over hele verden. For halvparten av nyhetskonsumentene i 26 land – også Norge – er Facebook den viktigste kanalen for nyheter. Og Facebook gir oss det vi vil ha.

Forskerne kom fram til at de mest aktive brukerne av Facebook forholdt seg til færre nyhetstilbydere enn det andre gjør.

Harvard-professoren David Lazer mener de sosiale mediene bidrar til å gi oss skylapper. Da søkemotoren Google kom, ga den oss en rask og random opplisting av det vi søkte etter. Men etter hvert som Google er blitt kjent med oss, gir motoren oss mer og mer personaliserte søkeresultater. Dette betyr at en tilhenger og en motstander av Donald Trump vil få veldig forskjellige svar om de gjør et søk på begrepet «fake news».

Dette trenger ikke nødvendigvis bety at vi må havne i ekkokamre der vi kun får bekreftelse på egne meninger. Meninger i sosiale medier møtes jo ofte av motstemmer. Men det rare er at motstemmene også bekrefter oss. Det skal jeg komme tilbake til.

Ubehagelig

Det er forskjell på hvordan vi erfarer verden og hvordan verden er. Dette vet vi, men vi velger ofte å overse det.

Vi har alle et behov for et verdensbilde som går opp. Har vi ikke det, må vi leve med kognitiv dissonans, og det er forholdsvis ubehagelig.

Derfor har de fleste av oss tilegnet oss en imponerende evne til å tilpasse nye opplysninger til det verdensbildet vi allerede har.

Hvis vi ikke klarer det, blir vi nødt til å endre verdensbilde. Det kan til og med bety at vi må endre synet på oss selv. Eller rett og slett endre oss selv. Noe som er heller krevende.

Forankring

Det er enklere å fortsette å se verden gjennom de brillene man er vant til. Det aller meste av det vi ser, ligger nemlig bak øynene. Altså i hjernen vår, i de erfaringene vi filtrerer ny info gjennom.

Tenk deg at to personer drar på studietur til Israel. Den ene er medlem at Med Israel for Fred. Den andre er medlem av Palestinakomiteen. Hvor stor er sjansen for at de oppsøker de samme stedene og forholder seg til de samme kildene? Og hvis de gjør det, tror du de hører og ser det samme?

I 60-årene gjorde forskerne Freedman og Fraser et eksperiment hvor de spurte innbyggerne i ulike boområder i California om de fikk lov til å sette opp en glorete plakat på eiendommen deres. Plakaten sa «kjør forsiktig» og den var så stor at den skygget for utsikten.

Så godt som alle spurte sa nei til plakaten, unntatt i ett område, der 76 prosent svarte ja. Årsaken var ikke at det var ekstra mye ulykker her. Nei, de to forskerne hadde gjort et lite forarbeid. To uker tidligere hadde de sendt noen for å spørre innbyggerne akkurat i dette området om de kunne sette et lite skilt (på størrelse med to kredittkort) i vinduskarmen. Skiltet sa «vær en trygg bilfører». Nesten alle gikk med på det.

Det er dette adferdspsykologer kaller forankring. Når noen sier ja til noe eller noen, en liten tjeneste eller mening, vil de i neste omgang underbevisst være tilbøyelige til å si ja også for noe som ødelegger for deres egen utsikt.

Ekstremist

Hvis man vil skape en ekstremist, så følg denne oppskriften: 1. Forsøk å få noen til å være enig med deg i noe bagatellmessig, for eksempel via en underskrift. 2. Sørg for at vedkommende får motstand, slik at hun må forsvare meningen sin og forplikte seg på den(bumerangeffekten). 3. Utfordre personen ved å vise meningen i handling.

Når medlemmene i flere sekter har begått kollektivt selvmord, så er det ikke nødvendigvis fordi de er gale, men fordi de ikke klarer å forkaste et verdensbilde og et selvbilde de har forpliktet seg på.

Både medier og reklameindustri har i over hundre år anvendt kunnskapen om forankring. Men Facebook gjør det mer raffinert, fordi den feeden og føden dette sosiale mediet gir meg – forskjellig fra en milliard andre feeder selskapet setter sammen – er et resultat av en uhyre sinnrik kartlegging der jeg i bunn og grunn reduseres til en pavlovsk hund.

Jeg er selvsagt bevisst om dette når jeg bruker Facebook. Derfor vet jeg at underbevisstheten lurer meg.

Gå til innlegget

Mellom svart og hvitt

Publisert over 4 år siden

Det finnes moralspørsmål hvor det ikke er plass til gråsoner mellom sort og hvitt. Med mindre det er oss selv det handler om.

Kanskje er det lettere å forholde seg til en ­moraldebatt i et annet land enn sitt eget? Jeg stiller spørsmålet nå som det ­raser en debatt om voldtekt i Russland, utløst av at en 16 år gammel jente først ble voldtatt, så ble hun et offentlig mobbeoffer.

Jeg leste Aftenpostens grun­dige gjennomgang av saken i ­helgen og kjente at jeg ble sint over at noe sånt er mulig. Jeg rakk å tenke at russerne har en lang vei å gå – før det slo meg at saken har store likheter med den såkalte Hemsedal-saken i Norge i mars fjor.

Der ble 21 år gamle Andrea Voll Voldum opplevde at hun ble dopet ned og gruppevoldtatt. Men i norsk rett ble gjerningsmennene frikjent fordi et mindretall av dommerne stilte spørsmål ved om offeret
 hadde vært tydelig nok i sitt nei.

Dette førte til at tusenvis av nordmenn demonstrerte foran Stortinget, samtidig som den unge jenta måtte legges inn på psykiatrisk sykehus. Både offer, gjerningsmenn og meddommere ble navngitt og hetset på nettet.

Som en hore

Saken som nå opprører opinionen i Russland handler om at 16 år gamle Diana var med noen eldre venner på hyttetur. Hun gikk og la seg tidlig. Fem år eldre Sergej kom inn på soverommet, låste døren og voldtok henne. Etterpå kom kameraten inn. Da orket hun ikke gjøre motstand.

Diana tok kontakt med faren, som hentet henne og tok henne til sykehus og politi. Saken ble etterforsket og Sergej ble dømt for voldtekt og fikk åtte års fengsel. I ankesaken ble straffen redusert til tre år. Kameraten ble frikjent fordi Diana ikke hadde orket å gjøre motstand.

Denne vinteren har familien til overgriperen kjørt en kampanje mot den unge jenta, godt hjulpet av russiske medier. ­Diana ble­ 
invitert til landets mest ­populære TV-program «La dem snakke» på Kanal 1, der hun ble sminket og dollet opp før hun ble plassert i en sofa og måtte høre de groveste ting fra Sergejs mor. Moren­ sa at Diana var en lett­sinnet ­jente som var ute etter oppmerksomhet og at hun framsto som en hore. Hennes egen sønn der­imot, var en snill gutt og flinkest i klassen på skolen.

Diana ble kryssforhørt, ­avbrutt og skjelt ut av eksperter som ­kanalen hadde hanket inn.
«Du fikk god sex og neste morgen angret du», ropte TV-kjendisen Eduard Krivenko.
«Du er en skam for oss kvinner», skrek en av Russlands mest kjente modeller.

Hets

TV-programmet har skapt en storm mot dom­stolen og sju millioner russere har skrevet under på et opprop om at ­gutten må frikjennes. Bloggere og skribenter på sosiale medier har hengt seg på i hetsen.

Fast-food-kjeden Burger King skjønte at dette var en russisk snakkis – men det var også det eneste de forsto – da de valgte å lage en reklame som sa følgende:
«Den andre hamburgeren får du gratis».

Referansen til at den andre overgriperen slapp straff, var mer enn tydelig.

Tabu

Aftenpostens Moskva-­korrespondent Per Anders ­Johansen rapporterer at voldtekt fram til nå har vært tabu i den russiske offentligheten. Han mener det skyldes den patriarkalske, religiøse, ultrakonservative og høymoralske(!) ideologien som er blitt dyrket fram under Putin. Sex- og samlivsundervisning er fjernet fra den russiske skolen etter press fra den ortodokse kirken.

Det russiske parlamentet vedtok i 2017 en lov som avkriminaliserer mange former for vold i hjemmet. Slag og spark som gir fysisk smerte, men ikke fører til helseskader, skal heretter bare straffes med en administrativ bot. Vold mot barn eller kone vil dermed behandles på samme måte som det å kjøre på rødt lys i trafikken.

Men voldtekten av tenåringsjenta Diana gjør at overgrep mot kvinner nå blir heftig diskutert både i avisene og i hjemmene i Russland:

– For en gangs skyld diskuterer vi hva som er galt, noe ­det ­russiske samfunnet nå har akutt behov for, skriver avisen 
Gazete.ru.

– Dette er en historie om oss alle. Den viser hvor mye aggresjon, mistillit og intoleranse der er i vårt samfunn, skriver Ria Novosti.

Vår egen kultur

Ikke alle ­moralske overtramp er like grove­ som voldtekt. Men i uken som gikk uttalte den norske skiløperen Martin Johnsrud Sundby at fjorårets dopingsak mot ham ga ham følelsen av at han var tiltalt for mord. Så sterkt følte han den moralske fordømmelsen.

Under VM i Lahti nylig ble de norske og russiske nasjonal­heltene Marit Bjørgen og Sergej Ustiogov hyllet som vinnere samme dag. Begge brukte sin talerstol til å si at de dediserte seieren til sine dopingutestengte lagvenner.

Jeg registrerte at mange nordmenn i sosiale medier mente at dette var flott gjort av Bjørgen og usmakelig av Ustiogov. De argumenterte med at de russiske­ regelbruddene var på et annet nivå. Og det var de.

Likevel er det grunn til å spørre om vi ser gråsonene først når vi snubler inn i dem selv? Det kan kanskje virke som om det er lettere å være moralsk forarget over det som foregår i andre kulturer enn vår egen.

Gå til innlegget

Hvor langt unna er du?

Publisert over 4 år siden

Når man trenger ambulanse, er det avgjørende at den ikke er for langt unna. Men det er også viktig at sjåføren ikke er på ferie.

Slik kan man forenkle ­argumentasjonen for og mot kommunale sammenslåinger.

94 norske kommuner skal nå frivillig fusjonere slik at de blir 39. I tillegg blir 13 kommuner tvangsgiftet med naboen.

Man kan framføre så mange fornuftige argumenter man vil, men tvangsekteskap har likevel den egenskapen at de sjelden får kjærligheten til å blomstre.

Bittert tema

Jeg opplevde dette da jeg vokste opp på lille Ytterøy i Trøndelag for femti år siden. I over hundre år var øya en egen kommune, næringslivet blomstret og innbyggertallet var oppe i 1.500.

Men i 1964 ble øya fusjonert inn i Levanger kommune. Da var folketallet allerede halvert. Og utviklingen har fortsatt. En skole og en butikk er forsvunnet, mang­e gårdsbruk er slått sammen og det bor ikke lenger mer enn 500 mennesker på øya.

Tapet av selvråderetten var et bittert tema blant de voksne i hele oppveksten. Hver gang noe var galt, ble det klaget på papirflytterne en ferjereise unna. Og selvfølgelig på de virkelighetsfjerne «politikeran nerri Oslo».

Gjengroing

Forakten for ­sentralmakten handler både om de tjenestene man blir fratatt og om den fjernstyringen man blir utsatt for. Jo lenger avstand til de som bestemmer, jo lettere får man følelsen av at de ikke aner hva de driver med.

Som når Stortinget bestemmer at vi skal ha ulv der hvor bønder slipper husdyr på beite. E­ller at lokalsykehusene skal slås sammen. At postkontorene skal legges ned. Og banken.

På bygda der jeg vokste opp var det ingen ulver, men det forhindret ikke at den konsekvent ble omtalt som et udyr. Det gikk et klart skille mellom dyr og udyr, slik man skilte mellom gress og ugress, brukelig og ubrukelig, ting og uting, moral og umoral.

Alle disse u-ordene havnet i samme kategori: De handlet om krigen man hele tiden førte for at den teigen man dyrket ikke skulle gro igjen.

Diktatur 

Leka i Nord-Trøndelag er en av kommunene som nå skal tvangsgiftes med Vikna, Nærøy og Bindal. Motstanden blant de 580 innbyggerne er stor.

Presten, banken og posten har allerede forsvunnet fra Leka, forteller Ole Kristian Holand til VG.

Han har vært lensmann på øya i 36 år. Og han står for tur:

«Lensmannen og legen er bære­bjelkene i lokalsamfunnet vårt. Nå trues begge av at kommunen skal legges ned. Mister de to jobben, kan et helt samfunn forsvinne», sier ordfører Per-Helge Johansen til VG. Han betegner tvangsbruken som et diktatur.

Galskap. På en øy litt lenger nord sier ordføreren det stikk motsatte. På Loppa i Finnmark er Steinar Halvorsen fra Høyre skuffet over å ikke bli tvangsgiftet med Alta.

«Det er rett og slett galskap for Loppa å stå alene. Vi har én person i barnevernet. Når vedkommende har ferie, så er barne­vernet i realiteten nedlagt», sier Halvorsen til Aftenposten.

Han regner ikke med å bli 
gjenvalgt som ordfører av de 
971 innbyggerne på øya i Lopp­havet. Et stort flertall av dem ­ønsker ikke å styres av byråkratene inne i Alta.

En uting

Samtidig som den nåværende regjeringen slår sammen norske kommuner med tvang, vil de også tvangsflytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. For eksempel skal museums­avdelingen ved Norsk Kulturråd flyttes fra hovedstaden til Bodø.

Av de 160.000 statlige arbeidsplassene i Norge befinner 45.000 seg i Oslo. Erna Solbergs regjering vil nå flytte 630 arbeidsplasser ut i distriktene, og dette har fått Finansavisens redaktør Trygve Hegnar til å reagere:

«Tvangsflytting av mennesker som er godt forankret i jobb, sosiale miljøer og familier er en uting», fastslo han i en leder­artikkel i forrige uke.

For en gangs skyld er altså Hegnar og bøndene i distriktene enige både i sak og i uttrykksform: Tvang er en uting.

Motvilje

Tvang som virkemiddel har en lei tendens til å skape motvilje og hat. Derfor er det lite egnet for å skape enheter som fungerer.

Størrelsen på norske kommuner handler om både følelser og fornuft. De som overser føl­elsene, kan fort miste muligheten til å snakke til fornuften.

Ambulansen er et bra bilde på dette: Når man venter på at den skal komme, er situasjonen nesten alltid så akutt at man føler at man venter for lenge.

Sånn sett symboliserer ventingen på denne bilen den følelsen veldig mange har:

At uansett hvor langt unna ­beslutningstakerne sitter, så er de for langt unna.

Først publisert i Vårt Land, 1. mars 2017.

Gå til innlegget

Avhengig av de avhengige

Publisert over 4 år siden

Er det greit at idrett finansieres med gambling? Eller at flyreiser subsidieres med spritsalg og at avgifter fra tobakk og bensin brukes til gode formål i statsbudsjettet?

Vi er inne den årstiden hvor man knapt kan slå på TV-en uten å bli foret med sport. I tur og orden er det VM i skiskyting, alpint og langrenn.

To millioner nordmenn driver selv med idrett organisert i Norges Idrettsforbund. De har kanskje ikke så mye til felles med Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Ikke annet enn at de blir glade av å være aktive. Og at anleggene de bruker ofte er finansiert av Norsk Tipping.

Spillselskapet på Hamar omsetter for 30 milliarder kroner i året. Over fire milliarder blir overført til idretten. Hva skjer hvis denne pengestrømmen tørker inn, kanskje som en følge av at over 70 internasjonale spillselskapet nå tilbyr norske kunder å spille på nett?

 30.000 mennesker

Dette var temaet for en debatt på Norges Idrettshøgkole sist uke. Jeg noterte meg at panelet muligens var noe skjevt sammensatt. Kanskje ikke annet å forvente, når debatten var i regi av Idrettshøgskolen. Det blir litt som om Menighetsfakultetet skulle trommet sammen til debatt om framtidig finansiering av folkekirken. Eller som om Journalisthøyskolen skulle regissert en debatt om pressestøtten.

Man biter som kjent ikke den hånden man får mat av. Derfor handlet debatten mest om hvordan man kan bevare monopolet til Norsk Tipping. Det handlet mindre om moralen i at idrett skal betales av en aktivitet som fører til at 30.000 nordmenn er blitt spillavhengige. Dette er flere mennesker enn det er innbyggere i Hamar by.

 Den som betaler

Ingen snakket heller om behovet for mer egenbetaling av dem som trener – slik vi ser stor vilje til hos de stadig flere som trener på Sats og andre steder utenfor NIFs regi. 

Idrettsforbundet får 87 prosent av pengene de bruker fra Staten. Og staten ved kulturministeren har vist stor vilje til å bruke sin posisjon som eier til å stille krav om åpenhet rundt pengebruken det siste året.
Uten sammenligning for øvrig: Arbeiderpartiet foreslår i sitt nye program å knytte sterkere krav til bevilgningene til Den norske kirke og andre trossamfunn.

Sagt på en annen måte: Den som betaler for bensinen, vil gjerne ha et ord med i laget når det oppstår uenighet om hvilken vei bilen skal kjøre.

 Lisens

 Organisasjonen for de spillavhengige har hittil advart mot å oppheve spillmonopolet i Norge. De har ment at Norsk Tipping – tross sine aggressive reklamekampanjer – har hatt en oppdemmende effekt, litt på samme måte som Vinmonopolet har hatt i kampen mot rusavhengighet.
Men sist uke kom det som VG presenterer som en «sjokkbeskjed»: Spillavhengighet Norge åpner for å støtte en ordning der utenlandske spillselskaper får lisens på linje med Norsk Tipping. Gjennom lisensen vil de bidra økonomisk til gode formål, samtidig som de godtar statlige regler for ansvarlige spilltilbud.
Spillavhengighet Norge mener at spillpolitikken ikke kan fortsette som i dag. I løpet av 15 år har Norsk Tipping utvidet sitt spilltilbud fra sju spill til 132. Selskapet på Hamar hadde fram til i fjor en tapsgrense på 40.000 kroner per måned – det dobbelte av en vanlig månedslønn.

 Rir to hester

Fronten mot å oppløse spillmonopolet sprekker også opp innad i idretten. Både Fotballforbundet og Håndballforbundet har valgt å satse på to hester i dette løpet.

Begge forbund har truet med represalier mot klubber og enkeltutøvere som har latt seg sponse av utenlandske spillselskaper. Samtidig har de selv inngått medieavtaler med Discovery, som eier flere kanaler som pøser på med reklame for utenlandske nettspill.

Fotballforbundet eier tv-studioet på Ullevaal Stadion der Discovery lager sine sportssendinger. På den måten tjener NFF indirekte penger på utenlands bettingreklame. Ifølge den velinformerte sportsbloggeren Andreas Selliaas bruker utenlandske spillselskaper 700 millioner kroner på reklame mot Norge gjennom kanalene til Discovery og Viasat.

 Paradoks

Når politikerne skal utforme framtidens spillpolitikk, er det sannsynligvis umulig å finne en løsning som ikke innebærer å sluke noen kameler.

Man kommer ikke utenom at masseidretten har en viktig sosial rolle i mange lokalsamfunn. Man kommer heller ikke unna at det finnes spillavhengige i nesten alle lokalsamfunn.

Det er et paradoks at de siste skal være med på å finansiere de første. Det må i så fall gjøres i former der lisenser gir politikerne muligheten til å regulere tilbudet slik at de som ikke klarer å skjerme seg selv blir skjermet fra en bransje som først og fremst er ute etter å tjene penger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere