Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Usainsynlige Bolt

Publisert nesten 12 år siden

Mye kan sies om verdens raskeste menneske: Usain Bolt. Søndag smadret han all konkurranse og verdensrekorden under VM i Berlin.

Det normale på 100 meter er at gullet går til den som får kastet brystkassa noen centimetere konkurrentene. Ikke så med Bolt. Han var mange steg foran konkurrentene.

Bolt flyttet verdensrekorden ned til 9.58 og distanserte nærmeste konkurrent med 13 hundredeler. Prestasjonen var lysende, men i stedet for å spørre om hvordan Bolt opplevde løpet, spurte alle intervjuerne om hvor fort jamaikaneren trodde at han kunne løpe.

Som om han ikke nettopp hadde svart på det. Med beina.

Høy og mørk. Usain Bolt er ikke bare den raskeste sprinteren i verden. Han er også den høyeste (196 cm). Det gjør at han tar færre steg enn de andre underveis. Mens Bolt gjør unna 100 meteren på 41 steg, bruker konkurrentene mellom 44 og 46 steg.

«Det er nok en fordel å være høy», konstaterte NRKs kommentator Lars Lystad etter finalen. 

Lystad kunne gått ett steg videre og fastslått at det er en fordel å være høy og mørk!

Alle sprinterne i søndagens VM-finale var nemlig fargede, slik vi er blitt vant til i hvert mesterskap.

Mye har skjedd i friidretten siden fargede Jessie Owens i 1936 sjokkerte Adolf Hitler og hans hoff av tilbedere med tro på den ariske rasens overlegenhet. Owens vant fire gull på samme bane som Bolt nå har startet gulljakten på.

Om Bolt ikke skader seg, kan neppe noen hindre ham i å ta gullet også på 200 meter og den korte stafetten. Jamaika dominerer nå sprintdistansene totalt – slik de også gjorde under OL i fjor.

Mørke skygger. Det kaster likevel mørke skygger over den jamaikanske suksessen at fem friidrettsutøvere fra den karibiske øya ble tatt for doping i sommer.

Når man sitter i tv-stolen og er i tvil om man skal tørre å juble – fordi det man ser er litt for usannsynlig – er det nettopp slike opplysninger man ikke trenger.

Eller kanskje er det motsatt? Kanskje trenger vi påminnelser om aldri å legge skepsisen på hylla?

Annen planet? Jeg var til stede i Seoul i 1988 da Ben Johnson knuste verdensrekorden og tok OL-gull. Jeg skrev begeistret hjem.

Natten etterpå ble jeg vekket av en telefon der jeg fikk høre at Johnson var tatt i doping.

Rekorden Johnson satte ved hjelp av juks var på 9,79 – altså over to tiendeler svakere enn tiden til Usain Bolt i 2009.

Om man ikke tror på at Bolt er «fra en annen planet» – slik journalistene skriver – så er det ikke sannsynlig at denne mannen kan latterliggjøre Ben Johnsons dopingrekord uten å være dopet selv.

Men at det er usannsynlig, betyr ikke det samme som at det er umulig.


Gå til innlegget

Riv, riv, riv

Publisert nesten 12 år siden

Hvordan skal friidretten komme seg ut av skyggen som kastes av umenneskelige rekorder satt av dopede utøvere?

Steinar Hoen, i dobbeltrollen som sjef for Bislett Games og NRK-ekspert i Berlin-VM, forsøker å løse problemet i en stort oppslått artikkel i Dagbladet.

Dessverre ender det med tre riv for den tidligere europamesteren i høyde.

Riv nummer 1: «Jeg håper vi kan slette jukserekordene», sier Hoen. Deretter begir han seg inn i en vurdering av hver enkelt verdensrekord. Han stempler noen av dem som utopiske og basert på juks. Andre setter han sitt godkjenningsstempel på. Dette selv om de er satt i samme epoke som de mistenkelige rekordene til Flo-Jo, Koch, Kratochvilova og Junxia.

Om Stefka Kostadinovas 2.09 i høyde fra 1987 sier Hoen følgende: «Sterk og gammel rekord, men jeg tror hun var ren. Hun hoppet på et høyt nivå hele karrieren. Høyde er en for kompleks øvelse til å tjene stort på doping».

Her legger jeg merke til det modiserende ordet «stort». Jeg legger også merke til at Hoen ikke vil si noe stygt om en utøver som konkurrerte i høyde i samme periode som han selv. Han risikerer i så fall å karakterisere seg selv, ettersom hans egen mesterskapsrekord i EM sto i hele 12 år.

Riv nummer 2: Hoen tror at en nulling av rekordene vil skape ny interesse for friidretten. Hans forgjenger som sjef for Bislett Games, Svein Arne Hansen (nå president i Friidrettsforbundet), kom med samme forslag for ti år siden. «Slett alle verdensrekordene ved årtusenskiftet», foreslo Hansen.

I en kommentar i Vårt Land (tittel: «Hansens havari») stilte jeg følgende spørsmål den gang: Hva gjør du om ti år, Svein Arne Hansen? Skal du nulle ut rekordene igjen?

Svaret får vi altså nå. Og svaret er ja. Hansens etterfølger vil at de eldste rekordene skal slettes.

Jeg sier det rett ut: Forslaget er håpløst. Det minner om å devaluere en valuta for å føle at man har bedre råd. Eller om å pisse i buksa for å holde varmen.

Vil Hoen nulle ut også nasjonale rekorder? Vil han erklære at personlige rekorder ikke er gyldige? Må jeg gå inn i mine egne sirlige annaler og stryke min egen maratonrekord på 2.24 satt i VM-løypa i Berlin i 1990? Vil Hoen ta fram viskelæret og retusjere vekk sin egen rekord på 2.36 i høyde? 

«Dagens utøvere er renere. Det er bare de dumme som doper seg nå», sier Hoen til Dagbladet.

Jeg legger merket til ordet «renere». Det er ikke det samme som ren.

Riv nummer 3: Hoen kaster også fram andre forslag for å skape interesse for friidretten: Han vil forandre vekten på kastredskapene. Han vil justere høyden på hekk og hinder. Han vil endre på antall forsøk i hopp.

Hvorfor alt dette? Jo, som Hoen sier det selv: «Det kan kanskje brukes for å innføre nye rekorder».

Det er der hunden ligger begravet, sett med Hoens øyne. Og med Svein Arne Hansens. De tror at fokus på rekorder skaper oppmerksomhet rundt friidretten. Derfor annonserer de en rekke verdensrekordforsøk på Bislett – noe som ender med at publikum stort sett blir skuffet.

For rekordjaget rir friidretten som en mare. I motsetning til i fotball og i tennis, hvor man gjør det bra, dersom man slår sin motstander, blir friidrettsutøverne hele tiden målt mot en eller annen rekord. Stevnearrangørene hyrer sågar inn harer som skal dra i verdensrekordtempo – som for å demonstrere hvor umenneskelig dette er.

Alt dette i stedet for å bygge opp stevnene som dueller – slik vi tidligere har sett mellom Coe og Ovett, Waitz og Kristiansen, Rodal og Kipketer. I slike dueller hander det om å bruke alle taktiske midler for å vinne, og tiden spiller ingen rolle.

Slike oppgjør gjør friidretten spennende, spesielt dersom TV-kommentatorene har evnen til å gjøre mer enn å fortelle hvor langt bak ett eller annet skjema utøverne passerer. Kunnskapsrike kommentatorer kan i stedet spekulere i hvilke taktiske overlegninger den enkelte utøver gjør underveis. Slik kommentatorene i Tour de France er veldig dyktige til. Og slik gode kommentatorer drar oss med på innsiden av hodet til Federer og Nadal i tennis.

PS: Jeg er enig med Steinar Hoen i at en rekke av verdensrekordene i friidrett stinker. Men neppe mer enn de suverene verdensrekordene til Usain Bolt på 100 og 200 meter. Disse hyller Hoen. Fordi de er nye.


Gå til innlegget

Et stolt øyeblikk

Publisert nesten 12 år siden

Fotball er et merkelig spill. På sju og en halv time hadde det norske landslaget bare klart å score to ganger i VM-kvalifiseringen. Helt til det plutselig løsnet mot Skottland, der det til slutt sto 4-0.

At gjerrighet skal være et skotsk særtrekk, er kanskje en oppfatning som bør revideres. For skottene var rause mot Norge. Først ved å henge så mye i trøya til John Carew at dommeren tidlig i kampen tok opp det røde kortet. Senere ved å spille det motsatte av kompakt og kontant i forsvar.

Ekshibisjonist. John Arne Riise fikk god skotsk hjelp da han laget det første målet. Riise traff en forsvarer med frisparket sitt, slik at ballen endret retning og gikk i mål. Riise var like adrenalinpumpet etter scoringen som det Morten Gamst Pedersen var etter sin scoring mot Finland tidligere i år. Mens Gamst gjorde obskøne gester mot publikum – som hadde pepet mot ham – brukte Riise anledningen til å vise at han hadde noe uoppgjort med den skrivende norske pressen.

Kanskje ikke så rart, etter at Riise, hans familie og hans økonomi har vært tabloidføljetong denne uka. Men Riise får muligens som han ber om, for han er en person som aggressivt søker oppmerksomhet, slik Kjetil Rekdal påpekte på TV2 etter kampen.

Bend it. Morten Gamst Pedersen feiret denne gang på normal måte da han laget mål nummer to. Den gode debutanten Eirik Huseklepp puttet på Norges tredje – etter at John Carew hadde sendt ballen i begge stolpene først.

Det siste målet ble vakkert laget at Morten Gamst Pedersen på frispark. Gamst curlet ballen over muren på ekte bend-it-like-Beckham-vis. En perle – og et eksempel på at det ikke er umulig å inneha ekstreme tekniske ferdigheter selv om man vokser opp i Norge, sågar i den nordligste delen.

Stolthet. Mange vil mene at landskampen mot Skottland var omtrent like betydningsløs som en privatlandskamp, ettersom det skal ekstremt mye matematisk godvilje til for at Norge kommer seg til VM neste år. Men det er forskjell på å være på sotteseng og å være død – og prestasjonen mot Skottland gjør i det minste at håpet er til stede for dem som ønsker å håpe.

Samtidig ble kampen en gedigen opptur for Norges Fotballforbund, som har hatt mye motvind det siste året. Det har vært intern krangel blant lederne, fiasko i VM-kvaliken, sparking av landslagstreneren, opprør blant fotballjentene og finanskrise da gigantplanene for EM i Norge skulle lanseres.

Derfor var det godt for NFF at Ullevaal stadion var utsolgt mot Skottland. De 25.000 som var der fikk endelig oppleve det som var mottoet da Åge Hareide startet på det som skulle være fornyelsen av Driilo-stilen:

Å skape stolte øyeblikk.

Bare synd at dette er oppsummeringen av den pågående VM-kvaliseringen: Det har vært ett stolt øyeblikk.

Og det ble skapt etter Drillos gjenkomst.

Gå til innlegget

Folk med foto-gen

Publisert nesten 12 år siden

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord. Ettersom denne artikkelen er på mindre enn tusen ord, er det vel fare for at det lille bildet av meg vil overskygge det jeg skal forsøke å si.

Til å være journalist er jeg ikke veldig ivrig når det gjelder å ta bilder. Og min iver er omvendt proporsjonal med hvor enkel prosessen er blitt. 
For 25 år siden kunne jeg stå en halv natt i mørkerommet for å se hva papiret ville fortelle etter at jeg hadde dyppet det i fremkallervæske og fix. Men nå som bildene kan lastes fra kamera til skjerm mens jeg pusser tennene, innser jeg at det har gått en hel sommer uten at jeg har tatt et eneste bilde.

På vei til jobb denne uken hørte jeg på radio at det er vanlig at dagens 25-åringer har opp mot 50.000 egenknipsede bilder på sine datamaskiner. Derimot er det høyst uvanlig at noen under 25 år har et eneste fotoalbum i huset.

Eldre mennesker har gjerne bilder hengende på veggene i entreen eller kjellerstua. Det kan være brudebilder, bilder av barnebarn eller av forfedre. Slikt finner man knapt om man besøker noen under 40. Iallfall ikke om de bor i byen og er opptatt av å følge trenden når det gjelder interiør og møblering. Derimot er det stor sannsynlighet for at de legger ut bilder av seg selv og sine aktiviteter på Facebook. Eller de deler dem med hverandre på andre nettsteder. Dette gir selvfølgelig et mye større publikum enn å ha bildene hengende på veggen hjemme. Dermed får man vel også mer respons. Og det er kanskje noe av poenget.

Påfallende mange stopper scrollingen av skjermbilder når de kommer til et bilde av seg selv. Å se seg selv gjennom et kamera gir en mulighet til å se seg selv med andres blikk. Mye tyder på at mange mennesker er avhengige av det. Å se seg selv utenfra kan gi et nødvendig sosialt korrektiv. Men jeg tror det er slitsomt å ha dette som sitt dominerende perspektiv.

Forestill deg at du kommer til et selskap og åpner døra til et rom hvor de andre allerede sitter og venter på deg. Hva ser du? Ser du først og fremst deg selv med de andres vurderende blikk? Eller ser du 100 prosent oppmerksomt på de andre med ditt eget nysgjerrige blikk? Jeg har en mistanke om at mange glemmer å se utover. Av samme grunn glemmer man navnet til den man hilste på sekundet etter at man sa sitt eget.

Sist helg tok jeg den spektakulære Flåmsbanen. Det må ha vært bortimot hundre japanere på toget. Hver gang vi kom ut av en av de 20 tunnelene, stormet alle til vinduene – vekselvis på høyre og venstre side – mens de utstøtte begeistrede hyl. Så godt som alle hadde kameraer mellom seg og de mektige fossene.

Når disse turistene kommer hjem, kan de utvilsomt vise sine venner hva de har sett. Men hva har de egentlig sett? Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at jeg kan se det i blikket til enkelte mennesker. At de er til stede. At de tar inn. At de gjemmer øyeblikk og minner.

Bilder og ord kan både øke og redusere en opplevelse. Det er ikke gitt at en reportasje i avisen fra det stevnet eller den fotballkampen du var på gjør din egen opplevelse sterkere etterpå. Og det er veldig sannsynlig at journalisten på stevnet eller kampen ikke levde seg inn i stemningen like godt som deg.

Når jeg besøker gamle mennesker hender det de tar fram fotoalbum og viser bilder fra før i tiden. Det peker gjerne og sier «se her, her var vi lykkelige; dette var den beste tiden». Det er fint å høre. Men jeg undrer meg på om de sa de samme ordene til seg selv og hverandre da de var i situasjonen der bildet ble tatt. I så fall hadde de kanskje vært så oppslukt at de glemte å ta fram kamera.

Gå til innlegget

Å rope ulv

Publisert rundt 12 år siden

Jeg går ut fra at selv barn som vokser opp i byen fortsatt lærer at det å rope ulv, ikke er noe man gjør for moro skyld.

Roper du «hjelp!» uten at du trenger det, er det ingen som hjelper deg neste gang – når du kanskje virkelig trenger det. Dette lærte jeg da jeg var liten.

Derfor er det i utgangspunktet alarmerende å se fotballklubben Lyns røde helsides annonser i Aftenposten den siste uken – der den tre bokstaver lange tittelen «ULV!» sannsynligvis får flere enn meg til å sperre opp øynene.

Her er det altså en fotballklubb, som sliter så mye med økonomien at de har sluttet å betale penger til sine kreditorer, som likevel bruker godt over 100.000 kroner på å kjøpe annonseplass i avisen. På den ene siden er det fiffig gjort, det får meg til å stoppe. Men på den andre siden røper det muligens hvorfor utgiftene har løpt løpsk for dressguttene på Ullevaal?

Direktørbonus. Før jeg begynner å lese Lyns inntrengende rop om hjelp, vet jeg følgende om den som roper:

• Lyn gikk med 66 millioner kroner i underskudd i fjor, og 6 millioner i minus året før.

• Ettergivende kreditorer og rause långivere sørget i fjor høst for at Lyn fikk stablet opp et budsjett som med nød og neppe ble godkjent av Fotballforbundets lisensnemd.

• Lyn ga sin milliongasjerte direktør Erik Langerud, en kvart million kroner i bonus i 2007, men avviste direktørens anmodning om bonus også i fjor.

• Lyn innførte for et par uker siden full betalingsstans. Klubben har ikke lenger likviditet til å betale regningene sine.

• Lyn ligger sist i årets Tippeliga, med kun en seier på 14 kamper.

Billig knep. Og her er noe av det Lyn nå roper til hovedstadens befolkning under tittelen «ULV!»:

1. Hvis Lyn rykker ned, da er ikke Lyn lenger.

Jeg får lyst til å spørre: Hvorfor ikke? Det rykker da ned flere klubber fra Tippeligaen hvert eneste år, og hittil har ingen av dem opphørt å eksistere av den grunn. Tvert i mot: Mange av dem kommer styrket tilbake etter et opphold i divisjonen under, der de jo hører hjemme om de ikke vinner fotballkamper. Ingebrigt Sten Jensen har flere ganger sagt at det var en lykke at Stabæk rykket ned (selv om han så det som en katastrofe da det skjedde), slik at klubben fant tilbake til sine opprinnelige verdier.

2. Selvfølgelig vil breddeidretten i Lyn fortsette, men når de unges forbilder på A-laget forsvinner, vil kanskje noe av motivasjonen deres bli borte. Og hva er alternativene til idretten?

Med respekt å melde: Hvem faller for denne retorikken? Å skyve bredde- og barneidretten foran seg når man skal ha penger til et lag der spillerne i snitt tjener en million kroner i året, er et velbrukt og billig knep. Hvis det skulle være slik at noen av de unge drømmer om i spille for Lyn i framtiden, tar det neppe vekk motivasjonen å erstatte Lyn i drømmene med Frigg, Vålerenga eller Manchester United.

3. Tro oss. Vi har lært av historien. Vi vet vi har ropt «ulv» før, men en gang blir den siste.

Jeg må smile: En gang blir utvilsomt den siste, men hvorfor skal vi tro at det er denne gangen? De samme bønnene ble sendt ut i november i fjor, da klubben manglet et tosifret antall millioner og Fotballforbundet truet med å flytte Lyn ned to divisjoner.

Lønnskutt. Fotballøkonomien i Norge er råtten. Lyn er langtfra den eneste klubben som sliter. Samlet underskudd i de to øverste divisjonene i fjor var på 311 millioner kroner. Flere klubber bruker mer penger bare på lønninger enn hva de har i inntekter.

Stabæk fikk i helgen på plass en avtale der alle spillere og støtteapparat gikk med på ni prosent kutt i lønnen. Leder Lars Bohinen har i tillegg sagt opp seg selv – for å spare klubben for sin direktørlønn.

Man trenger ikke være kreditor for å mene at dette er et tiltak som, sammenlignet med det å rope ulv, framstår som lynende intelligent.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere