Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Sann eller usain?

Publisert over 11 år siden

 

To verdensrekorder i Bejing i fjor. To verdensrekorder i Berlin i år. Skal vi tørre å beundre farten til Usain Bolt, uten å frykte å sitte med lang nese senere?

Hvis noe er for godt til å være sant, er det ofte fordi det er usant. Men ikke alltid.

Jeg har ikke svaret på om Bolts ferske rekorder (9.58 og 19.19) er satt med rene midler.

Inntil det motsatte eventuelt skulle bli bevist, er Bolt selvfølgelig å regne som ren.

Men mange idrettselskere sitter nok med samme følelse som den Bill Dwyre beskriver i Los Angeles Times:

«Jeg håper Bolt er ren. Jeg håper bare, jeg tror ikke».

Her er seks grunner til å TRO på Bolt:

1. Han slo gjennom internasjonalt som 15 åring, så det er ingen tvil om at han er et eksepsjonelt talent.

2. Han blir testet omtrent like ofte som Ole Einar Bjørndalen, Petter Northug, Thor Hushovd og Andreas Thorkildsen.

3. Han leker og har det moro på banen, og har langt fra den skyldbetyngede og gledesløse masken som vi har sett hos mange dopere.

4. Jamaica og sprint er som Norge og langrenn. Navn som Don Quarrie, Merlene Ottey og Asafa Powell forteller om en sterk tradisjon.

5. Ingen av konkurrentene har fått seg til å så tvil om Bolts prestasjoner, til tross for at de blir fullstendig utklasset.

6. Bolt er 196 centimeter høy, og har en steglengde på to og en halv meter når han strekker ut. Ingen andre sprintere er i nærheten, de mangler nesten 30 centimeter for hvert steg.

Og her er seks grunner til å TVILE:

1. Bolt har smadret en 100 metersrekord der tre av fem rekordsettere før ham er tatt for doping.

2. Det finnes per i dag ingen dopingtester som kan avsløre bruk av veksthormoner, som gir stor effekt i sprint.

3. Den dømte dopingprodusenten Victor Conte (leverandør for Kelli White, Marion Jones, Tim Montgomery), uttalte etter OL i fjor, at han mistenker Bolt for doping.

4. Fem jamaikanske sprintere ble i sommer tatt for doping, og de trener i samme miljø som Bolt.

5. Det finnes ikke noe uavhengig antidopingbyrå i Karibia. Det jamaikanske friidrettsforbundet har nå benådet de fem som ble tatt. Begrunnelse: «formelle feil».

6. Jamaica har totaldominert sprintdistansene både for kvinner og menn de siste to sesongene – og fullstendig parkert konkurrentene fra USA, som har 100 ganger så mange innbyggere å rekruttere fra.

 

Gå til innlegget

Tøff type i tullete øvelse

Publisert over 11 år siden

Jeg er mektig imponert over Trond Nymark. Han er en tøff type som endelig fikk lønn for alt sitt strev da han tok sølvmedaljen på 50 kilometer kappgang i Berlin fredag.

Alle som har lest mine artikler om idrett de siste 25 årene vet at jeg ikke har mye til overs for øvelsen kappgang. Det skal jeg komme tilbake til.

Men selv om jeg og mange andre synes kappgang er en latterlig disiplin, går det an å la seg imponere av dem som likevel tar den seriøst. Som råskinnet Trond Nymark.

I går gikk han fem mil i en fart som tilsvarer 45 minutter på mila. Om noen ikke lar seg imponere av dette, kan de jo gå ut å prøve å løpe i den farten. Sannsynligvis blir det for tøft. Du kan i så fall prøve å løpe en kilometer på 4.30 (altså 2,5 runder på en friidrettsbane).

Selv hadde jeg fornøyelsen av å trene sammen med Nymark på tredemølle på Toppidrettssenteret 90-tallet. Han gikk i nesten samme fart som jeg løp – og jeg var på den tiden representasjonsløper for Norge på maraton. Forskjellen var at Nymark holdt på dobbelt så lenge før han syntes at han hadde trent nok.

Smugløping. Jeg har derfor stor respekt for holdningene til Nymark og de andre som driver med kappgang. Men jeg klarer ikke å ta den øvelsen de driver med helt på alvor. Regelverket er dessverre råttent.

På tv kan vi se at alle kappgjengerne løper. Eller smugløper. De har ikke markkontakt – dvs ett bein i bakken til enhvert tid – slik reglene sier. Men dommerne ser ikke på tv, i så fall ville alle blitt disket. Dommerne bruker det blotte øye, og derfor blir utdelingen av røde kort langt mer vilkårlig enn det noen fotballspillere noengang har opplevd i en fotballkamp.

Humbugen blir tydelig når kappgjengerne slippes til som sidekommentatorer på tv. «Jeg liker ikke at tv sender bildene i slow-motion, for da ser vi mer enn dommerne», sier Kjersti Tysse Plätzer, en sympatisk idrettskvinne jeg har all respekt for. Men tenk om en fotballspiller hadde sagt det samme.

«Han bør kanskje ikke gamble på å gå i front, det er bedre å ligge midt i klyngen. Da er han ikke like eksponert for dommerne», informerer Tysse Plätzer. Hun vet, som vi vet, at man er nødt til å jukse litt for å vinne i kappgang. Men bare litt, ikke for mye.

Skjønn. Kjersti Tysse Plätzer ble selv disket av dommerne i Berlin. Hun innrømmet etterpå at hun gamblet med teknikken for å kjempe om gullet. Hennes ektemann Stefan Plätzer uttalte deretter til media at han syntes dommerne burde latt være å diske kona, ettersom dette var hennes siste mesterskap.

Det er lett å le av denne kommentaren til ektemannen. På annen side er det en form for logikk i hans tankegang: Når man først lar utøvernes skjebne bli overlatt til dommernes skjønn, så kunne de vel brukt dette skjønnet til å benåde en dame som har vært en glimrende frontfigur for en idrett som tiden for lengst har løpt fra?

Mosjon. Å gå er en glimrende fysisk mosjonsaktivitet. Men å konkurrere i å gå fortest, er som å konkurrere i å hviske høyest.


Gå til innlegget

Estetikk og etikk

Publisert over 11 år siden

Det var ingen jubel på Olympiastadion i Berlin da Caster Semenya vant 800 meter i VM. Ingen av konkurrentene gratulerte henne. Og kommentatorene på tv satt mest og kremtet.

NRKs Steinar Hoen var tidligere i uka på lufta med kommentarer om at han ikke likte det han så, og at han syntes hun så mannlig ut.

Dette skal ha fått Det internasjonale friidrettsforbundet til å sette igang med kjønnstester av den sørafrikanske 18-åringen. Opplysningene om dette kom samme dag som hun skulle løpe finale – noe hun gjorde ved å knuse konkurrentene med 20 meter.

Krenkende. Noen aviser skriver at Semenya skal ha blitt født tvekjønnet, andre at hun har skiftet kjønn. På basis av alle disse ryktene, er det ikke vanskelig å forstå at Semenya ikke møtte til intervjuer etter 800 meteren.

Dette hindret ikke mediene i å fortsette sine spekulasjoner. Pikante teorier blir lansert på en måte som må føles temmelig krenkende for 18-åringen som står midt i rampelyset – og som er sendt til VM av det sørafrikanske friidrettsbundet.

Muskelbunter. At journalistene snur seg halvt vekk når kvinnenes vinner på 800 meter skal kåres, er imidlertid ikke noe nytt. Slik har det vært helt siden muskuløse Jarmila Kratochvilova vant det første VM-gullet på distansen i 1983, der hun også satte en verdensrekord som fortsatt gjelder. I mellomtiden har muskelbunter som Maria Mutola og Pamela Chelimo holdt denne tradisjonen vedlike på 800 meter.

Estetisk bryter det med hva man er vant til at kraftige kropper vinner på mellomdistanse. Når det samme skjer i sprint – eller i kastøvelser – er det ingen som reagerer.

Overtramp. Den velbygde norske skiløperen Marit Bjørgen har vært utsatt for tilsvarende estetisk hets når hun har skiftet fra svett til tørt tøy i målområdet og vist fram biceps og vaskebrett. Beskyldninger om doping har vært framsatt i finske medier.

Bjørgen kan underskrive på at slike beskyldninger er sårende nok. Hadde noen tillatt seg å stille spørsmål ved om hun var kvinne, vil jeg anta anta at en samlet norsk presse hadde regnet det som et etisk overtramp av dimensjoner.

Men Semenya er ikke norsk.


Gå til innlegget

Nytt forsvinningsnummer?

Publisert over 11 år siden

Universet har sorte hull der himmellegemer forsvinner. I Sargassohavet er båter blitt sporløst sugd ned i dypet. På friidrettsbanen blir jentene som vinner 800 meter på mystisk vis borte året etterpå.

I 2007 dukket Janeth Jepkosgei opp og vant i suveren stil. Hun ledet alltid fra start til mål, vant gjerne med mange meter og ble kalt Eldoret-ekspressen. Alle eksperter trodde at hun ville regjere distansen i mange år.

Men nei. I 2008 var Jepkosgei bare en av mange løpere i klyngen. Hun ble som regel fraløpt med 3-4 sekunder av det nye stjerneskuddet, Pamela Jelimo. Den 19 år gamle nykommeren dominerte totalt, og flyttet Jepkosgeis kenyanske rekord fra 1.56.04 til 1.55.76. Ekspertene mente at tenåringen Jelimo ville dominere i mange år, samt være kvinnen som kunne ta den 26 år gamle verdensrekorden til Jarmila Kratochvilova (1.53.28) satt i friidrettens første VM i 1983.

Men hvordan er det gått med Jelimo denne sesongen? Hun ble slått med seks sekunder i sin første konkurranse i år. Ekspertene ante uråd, men regnet med at hun ville komme i form til VM. Det gjorde hun ikke. Jelimo klarte ikke engang å komme til semifinalene i Berlin. Ganske uforståelig med tanke på hvor uslåelig hun var ett år tidligere. 19-åringer skal normalt ikke være over toppen.

I årets VM har den bare 18 år gamle Castor Semenya dukket opp. Den sørafrikanske jenta, som det ifølge flere aviser nå er blitt gjennomført kjønnstester på, havnet i søkelyset allerede i forsøksheatet, der hun sparket borti den gamle mester Janeth Kipgosgei. Kipgosgei stupte og Semenaya måtte stoppe opp. Hun kom likevel tilbake og vant heatet.

Kipkosgei ble utslått, men dommerne ga henne friplass i semifinalen. Der var hun ikke blant de tre beste som gikk automatisk videre, men lyktes med å komme til finalen på tid. I finalen løp Kipkosgei inn til en flott sølvmedalje på en sterk tid.

Men: Hun ble fullstendig parkert av Semenya. 18-åringen vant med megamargin på tiden 1.55.46.

Semenya gikk ikke gjennom mikssonen slik at hun kunne bli intervjuet etter gullet. Det kan man forstå. Hva skal en 18-åring svare på verdenspressens spørsmål om hennes kjønnsidentitet?

Hva som blir utfallet av IAAFs kjønnstest av den nye vinneren, gjenstår å se. Kanskje forsvinner hun ut av resultatlistene fortere enn det Pamela Jelimo gjorde etter OL ifjor. I så fall rykker Kipkosgei opp som gullvinner i Berlin.

Dermed kan i det minste en av de unge kometene på 800 meter vise seg å vare mer enn en sesong. Mer sannsynlig er det nok at Semenya får beholdet gullet; ellers må IAAF være forberedt på en kinkig offentlig spissrotgang om et meget ømtålig tema.

Men neste år dukker det kanskje opp en ny tenåring som parkerer Semenya igjen?


Gå til innlegget

Mannssjåvinisme

Publisert over 11 år siden

Så er en ny idrettsjente stemplet som maskulin i en tv-sending. Hvorfor er det ingen tv-kommentatorer som peker ut de femi gutta?

«Jeg synes dette her virker veldig, veldig mannlig», uttalte NRKs ekspertkommentator Steinar Hoen da den 18 år gamle sørafrikanske jenta Caster Semenya knuste all motstand i semifinalen på 800 meter i VM i Berlin.

Hoen bemerket også til sin kommentatorkollega Lars Lystad:

«Jeg liker ikke dette her, Lars».

Reaksjonene i Semenayas hjemland har vært sterke. Leonard Chuene, president i Sør-Afrikas friidrettsforbund, sier til VG:

- Det er uanstendig og umenneskelig av Hoen å si dette. Det er en idiotisk kommentar. Castor Semenaya kunne ikke bestemme hvilke foreldre hun skulle ha. Hoens kommentar er typisk europeisk.

Jeg skjønner den sørafrikanske reaksjonen veldig godt, og det er bra at det sies kraftig fra. Også på kanalen Eurosport sitter det denne uken to menn og kommenterer kvinnenes utseende på en tildels temmelig flau måte.

Dette føyer seg inn i den tvilsomme tradisjonen etter NRKs tenniskommentator Finn Søhols platte kjønnshentydninger for en mannsalder siden.

Det er ikke lett å kommentere idrett på direkten. Det er fort gjort å komme med en sleiv. Men i stedet for å beklage at han tenkte høyt på tv, gikk Steinar Hoen tirsdag ut i VG og forsvarte kommentarene sine: 

«Jeg sa bare sa det alle så». Videre: «Hvis en kvinne er pen, så sier jeg at hun er pen».

Javel. Så vet vi altså hvilke jenter Hoen liker og ikke liker. Men er det det man skal bruke sin posisjon til å fortelle folket når man kommenterer idrett på statskanalen?

Kunne han ikke brukt sin kompetanse – hvis han har det – til å gi oss teknisk og taktisk merinformasjon i forhold til det bildene viser?

Fokus på utseende er til en viss grad uungåelig i en idrett der utøverne er temmelig avkledte. Men det er bemerkelsesverdig at kvinnenes kropper i langt større grad blir kommentert enn mennenes. Det henger kanskje sammen med at det er mannlige øyne som ser, også fra denne kommentatorplass.

Steinar Hoen har hittil ikke fortalt tv-seerne at han har oppdaget «umandige menn» på VM-stadion i Berlin. Er det fordi slike ikke finnes i friidretten? Fordi han ikke legger merke til dem? Eller fordi det ikke er viktig eller relevant? 

Det kan også tenkes at Hoen mener slike kommentarer ville vært sårende for dem det eventuelt gjelder. Hvis jeg har forstått det riktig, så har selv den homofile makeup-artisten Jan Thomas et intenst ønske om å bli oppfattet som mandig.

Jan Thomas har forøvrig gjort det til en sport å kommentere kvinners utseende og påkledning på temmelig nådeløst vis. Stakkars dem som ikke faller i denne dommerens smak.

Sånn sett har Hoen og Jan Thomas noe felles. Mannsjåvinisme er kanskje mandig. Men det er ikke pent. Og for ofrene kan det gi stygge sår.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere