Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Kontantstøtte for voksne menn

Publisert over 11 år siden

Gåte: Hvor mange voksne menn får plass i en boble?
Svar: 176. Hvis de er fotballspillere i Tippeligaen.

KOMMENTAR
Lars Gilberg

Noen vil sikkert jekke opp tallet. Hvorfor ikke telle med reservene? Som Lyns Jimmy Timandi, som tjente 3,3 millioner kroner i fjor. Eller Starts Ole Martin Årst, som fikk 2,1 millioner kroner for å se kampene fra sidelinja.
Både Timandi og Årst er ansatt i klubber på konkursens rand. Lyn har gått tiggerunder til kreditorene tre ganger på et år. Og Start satte ny norsk fotballrekord med et gigantisk underskudd på 86,5 millioner kroner i fjor.
Men Start og Lyn er ikke alene. Totalt gikk de 16 klubbene i Tippeligaen med 294 millioner kroner i minus i fjor.
Molde, som opplever stor sportslig suksess med sølv i serien og cupfinale på søndag, har ikke tjent penger siden 1999. På disse ti røde årene har Kjell Inge Røkke tapt 149 millioner kroner på klubben i sitt hjerte. Når man vet hvor rå Røkke ellers er i sine forretningsmessige vurderinger, kan man trygt slå fast at også han blir soft i knærne når voksne menn med skruknotter ber om kontantstøtte.

Fartsblinde. Når ordet boble brukes i økonomispråket, er det et bilde på noe som stiger litt for fort og som til slutt vil sprekke. Det handler om sektorer der veksten er så rask at alle de involverte blir fartsblinde. De overvurderer inntektene, undervurderer kostnadene og betaler lønninger som er for høye. Verdifastsettelsen av selskapene er gjerne basert på fri fantasi, og investeringene i fasiliteter er gjort ut fra filosofien om at kun det dyreste er godt nok.
Lønningene i Tippeligaen har steget med 55 prosent de siste to sesongene. Hvilke andre bransjer opererer med en slik lønnsvekst? Muligens IT-sektoren før det smalt i 2001. Skattelistene viser at 112 spillere i Tippeligaen hadde en skattbar inntekt på minst en million kroner i fjor.
Noen eksempler: Kris Stadsgaard, Steffen Iversen og Per Ciljan Skjelbred tjente alle over 5 millioner kroner i Rosenborg. Brann betalte ut 5,6 millioner til Erik Huseklepp og 4,9 millioner til Azar Karadas.
Ingen kan klandre spillerne for å forsøke å tjene mest mulig penger i løpet av en kort karrière – skjønt det er fullt mulig å strekke den opp mot 20 år, noe Rosenborgs Roar Strand beviser. Han er 40 år og tjente i fjor 2,5 millioner.
De fleste i samfunnet som er godt gasjerte, vil forsvare lønna si. En fotballspiller skal helst gjøre det med beina. Og selv om Eirik Huseklepp er en fryd å se på når han lykkes med fintene sine, tror jeg at jeg erklærer meg enig med landslagets assistenttrener Ola By Rise. Han skriver på bloggen sin: «Vi har neppe en eneste spiller i vår toppserie som nivåmessig forsvarer 4-5 millioner i årslønn».

På snørra. Fotballens ledere forsvarer seg med at dette handler om tilbud og etterspørsel. Markedet styrer prisnivået, og markedet har alltid rett. Påstanden gjentas ofte, men den er likevel ikke mer riktig enn sin motsetning: At markedet alltid tar feil.
Mer interessant er det kanskje å erkjenne at den som vil slå markedet, må reagere i forkant, både når det gjelder å bremse og å gi gass.
Hvor galt det kan gå, ser vi et eksempel på i HamKam. Klubben rykket ned fra Tippeligaen i fjor, men valgte – midt under finanskrisen – å gi full gass for å rykke rett opp igjen i år. Hedmarkingene, som vanligvis har rykte på seg for å være nøkterne mennesker, innledet sesongen med et budsjett på 42 millioner kroner og med sju spillere som hadde millionlønn.
Det gikk rett på snørra. HamKam rykker nå ned til nivå tre. Og i mellomtiden har klubbens fans vært i ilden for å samle inn penger for å unngå konkurs.
HamKam skiller seg ikke ut. HamKam er tvert imot et typisk eksempel på hvordan det planlegges og drives i norsk toppfotball. Her er det dårlig plass for ledere som ikke liker «vil-du-være-med-så-heng-på-leken».

Gå til innlegget

Et dristig valg?

Publisert over 11 år siden

Tilsynelatende har Fotballforbundet valgt det trygge når de lar Egil Drillo Olsen fortsette i to år, for så å bli avløst av Ståle Solbakken i fire år etter det.

Men selv om personene som skal lede landslaget står for trygghet, kan tidsperspektivet skjule mange snubletråder.

I en bransje hvor kontrakter brytes etter to eller tre dårlige kamper i strekk, er det prisverdig av NFF å tenke langsiktig. Kontinuitet er som kjent en av kvalitetene som går igjen hos lag som har gjort det bra over tid – som Rosenborg og Manchester United.

Samtidig er det ingen grunn til å være naiv når det gjelder stemningsskiftene som fotballen er kjent for. Nevnte Rosenborg kan fortelle en del om det de siste årene. RBK merker også at en kontrakt ikke nødvendigvis er en kontrakt, hvis treneren plutselig påberoper seg at han mangler motivasjon.

NFF har nå kontraktfestet hvem som skal være sjef for «våre beste menn» i seks år framover. Dette er lang tid. Mulige konflikter er ikke vanskelige å få øye på:

• Hva gjør NFF hvis Drillo får supersuksess i neste EM og det blir et folkekrav at han  fortsetter?

Hva gjør NFF om Drillo må trekke seg om et halvår, enten på grunn av resultatene eller på grunn av helsen?

Hva gjør Ståle Solbakken dersom resultatene går ham i mot og han får sparken i Köbenhavn mens det ennå er et ett år igjen til han begynner i NFF?

Vil Ståle Solbakken fortsatt være attraktiv som landslagstrener selv om han i mellomtiden gjør det svakt og får sparken?

Hva skjer hvis Nils Johan Semb trekker seg og NFF ansetter en ny toppfotballsjef, som ønsker å prege landslaget med en annen spillestil enn Drillo- og Solbakken-skolen?

Det meste av dette har sikkert Semb og NFF tenkt gjennom. Hypotetiske problemer skal man dessuten ikke ta på forskudd. Men det er sjelden feil å ha en plan B.

Dette selv om plan A er så bra at den får applaus fra alle kanter.


Gå til innlegget

Det kjente ukjente

Publisert over 11 år siden

I ettertid erkjenner alle at vi burde sett varselsignalene før finanskrisen slo inn for et drøyt år siden. Så hvilke varselsignaler ser vi nå?

En bilfører som har krasjet, vil normalt kjøre mer forsiktig etterpå. Men virker det på samme måten for økonomer?
Finanseksperten Peter Warren tror ikke det. Han mener lærdommen fra finanskrisen allerede er utvisket. For finanskrisen handlet ikke om at vi ikke så varselsignalene. Vi valgte bevisst å ignorere dem.
Trafikklyset var rødt, men siden krysset midlertidig var tomt, tok mange sjansen på å kjøre gjennom uten å stanse. Flaks én gang ble oppfattet som at man ville ha flaks hver gang, og etter hvert økte man også hastigheten.

VG presenterte i går statsbudsjettet med følgende tittel på forsiden: «Så mye får du å bruke». Aftenposten oppsummerte med overskriften «Gir mer gass i gode tider».
Politikernes selvpålagte fartsgrense, den såkalte handlingsregelen, blir nå ignorert på en måte som gjør at vi innen 2018 vil ha «lånt» minst 250 milliarder kroner fra neste generasjon nordmenn.
Det er en sum så stor at ingen på alvor kan tro at intensjonen er å betale tilbake disse pengene.
Sju av ti kroner som den norske stat tjener på oljen, blir nå brukt direkte i statsbudsjettet. Summen er doblet på tre år og sjudoblet siden 2001. Dette i en periode hvor alle som vil vite, vet at den norske oljeproduksjonen har passert toppen.
Advarende røster finnes, men har de noen større virkning på sjåføren av bilen enn et bråkende barn i baksetet? Min kollega Erling Rimehaug tok i går i bruk den bibelske metaforen om at etter de sju fete årene, kommer de sju magre. Per Anders Hoel fulgte opp noen sider lenger bak i Vårt Land med å varsle om trygdesmellen som venter i Norge. Når utgiftene til folketrygden øker med 30 milliarder bare fra 2009 til 2010 (totalt 272 milliarder), trenger man ikke å ha vært i Pisa for å se at her er den en skjevhet som blir stadig verre å rette opp.

Finanskrisen i fjor skyldtes en låneboble som var nødt til å sprekke. Og sprakk gjorde den når ingen ville låne hverandre penger lenger.
For at ikke hele økonomien skulle kollapse, trådte Obama, Stoltenberg, Merkel og deres kolleger til med statlige utlån som savner sidestykke i verdenshistorien. Ved hjelp av nye lån ble verden reddet fra gamle lån, slik at veksten kan fortsette. For uten vekst, kollapser systemet.
Zimbabwe er ikke det eneste land som forsøker å løse økonomiske problemer med å trykke nye pengesedler. USA har gjort det samme, og dollaren er under sterkt press. Selv om skuta er lekk, er den foreløpig flytende, takket være at Kina hjelper til med å øse. Og den kinesiske veksten kan antakelig være motor for resten av verden i enda noen år.

En mann som er mer kjent for sine handlinger enn sine analyser, er Donald Rumsfeld, forsvarsminister under George W. Bush. Rumsfield vil bli holdt ansvarlig både for krigen i Afghanistan og Irak, og færre vil nok huske ham for hans treffende beskrivelse av framtiden:
«Det er kjente kjente. Dette er ting vi vet at vi vet. Og det er kjente ukjente. Dette er ting vi vet at vi ikke vet. Men det er også ukjente ukjente. Dette er ting vi ikke vet at vi ikke vet».
Rumsfield oppsummerer hvorfor det er vanskelig å vite for en finansminister om hun skal bremse eller gi gass, og hvorfor det daglig er et dilemma for aksjetradere om de skal selge eller kjøpe.
Det ukjente ukjente, som terroraksjonen mot World Trade Center, kan endre hele bildet fra en dag til en annen. Dette kan man ikke gardere seg mot. Derimot kan man forberede seg på det kjente ukjente, slik finanskrisen var. Den bygget seg opp over lang tid, og faresignalene var tydelige for alle som ikke ignorerte dem.
Har vi glemt det allerede?

Gå til innlegget

INFOFLASJON

Publisert over 11 år siden

Å holde seg informert, er noe de fleste streber etter. Men hvor mye informasjon tåler det menneskelige immunforsvar?


For hvert år som går, omgir vi oss med mer og mer unødvendig informasjon. Og vi strever stadig hardere med å kvitte oss med denne informasjonen. For hvis den hoper seg opp, lammes vi. Vi kortslutter, omtrent som en datamaskin der harddisken er brukt opp. Derfor må vi kaste. Vi må velge bort, si nei, sortere vekk, filtrere. Vi må, fordi mye av informasjonen vi bombarderes med, ikke er noe vi har valgt. Den treffer oss uansett.


Samvittighet. Jeg kjenner flere eldre mennesker som resignert sier at de tror de må si opp abonnementet på Vårt Land. Ja, på Aftenposten også. Hvorfor det, spør jeg da. Jo, fordi avisene er blitt for tykke. Det er for mye lesestoff der. De klarer ikke å lese alt innen en ny avis dumper inn. Og så får de dårlig samvittighet, fordi de har betalt for noe som de ikke nyttiggjør seg fullt ut. Så det ville hjulpet da, spør jeg, om avisene var tynnere? Du ville likevel betalt samme pris? Ja, absolutt, får jeg til svar.


Overlesset. Informasjon regnes av de fleste som et plussord. De best informerte har tradisjonelt hatt makten. Men i det moderne samfunnets informasjonsflom er det kanskje de som er best på å kaste informasjon som klarer seg best? Makt har den som sender ut mer informasjon enn hun tar inn, lærte jeg under journalistutdanningen for snart 30 år siden. Det var før mobiltelefonen, internett og twitter. Den menneskelig bevissthet kan oppfatte 40 bit per sekund. En TV-kanal sender om lag fire millioner bit per sekund. Altså 1000 ganger mer enn det vi oppfatter med bevisstheten. Riktignok oppfatter underbevisstheten – kroppens eget bredbånd – mye mer enn den «analoge» bevisstheten. Men likevel blir vi fort rammet av det som kalles «information overload».


Edderkopp på nett. Den berømte biologen Jakob Johann von Uexküll sammenlignet en gang mennesket med en edderkopp. Edderkoppen ser dårlig, hører dårlig og har en luktesans som ikke er mye å skryte av. Dens begrensede sanseapparat ville avskåret den fra verden omkring om det ikke var for at den hadde nettet sitt. Edderkoppen er følsom og kan ved den minste bevegelse i nettet vite nøyaktig hvor langt unna bevegelsen skjer og hvor stort objektet som beveger seg er. Det er derfor edderkoppen ikke rører seg om jeg røsker i nettet for å lure den fram. Dens følsomhet er større enn min, slik at den vet at jeg er for stor og tung. Et edderkoppnett er sjelden mer enn en meter i diameter. Du ser dem når du går i skogen i motlys, de er finmaskede, sinnrike, regelmessige og likevel uregelmessige. Den danske forfatteren Peter Høeg spinner videre på Uexkülls sammenligning og spør om ikke edderkoppen på mange måter er klokere enn mennesket. For edderkoppen spinner aldri nettet sitt større enn at den kan tolke og forholde seg til den informasjonen den får inn. Dens nett er tilpasset dens evne til å motta.


Aldri à jour. Vi mennesker prøver nå å forholde oss til informasjonen i et verdensvidt nett. Det er ikke merkelig at mange blir slitne og utbrente av den krevende oppgaven. Noen velger følgelig å melde seg helt ut og heller forholde seg til informasjon omtrent slik man forholder seg til virus. Middelveien handler om å sortere og være selektiv. Men også det koster krefter. Både fordi man kan gå glipp av viktige ting, og fordi mange har en slags pliktfølelse som sier at tilgjengelig informasjon skal man sette seg inn i. Selv tok jeg en først-som-sist-beslutning den gangen jeg begynte å jobbe som journalist. Jeg sa til meg selv: «Jeg kommer aldri à jour, og derfor aksepterer jeg det».

Gå til innlegget

Der skoen trykker

Publisert over 11 år siden

Det er lett å spå hva fotballdebatten i Norge vil handle om denne høsten: Det vil bli for eller mot Drillo som fortsatt landslagssjef. Men det er ikke der skoen trykker i norsk fotball.

Vi kan bytte ut landslagstreneren – slik vi allerede har gjort i år – og vi kan bytte ut alle spillerne på landslaget, men Norges problem består:

Vi spiller fotball uten å være venn med ballen!

Akterutseilt. Vi har sett det i landskampene mot Finland, Skottland, Island og Makedonia – nasjoner med realtivt like forutsetninger som det vi har:

Norske spillere er akterutseilt på basisferdigheter. Vi sliter med å dempe ballen. Med å slå enkle pasninger. Med å finte vekk en motstander eller to.

Dette er fotballens ABC, like elementært ute på gresset som å lære å lese i skolen. Spillere som ikke har lært seg å bli venn med ballen i ung alder, vil aldri bli trygge med ball som voksne.

Derfor mangler Norge playmakere slik Finland har i Litmanen og Island har i Gudjohnson. Spillere som kan holde på ballen, dirke opp låsen i motstanderens forsvar og ha ro nok til å slippe fra seg ballen slik en kelner serverer middag.

Premiere lek. Det vil hjelpe på basisferdighetene i norsk fotball at det er blitt stadig vanligere å spille på kunstgress. Dette underlaget fremmer presist pasningsspill «på fot» i stedet for «i rom», som det heter på fotballspråket. Kunstgress fremmer også spill langs bakken, framfor i lufta.

Men det må mer til: Den viktigste oppgaven i norsk fotball er å få trenerne for de yngste spillerne til å premiere lek med ball, framfor stram organisering og gjennombruddshissig pumping. Bare på den måten kan vi om 10-15 år få et fotballandslag som slipper å høre i hver eneste landskamp at motstanderne er mer ballsikre enn oss.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere