Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Nummer 28: Beste nordmann

Publisert over 11 år siden

Det var lett å være kjepphøy som nordmann før OL i Vancouver. Ingen nasjon har vunnet mer i vinter-OL enn oss. Meningsmålinger viste at 65 prosent av det norske folk forventet OL-gull av Petter Northug. Hypen fikk et brutalt møte med virkeligheten på åpningsdistansen i mandag: Der ble Petter Northug nummer 41 – over to minutter bak vinneren Dario Cologna.

To minutter på en 15 kilometer er – med den farten vinneren holdt i Vancouver – en hel kilometer!

– Kroppen føltes bra. Jeg tror jeg er i form, sa en ordknapp Northug, da han hadde fått løpet litt på avstand. Først gikk han rett forbi pressen og inn i smørebua. Landslagssjef Morten Aa Djupvik opplyste at han forsvant dit «for å tenke seg om før han snakker».

Ingen spontane utbrudd om «barneskirenn», «kæm e kongen?» eller «det gikk så lett» denne gangen altså.

Men at det føltes bra? Og at han tror han er i form? Det høres drøyt ut. Men har man Northugs selvtillit, klarer man kanskje å overbevise seg selv lettere enn man overbeviser andre.

– Bør det norske folk være bekymret? ble Tord Asle Gjerdalen spurt. Han ble beste nordmann på 28. plass – historiens verste norske OL-innsats for menn noensinne. Det forrige bunnpunktet var Frode Estils 16. plass i Torino.

– Ikke vær barnslig! svarte Gjerdalen.

Veien er altså kort fra norske enere i barneskirenn til barnslige spørsmål fra journalistene...

Neste øvelse for Northug er den klassiske sprinten på onsdag. Der blir det tøft å gå videre fra prologen. Men at beste nordmann blir bedre enn nummer 28, føler jeg meg ganske sikker på.

Gå til innlegget

Hva bør straffen være?

Publisert over 11 år siden

Forestill deg at dørklokken din ringer kl 07 i morgen. Utenfor står to menn som sier de skal ha urinprøve og blodprøve av deg.

Du er nødt til å gi dem det de ber om, ellers blir du fratatt yrket ditt.

Det spiller ingen rolle om de testet deg for en uke siden.

De kan dukke opp når de vil.

Og de vet alltid hvor du er. 

Bryter du plikten til å rapportere hvor du skal, kan du også bli utestengt.

Dødsstraff. Dette rigide kontrollregimet i toppidretten er innført fordi noen jukser. Kontrollen er nødvendig, selv om den ikke er tilstrekkelig.

Og kontrollen i seg selv stjeler av livskvaliteter de fleste mennesker verdsetter: Nattesøvn, privatliv, herredømme over egen tid.

Doperne stjeler altså ikke bare medaljer, ære, pengebonuser og sponsorinntekter fra sine ærlige konkurrenter. De stjeler privatlivet.

Hva bør straffen være for slikt tyveri? Bør doperne utestenges på livstid? Eller må det dødsstraff eller «gjentatte pungspark» til, slik den svenske skiskytteren Bjørn Ferry foreslår?

Les mer om hva vinningskriminaliteten i toppidretten fører til i Vårt Land på papir mandag.

Gå til innlegget

Fra sofaen i en supermakt

Publisert over 11 år siden

Halvparten av Norges befolkning vil bo i TV-stolen de neste to ukene. Der får vi en berusende følelse av å være borger i en supermakt.

Torturerer man tall lenge nok, kan man få dem til å tilstå hva som helst. Ha gjerne dette i bakhodet, når jeg nå kommer med den offisielle statistikken fra Den internasjonale olympiske komité.

Den viser at Norge er verdens suverent beste nasjon i vinteridrett med 98 OL-gull så langt.

Dette er langt foran stormaktene USA og Sovjet, som begge har 20 gull mindre enn oss.

Samtidig ser vi at Norge faktisk har flere gull enn Sverige og Finland til sammen.

Kanskje la du merke til at IOK opererer med Sovjet i stedet for Russland? Vel, de opererer med begge. Russland står oppført med 33 gullmedaljer – og ettersom Russland strengt tatt er en mindre stat enn Sovjetunionen var, så ser man at det er mulig å regne slik IOK gjør.

Ikke tilfeldig. Årets OL-arrangør, Canada, ligger hele 60 gull bak Norge på statistikken. Dette til tross for at Canada ligger på våre breddegrader har like gode muligheter for vinteridrett som oss. Canada arrangerer OL for tredje gang, men har ennå ikke lyktes med å ta gull på hjemmebane. Til sammenligning tok Norge 10 gull under OL på Lillehammer.

Canada har en befolkning som er sju ganger større enn Norges. Og et areal som er 26 ganger større!

Nettopp folketallet gjør at Norge faktisk kan regnes som verdens beste idrettsnasjon, sommer som vinter. Det er den anerkjente britiske forfatteren og journalisten Simon Kuper som har regnet ut dette. I sin spalte i Financial Times påpeker han at Tyskland og USA har tatt flest OL-medaljer i absolutte tall, men at Norge og Australia topper om vi regner gull per innbygger. Kuper mener det ikke er noen tilfeldighet at nettopp Norge og Australia også ligger helt i toppen på FNs Human Development Index. Penger og målrettet satsing er grunnlaget for den typen gullproduksjon vi her snakker om.

Nullpunkt. Den norske dominansen har vart så lenge at mange sikkert har glemt hvordan det var å være i bakleksa. Men er du over 30, er det mulig at du husker følelsen av nederlag.

Sist OL gikk i Canada – under OL i Calgary i 1988 – vendte de norske utøverne hjem uten en eneste gullmedalje. Det var første gang i historien. Norsk idrett hadde fått sitt nullpunkt.  Det ble startskuddet for revolusjonen som ga oss gullalderen vi fortsatt er inne i.

De påfølgende OL ga Norge følgende fantastiske gullfangst: Albertville 9 gull, Lillehammer 10 gull, Nagano 10 gull, Salt Lake City 10 gull og Torino 2 gull.

Så, hva skjedde? Hvilken hemmelighet var det nordmennene plutselig fant? Og er vi nå i ferd med å miste forspranget, slik gullfangsten fra Torino antyder?

Maktspill. Først må man erkjenne at uten nullpunktet i Calgary, hadde neppe revolusjonen startet. I en nasjon som knytter sitt selvbilde til Nansen og Amundsens bravader – og som brukte det første vinter-OL til «å vise verden vinterveien» – var det et alvorlig anslag mot identiteten at vi ikke lenger var best på ski.

Derfor var det mulig å få de mange særforbundene i norsk idrett – som gjerne opptrer like sært som navnet tilsier – med på å danne Olympiatoppen. Dette betød at særforbundene måtte gi fra seg både penger og politisk makt til en uavhengig instans. Det innebar også at de politisk valgte lederne ikke lenger fikk det avgjørende ordet ved uttak, nå var det trenerne som skulle bestemme.

Bjørge Stensbøl var drivkraften bak opprettelsen av Olympiatoppen. I den ferske boken «Makten og æren» skriver han meget selvbevisst om maktspillet som måtte til for å skape det som etterpå ble betegnet som «det norske idrettsunderet».

Stensbøl irriterer seg nå over at hans etterfølger som norsk toppidrettsjef, Jarle Aambø, er for diffus i ambisjonene før OL i Vancouver. Aambø har gått ut med et mål om 20-25 medaljer. Stensbøl mener at målet bør være 12 gull og 35 medaljer.

«Jeg frykter at Olympiatoppen ikke lenger har tilstrekkelig autoritet og at vi er langt nærmere 80-årene enn mange vil like», skrev Stensbøl i forrige uke i et innlegg i Aftenposten.

Holdninger. Dette viser at Jarle Aambø er under stort press. Aambø har over tid distansert seg noe fra forgjenger Stensbøls kjepphest om at «grensesprengende» bør være norsk idretts femte verdi.

Stensbøl skapte resultater, men han skapte også mye støy, både om høydehus og EPO-forsøk i regi av Olympiatoppen. Jarle Aambø vektlegger andre verdier, og sa i et intervju med Vårt Land denne uka at norsk toppidrett skal være en kulturbærer og verdisetter for resten av samfunnet. Bare slik kan man oppnå legitimitet i folket over tid.

Antall gullmedaljer er ikke det viktigste, mener Aambø. Det er viktigere hvordan vi jobber for å utvikle prestasjoner.

Jeg mener dette er et sunt premiss for norsk idrett. Det minker faren for doping og andre sykelige utslag. Og det gjør det lettere å anbefale idretten som arena for sosial læring for barn og ungdom.

Sterke krefter i norsk toppidrett har presset på for å fjerne restriksjonene i norsk barneidrett, slik at vi får tidligere spesialisering og tøffere satsing.

Men hvorfor skal vi gjøre det? Norge er, som nevnt, verdens beste idrettsnasjon. Og våre regler for barneidrett viser at vi er det uten skruppelløs satsing.

Verdier som dette gjør det lettere å heie hemningsløst i sofaen. For vi jubler ikke bare for gull. Innert inne jubler vi for holdninger vi ønsker skal seire.

Gå til innlegget

Peter den store

Publisert over 11 år siden


Hvis man ser på seg selv som Guds gave til sine omgivelser, er det en fare for at omgivelsene får lide for det.

Forestill deg at dette skjedde på din arbeidsplass: Din mannlige sjef i 50-årene henvender seg til ung kvinne under en fellesmiddag og ber henne, mens alle hører på, utføre oralsex på ham.

Flere av dem som hører på – også fra konkurrerende firmaer i samme bransje – tar kontakt med sjefen og ber ham innstendig om å beklage.

Først da gjør han det. Men han sier at det var humoristisk ment.

Det som skiller det som skjedde i Norges Skøyteforbund fra det som skjer på mange andre arbeidsplasser, er at det skjedde i det offentlige rom. Derfor kan ikke landslagstrener Peter Mueller løpe fra det han har sagt. Ofte blir det ord mot ord i slike situasjoner, og det kan være vanskelig å bli trodd for dem som blir trakassert.

Peter Mueller fikk mandag sparken. Det var på tide. Amerikaneren har på kort tid klart å splitte den lille norske skøytefamilien. Han har kalt en kvinnelig utøver for «feit», og en annen «en skam for skøytesporten». Hans har gjennom flere år diskriminert de løperne som har vært kritiske til hans posisjon som enehersker og guru. Det er ingen overdrivelse å si at Muellers ego er så lubbent at det blir plass for veldig få andre rundt ham.

I biografien «På tynn is» forteller Peter Mueller at han så på trenerjobben i Norge som et kall fra Gud. Det forteller mye om selvbildet til en amerikaner som ellers ikke framstår som veldig religiøs. Vokabularet hans er mest preget av trashtalk av typen man finner blant anonyme nettskribenter – og disse har da også stort sett tatt Mueller i forsvar.

Jenta som sa fra sextrakasseringen blir nå av den anonyme mobben stemplet som sutrete, pinglete og uten evne til å takle tøffe tilbakemeldinger. Norges Skøyteforbunds kvinnelige president får merkelappen rødstrømpe, mer opptatt av å være politisk korrekt enn av å få gull i OL.

Sånn kan man snu saken på hodet. Offeret blir gjort til overgriper og overgriperen til offer. I den danske filmen «Festen» så vi hvor lett en overgriper og hans unnskyldere klarer å stemple den som sier fra som hysterisk, oppmerksomhetskåt og ute etter å ødelegge stemningen.

En undersøkelse gjort ved Norges idrettshøgskole viser at 51 prosent av alle kvinnelige eliteutøvere i alderen 15 til 39 år i Norge rapporterer at de har vært utsatt for seksuell trakassering.

Tallet er skremmende. Mindre enn halvparten av kvinnene i idretten unngår altså å bli trakassert.

Men før vi fastslår at idretten er versting på dette området, er det kanskje verdt å nevne at det tilsvarende tallet for norske kvinner i samme alder som IKKE deltok i idrett, var 59 prosent.

6 av 10 norske kvinner opplever altså at de blir sextrakassert. Det skjer i kristne miljø, i politikken, på universitetene, overalt.

«Hvis de hadde tort å be om hjelp tidligere, ville mange vonde år vært spart», sier forsker Jorunn Sundgot Borgen.

Sagt med andre ord: Maren Haugli var tøff som valgte å si fra.

Håvard Bøkko beklager seg nå over at han mister Peter Mueller som trener. Bøkko er den eneste medaljekandidaten i norsk skøytesport – fire år etter at Mueller lovte å «tapetsere pallen» under OL i Torino. Resultatene både i Torino og etterpå forteller imidlertid at Mueller faller gjennom også vurdert etter sportslige kriterier.

Bøkko må være voksen nok til å bryte med Mueller, slik Vebjørn Rodal måtte bryte med sin trener på Oppdal, da det ble kjent at treneren hadde utsatt flere kvinnelige friidrettsjenter for seksuelle tilnærmelser.

Slik oppførsel lar seg ikke forsvare med at det er humoristisk ment. Når en mannlig leder bruker vulgærhumor overfor kvinner, er det ikke for å få dem til å le, men for å få dem til å føle seg forlegne.

Den som burde følt seg mest forlegen nå, er Peter Mueller. At han ikke gjør det, forteller i grunnen det meste.

Gå til innlegget

Ti på topp

Publisert over 11 år siden

For første gang i historien ble cupfinalen avgjort i straffekonkurranse. Etter 2 timer og 45 minutter var vinneren klar. Aalesund ble norgesmestre for første gang.

Bare fem minutter ut i andre omgang fikk Aalesunds Fredrik Carlsen sitt andre gule kort og ble utvist. 10 mot 11 mann altså, og de 11 var i tillegg både forhåndsfavoritter og ledet allerede 1-0.

Men fotball er ikke matematikk. Fire minutter etter utvisningen var hyperraske Glenn Roberts frampå og utlignet for Aalesund. 

Først da Aalesund ble redusert til ti mann, klarte de oransje å kjempe storebror Molde ut av stilen. AAFK spilte med en mann mindre i hele 70 minutter, men likevel var det Aalesund som orket mest i ekstraomgangene.

Fyrtårnet Tor Hogne Aarøy stanget inn Aalesunds andre mål, mens begge Moldes mål ble laget av Mame Biram Diouf, etter innlegg fra Makhtar Thioune. Begge målene førte Molde opp i ledelsen.

Senegalskap. Og begge ganger forberedte jeg meg på å skrive om senegalskap på Ullevaal. For i nesten to timer så det unektelig ut som den største forskjellen på fotballen i Molde og Aalesund var fra Senegal.

Det er ikke bare scoringene som gjør at senegaleserne har gjort Molde til et lag med apell også for folk som ikke snakker i-språket. Spillerne fra Senegal har også endret tonen i laget, godt hjulpet av trener Kjell Jonevret. Molde var for få år siden Norges mest stygtspillende lag, preget av kjeftbruk, sutring og uglade ansikter.

Ikke slik i år. Tvert i mot: Molde spiller gladfotball – og profilene hos de blåhvite framstår som bevisste og takknemlige for den privilegerte posisjon de har.

Da Mame Biram Diouf scorets Moldes andre mål fem minutter ut i andre ekstraomgang omgang, var det lett å se hvorfor han allerede har fått kontrakt med Manchester United. Diouf – med over 90 minutters løping i beina og en våt gressmatte som satsplanke – spratt minst en meter til værs for å møte ballen på Thiounes corner.

Ikke rart at klubbeier Kjell Inge Røkke slo til med noe som lignet på senegalesisk sexy subar gledesdans på VIP-tribunen.

15 års forvandling. For 15 år siden vant Moldes kaptein Daniel Berg Hestad sitt første cupgull med Molde. På samme tid var spilte Aalesund i 2. divisjon, i serie med Florø, Volda og Melhus. De oransje trakk bare 500 tilskuere på kampene, og selv om utgiftene var små, var klubben nær konkurs.

Forvandlingen er enorm. Aafk er i år den eneste klubben som selger ut alle billettene til hjemmekampene hver eneste helg. Klubben har gjort noe så sjeldsynt som å gå med overskudd de fleste av årene i Tippeligaen. I år lå det an til å bli et lite underskudd, men det var før cupfinalen.

Triumfen i går var en fjær i hatten for klubbens daglige leder gjennom 15 år, Henrik Hoff – den lengstsittende direktør i norsk toppfotball. Hoff ansatte før årets sesong Kjetil Rekdal som trener, mannen har vunnet cupen som spiller med Molde og som trener med Vålerenga. Rekdal viste igjen hvilken vinnervilje han har. Tar jeg ikke mye feil, lurer Rekdal selv fælt på hvorfor han ikke ble nevnt i diskusjonen om ny landslagstrener verken i Norge eller Sverige.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere