Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Actionheltens hat

Publisert rundt 11 år siden

– Jeg hadde motivasjon blandet med hat uti der.

Det var Petter Northugs forklaring på hva som ga krefter da han spurtet inn til gull for Norge i sprintstafetten mandag.

Hat er et sjelden ord å høre når idrettsfolk forteller om sin drivkraft.

Kanskje var ikke ordvalget så gjennomtenkt. Kanskje var det nok et uttrykk for at det bobler over i kampens hete for gutten med det ekstreme vinnerinstinktet.

For hat er ganske langt unna de verdiene norsk idrett har definert som sitt fundament. Det er neppe slike følelser foreldre vil at barna skal lære å dyrke når de drar på langrennstrening.

Mediene ga Petter Northug tøff behandling for at han ikke ville snakke etter nederlaget i helgen. Han ville heller ikke gratulere sine svenske overmenn.

Jeg har en mistanke om at Petter føler det er upassende å gratulere – fordi han ikke føler seg slått.

Han ser aldri på seg selv som slått. Han får noen smeller, men han venter bare på å slå tilbake.

Akkurat som actionheltene mange elsker på kino. Har du sett Bruce Willis i Die Hard-filmene, vet du at også han kommer med noen sleivete replikker når oppgjørets time er kommet.

Tyskeren Axel Teichmann har tidligere uttalt seg kritisk om Northugs oppførsel, som han har kalt uhøvisk og umoden. Etter sølvet på stafetten i går, skrøt Teichmann av nordmannen: – Petter er i ferd med å endre seg innvendig og bli en bedre sportsmann og et bedre menneske, sa tyskeren.

Det var raust sagt av en bra sportsmann.

Gå til innlegget

Livets strafferunder

Publisert rundt 11 år siden

Det ble en søndag med strafferunder. Petter Northug tok selvkritikk. Aksel Lund Svindal kjørte ut. Og Ole Einar Bjørndalen skjøt sju bom.

– Jeg ble ordentlig svimmel av alle strafferundene, sa Bjørndalen. Han valgte å se det komiske i situasjonen.

En av de tingene som gjør toppidretten så populær, er at det er så kort vei mellom sukess og fiasko. Det er underholdende for oss som ser på. Og krevende for dem som deltar.

Omtrent alle som står på startstreken i et OL har et voldsomt vinnerinnstinkt. Bare én av dem kan vinne hver gang. 

Kommer man fra en vinternasjon der Kupperns fyndord om at «sølv er nederlag» regnes som en god innstilling, er det duket for mange dager hvor man må takle nederlag. Det gjelder både utøverne – og alle dem som sitter foran TV'en og identifiserer seg med dem.

Å møte de beste i verden, gir gode muligheter til å møte seg sjøl.

Det kan være smertefullt. Men man kan som regel lære av det.

Og ofte er det beste å le av det.

Som den femdobbelte gullvinneren Bjørndalen gjorde i går, etter at han ble nummer 27 av 30.


Gå til innlegget

Svensk suksess og storsinn

Publisert rundt 11 år siden

Det har lenge vært snakket om at fellesstart i langrenn kommer til å bli som sykling. På tremila i Vancouver fikk vi se det for første gang.

Det lå svensk strategi bak det meste som skjedde i sporet: Johan Olsson rykket fra feltet og opparbeidet seg en luke på 26 sekunder. På basis av hva de svenske sekundantene ropte til ham, var det lett å skjønne taktikken:

«Dom andra grabbarna ligger og bromsar», fikk Olsson høre.

Og dom andra grabbarna, var Marcus Hellner og Anders Södergren. Duoen la seg stadig vekk først i hovedfeltet og holdt farten nede. Helt til russeren Alexander Legkov tok opp jakten da en runde gjensto.

Han fikk med seg Hellner og Petter Northug, mens andre favoritter som Dario Cologna og Lukas Bauer måtte slippe.

En kilometer før mål måtte Northug skifte stav. Han tapte noen sekunder på det, men var nok så sliten at han neppe hadde vunnet uansett.

På oppløpet viste Marcus Hellner at han kan spurte på Northug-vis, mens utbryteren Olsson imponerte ved å ta tredjeplassen.

«Kult å være her når det endelig gikk så bra for grabbarna for en gangs skyld», sa svenskekongen, Carl Gustaf, som nettopp var ankommet Vancouver.

Sveriges TV-kommentator Per Elofsson gråt så heftig at han ikke klarte å snakke etter løpet.

Hans kolleger vekslet mellom å skryte av hele det svenske laget, inkludert Södergren – som også kom seg inn foran beste nordmann – og å gi kredit til den tidligere landslagstreneren Inge Bråten. Nordmannen var den som hentet inn den umeritterte unggutten Marcus Hellner og satset på ham i VM for tre år siden.

Mange har fryktet at fellesstarter i langrenn er dømt til å bli kjedelige i 29 av 30 kilometer. Men det er de ikke nødt til å bli. Det så vi på tremila i Vancouver. Og man trengte slett ikke være svensk for å mene at dette var «den mest spennende konkurransen jeg har sett», slik svenskekongen sa.

I motsetning til rennene i Vancouver sist helg, så var tremila i tillegg oversiktlig, godt produsert og rettferdig.

Og det var aldri vanskelig for hjemmepublikum å føle nerven i løpet. Canada fikk altså tre mann inn blant de ni beste og fire blant de 16! Dette kan bli moro på stafetten.

Hva mer kan langrennsentusistene ønske seg?

Norsk gull, kanskje? Men denne gang var ikke Northug god nok. Og han har også et stykke igjen når det gjelder å gratulere sine overmenn med seieren etter innkomst...


Gå til innlegget

Mesterlig

Publisert rundt 11 år siden

I dag var det lett å la seg imponere av Tora Berger og Emil Hegle Svendsen, som tok hvert sitt OL-gull i skiskyting. Begge reiste seg etter å ha bommet grovt tidligere i OL.

Men like imponert ble jeg over Ole Einar Bjørndalen. I dagens papirutgave av Vårt Land skrev jeg: «I dag går Bjørndalen 20 km i Vancouver. Hans eneste fokus er å gjøre sitt beste. Klarer han det, får resultatlisten bli som den blir. Kanskje blir Bjørndalen nest best».

Og nest best ble han. Bjørndalens tiende OL-medalje.

Det var flott å høre hvordan han ordla seg etterpå. Han var fornøyd med sitt eget løp. Han gratulerte Hegle Svendsen og Berger, og gledet seg med dem. Han var en gentleman i intervjusituasjonene etter løpet og viste at en som bruker mesteparten av sin tid til å svette og slite, likevel kan være reflektert og høvisk.

Gå til innlegget

Ulmende mistanke

Publisert rundt 11 år siden

Det tok fem minutter fra Russland vant dobbelt på langrennssprinten i OL onsdag, til jeg fikk den første mailen som boblet over av dopingmistanker mot russerne.

Man trenger ikke ha elefanthukommelse for å huske at russerne plutselig trakk sprintlaget sitt fra verdenscuprennet i Canmore for mindre enn to uker siden. Forsvinningsnummeret kom i etterkant av at en rekke russiske skiløpere er blitt dopingtatt denne vinteren.

«Må norske utøvere nok en gang vente til de får gullmedaljene i posten?», skrev min pressekollega på mail.

Spørsmålet er spekulativt, og også idrettsutøvere er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Dette selv om de kommer fra belastede miljøer.

Likevel er det neppe til å unngå at mistanken vil ulme hos mange som ønsket at Northug og Vigen Hattestad skulle bli nummer en og to, ikke tre og fire. 

I så fall må vi nok finne oss i at folk fra andre nasjoner synes det er merkelig at Marit Bjørgen plutselig tar gull – etter mange vintre hvor hun har vært helt utenfor.

Faktum er at Nikita Kriukov og Alexander Panzhinsky gikk overlegent fortest på sprinten i Vancouver. Som NRKs ekspert Thomas Alsgaard sa det:

– Dette var et råkjør jeg ikke har sett maken til.

Og Alsgaard har sett en del. Han har også fått medaljer i posten.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere