Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Var det VI som vant?

Publisert rundt 11 år siden

Overskriftene varierer: «Northug vant femmila». «Norge vant femmila». «Vi vant femmila».

Krediteringen er like vekslende i følgende OL-oppsummering: «Vi tok 9 gull i Vancouver».

Det er lov å glede seg over fantasiske norske prestasjoner i årets vinter–OL, med Petter Northugs taktiske triumf på manndomsøvelsen femmila som herlig avslutningsminne. Northug slapp seg bak i feltet i tungt terreng, avanserte i lett terreng og staket forbi på oppløpet med klart høyere frekvens enn sølvvinner Axel Teichmann.

Men var det Norge eller Northug som vant femmila? Og var det Norge som tok ni gull i OL?

Spørsmålene kan virke som ordkløveri, men de stilles fordi nasjonskampen i OL nå er blitt så viktig at den faktisk bryter med det olympiske charteret.

Forsker Andreas Selliaas påpeker på sin alltid lesverdige blogg at stadig flere utøvere melder overgang til nye nasjoner. Som overraskelseskvinnen i skiskyting, Anastazia Kuzmina, som byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap. Kuzmina, gift med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin, sikret Slovakias aller første gull i vinter-OL.

Men Slovakia og Norge skal altså ikke kunne ta gull i OL, dersom man forholder seg til OL-charteret. I kapittel 6, paragraf 1, står det blant annet:

 «The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events, and not between countries»

Selliaas påpeker at charteret ble tolket ortodokst i lekenes startfase. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte. Det var enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL.

At hvert land nå fyller kvoter, kan hindre at OL blir en konkurranse mellom de beste utøverne. Nåløyet et trangt for nederlandske skøyteløpere, norske langrennsløpere og canadiske ishockeyspillere.

Mer alvorlig er det kanskje at OL kan bli en skueplass for smålig nasjonalisme, slik vi har sett noen eksempler på mellom Norge og Sverige i Vancouver.

På den annen side tror jeg nok at den brede folkelige interessen for OL ville avta dersom det nasjonale elementet ble borte.

Hvorfor skulle ellers danskene plutselig bry seg om curling og engelskmennene om aking?


Gå til innlegget

«Rettferdigheten» seiret

Publisert rundt 11 år siden

De staket side om side mot mål. Marit Bjørgen mot Justyna Kowalczyk. Det handlet ikke bare om OL-gull. For Kowalczyk handlet det også om å sette på plass en konkurrent hun mener har sneket til seg urettferdige fordeler.

Anklagen i kortversjon: Kowalczyk har de siste dagene påpekt at Bjørgens fantastiske framgang i Vancouver kan skyldes astmamedisin som står på dopinglisten. Videre har hun insinuert at nordmennene har et medisinsk støtteapparat som nærmest produserer testresultater som kvalifiserer for slik medisin. Den polske kvinnen mener dermed at det ikke er like forhold for alle. (Les mer om dette i Vårt Land på papir mandag).

I går kom den polske og den norske rivalen likt inn på oppløpet etter tre mil. Og likt var de helt til det var 30 meter igjen. Da viste Kowalczyk seg som den sterkeste. Hun skaffet dermed Polens første gull i langrenn noensinne.

Og direkte urettferdig var det vel ikke. Kowalczyk vant verdenscupen sist vinter og har også dominert denne vinteren. Hun gikk blant annet til topps i Tour de Ski.

Dersom noen likevel skulle reagere på formuleringen i tittelen, bør jeg vel legge til at den henspiller på vinnerens navn. Justyna kommer fra latin og betyr «rettferdighet» eller «ærlighet».

Ikke alle av Kowalczyks konkurrenter føler seg sikre på at hun står for disse dyder, etter at hun i 2005 testet positivt for det forbudte stoffet dexamethasone. Hun ble utestengt i to år, men FIS reduserte senere straffen til det halve, etter at det kom fram at Kowalczyk hadde brukt steroidet for å lege en kneskade.

Bjørgen var raskt framme og gratulerte Kowalczyk etter tremila. Det var en fin gest, etter de beskyldningene hun ble utsatt for. Bjørgen erklærte seg også godt fornøyd med sølv.

Det skulle kanskje bare mange: Marit Bjørgen reiser hjem med fem medaljer fra OL i Vancouver – tre av dem gull.

Bedre har ingen norsk langrennsløper gjort det i OL på 86 år!


Gå til innlegget

Kjønnsrollebyttet

Publisert rundt 11 år siden

I mesterskap etter mesterskap har de norske langrennsgutta tatt stafettgull, mens jentene har havnet i køen.

I Vancouver skjedde det motsatte. Det ble sølv til gutta, mens jentene gikk helt til topps.

Dominansenhar forskjøvet segsiden i VM i fjor, der Petter Northug tok to gull utenom stafettgullet – og dermed plasserte norsk herrelangrenn på tronen.

Nå er det Marit Bjørgen, som har grått seg gjennom de siste mesterskapene, som står med to gull pluss stafettgull i Vancouver. Dermed har glade Marit plassert norsk kvinnelangrenn på tronen.

Vi så litt av den samme tendensen i kvinnestafetten som i herrestafetten:

Norsk langrenn har et klassisk problem.

Men der Odd-Hjelmeseth tapte 38 sekunder på sin klassisketappe, klarte Terese Johaug å holde differensen nede på 10 sekunder.

På fristilsetappene var Norge best i begge stafettene, noe som er bemerkelsesverdig tatt i betraktning av at Norge slet med den stilarten så sent som for ti år siden. Til gjengjeld var vi utilnærmelige i klassisk dengang.

Forrige gang norske langrennsjenter tok gull på stafett i OL, var så langt tilbake som i 1984. Det var det året jeg begynte å jobbe i Vårt Land, og jeg skrev om Inger Helene Nybråten, Anne Jahren, Brit Pettersen og Berit Aunli som startet et jenteløft i norsk idrett. Det fortsatte med Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, håndballjentene og Trine Hattestad.

Så kom Bente Martinsen/Skari og etterhvert Marit Bjørgen. Dronning Bjørgen abdiserte så alt for fort – men nå er hun tilbake.

Bjørgen har jobbet mye med psykolog for å snu tankene, noe vi skriver om i papiravisen i Vårt Land lørdag. Bjørgen sier også at hun har lært mye av Petter Northug – om det å stenge verden ute.

Det er nok ikke så dumt, så lenge man ikke stenger seg selv inne :-)

Gå til innlegget

Lignelsen om den tapte medaljen

Publisert rundt 11 år siden


Moralske temaer har stått i kø under OL i Vancouver. Hva skal vi med prester, når vi har sportskommentatorer?

Toppidretten og mediene fôrer oss nå daglig med moderne lignelser. Som den om skøyteløperen fra Nederland som var på vei mot gull, men som ble disket fordi treneren hans sendte ham i feil bane. Hvordan skal løperen klare å tilgi treneren sin?
Slike spørsmål har blitt heftig diskutert i lunsjene de siste to ukene. Fordi de fleste nordmenn følger med på OL-sendingene fra Vancouver, får alle den samme referanserammen når de kontroversielle spørsmålene skal drøftes dagen etterpå.
Den store OL-samtalen har handlet lite om sekunder og millimetre. Den har handlet mer om etikk og folkeskikk. Om sinne og storsinn. Og om anger.

Moralister. Tidligere ble norske sportsjournalister kritisert for å være for snille, for å opptre som om de var en del av landslaget. Nå svinger kritikken motsatt vei. Det er antakelig et godt tegn.
Mange nordmenn har reagert negativt på medienes rolle i Vancouver. Man vil ha seg frabedt at mediefolk moraliserer over idrettsutøvere som kanskje ikke har begått en større synd enn at de nektet å la seg intervjue i en følelsesmessig opprørt stund.
Flommen av nettinnlegg viser at folk ønsker seg idrettsutøvere som er moralske. Men de ønsker seg ikke pressefolk som er moralister.
De nye nettmediene gjør at mange flere enn før kan mene noe foran et større publikum. Men ingen ønsker å bli fortalt hva de skal mene.

I deres sko. Det er lett å glemme at de som bærer de tunge norske gullforventningene i Vancouver, er unge mennesker som stort sett bare har viet livet sitt til å øve på å gå på ski eller skøyter. Det kan være en nyttig øvelse å prøve å se seg selv i deres sko:
• Hvis jeg var 23 år gammel og skulle til OL for å ta medalje på skøyter, hva ville jeg gjort hvis alle krevde at jeg skulle ta avstand fra mannen som hadde trent meg de siste sju årene?
• Hvis jeg var 24 år gammel og alle ventet at jeg skulle ta gull på ski, hva ville jeg gjort dersom alle krevde at jeg skulle snakke med pressefolk akkurat da jeg var som mest skuffet?
• Hvis jeg visste at en konkurranse ble ødelagt fordi skiene mine ikke var optimalt preparert, er det da misforstått lojalitet mot støtteapparatet å ikke fortelle dette til pressen i målområdet?
• Hvis jeg kunne rykke opp fra 4. plass til bronse ved å levere klage på en konkurrent som helt klart brøt reglene, men som ikke tjente noe på det – ville jeg da hatt noen glede av å få medalje?

Tilgivelse. Listen kunne vært gjort mye lenger. Og fortsatt har jeg ikke nevnt et ord om doping, som er selve arvesynden i toppidretten. En rekke store mesterskap de siste årene blir først og fremst husket for at noen utøvere stjal medaljene fra sine konkurrenter.
Sporten har alltid vært en arena der forbilder framtrer eller faller. Vi har de siste månedene sett hvor raskt det kan skje selv med sportens superstjerner. Fotballspilleren Thierry Henry brukte hånden til å snyte Irland for plassen i VM. Golfspilleren Tiger Woods lot seg friste av gresset på den andre siden av ekteskapet.
Nå ber Woods om tilgivelse. «It's not what you achieve in life that counts. It's what you overcome«, sa han i forrige uke på pressekonferansen der han ba kona, sponsorene og fansen om å få en ny sjanse. («Det er ikke hva du vinner i livet som teller. Det er hva du overvinner»).

Påminnelse. Enten man heter Tiger Woods, Petter Northug eller Lars Gilberg, er det fort gjort å opptre i det offentlige rom på en måte som er mindre enn perfekt. Kanskje kan vi lære noe av det verdens mestvinnende skiløper Bjørn Dæhlie pleide å minne seg selv om:
«Jeg vokter meg vel for å tenke at jeg er verdensmester».
«Men du er jo det?»
«Nei. Verdensmester er aldri noe man er. Det er enten noe du har vært. Eller som du kan bli».

Gå til innlegget

Kramer mot Kramer

Publisert rundt 11 år siden

OL-gull kommer ikke på bestilling. Det fikk vi se da Sven Kramer som forventet cruiset mot gull på 10.000 meter. Han gikk i mål med god seiersmargin. Så ble han disket. Problemet var at han hadde tatt en innersving for mye. Det var ikke et forsøk på juks. En liten konsentrasjonssvikt var kanskje det som kostet ham gullet. Det kunne også se ut som hans trener Gerhard Kemkers pekte mot feil bane.

Vi brukte tittelen «Kramer mot Kramer» – hentet fra filmklassikeren – i Vårt Land den dagen OL startet: «Kun én mann kan frata Sven Kramer OL-gull på 5.000 og 10.000 meter. Den ene er Sven Kramer selv», begynte artikkelen.

Det skulle gå troll i ord. Dessverre for den sympatiske nederlenderen, som uten tvil er verdens beste langdistanseløper. Han har ikke tapt en 5.000, 10.000 meter eller et allroundmesteskap på tre år.

Men skøytehistorien er full av favoritter som faller. Geir Karlstad og Dan Jansen er to av dem vi husker best. Ingen av dem hadde gull den gang de stokket seg for dem. Alle unnet dem gull da de tok det etterpå.

Heldigvis har Kramer allerede vunnet gull.

Noen synes kanskje at den unge sørkoreaneren Lee-Seung Hoon (21) kunne latt være å juble på indre bane da Kramer ble disket. Men han jublet nok mest for en uventet gullmedalje.

Lee tok overraskende sølv på 5000 meter i Vancouver for ti dager siden. Framgangen har vært sensasjonell for mannen som var kortbaneløper inntil i fjor. Gårsdagens milløp var bare hans tredje, og han perset med 20 sekunder.

Nordmennene Bøkko, Haugli og Christiansen ble nummer fem, seks og sju. Bøkko var skuffet over dette resultatet, men det positive for norsk skøytesport, er at vi er i ferd med å få et lag igjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere