Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Brunt svineri

Publisert over 11 år siden

Brun snø er like delikat som brune tenner. Vintersmilet blir borte når man vasser i salt.

Å ha til salt i grøten, er et uttrykk som stammer fra den tiden hvor det slett ikke var noen selvfølge at nordmenn hadde råd til å ha salt på bordet. Nå har vi tydeligvis råd til å strø salt i alle de sår vi på forhånd har laget ferdig i det norske landskapet.

Vinteren er på hell, men fortsatt sender Statens Vegvesen ut sine lastebiler for å tømme salt på veiene. Gater, fortau og stier i parken farges brune. Det er et sørgelig syn.

Den brunsvarte massen kleber seg til skoene og blir med inn i butikker, kontorer og leiligheter. Den fester seg til bildekk og reduserer gripeevnen med en tredjedel. Den siger ned i grunnvannet og forgifter naturen.

Det er ikke lett å forstå hvordan myndighetenes veisalting får fortsette. Det burde kreves sterke grunner for å rettferdiggjøre en slik forsøpling. Men Vegvesenets argumenter er vage. 

I 30 år har saltingen av veiene i Norge pågått. Omfanget har økt dramatisk de siste årene. Som en følge av dette er konsentrasjonen av salt, kobber, nikkel og miljøgiften PAH sterkt forhøyet i en rekke sjøer langs veiene.

Drept av salt. Den gamle skihopperen Bjørn Wirkola er blitt en av frontfigurene i kampen mot saltingen. Wirkola sier til NRK at «veisalting er livsfarlig». Sønnen hans døde i en bilulykke i 1994, og Wirkola er helt klar på at «årsaken var ene og alene veisaltet». I et intervju med bladet Våre veger i februar i år fastslår Wirkola at «Veisalt drepte min sønn».

På ulykkesstedet var det kommet nysnø, men Vegvesenet hadde ikke tatt seg bryet med å brøyte. I stedet hadde de «peiset på med salt», som Wirkola sier. I stedet for realt snøføre, ble det bare sørpe på veien.

Statens Vegvesen innrømmer i en kommentar til Wirkola-saken at brøyting er mer effektivt enn salting. Men det er dyrere. 

Sju av ti sier nei. I artikkelen «Det som var ei vakker vinterverd» tar redaktøren i Bladet Kondis, min bror Runar Gilberg, et oppgjør med saltingen av veiene. Kondis er et organ som taler joggernes, syklistenes og skiløpernes sak, og mange (for eksempel bladet Motors abonnenter) vil kanskje lese det som et partsinnlegg.

Min overbevisning er likevel at det som er bra for fotgjengere, det er bra for alle. Også jeg som kjører bil, trenger å gå. 

Dessuten ser jeg som bileier at saltet gir rustskader. Ja, selv asfalten og broene som Vegvesenet skal vedlikeholde, blir mye raskere nedslitt på grunn av saltet. Forurensningen blir forsterket av at saltet løser opp bindemiddelet i veidekket. Mengden svevestøv stiger og virvler inn i lungene til både astmatikere og de som ennå ikke er blitt det.

Meningsmålinger viser at sju av ti norske bilister faktisk er imot salting av veiene. To er nøytrale, og bare en er for saltingen.

Det er ikke bare i Oslo eller på Østlandet at det saltes. Uvesenet foregår i de fleste deler av landet. Som i Hallingdalen, der grunnvannet er i ferd med å bli ødelagt av veisaltingen. Drikkevannet har klorverdier som ligger godt over grensa for det tilrådelige. Saltvannet siger inn i tjernene, ødelegger sirkulasjonen og fører til oksygenmangel.

I Stange i Hedmark har trær som står opptil 100 meter fra veien fått rotskader som skyldes saltingen. Veisaltet er den forurensningskilden som gir norsk vegetasjon mest akutte skader, påpeker førsteamanuensis Per Anker Pedersen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.

20 tonn gift. I Norge blir det pøst ut 150-200.000 tonn med veisalt årlig. Saltet blir tilsatt det giftige antiklumpemiddelet ferrocyanid, og til sammen havner 15-20 tonn av dette ut i naturen årlig.

For hver kvadratmeter som blir saltet, blir det i løpet av vinteren brukt 1-2 kilo salt. Går du langs en ti meter bred vei, har det altså blitt tømt ut 10-20 kilo salt – og et par gram jerncyanid – for hvert steg du går.

Bladet KONDIS undrer seg over følgende: Vanligvis blir kriminelle personer straffet, for eksempel for å kaste søppel på gata. Men de som tømmer salt på snøen, får ingen straff. Tvert imot blir de lønnet av myndighetene.

Hvor lenge skal vi godta dette? 


Gå til innlegget

Historien gjentar seg

Publisert over 11 år siden

Serieåpningen ble en nyoppføring av stykket «Forskjellen på lagene som tok gull og sølv i fjor».

Molde tok ledelsen, men Rosenborg kom tilbake og vant. Sett det før?

Statistikken fra 2009 viser at dersom alle kamper hadde vart i 75 minutter, så ville Molde faktisk vunnet serien med 9 poeng!

Men ettersom alle kamper varer minst 90 minutter, ble det altså Rosenborg som vant – hele 13 poeng foran Molde.

Trønderne var med andre ord suverent bedre enn Molde i kampenes sluttfase. Det var stayeregenskapene som skaffet Rosenborg seriegullet i fjor.

Og det var stayeregenskapene som ga tre trønderske poeng i snøføyka på Aker stadion i Molde søndag.

Å vende 1-0 til 1-2 handler om attityd, som trener Erik Hamrén så hyppig snakker om. Det handler om holdning, om moral, om utholdenhet og om selvtillit. Og i enkeltkamper: Om flaks. 

Men flaks forklarerer ikke statistikken.

Ellers kan man saktens lure på hvorfor TV2, som satser innpå en milliard kroner på sitt fotballprodukt, lot lagene spille med en gul fotball på hvit snø. Det ble omtrent som å se ishockey med gul puck. Fantes det ingen røde baller i Molde, til tross for at metereologene i flere dager hadde spådd snø?


Gå til innlegget

Skadefryd følger med på kjøpet

Publisert over 11 år siden

At fjorårsvinner Rosenborg regnes som favoritt før seriestart i Tippeligaen, viser til en viss grad at suksess kan kjøpes for penger. For RBK har, i år som i fjor, det største budsjettet i norsk fotball. Trønderne bruker sju ganger mer penger enn debutantene Hønefoss.

Samtidig er Rosenborg også et eksempel på det motsatte. For det var den sportslige suksessen under Nils Arne Eggen som la grunnlaget for de store inntektene. Eggen vil nok mene at resultatene kom før pengene.

Uansett: Nå er pengene der. Og derfor er det ekstra gjevt for de andre klubbene å slå RBK.

På samme måten må man nesten være fra Madrid for å beklage at Real Madrid ble utslått av Mesterligaen denne uka. De fleste fotballelskere fryder seg over det, hvilket skyldes at Real brukte over to milliarder kroner(!) på å kjøpe spillere før årets sesong.

De satt med et stjernegalleri fra før, men maktet ikke å få dem til å fungere som et lag – slik Barcelona klarte i fjor. I stedet for å jobbe med samhandlingen, valgte Real å kjøpe inn de dyreste spillerne de fant: Kaka og Ronaldo.

Klubben SKULLE vinne årets spanske liga, samt komme til finalen i mesterligaen. Den finalen spilles på Santiago Bernabeu 22. mai. Altså på Reals hjemmebane.

Men det blir uten Real.

Klubben ble slått ut av Lyon onsdag. Dette var sjette år på rad at Real Madrid mislyktes i å ta seg til kvartfinalene.

Pengesløseriet har altså ikke gitt sportslig suksess. Men det har gjort at mange fryder seg når Real taper. Ikke minst alle som holder med Manchester United. Verdens største supporterklubb måtte i fjor se at Real kjøpte deres største stjerne Christiano Ronaldo.

Portugiseren var den som scoret målene til United forrige sesong. Hvem skulle score nå? Vel, det problemet eksisterer ikke lenger. For Wayne Rooney putter ballen i buret i hver eneste kamp. Det skjedde to ganger i Mesterligakampen mot Milan denne uka. United cruiset altså til kvartfinale i overbevisende stil, samtidig som Real ble utslått.

«Deilig, deilig at denne kjøpeklubben ikke går videre. Ronaldo forlot oss til fordel for Real for å vinne troféer, så det spørs hvor lenge han holder ut nå», skriver signaturen «Ah» på Dabladets nettforum.

«Jeg fryder meg over at møkkaklubben er ute av CL. Så bedritent og harry som de oppfører seg på overgangsmarkedet, er det til pass for dem», føyer «Travel» til.

Sagt med andre ord: De fotballklubbene som skruppelløst viser at de vil kjøpe seg suksess, bør vite at skadefryd fra alle utenfor deres egen menighet gjerne følger med på kjøpet.

Så kan man spørre: Har Rosenborg blitt Norges svar på Real Madrid? Eller har RBK  forvaltet sine inntekter på en sunn måte? Hvilken klubb vinner årets serie – og hvorfor?


Gå til innlegget

En stygg historie

Publisert over 11 år siden

Episoden der Bjørn Einar Romøren stjal Anette Sagens ære i Holmenkollen, er like lite ærerik som den lange historien om menns behandling av kvinner i idretten.

Hadde det vært opp til menn, ville kvinnene ikke fått delta i nesten noen idretter. Gutta har vært imot det – slik de var mot å la Anette Sagen og de andre kvinnelige skihopperne delta i OL i Vancouver.

Selv en sivil rettsak i Canada klarte ikke å endre på holdningen til Gerhard Heiberg og de andre gubbene i IOK. Tiden var ikke moden for kvinnehopp, mente Heiberg. Tydeligere kunne han ikke sagt at han selv er overmoden – for å skiftes ut.

Æren. Anette Sagen ble altså frastjålet både OL-deltakelse og sannsynlig medalje i Vancouver. Ikke rart hun ble stemt fram av det norske folk som den som skulle få æren av å innvie den nye Holmenkollbakken, som vi som skattebetalere har bidratt med over en milliard kroner til.

Men denne æren ville ikke de ikke la henne få, Kollenhopps leder Roar Gaustad, rennleder Torgeir Nordby og verdensrekordholder Bjørn Einar Romøren. Derfor lot de sistnevnte få hoppe først, til tross for at han havnet langt bak Sagen i avstemmingen.

Fleip. «Det er vel et tegn på at likestillingen har kommet langt, når guttene prøvehopper for jentene», sa statsminister Jens Stoltenberg i et forsøk på å fleipe bort fadesen. Men fleipen fungerer dårlig, fordi alle vet at et jomfruhopp gjøres bare én gang.

Alle vet også at dette er et nytt kapittel i en lang og vond historie:

• Jentene fikk ikke lov til å løpe verken Holmenkollstafetten eller maraton tidlig på 70-tallet. De måtte snike seg inn i løpene, og vakter prøvde å stoppe dem.

• Jentene fikk ikke være med i VM i skiskyting før i 1984.

• Jentene fikk ikke delta i hinderløp, stav og slegge på friidrettsbanen før på 90-tallet.

• Fotballjentene fikk ikke være med i OL før i 2000.

«Ikke pent». Jentene har såvidt kommet i gang med boksing og ishockey. Og det er en trang fødsel. Sterke krefter vil nå fjerne jentenes ishockey fra OL-programmet, angivelig fordi Canada var for suverene i Vancouver. Bruker man denne logikken, burde skøyteløp for menn vært fjernet etter OL i 1980, fordi Eric Heiden var altfor suveren.

Og når det gjelder boksing, fikk Cecilia Brækhus og hennes kolleger følgende midt i fleisen av Ole Klemetsen i fjor:

«Kvinneboksing er ikke særlig pent. Damer skal være feminine og ta seg bra ut. Ikke stå i en boksering og påføres blåveiser».

Denne holdningen, der estetikk gjøres til høyeste norm, har kvinnene blitt møtt med både i friidrett og langrenn. De har fått høre at det å slite, gjør dem stygge.

Men når man ser tilbake på historien, er det er det lite som overgår de mannlige uttalelsene hva ufinhet angår.

Gå til innlegget

Supermann ut av skyggen

Publisert over 11 år siden

En rekke olympiske vinterøvelser bør forandres. Først i rekka står kombinert. Grenen bør utvides til sjukamp. Slik kårer man skisportens supermann.

Magnus Moan og de andre kombinertløperne har lenge blitt behandlet som skisportens stebarn. Det er for lengst slutt på tiden hvor norske kombinerthelter som Thorleif Haug og Simon Slåttvik ble regnet som de ypperste vi hadde i vinteridrett.
Mens Haug vant OL-gull i langrenn ved siden av kombinertgullet, faller dagens kombinertløpere gjennom både i løypa og i bakken. Det er for tydelig at de ikke er best. Og det kan de vanskelig bli, når fristil krever stake- og lårmuskler, mens hopping krever et skrapet skjelett.

Mesternes mester. Derfor bør kombinert – som også er et dårlig navn – utvides til en sjukamp. En mesternes mester bør kåres etter at alle skiportens grener er gjennomført. Man kan konkurrere i en ny øvelse annenhver dag. Slik holdes interessen oppe gjennom hele OL.
Disse grenene bør sjukampen bestå av:
• Hopp
• Utfor
• Skiskyting
• Snowboard
• Langrenn
• Slalåm
• Skicross

Men kombinert er ikke den eneste olympiske vinterøvelsen som kunne hatt godt av en revisjon. Her er noen andre forslag:
• Skøyter: Det bør innføres fellesstart på en av langdistansene. Kanskje må det gjennomføres med kvalifiseringsheat. Dette vil gi action og taktisk gåing, slik vi ser på kortbane – og fokuset på sluttiden blir borte. NRKs skøytekommentator Ove Eriksen mener at de som følger med på skøyter i dag, stort sett er folk over 50.
• Hopp: Juryen bør fritas for ansvaret med å bestemme farten. Det kan hopperen selv gjøre. De som vil gamble, får gjøre det. De som er for feige, mister vinnersjansen. De som har best dømmekraft med hensyn til vind, oppdrift og egne ferdigheter, vinner. Publikum vil elske det. Og – så det er sagt: Skadeforskningen viser at fall i utfor er farligere enn fall i hoppbakken.

Hva mener du? Hvilke øvelser bør forandres? Og hvilke bør kuttes ut?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere