Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Kjedsomhetens kvelertak

Publisert nesten 11 år siden

Hvor fort tar kjedsomheten kvelertak på en gjennomsnittsnordmann i 2010? På mindre enn to timer, kan det se ut som. Det må være ny norsk rekord.

For på Bislett Games i kveld forlot store deler av publikum tribunene før de siste løpsøvelsene var startet. De gikk hjem, til  tross for at de hadde betalt for hele stevnet, til tross for at prestasjonene var i verdensklasse, til tross for at løping er blitt mosjonsmote igjen og til tross for at sola varmet.

Mens folk strømmet ut av portene, slo det meg at dette skjer på en arena der nordmenn for en og to generasjoner siden sto hardnakket i kuldegrader i to døgn hver gang det var mesterskap på skøyter. De sto seg gjennom buljongpar etter buljongpar på 5000 meter, hvert av dem brukte dobbelt så lang tid som gårsdagens løpere på drømmemila. Som altså en stor del av tilskuerne var for rastløse til å sitte i sola og vente på.

Jeg fikk uvilkårlig et flashback til en opplevelse jeg hadde i Sør-Afrika nylig. På safari havnet jeg i en jeep med jenter i 20-årene. At de hylte og skrek som om de hadde sett Beckham eller Timberlake hver gang de så et dyr, det får så være, selv om dyrene ble skremt. Verre var det at jentene etter mindre enn to timer, begynte å stønne oppgitt når det var «feil» dyr som dukket opp.

«Oh no, it's just a zebra! We have seen them before», klaget en av dem fra baksetet.

En annen istemte:

«The hippo is the only thing that counts now».

Hippoen var nok ikke på Bislett heller. Usain Bolt deltok ikke, og da var det nok en del som slet med å la seg begeistre av Asafa Powells 9,72 på 100 meter. Løpet var fantastisk (det raskeste noe menneske har løpt i verden i år) – og det føyde seg som sådan inn i en rekke fenomenale prestasjoner under stevnet. Som Ezinne Okparaebos norgesrekord på 100 meter, som Andreas Thorkildsen seier i spyd, som Ingvild Måkestads nesten-rekord på 800 meter (hun ble knuffet vekk fra den i siste sving). Og da har jeg ikke nevnt nesten noen av alle de internasjonale stjernenes resultater.

For jeg må passe meg, antar jeg, så jeg ikke skriver for langt.

Flere har kanskje falt av allerede.

De kan i så fall forsvare valget med at artikkelen ikke holdt bra nok kvalitet.

Akkurat dét er det vanskelig å si på et stevne der stoppeklokka som objektivt mål forteller noe annet.

Så er den kanskje ikke sann, påstanden om kvalitet aldri går av moten?

Når kjedsomheten regjerer, kan det se ut som om også kvaliteten må abdisere.

Hvor mange sebraer skal vi egentlig orke å se på en safari?


Gå til innlegget

Sykkelsportens Judas

Publisert nesten 11 år siden

Når jeg skriver at Floyd Landis er sykkelsportens Judas, så er det ikke først og fremst fordi han nå tyster på Lance Armstrong og flere gamle lagkamerater. Det er primært fordi Landis etter å ha nektet for doping i fire lange år, nå endelig innrømmer at han har løyet hele tiden.

Judas var det råtne eplet blant Jesu disipler. Han lot seg bruke til å arrestere sin mester. Han er også kjent fordi han fornektet sitt kjennskap til Jesus, ikke én, men tre ganger.

Floyd Landis stikker seg mindre ut blant sine kamerater enn det Judas gjorde. Sykkelsporten er nemlig full av råtne epler.

Da Landis "vant" Tour de France i 2006 – men ble tatt for bruk av testosteron – hadde allerede flere av lagkameratene og støttepersonellet i US Postal og Phonak innrømmet doping. De hadde også fortalt at Lance Armstrong var en del av det systematiske jukset.

Selvfølgelig støttet Armstrong Landis da sistnevnte nektet for å ha dopet seg. Landis gikk både til rettsak mot dopingkontrollørene og forsøkte å hacke seg inn i datasystemet til laboratoriet. Men nå orker han ikke å nekte lenger.

Vet bedre. Følgelig har ikke Landis all verdens troverdighet når han nå prøver å dra med seg sykkelsportens største navn i fallet. Det kunne vært til å overse, om ikke Landis var den siste i en lang rekke kilder som sier det samme. Avisen L'Equipe har omtalt positive dopingprøver avlagt av Lance Armstrong, prøver som er blitt holdt unna offentligheten av Det internasjonale sykkelforbundet. Armstrong donerte i samme periode store pengesummer til UCI , noe som er omtalt i boken "From Lance to Landis: Inside the American Doping Controversy".

Mens tidligere dopingdømte syklister denne uka har dominert i Giro d'Italia, sier den norske sykkelkommentatoren Dag Otto Lauritsen som vanlig at han ikke tror at Lance Armstrong har dopet seg. Lauritsen vet bedre. Man vinner ikke sju strake seire i det tøffeste rittet i verdens mest dopingbefengte idrett – mot rivialer som alle jukset – ved å påføre seg selv handicap av moralske hensyn.

Ekstremt naiv. Armstrong brukte steroider, veksthormoner og bloddoping, forteller Landis. Det foregikk med velsigelsen til Johan Brunyeel, sportsdirektør i US Postal. Nordmannen Steffen Kjærgaard syklet for dette laget samtidig med Landis og Armstrong. Kjærgaard sier dette etter at Landis nå har lagt kortene på bordet:

«Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskyldningene. Jeg har ikke sett noenting. Nei, da har jeg i det minste vært ekstremt naiv», sier Kjærgaard til Dagbladet.

Fornektelsen er av den klassiske sorten. Og kanskje er det også noe beundringsverdig ved det å ikke bryte en pakt man har hatt med sine brødre i krigen.

Men likevel, Steffen Kjærgaard: Hvor naive tror du vi andre er?

Gå til innlegget

Det viktigste er

Publisert rundt 11 år siden

Det viktigste er å delta, heter det i det olympiske charter. Men når OL-pampen Juan Antonio Samaranch nå er død, er det kanskje grunn til å si: Det viktigste er hva du deltar i.

Få personer var mer opptatt av sitt ettermæle enn Juan Antonio Samaranch. Med penger fra Lillehammer, Seoul og Barcelona brukte den gamle Franco-fascisten andre halvdel av sitt liv til en ekstrem oppussing som han selv håpet skulle ende med Nobels Fredspris.

Slik gikk det ikke. Samaranch døde denne uken. Ekspresidenten i Den internasjonale olympiske komité (IOK) blir i Aftenposten i dag skrytt opp i skyene av Gerhard Heiberg, Arne Myhrvold og Petter Rønningen, tre menn som selv har gjort karriere i den olympiske bevegelsen. 

Heiberg har rett i at Samaranch må få mye av æren for at IOK ble en pengemaskin – dersom dette var en ønsket utvikling. At IOK brukte sitt varemerke – de fem ringene – til å håve inn milliarder fra konserner som Coca Cola, MacDonalds og Adidas, er greit nok for meg. Men måten de melket regjeringer og skattebetalere på – i søkerbyer som ble spilt ut mot hverandre – er for meg et eksempel på at pyramidespill og mafiametoder er noe selv finansministre kan bli lurt av.

Juan Antonio Samaranch startet sin karriere som minister for general Franco i Spania. Som ungfascist var han med på å slå ned et folkeopprør i hjembyen Barcelona. Da det tidlig på 70-tallet ble klart at Franco-regimet gikk mot slutten, klarte Samaranch å bygge seg en karriere i IOK, der han satt som president fra 1980 til 2001. I denne voksne perioden ledet han IOK på diktatorisk vis, og utpekte kongelige, militære og politiske medlemmer etter eget forgodtbefinnende. «Den olympiske familie» og «den olympiske enhet» var hans retoriske grep for å skape konsensus hver gang det ble murret mot lederstilen.

IOK har hovedkvarter i Sveits, og Samaranch klarte å få vertsnasjonen til å gi IOK juridisk immunitet – noe som bidro sterkt til hemmelighold i en organisasjon preget av bestikkelser, korrupsjon og hestehandel.

Likevel drømte Samaranch om å få fredsprisen. Midt under OL på Lillehammer dro han til et krigsherjet Sarajevo og erklærte «olympisk våpenhvile». Nå hviler Samaranch selv. Kanskje til og med i fred, hvis han hadde fred med seg selv da han døde.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere