Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Millionærer på gress

Publisert nesten 11 år siden

Hvor langt kan man tøye en strikk før den ryker? Hvor mye luft kan man blåse inn i en boble før den sprekker? Ingen vet det, før det er for sent.

Men har man vært med på leken før, bør man kanskje ane uråd lenge før det sier stopp. Det blir litt som i denne gåten:

«Hvor langt kan man gå inn i en skog?».

«Halvveis»

«???».

«Etter det går man ut av skogen».

Gjeld. Økonominettstedet E24 har regnet ut at spillerne på verdens ti beste fotballandslag samlet er verdsatt til 28 milliarder kroner.

Dyrest er spillerne hos Spania, med en samlet prislapp på 5,1 milliarder kroner. Videre følger England (3,7 mrd) og Frankrike (2,9 mrd). Italia, Tyskland, Portugal og Nederland er også inne på topp-ti-listen.

Dette er altså de gjeldsherjede EU-landene, der statsgjelden truer med å knekke ryggen på landenes skattebetalere. Er det noen av borgerne som er godt vant med den slags damoklessverd hengende over hodet sitt, så er det fotballsupporterne. For det finnes knapt en storklubb i verken Spania, England, Frankrike eller Italia som ikke er nedsyltet i gjeld.

Årslønn? Disse vaklende fotballklubbene bruker i snitt om lag tre fjerdedeler av sine budsjetter på å betale lønn. Og lønnsnivået er blitt så høyt som det er blitt, fordi klubbene overbyr hverandre, i stedet for å samarbeide om et regelverk.

Det er slike mekanismer som gjør at den habile norske fotballspilleren Morten Gamst Pedersen via mediene lot arbeidsgiveren forstå at han hadde tilbud fra andre klubber før han til slutt fornyet sin kontrakt med den engelske midt-på-tabellen-klubben Blackburn. Den nye kontrakten gir Gamsten 550.000 kroner i lønn.

Det ville vært bra om dette var årslønn, men det er det ikke.

Det ville vært fantastisk om det var månedslønn, men det er det heller ikke.

Gamst Pedersen skal i fire år framover motta over en halv million kroner i uka for å spille fotball. Innen 2014 vil han altså ha mottatt 100 millioner kroner fra Blackburn.

Dopet økonomi. Jeg kritiserer på ingen måte Gamsten for å ta imot det han får. Men jeg rister oppgitt på hodet av alle dem som hevder at lønnsnivået i fotball bare reflekterer markedets interesse for dette spillet.

Vel, dersom markedet har rett med hensyn til prisingen av fotballspillere per 2010, så hadde markedet også rett i prisingen av IT-selskaper rett før boblen sprakk i 2001. Videre må man vel nesten mene at islandske banker virkelig hadde råd til å kjøpe opp norske og engelske finansinstitusjoner i stor skala for fem år siden – selv om de lånte alle pengene til oppkjøpene.

Det skal ikke mye klarsynthet til for å si det, men det blir likevel sjelden påpekt:

Økonomien innen verdensfotballen anno 2010 er langt mer dopet enn noen idrettsutøvere i verden noengang har vært.

Grønnere gress. Samlet har klubbene i Brasil og England en gjeld på 41 milliarder kroner, ifølge revisjonsberetninger fra de to ligaene.

Nå er det ikke klubber, men landslag, som deltar i VM. Sånn sett er VM en slags pustepause fra gjeldskrisen for fotballen. Derfor er det nok fortsatt mulig for mange å glemme alle truende skyer og nyte artisteriet på det grønne gresset.

Men det er liten grunn til å tro at gresset blir særlig grønnere for spillerne enn det er nå.

Saken er vel heller at det er kunstig grønt allerede.


Gå til innlegget

Marxisme som ikke er markspist?

Publisert nesten 11 år siden

Egil Drillo Olsen var nok en av dem som gledet seg over at Nord-Korea holdt så godt unna for Brasil i VM tirsdag. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at Drillo er gammel marxist – i likhet med regimet i Pyongyang. Det er snarere likheten mellom    Drillos fotballprinsipper og nordkoreanernes måte å spille på som slår meg.

I møtet med verdens beste fotballnasjon valgte de helt umeritterte koreanerne våpen fra Drillos favorittskap:

De la seg lavt i banen og tettet alle rom. De løp enormt mye uten ball. De jobbet knallhardt kollektivt. Og de satte stor fart framover når de vant ballen. De kontret ikke bare med fart, men også med selvtillit og dødsforakt.

Den mest iøynefallende forskjellen mellom denne fotballen og den Drillos menn har spilt på sitt beste, er at teknikken til nordkoreanerne er langt bedre. Deres ballbehandling står ikke mye tilbake for Brasils. Og de er virket faktisk hakket kvikkere i beina enn gutta fra Copacabana.

Før dette blir en artikkel om den marxistiske fotballens fortreffelighet, må jeg raskt presisere at Nord-Korea og Sør–Korea spiller veldig lik fotball. Ja, også det japanske laget i VM passer bra til beskrivelsen ovenfor.

Det ble påpekt også under VM i Sør-Korea og Japan for åtte år siden: de asiatiske spillerne virker å ha et overtak på europeiske og sør-amerikanske spillere når det gjelder løpskapasitet.

Men – som Drillo ville sagt, og han er sågar en av fotballekspertene som verdsetter det å løpe uten ball – så er ikke VM i fotball et VM i løping.

Derfor tapte Nord-Korea for Brasil. For brassene har fortsatt en magi i sin ballbehandling og samhandling som det ikke er lett for andre å kopiere.

Drillo selv uttalte under VM i Frankrike i 1998 at Brasil ville vært et bedre lag med ham som trener.

Arrogansen var ikke lett å svelge for utenlandske journalister, som stort sett skrev sarkastisk om det de anså for å være en selvmotsigende ordkonstruksjon: Norsk fotball.

Men Drillos menn slo altså Brasil i Marseilles. Og Drillo hadde beseiret verdens topprankede nasjon på Ullevaal også.

Nå lurer jeg på: Hva kunne Nord-Korea oppnådd med Drillo som trener?

Gå til innlegget

Hvorfor henger Afrika etter?

Publisert nesten 11 år siden

Det var en seier for hele det afrikanske kontinentet da Ghana søndag slo Serbia 1-0. Historiens første VM på afrikansk jord hadde nemlig begynt trått for de afrikanske nasjonene, som bare hadde tatt ett av ni mulige poeng på de tre første kampene.

Dette er fasiten så langt:

• Sør-Afrika - Mexico 1-1

• Nigeria - Argentina 0-1

• Algerie - Slovenia 0-1

• Ghana - Serbia 1-0

Verden har ventet i minst 20 år på det store afrikanske gjennombruddet. Mange trodde de så konturene av gjennombruddet da Kamerun spilte seg til kvartfinalen under VM i 1990. Men bortsett fra Senegals tangering av denne prestasjonen under VM i 2002, har Afrika vært påfallende svake.

Påfallende fordi alle som følger med innen idrett vet at afrikanerne har den beste fysikken. Vi ser det i friidretten, der alle prestasjoner måles med objektive mål: Øst-afrikanerne har verdens beste utholdenhet, og vestafrikanerne (eller etterkommerne etter slavene derfra) vinner alle sprintøvelsene.

Så hvorfor henger ikke Afrika helt med på fotballbanen? Er det fordi de er for dårlig organisert? Fordi økonomien gir dem et handikap i satsingen? Eller fordi de mentalt ikke tror helt på at de kan vinne – slik for eksemel tyskere og italienere gjør, selv om de blir rundspilt.

Man skal være forsiktig med å dyrke nasjonale og kontinentale stereotypier, som den velkjente om at Tyskland spiller maskinmessig, at Italia spiller kynisk, at Brasil spiller lekent og at de afrikanske landene spiller uten kollektiv forståelse. Slike karikaturer er i beste fall delvis riktige, men sannsynligvis tilslører de mer enn de forklarer.

Her nærmer vi oss problemstillingene som Harald Eia tok opp i TV-programmet «Hjernevask». Er det genene eller miljøet som avgjør hvilke spillere og hvilke nasjoner som vinner fotballkamper?

Svaret er selvsagt: Begge deler.

Afrika har nå 450 profesjonelle fotballspillere i Europa, og disse spiller i de beste klubbene på vårt kontinent. De kjenner alle sider ved spillet, og det er ingen grunn til å tro at de faller gjennom på det taktiske eller på innsatsviljen.

Det hemmer imidlertid de afrikanske landslagene at de ikke får trent sammen så mye som europeiske nasjoner. Med de beste spillerne bundet opp i europeiske ligaer og med dårlig økonomi til å hente dem hjem, er det ikke lett for landslagssjefene å spille sammen et lag.

Dette gjelder nok tildels også for landslagsjefen i Brasil, men der er kvaliteten på den hjemlige ligaen så høy at gapet mellom utenlandsproffene og de andre er mindre.

Til slutt bør det vel nevnes at verken Nord-Amerika, Asia eller Oseania har klart å framskaffe noen VM-finalist i fotball.

Og før vi gjør samtalen om Afrikas manglende evner altfor lang, kan det være greit å minne oss selv om at Norge ikke engang kvalifiserte oss til å delta i VM. 

De siste gangene vi var med, var det til gjengjeld samtaletema i internasjonale medier hvorfor norske spillere mangler teknikk...

Gå til innlegget

Vi er verden

Publisert nesten 11 år siden

For å få Sør-Afrikas spillere til å opptre som et lag i VM, har vertsnasjonens trener Carlos Parreira spilt sangen «We Are The World» i garderoben. Og han har poengtert at produsentene Quincy Jones klarte å få stjerneartister som Michael Jackson, Tina Turner, Bruce Springsteen og Elton John til å opptre som et lag.

Det kan se ut som om Perreira har lyktes med sin pedagogikk. Sør-Afrika spilte 1-1 mot Mexico i dagens åpningskamp foran et entustiastisk hjemmepublikum på 90.000 mennesker på stadion – og minst det hundredobbelte foran tv-skjermene. Med litt hell kunne Sør-Afrika vunnet. Men det var viktig for entusiasmen i landet at det ikke ble tap.

For forventningene har vært store. Sannsynligvis for store. «Vi trenger et Invictus-øyeblikk» for å gå videre fra gruppespillet, sier trener Parreira, og sikter til rugbylaget som ga den unge nasjonen og Nelson Mandela gull på hjemmebane i 1995.

«Vårt problem er at spillerne er individualister. Alle ønsker å skinne, de ønsker å bli sett av nasjonen og av mulige arbeidsgivere. De har mye talent og de er stolte, men det er en utfordring å få dem til å jobbe som et lag», sier brasilianeren.

Som altså spiller We Are The World for å få det til. Og som forteller spillerne at Quincy Jones hadde hengt opp en tavle på døra til studio, der det sto: «Leave your ego outside». (Legg igjen egoet utenfor).

Parreira har også tatt med seg laget og sett filmen Invictus. Og han har forklart dem at han ikke venter at de skal kopiere rugbylaget og vinne VM. Mens rugbylaget var ranket åtte i verden før VM for 15 år siden, er fotballaget til Sør-Afrika ranket 84. Oddsene er definitivt i mot dem.

«Det viktigste jeg har å si til spillerne mine er dette: Nyt øyeblikkene. Nyt VM», sier Parreira.

Han virker som en leder som har evnen til å gjøre enkle symbolske grep med potensiale til å forandre holdninger og tenkemåter.

Sør-Afrika er godt i gang. Mot Mexico spilte de også for den 91 år gamle landsfaderen Nelson Mandela, som uteble fra kampen i sorg over at oldebarnet Zenani Mandela (13) ble drept av en fyllekjører dagen før.

Kanskje kan fotball-VM i 2010 bli en story som kommer på film om 15 år, slik rugby-VM er blitt i ettertid? Det er muligens ikke så viktig. Det viktige er i hvilken grad VM kan brukes til å bygge broer og skape enhet i et samfunn der kløftene er store.

Og da er det definitivt en god begynnelse å synge «Vi er verden».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere