Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Nederlaget

Publisert nesten 11 år siden

Jeg kommer til å huske dagens VM-finale mer som et nederlag for Nederland enn som en seier for Spania. Jeg skal forklare hvorfor.

Man skulle tro at menn som får spille på verdens største fotballscene – med over en milliard tilskuere – hadde to ønsker:

1. Å vinne.

2. Å spille flott fotball.

Spania ønsket begge disse tingene. Nederland så ut til å ønske bare det første. Laget har gjennom hele turneringen utmerket seg ved usympatisk skuespill for å lure dommeren til å straffe motstanderne. Verst av alle: Sutrekoppen Arjan Robben, som ellers er en utmerket fotballspiller.

Det var trist å se hvordan denne stolte fotballnasjonen – som tidligere har gledet verden med fair og teknisk fotball – også i selve finalen kynisk kjørte på med nederdrektige midler. Først var, ikke uventet, Van Bommel ute med en stempling midt på leggen. De Jong fulgte opp med et spark i brystkassa. Heldigvis ble ingen spanjoler så skadet at de måtte gå ut av kampen.

At Spania skulle score etter nesten to timers spill, var ikke overraskende. Spanjolene har malt i stykker motstanderne på lignende måte under hele VM. Alle de fire kampene etter gruppespillet endte 1-0 for Spania. Den spanske armadaen trengte bare å lage åtte mål for å vinne VM.

Nederland skal ha kredit for å ha scoret over dobbelt så mange mål i mesterskapet. Men landet topper også statistikken over stygt spill.

Den spanske målscoreren Andres Iniesta pådro seg for øvrig et gult kort for å ta av seg trøya da han feiret sin matchvinnerscoring – og under trøya hadde han en hyllest av sin døde venn.

Ikke alle gule kort skyldes handlinger som setter sporten i vanry, for å si det forsiktig.

For øvrig noteres

.... at New Zealand var eneste lag i årets VM som ikke tapte.

.... at  frykten for terroraksjoner og kriminalitet under VM nok var noe overdrevet. Derimot ble Vårt Lands kvartal i Oslo sentrum sperret av på grunn av en mulig bombe før helgen.

.... at mine kolleger i pressen nok en gang unnlot å bruke muligheten til å sette søkelys på Fifas forretningsmetoder, men noe annet er kanskje ikke å vente når journalister som vil akkreditere seg må skrive under på at de «ikke vil skade anseelsen til Fifas VM i fotball».

Gå til innlegget

Overtro og blondiner

Publisert nesten 11 år siden

Skal man dra på fisketur eller besøke Israel? Blondiner må muligens bort fra synsfeltet? Slike spørsmål kan være avgjørende for om man vinner fotball-VM. Iallfall ifølge dem som allerede har gjort det.

Bladet FourFourTwo har snakket med en rekke tidligere verdensmestre i fotball for å finne ut hva som er hemmeligheten til å vinne det gjeve troféet, som Spania og Nederland kjemper om søndag. Her er noen smakebiter:

Besøk Israel: Argentina dro til Israels hellige stedet før VM i 1986, og dette slo så bra ut at de gjentok det både fire år og åtte år senere. – Det var en ekstremt følelsesmessig opplevese før en så viktig turnering, og det hjalp oss å gjenfinne kontakten med oss selv, forteller Jorge Burruchaga. Det gikk bra med Argentina i 86 og 90, men i 94 ble de utslått i gruppespillet. Siden har de ikke vært i Israel.

Dra på fisketur: Mario Kempes, Argentinas storscorer fra 1978, forteller: – Jeg liker ikke å fiske, men da reservekeeper Baley spurte om jeg ville bli med, sa jeg «hvorfor ikke?» Noen ganger er presset for stort, man må slappe av. Trener Menotti ga oss klarsignal og vi dro midt på natten. Det var iskaldt. Men vi returnerte ved morgengry med fire fisker og ga dem til kokken. Resten av gutta så oss spise egenfisket mat til lunsj, og de var skikkelig misunnelige.

Slapp av: Klaus Augenthaler mener tyskernes tilbakelente holdning (ja, du leste riktig) var nøkkelen til VM-triumfen i 1990: – Vi oppførte oss som et publag som spilte vennskapskamp. Trener Beckenbauer fortalte oss før finalen at siden vi var kommet så langt, så spilte det ingen rolle om vi tapte nå. 

Fjern fristelser: Svenske blondiner kan komme i veien for suksess, mener Paolo Amaral, som spilte for Brasil i VM i Sverige i 1958: – Da vi kom til hotellet i Sverige, var det to vakre kvinner i resepsjonen. Våre ledere spurte hotellet om de kunne få disse kvinnene til å slutte å betjene oss.

Vær sultne: Argentinas trener i 1978, Cesar Menotti, mener at en fæl reise hvor hans spillere fikk femten timer uten mat ga en ekstremt god uttelling: – Vi har aldri spilt bedre, våre spillere løp og løp. Det framsto ekstremt sultne på suksess og alle kunne merke det.

Ha et lubbent ego: Det skader ikke å tro at man er noe utenom det vanlige, dersom man skal utføre noe utenom det vanlige. Alcides Ghigga, Uruguays matchvinner i finalen mot  Brasil i 1950, forteller: – Bare tre mennesker har, med kun en eneste bevegelse, skapt fullstendig stillhet på Maracana stadion: Frank Sinatra, Pave Johannes Paul II og meg.

Gå til innlegget

Fotballfamiliens gjøk

Publisert nesten 11 år siden

Da vet vi hvilke lag som er i finalen i årets fotball-VM. Vi vet også hvem mesterskapets store vinner er. Det er Fifa.

Fifa ligner på gjøken: Legger egg i andres reir og lar småfuglene gjøre jobben med ruging og mating slik at gjøkungen blir stor og fet.

Fifa håver inn 6,5 milliarder kroner på årets VM, et mesterskap som påfører arrangørlandet et tosifret antall milliarder i minus. Da FIFA «ga» VM til Sør-Afrika, sørget den pengestinne organisasjonen i Sveits for å få skattefritak i arrangørlandet. Akkurat slik de har fått det i Brasil i 2014.

----

Her er en kommentar jeg skrev om Fifa i papirutgaven av Vårt Land tidligere under VM:

Verdensmestre i

å berike seg selv

Allerede før VM i fotball startet, var det lett å peke ut hvem som ville stå igjen som vinner. For det blir samme vinner som i forrige VM og VM før det: Fifa.

Fifa er forkortelsen for Det internasjonale fotballforbundet. De styrer fotballen slik IOK styrer de olympiske idrettene. Fifa sitter på rettighetene. Hvert fjerde år selges disse i en auksjon som skal få de som byr høyest til å føle seg som vinnere, selv om de iallfall i økonomisk forstand sitter igjen som tapere.

Slik Sør-Afrika nå gjør.

Riktignok har landet fått på plass mye fin infrastruktur, som veier, jernbaner og flyplasser. Og riktignok kan VM ha hatt en nasjonsbyggende effekt, slik OL på Lillehammer muligens hadde for Norge.

Men utgiftene har vært enorme – drøyt 60 milliarder kroner, ifølge professor Scarlett Cornelissen ved Stellenbosch University. De som skal betale for dette er sørafrikanske skattebetalere i mange år framover.

De betaler for at arenaen Soccer City ble bygget for å romme 95.000 mennesker, selv om det bare er to kamper i året at oppgjørene til hjemmelaget Kaizer Chiefs trekker mer enn 15.000 på kampene sine i Johannesburg.

Eller hva med milliardutbyggingen av banen i Nelspruit, der to barneskoler ble fjernet med bulldozere for å gi plass til en arena som er så stor at deler av den, ifølge New York Times, skal rives igjen nå etter VM? Alt dette for å arrangere fire VM-kamper i den lille byen.

Enorm fortjeneste. Fifa fyller sin egen kasse til randen under VM i fotball. Den Sveits-baserte organisasjonen vil ifølge Financial Times sitte igjen med 6,5 milliarder kroner i ren profitt når VM er over.

Brukte jeg ordet profitt? Unnskyld, Fifa. For det heter ikke profitt i denne organisasjonens termer. Fifa foretrekker å kalle det en «reserve for å kunne håndtere eventuelle finansielle problemer».

For Fifa ønsker ikke fokus på sin egen økonomi. Man trives best med å framstå som en idealistisk organisasjon som i sin generøsitet ga VM til Sør-Afrika.

Mange i vertsnasjonen følte nok også at det var dette som skjedde i 2004. Her er hva president Thabo Mbeki sa i talen til Fifa i Lausanne før det hele ble avgjort:

«Dette er en afrikansk reise av håp, til et sted hvor det ikke er kriger, flyktninger, tyranner, rasemotsetninger, religiøse motsetninger og sult, et sted hvor vi blir kvitt byrden av århundrer med fornektelse av vår menneskelige verdighet. Ingen ting kan i større grad inspirere det afrikanske folk til å gjennomføre et løft, enn å få fotball-VM».

Folket er lurt. Joda, det høres så absolutt ut som om Sør-Afrika ba Fifa om en tjeneste – og fikk den. Men ser man på hvilken vei pengene går, er det ingen tvil om hvem som tjener hvem. De fleste ser det bare ikke.

«Fifa sitter med bukten og begge endene. De opererer på et vis som gjør at mafiaen burde være misunnelige. Fifa har langt på vei styrt Sør-Afrika det siste året. De har diktert det aller meste», sa professor Scarlett Cornelissen da Vårt Land møtte henne på et seminar ved Bloemfontein University i mai.

Hun mener det sørafrikanske folk er lurt. Utgiftene til stadionbygging ble ti ganger(!) høyere enn hva myndighetene først budsjetterte. Riktignok er det mange sørafrikanere – både politiske ledere og entreprenører i næringslivet – som har skodd seg på VM. Men det er de som er rike fra før.

«Korrupsjonen florerer. Fifa har sterke multitnasjonale selskaper, tv-stasjoner og media med seg. De få journalistene som har avslørt hvordan Fifa opererer, som britiske Andrew Jennings (skrev boka «Rått spill – Fifas hemmelige verden»), er blitt svartelistet av Fifa og får ikke akkreditering til kamper eller pressekonferanser», påpeker professor Cornelissen.

Vinnergaranti. Hun mener Fifa er langt mer korrumpert enn Den internasjonale olympiske komité, og det forteller ganske mye. Jennings avslørte korrupsjonen, bestikkelsene og det manglende demokratiet i IOK på 90-tallet, og da boblen sprakk før OL i Salt Lake City måtte «Ringenes herrer» gjøre noen grep som førte til litt mer transparens og litt mer demokrati i organisasjonen. Men bare litt. 

IOK auksjonerer fortsatt bort OL til byer og nasjoner som de har latt seg oppvarte av i årevis – akkurat slik Fifa gjør med fotball-VM.

Opplegget er helt genialt, sett med IOKs og Fifas øyne. De spiller et spill hvor de er garantert å vinne.


Gå til innlegget

Mafia på hjul

Publisert nesten 11 år siden

Mens vi venter på dagens brosteins(mare)ritt i Tour de France, er reaksjonene fortsatt sterke etter gårsdagens etappe der noen ryttere i feltet avlyste konkurransen. Thor Hushovd ble nektet å spurte, og var ikke blid etterpå. Men, som han sa: Han hadde ikke noe valg, hvis han ville unngå å få mektige uvenner i feltet.

Mads Kaggestad, tidligere proffsyklist og sønn av TV2s eminente ekspertkommentator Johan Kaggestad, sier i dag til fadens tv-kanal:

«Dette kan minne om mafiatilstander, og det er fælt å si det, men det er det det er også. Veldig mye av det som skjer i feltet er avtalt spill, men man må ha et trenet øye for å se det. Det er en klikk av ryttere som bestemmer. De vil bare beskytte sine egne interesser».

Sier altså en som kjenner proffsyklingen fra innsiden. En grei kunnskap å ha i bakhodet når vi følger spillet i det trillende teateret Frankrike Rundt.

------

Følgende kommentar skrev jeg i Vårt Land på papir under Touren i 2007, og den er beklageligvis ikke blitt mindre aktuell i mellomtiden:

Bragder og bedrag

Kanskje har feltet i Tour de France aldri vært så rent som i år. Nettopp derfor gir det ekstra stor effekt å dope seg.

KOMMENTAR

Lars Gilberg

lag@vl.no

De fleste store fortellinger har det til felles at de handler om helter og skurker. Tour de France skiller seg ikke ut - annet en ved at at rittets helter også er de største skurkene.

Igjen er det de beste rytterne i rittet som blir tatt for doping. Hvorfor? Ganske enkelt fordi det er de som doper seg som blir best.

Nå som de fleste i rittet er rene, kan du ikke bare bli best – men overlegent best om du skruppeløst doper deg.

Onsdag var den danske sammenlagtlederen Michael Rasmussen tvunget til å holde pressekonferanse for å forklare hvorfor han tre ganger i oppkjøringen til årets Tour hadde gjemt seg for dopingpolitiet.

Samtidig med at Rasmussen stotret og stammet – og gråt en skvett – kom meldingen om at Alexandre Vinokurov var tatt for bloddoping.

«Vino tatt for doping», meldte nettavisene – og jeg kunne ikke annet enn tenke på det gamle ortaket «in vino veritas». Direkte oversatt betyr det «i vinen er sannhet», men meningsinnholdet er at vinen pleier å løsne på tungebåndet til den som drikker.

I dagens idrett ligger sannheten i blodet. Det er der vi får svaret på om det vi ser på tv er bragder eller bedrag.

Om noen synes at det er ille at sammenlagtlederen i årets Tour høster pipekonserter, samtidig som mannen med de to mest overlegne etappeseirene er tatt, så stopper det likevel ikke der.

Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung skriver at navnet til mannen som er nummer to i sammmendraget, Alberto Contador, finnes på listene til den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes.

Det var klientene til denne mannen, Jan Ullrich, Ivan Basso, Francesco Mancebo, Oscar Sevilla, Jorg Jaksche og Joseba Beloki, som ble nektet start i fjorårets Tour. Kort sagt: Alle favorittene. I vakumet som oppsto kom Floyd Landis med en fantometappe og vant Touren. Før det ble avslørt at han hadde brukt testosteron den dagen han fløy opp fjellene.

Det er blitt slik at det er umulig å vinne i sykling, uten å bli mistekt for juks. Anklagene hagler, og den sammenheng er det interessant å tenke på at ideen til hele Tour de France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike på slutten av 18-tallet.

Emile Zola skrev i 1898 det åpnne brevet J'accuse (Jeg anklager) til den franske presidenten for å protestere mot behandlingen av jøden Alfred Dreyfus. Han ble feilaktig dømt for spionasje, men ble benådet. Men først i 1995 erkjente det franske forsvaret hans uskyld.

Comte Dion eide Frankrikes største sykkelfabrikk for 110 år siden, og han støttet arrestasjonen av Dreufus. Redaktøren av bladet Vélo, Pierre Giffard, tok til motmæle. Dermed sluttet Dion å annonsere i Vélo, som hadde et opplag på 80 000. Velo måtte finnne seg andre inntektskilder, og Giffard fikk den vanvittige ideen om et sykkelritt rundt hele landet. I 1903 ble ideen realisert.

Det tok neppe lang tid før de første rytterne begynte å jukse. Men doping som begrep kom ikke på medienes dagsorden før den danske sykkelrytteren Knut Jenssen døde under lagtemporittet i OL i Roma i 1960 på grunn av amfetaminbruk.

Seks år senere nektet Jaques Anquetil – femdobbelt vinner av Tour de France – å avlegge dopingprøve. Året etter, i 1967, falt briten Tom Simpson død om på vei opp Mont Ventoux i Tour de France. Amfetamin ble funnet i lommene på sykkeltrøya hans.

Og siden har det bare fortsatt. Derfor har syklister betydelig høyere dødsrate enn befolkningsgjennomsnittet. Over 20 unge profesjonelle syklister døde plutselig og altfor tidlig i tidsrommet 1985-95 (Meutgens 2007).

Det får være et tankekors at de fleste profflagene har hatt leger som har assistert rytterne med å dope seg. Derfor har hele lag, som Festina og Liberty Seguros (Vinokurovs lag i fjor) blitt utestengt fra Touren.

Mange kommentatorer har ment at Landis og Vinokurovs bedrag er utslag av enkeltpersoners dårlige moral. Altså en svikt på individnivå. Dette er en naiv holdning som overser at at dopingen i sykling er en systemfeil på linje med dopingprogrammene som er avslørt i det tidligere DDR.

Den franske sportsavisen L'Equipe hadde i 1998 overskriften «L'Omerta» over hele førstesiden under Festina-skandalen. Tittelen henspilte på den scicilianske mafiaens taushetskode: Ingen så, ingen hørte og ingen snakket om det alle involverte visste foregikk.

Vel, noen få – som Jorg Jaksche (og i 2010: Floyd Landis) – har valgt å snakke om hvordan bedraget foregår. De blir frosset ut av de som bestemmer i feltet. Mens de som ble dopingtatt og nektet å snakke, som Ivan Basso og Alexandre Vinokurov, er tilbake i feltet som sjefer igjen.

Gå til innlegget

Brunt svineri i grønn årstid

Publisert nesten 11 år siden

18. mars skrev jeg et innlegg om hvordan veisaltingen ødelegger den hvite vinteren. Men det er ikke bare vinteren som blir ødelagt. Aftenposten kan i dag fortelle at naturen er ødelagt også på sommerstid:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3718832.ece

Og i stedet for å slutte å salte, vil Veivesenet se etter mer hardføre treslag.

Eller som landskapsarkitekt Kristin Berg sier til Aftenposten: – Spørsmålet er om vi i det hele tatt skal ha trær langs motorveien.

Det er forsåvidt et godt spørsmål. Og jeg kan tenke meg et oppfølgeligsspørsmål: – Trenger vi trær i det hele tatt?

«They took all the trees, they put'em in a tree museum. They charged the people a dollar and a half just to see them», sang Joni Mitchell i låta Big Yellow Taxi.

Hun føyde til:

«You never know what you got, till it's gone».

Jeg føyer til:

Enkelte vet det ikke da heller.

--------

Her er innlegget fra i mars:

Brun snø er like delikat som brune tenner. Vintersmilet blir borte når man vasser i salt.

Å ha til salt i grøten, er et uttrykk som stammer fra den tiden hvor det slett ikke var noen selvfølge at nordmenn hadde råd til å ha salt på bordet. Nå har vi tydeligvis råd til å strø salt i alle de sår vi på forhånd har laget ferdig i det norske landskapet.

Vinteren er på hell, men fortsatt sender Statens Vegvesen ut sine lastebiler for å tømme salt på veiene. Gater, fortau og stier i parken farges brune. Det er et sørgelig syn.

Den brunsvarte massen kleber seg til skoene og blir med inn i butikker, kontorer og leiligheter. Den fester seg til bildekk og reduserer gripeevnen med en tredjedel. Den siger ned i grunnvannet og forgifter naturen.

Det er ikke lett å forstå hvordan myndighetenes veisalting får fortsette. Det burde kreves sterke grunner for å rettferdiggjøre en slik forsøpling. Men Vegvesenets argumenter er vage. 

I 30 år har saltingen av veiene i Norge pågått. Omfanget har økt dramatisk de siste årene. Som en følge av dette er konsentrasjonen av salt, kobber, nikkel og miljøgiften PAH sterkt forhøyet i en rekke sjøer langs veiene.

Drept av salt. Den gamle skihopperen Bjørn Wirkola er blitt en av frontfigurene i kampen mot saltingen. Wirkola sier til NRK at «veisalting er livsfarlig». Sønnen hans døde i en bilulykke i 1994, og Wirkola er helt klar på at «årsaken var ene og alene veisaltet». I et intervju med bladet Våre veger i februar i år fastslår Wirkola at «Veisalt drepte min sønn».

På ulykkesstedet var det kommet nysnø, men Vegvesenet hadde ikke tatt seg bryet med å brøyte. I stedet hadde de «peiset på med salt», som Wirkola sier. I stedet for realt snøføre, ble det bare sørpe på veien.

Statens Vegvesen innrømmer i en kommentar til Wirkola-saken at brøyting er mer effektivt enn salting. Men det er dyrere. 

Sju av ti sier nei. I artikkelen «Det som var ei vakker vinterverd» tar redaktøren i Bladet Kondis, min bror Runar Gilberg, et oppgjør med saltingen av veiene. Kondis er et organ som taler joggernes, syklistenes og skiløpernes sak, og mange (for eksempel bladet Motors abonnenter) vil kanskje lese det som et partsinnlegg.

Min overbevisning er likevel at det som er bra for fotgjengere, det er bra for alle. Også jeg som kjører bil, trenger å gå. 

Dessuten ser jeg som bileier at saltet gir rustskader. Ja, selv asfalten og broene som Vegvesenet skal vedlikeholde, blir mye raskere nedslitt på grunn av saltet. Forurensningen blir forsterket av at saltet løser opp bindemiddelet i veidekket. Mengden svevestøv stiger og virvler inn i lungene til både astmatikere og de som ennå ikke er blitt det.

Meningsmålinger viser at sju av ti norske bilister faktisk er imot salting av veiene. To er nøytrale, og bare en er for saltingen.

Det er ikke bare i Oslo eller på Østlandet at det saltes. Uvesenet foregår i de fleste deler av landet. Som i Hallingdalen, der grunnvannet er i ferd med å bli ødelagt av veisaltingen. Drikkevannet har klorverdier som ligger godt over grensa for det tilrådelige. Saltvannet siger inn i tjernene, ødelegger sirkulasjonen og fører til oksygenmangel.

I Stange i Hedmark har trær som står opptil 100 meter fra veien fått rotskader som skyldes saltingen. Veisaltet er den forurensningskilden som gir norsk vegetasjon mest akutte skader, påpeker førsteamanuensis Per Anker Pedersen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås.

20 tonn gift. I Norge blir det pøst ut 150-200.000 tonn med veisalt årlig. Saltet blir tilsatt det giftige antiklumpemiddelet ferrocyanid, og til sammen havner 15-20 tonn av dette ut i naturen årlig.

For hver kvadratmeter som blir saltet, blir det i løpet av vinteren brukt 1-2 kilo salt. Går du langs en ti meter bred vei, har det altså blitt tømt ut 10-20 kilo salt – og et par gram jerncyanid – for hvert steg du går.

Bladet KONDIS undrer seg over følgende: Vanligvis blir kriminelle personer straffet, for eksempel for å kaste søppel på gata. Men de som tømmer salt på snøen, får ingen straff. Tvert imot blir de lønnet av myndighetene.

Hvor lenge skal vi godta dette? 

----------

KOMMENTARENE til dette innlegget kan du lese på denne linken:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat5/thread47282/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere