Lars Gilberg

Alder: 58
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Oslos hjerte

Publisert rundt 7 år siden

Oslo vil gjerne vise seg fram for hele verden. Men hva slags ansikt er det verden får se?

Norges hovedstad er internasjonalt kjent for Holmenkollen, Operaen, Vigelandsparken – og en iøynefallende ansamling hjemløse: Narkomane, prostituerte, alkoholikere og tiggere.

En rekke utenlandske magasiner har de siste årene skrevet om det synet som møter dem når de går av flytoget på Oslo S. Det er dystre skildringer, helt i pakt med noir-versjonen av Oslo som Jo Nesbø dyrker i sine krimbøker.

Verdensreporterne har belagt sine triste øyenvitneskildringer med tall som viser at Oslo utmerker seg like mye på overdosestatistikken som vi gjør i resultatlistene i vinteridrett.

Desperat. Byrådet i Oslo har nå lagt fram sitt forslag til budsjett for 2015. Dette er desperat nytt for de svakest stilte i Norges hovedstad. En rekke organisasjoner som hjelper dem som faller utenfor har fått kuttet sine budsjetter:

• Frelsesarmeens «Fyrlyset», et værested for rusavhengige har fått kuttet sin støtte med 300.000 kroner. 

• Frelsesarmeens rusomsorgstilbud «Jobben» vil i tillegg miste 1.590.000 kroner.

• Fattighuset får sin bevilgning skåret ned fra 63.000 kroner til 36.000 kroner.

• Gatejuristen, som tilbyr gratis rettshjelp til rusavhengige, får 170.000 kroner mindre enn før.

• Jussbuss, som gir gratis rettshjelp til alle som ikke har råd til det, beskjæres med 80.000 kroner. Ga i fjor gratis hjelp i 5.500 saker.

 • Fransiskushjelpens «Sykepleie på hjul» fratas 335.000 kroner, og mister en tredjedel av støtten.

• Vi over 60, som driver besøkstjeneste for eldre, mister 130.000 av 300.000 kroner.

• Kirkens Bymisjons prosjekt «Lønn som fortjent» (alternativt arbeidstilbud til de som sliter med rus, prostitusjon og kriminalitet) kuttes med 150.000 kroner.

Verdivalg. Å snekre et politisk budsjett handler like mye om etikk som om matematikk. Bak hver prioritering ligger det et verdivalg. Gir man mer penger til noe, blir det mindre til noe annet.

Derfor er det uunngåelig å nevne det: Byrådets innsparinger på hjelp til de som faller utenfor skjer samtidig som det samme byrådet bevilger 100.000.000 nye kroner til sin OL-etat. 

Dette er en etat som har vokst seg så stor at byrådet faktisk vil bruke 100 millioner – på toppen av de 200 de allerede har brukt – selv om Stortinget skulle si nei til OL i Oslo. Hvorfor? Etaten er, ifølge OL-byråd Hallstein Bjercke (V), så stor at det koster såpass å avvikle den.

OL-etaten har ikke mindre enn seks direktører. Sammen med innleide konsulenter fra First House jobber disse direktørene nå knallhardt inn mot Stortinget for å få Høyre og Arbeiderpartiet til å ta i bruk partipisk for å tvinge gjennom et ja til ubegrenset statsgaranti.

For nei-siden, som ikke har noen offentlige midler til å drive påvirkning, er det mildt sagt provoserende og absurd at fellesskapets midler blir brukt til å lønne en etat som jobber mot det et overveiende flertall av folket vil.

Egen valuta. Oslos ordfører Fabian Stang forteller så ofte han kan at OL-satsingen ikke går på bekostning av andre formål. I Stangs verden er OL-penger en egen valuta.

Men kuttene i kommunebudsjettet viser på brutalt vis hvem det er som må betale for moroa. Det er de organisasjonene som driver livreddende arbeid for dem som har det vanskeligst fra før i Norges største by. For altfor mange mennesker handler det om å overleve fra dag til dag. Spesielt når vinteren kommer.

Tilsvarende kutt i sosiale programmer så vi i Oslo-budsjettet også i fjor og i forfjor. Samtidig bestilte Oslo allerede før valget i fjor en utredning av hvordan de skal omgå norsk lov og gi Den Internasjonale Olympiske Komité fritak for skatter og avgifter, noe byen og staten forplikter seg til.

Jobben med å forberede OL-saken for Stortinget ligger på kulturminister Thorild Widveys pult. Widvey har lenge signalisert at hun er positiv til prosjektet. Hennes politiske rådgiver, Catharina Munthe, kommer ikke til å presentere noen motargumenter. Munthe er gift med Oslos ordfører Fabian Stang.

Hjerteløs. Hvis det er et politisk mål å få flere turister til Oslo, burde det også være viktig hva slags ansikt vi egentlig viser fram. En hovedstad som vil arrangere en fest til 35 milliarder for byens bedrestilte, samtidig som man gir dem som faller utenfor en kald skulder, framstår som en by uten hjerte.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30. SEPTEMBER 2014

Gå til innlegget

Magiens magi

Publisert rundt 7 år siden

Når noen vil ha oss til å tro på noe som er litt for godt til å være sant, er det alltid lurt å spørre seg hvor profitten går.

Samtaler med døde var en lukurativ industri allerede på 1920-tallet, noe den kinoaktuelle filmen Magic in the Moonlight dramatiserer med sedvanlig Woody Allen-vittighet.
Allens tema er levende som aldri før. Ikke bare fordi Norges prinsesse inviterer hit personer som angivelig har evnen til å snakke med døde. Denne uken kommer også filmen Heaven is for real, om en liten gutt som våknet etter en nær-døden-opplevelse.
Ifølge foreldrene kunne han på en barnaktig måte fortelle om hvordan himmelen er. Og ikke bare det: Han forbløffet dem ved å fortelle en rekke ting han umulig kunne vite fra tiden før han ble født.
Jeg skrev selv en Da livet snudde-historie i denne avisen i fjor om den amerikanske nevrokirurgen Eben Alexander, som etter å ha vært erklært død, våknet opp og erklærte at himmelen eksisterer. Dette har han siden tjent seg rik på, uten at det behøver å være noe galt i det.
Men det er lov å være skeptisk, slik vitenskapsmannen er i Magic in the Moonlight. Vi må likevel le av ham, når han framfører Woody Allens replikker om at det som ligger utenfor vitenskapens bevisområde, er å regne som humbug. I filmen blir dette altså sagt på 20-tallet, noe som gjør det lett for oss å se begrensningene i den vitenskapen han i sin samtid mente forklarte alt som var mulig å forklare.
Allens film konkluderer med at magi kan være berikende, selv om det viser seg å være humbug. Ikke minst den typen hverdagsmagi vi får ved å tro at vi er sjelevenner med andre. Det har en tendens til å bli selvoppfyllende.
Så kan man undre seg over hvorfor mange av dem som er mest skeptisk til det å snakke med de døde, faktisk baserer livet sitt på at det er mulig å stå opp fra de døde.
Og på motsatt front: Å tro på slike ting får verdensbildet til å rase sammen for mange, i og med at det åpner for at hva som helst kan skje.
Kanskje er det nettopp der magien ligger.
Gå til innlegget

Folkefesten folket fraber seg

Publisert rundt 7 år siden

Det beste argumentet for et OL i Oslo er kanskje at det blir en folkefest. Problemet er at det er en folkefest som folket sier nei til å betale for.

Både Høyre og Arbeiderpartiets stortingsgrupper er splittet i synet på OL i Oslo. Men velger de to største partiene å bruke partipisken i dette spørsmålet, kan de få flertall for den ubegrensede statsgarantien som IOC krever for å skrive kontrakt med Oslo.

Bergens Tidendes velinformerte politiske redaksjon anslo for et par uker siden at det var store sjanser for at Ap, Høyre og Venstre vil lande på et ja. Dette til tross for at meningsmålinger over lang tid har vist en stor og stabil overvekt av nei i det norske folk.

Bare tre av ti sier ja til OL. Nei-siden er i flertall i alle deler av landet og i alle partier. Alle politiske ungdomspartier, unntatt unge Høyre, har tatt et standpunkt mot OL.

 

Politikerforakt. Magnus Askeland, styremedlem i Bergen AUF, reiser viktige spørsmål rundt dette i et innlegg i BT. Han viser til at ingen av partiene på Stortinget har skrevet noe i sine partiprogrammet om hva de mener om et OL i Oslo. Derfor hadde velgerne liten informasjon om hva de stemte på i denne saken før fjorårets valg. 

De folkevalgte bør derfor lytte til folket i dette spørsmålet, mener Askeland. Gjør de ikke det, vil de fatte en beslutning som fullstendig mangler demokratisk legitimitet. Å gå på tvers av den massive folkeopinionen i en sak som vil henge over oss i åtte år, vil rett og slett skape politikerforakt.

 

Desinformasjon. Idrettspresident Børre Rognlien har møtt motvinden i denne saken ved å hevde at det også før OL på Lillehammer var stor motstand i folket mot prosjektet. Hans retorikk på det punktet ble videreført av Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre, som i juli sa at «jeg mener å huske at målingene var negative også før OL på Lillehammer», og at han derfor ikke ville la seg styre av meningsmålinger.

Rognliens og Gahr Støres problem er at målingene før OL på Lillehammer IKKE var negative. Dette ble grundig dokumentert av Jan Arild Snoen i Minerva allerede i juli, som la fram alle målinger som var gjort. Dette har imidlertid ikke hindret Ja-lobbyen i å fortsette å spre denne desinformasjonen, senest i debatten på NRK for to uker siden.

 

Elitisme. Dersom våre stortingsrepresentanter får stemme etter sin samvittighet i OL-spørsmålet, hersker det liten tvil om at det blir nei til at staten skal kausjonere for Oslo og IOC.

Ironien er vanskelig å overse når ja-siden hevder det er viktig at Norge påtar seg dette oppdraget, ellers vil bare diktaturer arrangere OL.

Det setter vi altså en stopper for ved å sette folkemeningen til side.

Oslo-ordfører Fabian Stang slapp like godt katta ut av sekken i et intervju med Bergens Tidende:

«Jeg er imponert over at så mange norske politikere er for, når vi vet hvor sterk motstanden i folket er».

Elitismen som ligger implisitt i et slikt utsagn, fikk Minervas redaktør Nils August Andersen til å bemerke at «det ikke er bra med politikere som ikke bare går inn for uansvarlige, unødvendige utgifter, men som tror at de, når de gjør det, utøver ansvarlig antipopulisme».

 

Bløff. I NRK-debatten hvor idrettens folk fortsatte å spre myten om at folket var mot OL på Lillehammer, fortsatte generalsekretær Inge Andersen også å bløffe om at OL på Lillehammer gikk med overskudd.

Han tar da utgangspunkt i det budsjettet som politikerne ble tvunget til å vedta i ettertid, nettopp fordi de hadde bundet seg selv på hender og føtter ved å gi en ubegrenset statsgaranti. 

Det tallet de hadde på bordet da de vedtok denne statsgarantien, sprakk med 347 prosent, og Lillehammer er således det vinter-OL som har hatt den nest største budsjettsprekken i historien.

At høykostlandet Norge skal vise verden hvordan OL kan bli mer nøkternt, står ikke til troende. Idretten og Oslo kommune har allerede brukt 200 millioner kroner på et prosjekt folket ikke vil ha, og dermed har de allerede satt en ny olympisk rekord i pengebruk.

 

Parallell. OL-debatten minner mer og mer om EU-debatten fra 1994. Den politiske ledelsen i Ap og Høyre er på kollisjonskurs med grasrota. Forskjellen er at i OL-saken er folkeviljen mye tydeligere enn i EU-saken. Så tydelig at en tung medieaktør som Aftenposten nylig har snudd fra ja til nei på lederplass.

Lars Gilberg

Journalist Vårt Land

lag@vl.no

Gå til innlegget

Byråkrater på bærtur

Publisert rundt 7 år siden

Hvor lenge blir det lov å plukke bær i skogen? Definisjonen av naturvern ser ut til å være overtatt av politikere som kanskje burde vært vernet mot seg selv.

Velkommen til bakvendtland!
Landet der det er lov å arrangere båtrace på fjorden med motorer som bråker like mye som en jumbojet i take-off.
Landet der regjeringen ville ha frislipp av snøskuterkjøring i utmark i 108 kommuner, samt gi grønt lys for helikopterfrakt av skikjørere.
Landet der 3500 nordmenn sist vinter fikk lisens til å dra ut i naturen for å jakte på de få ulvene vi har.
Landet som vil forby folk å sove i telt, plukke blomster eller lete etter orienteringsposter i store soner i marka.


Orker ikke mer. Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslår nå forbud mot skirenn, terrengløp, o-løp og leting etter kjentmannsposter i deler av Oslomarka. Ja, telting, blomsterplukking og høsting av visse typer sopp står også på fy-listen.
Fylkesmannen i Troms har sendt ut tilsvarende forslag til regulering av 15 områder i fylket.I Oslomarka er 174 områder foreslått vernet, hittil er 28 av dem utredet. Fylkesmannen kaller dette «mindre områder». Hver for seg er dette sikkert riktig. Men når 3000 mål av den populære Lillomarka nord for Oslo er satt av som vernesone, påvirker dette veldig mange menneskers aktivitet.
Aftenposten skrev sist uke om hvilke følger dette fikk for arrangørene av orienteringsstafetten Night Hawk. Løpsleder Are Kristiansen forteller at han måtte sende over hundre eposter for å få løpet godkjent. 15-20 av dem var til Fylkesmannen, som skulle vite hvor enkeltposter skulle plasseres.
Kristiansen er klar på at dette orker han ikke ett år til. På spørsmål fra Aftenposten om hva han syns om at skattepengene våre brukes til å vurdere hvor o-poster kan legges, svarer han «ingen kommentar».


Vernebriller. Å verne sårbare deler av norsk utmark er en god tanke. Ikke minst den delen av marka som ligger nær befolkningstette områder.
Markaloven er viktig, fordi den er et vern mot alle næringsinteresser som vil perforere Markagrensen og spise skogen bit for bit. Loven gir også et viktig vern mot intensivt bestandsskogbruk.
Jeg har heller ingen problemer med å se at forvokste løypemaskiner som lager motorveier for moderne skisport forlengst er blitt et problem. Jeg kan også forstå at terrengløp som går gjennom myrer, lager spor det vil ta altfor lang tid for naturen å reparere.
Men å rette vernebrillene mot o-løp, er å skyte spurv med kanoner. Enten vi snakker om regulære konkurranser, turorienteringsposter eller kjentmannsposter – alt dette står på Fylkesmannens liste – så handler det om mosjonister som sprer seg fint ut over i terrenget. Muligens skaper de litt tråkk akkurat rundt postene, men hvis postene plasseres med klokskap og naturvennlig omtanke, noe o-løpere har mer av enn de fleste, så er det ingen grunn til bekymring.


Ødelegger. Min bekymring er heller at våre politikere lager et byråkrati som gjør at enda flere nordmenn havner i sofaen. Hvem orker å arrangere o-løp hvis det skal være på denne måten?Den fantastiske naturen i Norge er en gave for alle som ønsker å ta vare på helsen sin, både den fysiske og den psykiske. Derfor skal vi verne om denne naturen. Men ikke ved å stenge oss selv ute.
Derimot skal vi bruke naturen på naturens egne premisser. Slik turgåere og løpere gjør. De som beveger seg inn i urørte områder, er som regel like stille og sky som dyrene som holder til der. 
Da er det noe annet med de som raser rundt på snøskutere. De ødelegger stillheten, setter stygge spor og skremmer dyr og fugler.
Bred folkelig motstand gjorde at regjeringen i sommer måtte droppe frislippet de la opp til med sin prøveordning, men kampen er ikke over. Miljøvernminister Tine Sundtoft har allerede tilkjennegjort fra Stortingets talerstol at regjeringens neste grep er å endre loven slik at landets 76.000 snøskutereiere (tall fra årsskiftet), skal få grønt lys for det hun kaller «fritidskjøring».
Hvem skal verne naturen mot en slik miljøvernminister?
(Aktuelt fra Vårt Land)
Gå til innlegget

Å gjøre vann til vinning

Publisert rundt 7 år siden

Det er en genial forretningsidé: Å selge oss vann på flasker. Spesielt hvis man tar fra oss drikkevannet i springen i samme slengen.

Vann er det nye gullet. Det er enkelt å utvinne, det selges for en høyere pris per halvliter enn olje og forbruket har økt med 370 prosent i USA siden 1991. 
Det sveitsiske selskapet Nestlé kontroller over 70 prosent av verdens drikkevannmarked. I sitt sortiment har de merker som Pure Life, Poland Springs, Perrier, San Pellegrino og Vittel.
Jeg sitter i Sveits og skriver denne artikkelen. Jeg har rent vann fra springen i et glass på bordet når jeg ser dokumentarfilmene Bottled Life og Blue Gold, som begge tar for seg Nestlés aggressive vekst. Nestlé er nå verdens største næringsmiddelfirma og 27. største firma i verden uavhengig av bransje. Omsetningen er på 65 milliarder dollar per år. Produktet vann er garantien for videre vekst.

Ekstremt synspunkt. På World Water Forum i Nederland i mars 2000 var hovedtemaet: Skal vann betraktes som et «behov» eller enn «rettighet»? Nestlé insisterte på at det var et behov, ikke en rettighet. Og de fikk gjennomslag. Etter dette har privatiseringen av verdens vannressurser for alvor skutt fart. 
Nestlés toppsjef Peter Brabeck hevder i filmen Bottled Life at det er et «ekstremt synspunkt» å kalle tilgang til vann en menneskerett. Han mener vann må regnes som et næringsmiddel, på linje med andre næringsmidler. På den måten begrunner han hvordan Nestlé kan skaffe seg tilgang til grunnvannskilder og selge vannet tilbake på flasker for 300 ganger prisen på springvann.

Vanvittig profitt. Ved landsbyen Bhati Dilwan i Pakistan har Nestlé borret seg ned i dype vannkilder og bygget en stor fabrikk som produserer flaskevann. Dette gjør at grunnvannet har sunket, og brønnene til bøndene og innbyggerne i Bhati Dilwan er blitt tørre. De har ikke råd til å kjøpe vann på flaske. Eneste løsning er å flytte.
Flere barn dør hver dag av skittent vann enn av HIV, aids, krig, trafikkulykker og malaria tilsammen. Forurenset vann dreper 15 000 mennesker hver dag, og verre vil det bli.
Halvparten av alle vassdrag i verden er i ferd med å bli alvorlig forurenset av industrien, jordbruket og byene. Mer enn 1,5 milliarder mennesker har problemer med å få tak i rent drikkevann. 
I stedet for å beskytte de gjenværende vannressursene, tillater politikerne i mange land at internasjonale storkonsern får ta beslag i dem og selge det tilbake til folket med en vanvittig profitt.

Søppel. Noen vil kanskje spørre om det ikke er bra at Nestlé, Coca Cola og Pepsi skaffer rent vann på flasker, slik at folk vet at dette vannet (som regel) er til å stole på?
Hvis vi ser bort fra at mange ikke har råd til å kjøpe flaskevann, så hører det også med i bildet at vannindustrien er med på å forurense drikkevannet for alle.
I USA bruker vannindustrien 800.000 tonn plastikk hvert år. Fire av fem vannflasker ender opp som søppel. Mange av dem havner i sjøen. 
Vannflaskene skal også transporteres over store avstander, og dette krever stort forbruk av energi.

Kampen om vannet. I boken «Kort historie om framtida» spår den anerkjente politiske analytikeren Jaques Attali at stadig flere konflikter i verden vil ha kampen om vannet som utgangspunkt. 145 nasjoner eier deler av vassdrag som krysser landegrenser. Nitten av disse renner gjennom minst fem land.
Når kineserne demmer opp Mekong, truer dette vanntilførselen i Vietnam, Kambodsja og Thailand. Etiopia vet at 86 prosent av vannet i Nilen kommer fra eget territorium, men de selv ennå bare bruker tre prosent av det. Nå har de planer om å bygge 36 demninger, og dette vil få dramatiske følger for ti land langs Nilen.

Genialt. Dette viser hvor galt det kan gå når noen får det for seg at de kan eie vannet. Slik Nestlé i økende grad gjør. Det er profitabelt, og aksjonærene er godt fornøyde. Her i Sveits er firmaet en samfunnstøtte, de har over 10.000 ansatte (over 300.000 i hele verden), de betaler skatt, sponser sport og kultur, samt har som uttalt mål å «heve menneskers livskvalitet gjennom ernæring og helse».
I dette perspektivet er vann genialt. Vann er sunt. Ja, det er nødvendig. Noen ekstremister vil til og med si at det er en menneskerett.
(Publisert som side2-kommenter i Vårt Land 15.08.14)
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere