Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Den hjemkomne sønnen

Publisert over 6 år siden

Da den fortapte sønn vendte hjem, ble det en tøff opplevelse for broren som alltid hadde tjent faren trofast.

Vi er en drøy uke inn i vinterens skisesong.  Det er gått sju måneder siden Norges største skistjerne krasjet i fylla, forlot en skadet kamerat i bilen og avga falsk forklaring til politiet.
Det gjenstår 82 dager til VM i Falun. Og det er all grunn til å tro at oppmerksomheten i stor grad vil handle om langrennsportens hjemvendte sønn, Petter Northug.
Som det gjorde på Beitostølen sist helg, da vinneren Martin Johnsrud Sundby måtte stå og vente i ti minusgrader på at TV-journalistene skulle gjøre seg ferdig med intervjuene av Northug. Til slutt ble Johnsrud Sundby så irritert over situasjonen at han forlot området.

Blir sint. Det var lett å forstå den reaksjonen. Martin Johnsrud Sundby var Norges beste langrennsløper i fjor vinter. Han startet med seier i år også. Og han har alltid vært trofast mot Skiforbundet.
Så kommer Northug – som har brutt med laget for å tjene mer penger – inn og stjeler rampelyset, slik han pleier. Det kan kjennes urettferdig.
Og det er ikke fritt for at situasjonen har sin parallell i lignelsen Jesus fortalte sine disipler:
En mann hadde to sønner. Den yngste ber faren om å få arven sin og reiser bort, der han sløser bort pengene på et lettsindig liv. Da alt er brukt opp og han ligger i grøfta, angrer han på valget og drar hjem igjen.
Der møter faren ham med åpne armer og arrangerer en stor fest for ham. Den eldste sønnen er ute på marka og jobber trofast for faren da han hører musikken fra gjestebudet. Han blir sint og sier til faren:
«I mange år har jeg tjent deg og aldri har jeg gjort mot dine bud, men du har aldri holdt fest for meg».

Egoistisk klovn. Alle slike paralleller halter, naturligvis. Petter Northug har tatt 11 gull i VM og OL, mens Martin Johnsrud Sundby har tatt ett.
«Siden 2006 har Petter mer eller mindre båret norsk langrennssport på sine skuldre», uttalte VGs kommentator Truls Dæhlie i TV 2s dokuserie «Sirkus Northug» for to dager siden.
I samme program påpekte Dagbladets kommentator Esten O. Sæther at Petter er blitt et symbol for det individuelle Norge.
Northugs støtteapparat var inne på det samme:
«Innimellom må vi heve blikket og minne Petter om at vi er en liten del av noe større, at vi står i en sammenheng», sa manager Are Sørum Langås. 
Sponsornestoren i norsk idrett, Jacob Lund, har på sin side gått så langt som til å kalle Northug en «illojal, egoistisk klovn».

Konflikt. Petter Northug er ikke den første rebellen i norsk skisport. Både Lars Erik Eriksen og Anette Bøe var røde kluter for Skiforbundet i sin tid. Men Northug har tatt konfliktene mellom individ og lag til et nytt nivå.
Hans årsinntekt på 10 millioner kroner fra Coop provoserer ikke bare de som tjener Skiforbundet – og tjener langt mindre – den provoserer også mange av Coops kunder, som ser på denne avtalen som det stikk motsatte av de verdiene en kooperativ forretningsmodell skal ha.
Like provoserende som inntekten har nok Northugs forbruk vært for mange. Under OL i Sotsji satt han oppe om nettene og spilte poker for en million kroner, og denne livsførselen var kanskje et forvarsel om hva som skulle komme et par måneder senere. Sene netter og festing var blitt en del av livsstilen for mannen som ikke vant skirenn lenger.
«Vi hadde et møte en uke før ulykken. Da var vi enige om at livsstilen, det han holdt på med, måtte legges død», sier Petters nye trener Stig Rune Kveen.

Takknemlighet. Da Petter krasjet 4. mai, skrev jeg en kommentar på denne plassen at jeg håpet ulykken ville bli et positivt vendepunkt for ham. At den kunne vise ham veien til en verdi som ikke alltid er lett å finne når man står på toppen av verden. En verdi som kalles ydmykhet.
Vi som jobber i mediene skal dog være veldig forsiktige med å dosere om ydmykhet for andre. Vi har mye å lære selv.
Det undrer meg likevel at Petter Northug nå ikke bruker anledningen til å rose lagkamerater som går fort på ski. At han ikke uttrykker takknemlighet over at han har fått en sjanse til. Og at han ikke utstråler mer glede over å være tilbake i løypa.
Kanskje har han alle disse følelsene på innsiden. Kanskje har han fått «et sterkere moralsk kompass i handa enn før», som pappa John Northug uttrykker det.

Garantist.
 Selv sier sønnen at han liker å kjenne presset fra omgivelsene. Det gjør ham skjerpet.Vi vet hva det betyr når medaljer står på spill. Northug er en garantist for at langrennsporten får mye medieoppmerksomhet. Og for at det blir debatt om verdier. Kanskje også om trofasthet.
Av Lars Gilberglag@vl.noJournalist Vårt Land

Gå til innlegget

Nest best

Publisert over 6 år siden

Alle vil gjerne være best. Bare en kan være det. Eller?

Wikipedia anslår at over 600 millioner mennesker i verden spiller sjakk. Altså drøyt hundre ganger Norges befolkning.
På toppen av denne pyramiden sitter nå nordmannen Magnus Carlsen og inderen Vishy Anand og utkjemper slaget om VM-tittelen.
Når oppgjøret i Sotsji er over, vil en av dem stå igjen som vinner. Den andre vil reise seg fra bordet som taper. 
Akkurat slik det var da nordmannen Felix Stephensen ble utslått av VM i poker sist uke. Han ble nummer to av over 6000 spillere. Han vant 35 millioner kroner. Men, som han sa: Der og da kjentes det som om han tapte.
For: Når de var to igjen, hadde han jo allerede vunnet andreplassen. Deretter tapte han førsteplassen. Slik kjentes det.

Best-selgere. Det som er et opplagt premiss idretten og i underholdningsindustrien, er mer uuttalt til stede i arbeidslivet og i skolen: Vår kultur ønsker seg vinnere. Enten de tar Nobelprisen eller de går til topps Idol.
Da jeg selv drev med noe som grenset mot toppidrett for mange år siden, leste vi alle Willi Railos bok «Best når det gjelder».
Siden har genren av best-bøker eksplodert. Det siste året er det Erik Bertrand Larsens «Best med mental trening» som har toppet salgsstatistikkene.
Derfor er det befriende å lese Gudmund Skjeldals motkulturelle bok «Nest best». Skjeldal skriver med utgangspunkt i femmila i Kollen i 1993, der han ledet få kilometer før mål, men ble nummer to.
Idehistorikeren Skjeldal legger ikke skjul på at «tapet» for 21 år siden har hjemsøkt ham nå og da når han ikke får sove om natten. Hans litterære løp viser imidlertid at andreplasser faktisk kan skape vinnere. For denne kloke boka hadde neppe blitt til om Skjeldal ikke hadde blitt slått med noen små sekunder av Prokurorov. 

Følelsen av tap. Skjeldal legger fram forskning som viser at de som tar bronse i OL i snitt er langt mer fornøyde enn de som tar sølv. Dette selv om de faktisk har havnet bak på resultatlista. Hvorfor er det slik?
Bronsevinneren føler gjerne at hun akkurat klarte å komme på pallen og dermed unngikk glemselen. Mens sølvvinneren føler ofte at hun tapte gullet, hun var jo så nær som det er mulig å komme.
Nobelprisvinner i økonomi, Daniel Kahneman, fastslår i boka «Thinking fast and slow» at de som kommer fem minutter for seint til en flyavgang irriterer seg mer etterpå enn de som kom en halvtime for seint.
De var altså nærmere ved å klare det, og det gjør at tapet kjennes større.

Etter Wirkola. Hva så med vinnerne? Enerne er vel opplagt i en misunnelsesverdig posisjon, i tråd med det amerikanske slagordet «the winner takes it all»?
Kanskje ikke. Det å være best, betyr at du ikke lenger har noen å angripe. Du må tvert i mot forsvare deg mot alle som vil dytte deg ned av tronen. Slik Magnus Carlsen gjør i år, i motsetning til i fjor. De fleste eksperter er enige om at hans utgangspunkt var lettere da han angrep VM-tittelen enn det er når han nå må forsvare.
Gudmund Skjeldal, som var innom NRK-studio sist uke og kommenterte sjakkslaget, vrir litt på en talemåte vi alle kjenner når han spør:
«Hva gjorde Wirkola selv, etter at han hadde hoppa?»

Gleden bak. Å leve opp til seg selv kan være døden. Bare se på listen over forfattere som har fått Nobelprisen og deres skjebne etterpå.
Magnus Carlsen ser foreløpig ut som om han takler det å være en ener på en enestående måte.Suksessen ser ikke ut til å ha gått ham til hodet, ettersom hodet hans fortsatt klarer å skape en farligere dynamikk på de 64 rutene på sjakkbrettet enn noen annen spiller i verden klarer.
Jeg har sett Carlsen spille fotball, basket og tennis. I disse grenene er han habil, men ingen ener. Men det har vært gøy å se hvilken glede han har av å konkurrere også på disse områdene.
Gleden hans handler ikke om å være best. Den handler om å gjøre sitt beste.

Lykke. Og der er vi ved svaret på spørsmålet jeg stilte i ingressen:
Jeg mener at vi alle kan være best i det vi driver med.
Fordi vi alle har forskjellig utgangspunkt, handler det i bunn og grunn om å forløse sitt eget potensial og bli den beste utgaven av seg selv.
Den målsettingen er ambisiøs så det holder. Og man risikerer å bli lykkelig av det.
Lars GilbergJournalist Vårt Landlag@vl.no
Gå til innlegget

Mannen faller

Publisert over 6 år siden

Raset i Romsdalen minner oss om det vi innerst inne vet: Vi lever alle med varslede og uvarslede katastrofer hengende over oss.

Dette skrives mandag, mens jeg følger med på VGs time-for-time-oppdateringer fra Rauma, der fjellpartiet Mannen er i ferd med å rase ut. 
«DIREKTE NÅ: Fjellet kan rase når som helst», er den ferskeste tittelen.
Slik har meldingene vært den siste uka. Det kan fortsette en uke til. Eller det kan ha rast innen dette leses.Det blir et drama på direkten, en påminnelse om de kreftene som vi mennesker ikke har kontroll på. 

Under bergfall. Det mest spesielle med raset i Romsdalen er at det er så godt varslet. De fleste ras kommer uventet, selv de som går på steder hvor det har gått ras før. Slik det gjorde, snøskredet som begravet henne som sto mitt hjerte nærmest.
Vi bor alle under bergfall, slik Olav H. Hauge skriver om i diktet:
Men du sår din åker/og trør trygt ditt tun/og lét dine born leika/og legg deg/som inkje var.
Slik er det nok også for dem som bor under Åkneset på Sunnmøre, der raset som kommer kan skape en 70 meter høy flodbølge som vil slå inn over Hellesylt. Dette scenariet er visualisert i filmen «Bølgen», som snart kommer på kino.

Sirener. Det finnes opplevelser som trenger inn i oss med så voldsom kraft at de for en tid bryter ned alt det som tidligere gjaldt.
Eller de bekrefter alt det som vi egentlig hele tiden har visst.
Da vi løp fra monsterbølgen i Thailand for ti år siden, visste jeg knapt hva det var jeg løp fra. Jeg hadde aldri hørt ordet tsunami før. Hadde aldri tenkt på at det kunne komme en enorm bølge som resultat av et jordskjelv under vann. 
Men likevel: Jeg visste jo at noe kunne skje. At noe ville skje. Bare ikke hva. Og ikke når. Det var ingen alarmklokker som ringte den morgenen bølgen kom. Men resten etterpå ulte sirenene.

Helt normalt. Da jeg vokste opp, var det trusselen om atomkrig som hang over oss. Den gjør fortsatt det, men de færreste snakker om den lenger.
Det finnes andre fjell av forferdelser som virker nærmere, mer ustø og truende. Det finnes ukontrollerbare naturkrefter som ikke engang er på utsiden av oss.
Over ti tusen nordmenn dør av kreft årlig. Den dagen man får diagnosen, kan for mange oppleves som å bli tatt av ras. Man blir truffet av noe hardt og mørkt og man må kjempe for livet mot krefter som er større enn de man selv har.
Vi kjenner alle noen som er rammet. Og når vi snakker med dem, er det en ting som går igjen. Mange sier at det som kjennetegnet tiden før de fikk sykdommen, var at alt virket helt normalt.

Sammenbrudd. «Det er lett å tenke at mine referanser er alles referanser», skriver forfatteren Göran Tunström i boken «Ventetid». Her bruker han det verktøyet han behersker best, ordene, for å forholde seg til diagnosen lungekreft.
«Gud er som vanlig ikke tilgjengelig for kommentarer», skriver han.
Slik kan det føles, selv om man – i motsetning til Tunström – bekjenner seg til et trossystem som hevder å ha svaret på alt.
Når verden raser sammen, er det umulig på forhånd å vite hvor mye som vil rase. Som geologene i Romsdalen sier, så kan det første raset lett skape ustabilitet og utløse et større sammenbrudd.

Drivkraft. Når man bor under bergfall i konkret forstand, noe noen få mennesker gjør, eller man bor der i eksistensiell forstand, noe vi alle gjør, så kan man spørre:
Har man det best ved ikke å tenke på raset som venter? Eller får man et rikere liv ved å være bevisst på katastrofen som kommer?
Det er ikke gitt at svaret er det samme for alle. Det er også stor forskjell på å engste seg for noe og å bruke noe som drivkraft for å leve sterkt.
Det finnes noen rapporter fra andre siden. Beretninger fra mennesker som har mistet det meste, unntatt livet. Jeg snakket med mange som var i en slik situasjon da jeg var pasient på Sunnaas sykehus. Og jeg har intervjuet over åtti personer i serien «Da livet snudde».
Det jeg sitter igjen med etter alle disse samtalene, er dette: 
Det som er verre enn å miste, er å ikke vite hva man hadde før man mistet. 
Våkner man til varselen om ras, så går man ikke søvnig gjennom dagen.
Aktuelt fra Vårt Land
Gå til innlegget

Bedragere belønnes

Publisert over 6 år siden

Falskhet ble nylig stemt fram som dødssynd nummer en i Sverige. Ikke rart da, at vi sliter med de forbildene som idretten byr oss.

Justin Gatlin personifiserer hva de har å slite med, de som vil konkurrere rent i idrett. Sprinteren har jukset gjentatte ganger for å stjele ære og inntekter fra dem han løper mot. Nå er han nominert til prisen «årets beste mannlige friidrettsutøver».
I 2006 ble han utestengt for doping i åtte år. Han burde vært utestengt for livet.
Forskeren Kristian Gundersen ved Universitet i Oslo la i forrige uke fram data som viser at effektene av doping varer resten av livet. Musklenes evne til å bygge styrke vil være kunstig høy i flere tiår etter avsluttet dopingbruk.
Derfor er det et slag i ansiktet på alle ærlige utøvere når Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) nå har nominert Gatlin til årets utøver. En annen av de nominerte, den tyske diskoskasteren Robert Harting, ble så provosert at han ba om å bli strøket av listen.

Mørk verden. Gatlin er ubeseiret på 100 meter i årets sesong. Hans tid 9.77 er den sjuende raskeste noe menneske har løpt på. Av de seks som har løpt fortere, er fem tatt for doping. Unntaket er Usain Bolt.Det systematiske og kriminelle dopingvirksomheten i amerikansk friidrett, står neppe mye tilbake for den uhyggelige og mørke virkeligheten som Lance Armstrong forankret sykkelsporten i. 
Slik sprintdronningen Marion Jones var en folkehelt før hun ble felt av føderale myndigheter, ikke av dopingkontrollører, var Armstrong en moderne amerikansk helgen helt til han ble innhentet av løgnene sine etter at han la opp. Han hadde overlevd kreft, startet den veldedige organisasjonen Livestrong og hadde vunnet Tour de France hele sju ganger.
Men podiet han sto på var bygget på svindel, trusler og bestikkelser. Jeg har brukt de siste ukene til å lese boken «Spiral av løgner», skrevet av Juliet Macur, og jeg må dessverre si jeg ser store likheter mellom Det internasjonale sykkelforbundets beskyttelse av Armstrong, og IAAFs forsøk på å prisbelønne Gatlin.

Putins pris. Det internasjonale svømmeforbundet, FINA, er ikke stort bedre. For få dager siden ga de sin høyeste orden til Russlands president Vladimir Putin.
Utdelingen skjedde til tross for at russisk svømming er infisert av doping og at verdenssamfunnet for tiden fordømmer og sanksjonerer Russland for invasjonen av Ukraina.
Den russiske verdensrekordholdersken Julia Efimova er en av mange russiske svømmere som er tatt for doping de siste årene. Reglene til FINA sier at de kan utestenge nasjoner som har mer en fire dopingtatte utøvere i løpet av en ettårsperiode.
Men i stedet for å utestenge Russland, har FINA altså gitt president Putin sin høyeste orden.Det burde ikke overraske noen. Om det gjør det, har de ikke fulgt med i timen.
De som følger med, vet også at Hein Verbrüggen sitter som æresmedlem både i IOC og Det internasjonale sykkelforbundet, der han var president fra 1991 til 2005. Verbrüggen var Lance Armstrongs høye beskytter og mottok flere hundre tusen dollar fra amerikaneren for å underslå positive dopingprøver og sørge for at Lance ble varslet i god tid før tester.

Dødssynd nummer en. Svindelen innen internasjonal sport inneholder alt vi ellers kjenner fra organisert kriminalitet. Det er en avhumanisert verden der bøllene har kontrollen og tar fortjenesten. De som ønsker å tyste, blir truet til taushet med særs effektive virkemidler. Og publikum bedras.
De bedras på den måten at de forledes til å hylle helter som har et moralsk kompass der nord og sør har skiftet side.
Så kan man spørre: Er ikke dette et tegn på at verden faktisk vil bedras?
Kanskje ikke. Den svenske forfatteren Stefan Einhorn har fått mye oppmerksomhet etter at han satte seg fore å revidere vår forestilling av hva som er de sju dødssyndene. Han intervjuet 1200 mennesker for å finne ut hvilke moralske brister moderne mennesker synes er verst.
Til sin overraskelse fant Einhorn ut at falskhet var øverst på listen (83 prosent mente det). Falsket blir regnet som verre enn hat, hensynsløshet og trangsynthet, for å nevne syndene videre på listen.

Kollaps. Tillit er et av menneskets mest grunnleggende behov. Barnet må stole på de voksne, og som voksne ønsker vi å kunne fortsette å stole på autoriteter og helter. Hvis tilliten til institusjonene i et samfunn blir borte, kollapser samfunnet.
Det er dette som nå skjer med IOC, FIFA, IAAF, FINA og flere andre av de internasjonale sportsorganisasjonene. Deres korrupte vesen er blitt stilt til skue så mange ganger at selv naive nordmenn begynner å ta det inn.
Av Lars Gilberglag@vl.noJouralist Vårt Land
Gå til innlegget

Norsk idrett på glattisen

Publisert over 6 år siden

Eliteidretten i Norge har langt på vei tatt breddeidretten som gisler for å kreve løsepenger fra Staten.

Den havarerte OL-prosessen har tydeliggjort noe som mange har vært beklemt over lenge: At toppidrettens behov overkjører behovene til idretten på grasrota, og at ledelsen i Norges Idrettsforbund seiler under falskt flagg når de framstiller seg selv som folkehelsens forsvarere. 

Derfor har vi de siste ukene sett et opprør over hele landet. Lokale idrettsledere har skrevet leserbrev på leserbrev i distriktsavisene, der de protesterer mot å bli brukt for å legitimere gigantiske pengebevilgninger til en eliteidrett som er god underholdning, men som ikke bidrar til folkehelsen.

Tallmagi. Norges Idrettsforbund liker å slå i bordet med at de er landets største organisasjon, med drøyt to millioner medlemskap.

Det er ikke tilfeldig at NIF snakker om medlemskap i stedet for medlemmer. Dette fordi mange nordmenn er medlem både her og der. Selv er jeg med i tennisklubb, klatreklubb og friidrettsklubb. Dermed teller NIF meg hele tre ganger. 

Fair nok, jeg er veldig glad i sport, både den jeg driver selv og den jeg ser på tv. Fra idrettens innside er jeg godt kjent med at NIF gjør mye bra og samfunnsgagnlig. Men likevel må spørsmålene stilles:

Hvor mye ressurser bruker norsk idrett på lobbyvirksomhet for mer gym i skolen? For tilrettelegging for mosjon på arbeidsplassene? For bedre anlegg og trenere for mosjonister? For treningstilbud på eldresentrene?

Blendverk. Norsk idrett står på tre pilarer:

1. Idretten skal gi befolkningen fysisk aktivitet, i en tid hvor vi har fjernet oss fra det livet vi er skapt til – og sitter oss syke.

2. Idretten skal sosialisere barn og ungdom gjennom mestring, samspill og respekt for felles verdier.

3. Idretten skal rekruttere og utvikle stjerner som kan inspirere og gi nasjonal stolthet.

Slik situasjonen er, mener jeg at norsk idrett mer og mer baserer seg på en eneste og ustø pilar: Nummer tre. Og i den grad barneidrett prioriteres, så er det som rekrutteringsarbeid for å skape topputøvere.

Barneidretten på barnas egne premisser er under press. Og mosjonsidretten blir mest sett på som en melkeku, som kan skattlegges med lisenser og ellers brukes som blendverk i festtalene når idrettens samfunnsmessige betydning skal poleres.

Ni av ti. Enkelte særidretter gjør riktignok mye for å få alle med. Som Orienteringsforbundet. Der legges det i høy grad opp til at hele familien skal være med, veteraner og barn inkludert. Turorientering er et slikt tilbud som med lav terskel inviterer oss tilbake til naturen, der vi kom fra, før vi satte oss på rumpa.

Men i mange særforbund handler det dessverre primært om å produsere vinnere. Da sier det seg selv at man også produserer tapere. Og frafallet er enormt.

Bandyleder i region Midt-Norge, Åsmund Sjøberg, skriver i Nordlys at ni av ti norske tolvåringer som driver med idrett, slutter innen de er 20 år. De slutter fordi tilbudet til dem faller bort når de ikke lenger har kurs mot stjernehimmelen.

Tenk om idretten i stedet hadde lagt mest vekt på å lære barna en aktivitetsglede som skulle vare livet ut.

En myte. I forrige uke handlet idrettsdebatten om kongen og IOC. I de neste to årene skal det handle om kronprinsen og Ungdoms-OL på Lillehammer. Haakon sitter i hovedkomiteen for denne nyskapningen, som flytter toppidrettstenkingen ned i barneidretten. Skal det bli OL-gull når man er 15, må satsingen begynne i barneårene.

Idrettens svar er som alltid at topp skaper bredde. Myten er gjentatt så mange ganger at mange tror på den. Men forskningen støtter ikke påstanden. Tvert i mot. I Norge har både Dag Vidar Hanstad, Eivind Skille og Kari Fasting ved Norges Idrettshøyskole avkreftet en slik sammenheng.

Går vi utenfor Norge, påviser forskerne Katerina Maresova og Jane Ruseski at antall medaljer i internasjonale mesterskap snarere har en negativ effekt på befolkningenes fysiske aktivitet.

Sterk søknad. I 2012 gikk 14 prosent av Norges Idrettsforbunds midler til barne- og ungdomsidrett. 65 prosent gikk til administrasjon, arrangement og toppidrett. Flere røster har nå tatt til orde for å skille ut og synliggjøre breddeidretten. Skal det skje, må dagens NIF-ledelse avløses. Deres stil det siste året er en sterk søknad om det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. OKTOBER 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere