Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Kakser med flaks

Publisert rundt 6 år siden

Skal jeg regne meg som en global kakse, selv om jeg tjener høyst gjennomsnittlig i norsk målestokk?

Jeg bor i en nasjon der forskjellene mellom fattig og rik er mindre enn i de fleste andre nasjoner.

Samtidig lever jeg i et land der gjennomsnittsinnbyggeren er rik nok til å regnes som verdens Onkel Skrue.

Fortsatt finnes det en viss vilje til å jevne ut forskjeller innenfor de norske grensene. Men hvor mye bryr vi oss om skjevfordelingen på tvers av grenser?

Kjos' klage. 1 prosent av verdens befolkning sitter nå med 50 prosent av verdiene. Og konsentrasjonen av rikdom på få hender er økende.

Den franske professoren Thomas Piketty satt og doserte om dette på talkshowet Skavlan på fredag, da den andre gjesten, Bjørn Kjos, fant det for godt å gripe ordet for å klage over at han betaler ti ganger så mye i skatt som det han tjener.

Jeg tror Norwegian-eieren angrer fælt på at han ikke nøyde seg med å høre på.
For Piketty tok den journalistrollen koseprater Skavlan burde tatt og spurte Kjos hvor mye han har i formue. For, som han sa, uten at vi vet formuen, er det vanskelig for oss å bedømme om du betaler mye eller lite i skatt.

Kjos vred seg i stolen og lot som om han ikke skjønte spørsmålet. Men Piketty bet seg fast som en terrier i buksebenet hans og bare gjentok samme spørsmål gang på gang. Det ble tydelig for alle at Kjos likevel ikke følte behov for å skryte av hvor mye han betaler i skatt. Det har han da heller ingen grunn til. Med en formue på over en milliard, ligger skatten anslagsvis på under 2 prosent.

Koster skjorta. En stor del av Norges befolkning tilhører den ene rikeste prosenten som Piketty snakker om: De som eier 50 prosent av verdiene i verden.
Det som kreves for å komme inn i denne klubben, er at man sitter på verdier som tilsvarer 7,5 millioner norske kroner. Veldig mange nordmenn gjør det. For å si det med en anonym debattant på Hegnar.no:

«Dette viser hvor lite som skal til. 7,5 millioner er ikke mer enn et greit hus på bygda og et par greie biler».

Debattantens neste poeng er at det blir galt å regne oss nordmenn som mye rikere enn folk i Asia og Afrika, fordi kostnadsnivået er mye høyere her. Leiligheter er dyre, maten er dyr og skatten er høy.

Alt dette får vi alle et godt innblikk i når vi reiser verden rundt på ferier flere ganger i året. Disse feriene koster jo også skjorta.

Vant i Lotto. Tilfeldighetene gjør at vi som bor i Norge er millionærer. Takket være geologien og Jens Evensen har vi bygget oss opp et oljefond på 7.000 milliarder kroner, noe som utgjør over 1,2 millioner per nordmann.

National Geographic skriver at Norge har verdens mest komplekse kystlinje. Fjorder og øyer gjør at den offisielt er 100.915 kilometer lang, hvilket tilsvarer to og en halv gang rundt Ekvator. Bare Canada har lengre kystlinje enn Norge.

Dette bidrar til at vi rår over 1.979.179 km² havområder, og her ligger nøkkelen til den pengebingen vi i dag sitter på. For nøyaktig 50 år siden ble grensene for vår kontinentalsokkel fastsatt. Avtalen med Storbritannia og Danmark baserte seg på midtlinjeprinsippet.
Fire år senere, i 1969, kom det som da var verden største oljefunn til havs. Det kom på norsk side, på Ekofisk. Vi vant førstepremien i Lotto. Og siden har vi fortsatt å vinne.

Felleseie. Jens Evensen, Norges første og hittil eneste havrettsminister, gjorde en god jobb for Norge, det er det ingen tvil om. Ingen andre land har profittert så mye på havrettskommisjonens 200 mils økonomiske sone som Norge.

Men hvor rettferdig er det, sett med øynene til folkerike nasjoner uten kystlinje, at bare fem millioner nordmenn skal sitte med 30 prosent av Europas land og sjøterritorium? Dette sågar en befolkning som velger å stå utenfor det europeiske fellesskapet.

Oljen er kontinentenes kompost fra millioner av år tilbake. Kanskje burde den vært regnet som felleseie, en arv som bare kan brukes en gang? Det var heldig for Norge, og den generasjonen jeg er en del av, at eierskapet i 1965 ble fastsatt ut fra nasjonalstatenes kystlinjer, ikke etter staters areal eller folketall.

Mye kan sies om petroleumsretten slik den ble anvendt, men rettferdig mot flertallet i verden var den ikke.

Kjos og oss. Sånn sett sitter de fleste av oss i samme stol som Bjørn Kjos, der vi kvier oss for å erkjenne hvor rike vi er, samtidig som vi gjerne klager over hvor mye vi må bidra med til fellesskapet i verden.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 18. MARS 2015

Gå til innlegget

Retten til å blø

Publisert over 6 år siden

Livet er som kjent en reise på ujevnt underlag. Da er det kanskje bra å bruke balansen så tidlig som mulig.

Jenter og gutter som leker på asfalt, blir bedre rustet til å takle livet enn barn som bare leker på en dataskjerm. Fysisk lek trumfer virtuell lek, der er forskningen helt klar.
Men asfalt og innendørshaller er likevel en fattig erstatning for lek i naturen. Motorikk, sanser og kreative ferdigheter blir i langt større grad utviklet i et terreng fullt av ukjente hindringer.

Jungelsti. Statens vegvesens nettside sykkelbynettverket.no forteller om et eksperiment i Fana utenfor Bergen. Mange foreldre i et boligfelt var lei av å kjøre barna til skolen, selv om veien var kort.
Løsningen: De gikk sammen om å lage en jungelsti gjennom terrenget fra husene og til skolen.
Målet: At samtlige barn skulle gå til skolen.
Foreldrene staket ut en sti på 700 meter, 300 meter kortere enn asfaltveien. Stien hadde bratte skrenter, der barna måtte bruke tau og trappetrinn for å ta seg fram. De måtte også krysse et bekkefar.
Resultatet: Nå går alle de 70 ungene gjennom skogen. Ja, den nye skoleveien er blitt så populær at det kommer unger langveisfra for å prøve stien, forteller initiativtaker Egil Bru Overaa.

Små fengsler. Det er morsomt å skrive om tiltak som dette. Og det er fint å se naturbarnehager blir stadig mer populære i hovedstaden. Stadig møter jeg flokker av barnehagebarn på tur ute i Østmarka der jeg bor.
Men dette gjelder dessverre fortsatt bare et mindretall barn. De fleste norske unger lider under det Gunnar Breivik kaller «trygghetstyranniet». Den tidligere rektoren ved Norges Idrettshøgskole beskriver norske barnehager slik i boken «Sug i magen og livskvalitet»:
«De er nesten som små fengsler med kjedelige stativer, flatt underlag og høye gjerder. Sikkerhetsreglene er i ferd med å bli absurde. Det er få muligheter for spenning og magesug».
Breivik har registrert at norske barn gradvis er blitt mer passive, stillesittende, småfeite, klønete og overorganiserte. Han mener kontrasten er stor til hans egen barndom, der det vanlige var å være utendørs i det som var av fritid.
«Når vi møttes på løkka for å spille fotball, uten innblanding fra voksne, fikk vi trening i demokrati, forhandlinger og avgjørelser. Det utviklet seg et lokalt selvstyre blant barna», fastslår Breivik.

Transportbyrå. Det vanlige i vår tid er at barna kjøres med bil når de skal på trening. Og treningen foregår gjerne innendørs. I det minste på flatt underlag. Og alt blir styrt av voksne.
Foreldre betaler gjerne ti tusen kroner i året for at barna skal aktiviseres av profesjonelle trenere. Mange foreldre synes det blir for dyrt. Andre synes det tar for mye tid å være transportbyrå. 
Den tidligere toppalpinisten, tobarnsfaren og UNICEF-ambassadøren Kjetil André Aamodt innrømmer at det har gått for langt. I et intervju med Dagsavisen sier han:
«I dag organiserer vi i hjel ungene. Vi trenger ikke kjøre dem på trening fem dager i uka. Man kan bli bedre i fotball av å stå ute i hagen og trikse enn av å ta på seg Barcelona-drakt og fancy fotballsko og dra på organisert trening».

Retten til å blø. Forskeren Richard A. Dienstbier ved University of Nebraska har påvist at barn som utsettes for tøffe opplevelser i unge år, blir bedre til å takle stress og motgang senere i livet.
Overbeskyttede barn mister denne herdingen, og derfor er de – paradoksalt nok – ofte ubeskyttet når de møter voksenlivets ubehag.
«Jeg mener det bør være en barnerett å få fryse av og til, være sulten noen ganger, skrubbe seg opp og slå seg. Det er en barnerett å blø litt. Slik får man kontakt med sin egen kropp og sine følelser, og det er en investering i langsiktig beskyttelse», hevder Gunnar Breivik i boken Sug i magen.
Han mener norske barn slår seg for lite. Da Breikviks egen sønn brakk beinet i en ishockeykamp som 20-åring, sa faren til sønnen:
«Det var sannelig på tide!».

Grunnmur. Breivik er helt på linje med Jørgen Moland, leder for Norsk Fjellsportforum. I et intervju med Fjell og Vidde sier Moland at norske foreldre gjør altfor mye for å polstre sine barn. Fri lek i naturen er den beste trening barna kan få på veien mot voksenlivet. Stadig flere nordmenn mangler denne grunnmuren av erfaringsbasert kunnskap.
De aner ikke hvor deres egne grenser går.
Gå til innlegget

Helse og
 hysteri

Publisert over 6 år siden

Den nye dødssynden blant de som vil ta vare på helsen sin er denne: De lander på hælen.

I forrige uke var jeg hos øyelegen. Midt i konsultasjonen spør han meg: «Løper du?». Det var et rart spørsmål å få i den settingen, men jeg innrømmet at jeg løp på et brukbart nivå for en del år siden.

«Da trenger jeg et råd», sier han. Og fortsetter: «Jeg begynte å løpe i fjor for å gå ned i vekt og forbedre helsen. Nå har jeg gått ned 15 kilo. Det er helt fantastisk. Hverdagen går så lett. Men det er ett problem: Etter at jeg gikk på løpekurs, har jeg har fått betennelse i leggene».

«Hva slags kurs sa du?»

«Det het ‘Lær å løpe naturlig’». Instruktøren der fikk meg til å legge om steget. Jeg skulle ikke lande på hælen, men på forfoten. Derfor fikk jeg også beskjed om å kjøpe tynnere sko.

«Så du gikk på kurs for å lære å løpe naturlig?»

«Ja».

«Det slo deg ikke at den måten du løp på helt av deg selv var den naturlige måten for deg?».

«Nei. Men når du sier det sånn, må jeg innrømme at det kanskje høres litt inkonsekvent ut. Du mener altså at jeg kan lande på hælen?»

«Ja visst. Hvis det føles natur­lig. Sannsynligvis forsvinner smertene i leggene også».

«Men hvordan skal jeg få fre­k­vensmåleren opp i 180 dersom jeg lander på hælen?»

«Hva skal du med frekvens­måler? Noen løper med lange steg, andre med korte. Selv i en OL-finale».

«Så jeg kan bare konse om riktig sone på pulsklokka, da?»

«Hva skal du med pulsklokke? Jeg har aldri brukt det».

«Men må man ikke det om man vil få framgang?»

«Jeg kjenner mange som har løpt på landslaget uten å bruke pulsklokke».

«Hmm. Så jeg kan bare ta med GPS’en og mobilen og dra ut og løpe?»

«Hva skal du med GPS og ­mobil?»

«Logge økta og legge ut bilder».

«OK. Men det gjør deg ikke til en bedre løper.»

«Så jeg kan bare høre på ­musikk og kose meg?».

«Kos deg alt du kan, men legg gjerne igjen musikken hjemme. Først da løper du naturlig. Da er du et dyr i naturen. Du ser, hører, lukter – har alle sanser åpne og er årvåken og levende».

Fylt av krav. Det ble en lang dialog dette. Jeg var kommet for å sjekke synet, men underveis trodde jeg knapt mine egne ører. Hvor forvirret kan en mosjonist anno 2015 bli? Selv jogging, den enkleste av alle aktiviteter, er blitt kapret av folk som vil tjene penger på å selge oss kompliserende unødvendigheter.

Og ja, jeg forstår at mange har glede av å studere kart over hvor de har løpt, sjekke kilometertider og puls. Det er ikke noe galt i det. Så lenge man kommer seg ut.

Vi lever i en høyteknologisk tid der vi sitter altfor mye på rumpa. Overvekt påfører enkeltpersoner og samfunn store kostnader i form av hjerte- og karsykdommer, diabetes, depresjoner og en lang rekke andre lidelser.

To av fem nordmenn er inaktive, og fire av fem nordmenn er mindre aktive enn ønskelig for å ta vare på helsen sin.

Samtidig svarer 40 prosent i en undersøkelse gjort av treningskjeden Friskis og Svettis at de opplever trening som noe som er fylt av krav. Det er ikke lystbetont.

Forbløffende enkelt. Både politikere og helsepersonell har de siste årene vist økt forståelse for at det er bedre å forebygge livsstilssykdommer enn å behandle dem. Det gjelder for kropper som det gjelder for maskiner: Skal man minke risikoen for at noe må til reparasjon, kan det være lurt å sette av tid til jevnlig vedlikehold.

Men manualene for dette vedlikeholdet er blitt så komplisert de siste årene at det ikke er rart at mange gir opp. Professorer i ernæringsfag krangler så kaloriene skvetter om hvor mange prosent fett, karbohydrater og proteiner kostholdet skal inneholde. For ikke å snakke om hva den glykemiske indeksen og BMI’en bør være.

Det alle disse kranglende spesialistene vet, er at regnestykket som gjør oss overvektige er forbløffende enkelt: Vi spiser flere kalorier enn vi forbrenner.

Men også rundt forbrenningsdelen er det skapt et komplisert hysteri som gjør at stadig flere melder seg ut og bosetter seg i sofaen. Der begår man i det minste ingen dødssynder av typen «lande på hælen».

Gi blaffen. Den gode nyheten er at hvis vi ignorererer støyen fra ekspertene og industrien, så er oppskriften så enkel som den kan bli:

Ta steget ut av sofaen og gi blaffen i hvilken del av foten som treffer bakken først. Det som teller er å få opp pulsen, bli svett på ryggen og kjenne din egen pust. Du trenger ingen gadgets for å gjøre det.

Så fremt øyelegen din ikke mener du bør bruke briller.

Gå til innlegget

Får som fortjent?

Publisert over 6 år siden

Tiggere. Asylbarn. Mobbeofre. Vi vet de er ofre for urettferdighet. Men likevel er det lett å gi dem selv skylden for sin skjebne.

Som mennesker har vi vanskelig for å leve med kognitiv dissonans. Å se på urettferdighet uten å gjøre noe med det, skaper en slik indre ubalanse. Da velger vi ofte letteste løsning: Vi sier til oss selv at situasjonen ikke er så urettferdig likevel.
Psykologisk eksperimenter viser at vi har lett for å mislike dem vi står i gjeld til. Hvorfor det? Burde vi ikke i stedet føle takknemlighet?
Hvis vi står i gjeld til noen over tid uten å betale tilbake, viser forskningen at vi kompenserer ved å gi oss selv grunner til at den andre kanskje ikke fortjener tilbakebetaling.

Ba om det. Vi forutsetter ofte at mennesker er rasjonelle vesener. Samtidig glemmer vi at vi i enda større grad er rasjonaliserende vesener:
I stor grad finner vi en begrunnelse for vi det vi gjør, framfor å gjøre det vi innerst inne vet vi burde.
Dette kan gi farlige utslag. For å ta et eksempel: Den nylige minnemarkeringen for frigjøringen av Auschwitz kan ha ført til økt antisemittisme i verden, selv om intensjonen var det motsatte. En studie fra 2009 viser at oppmerksomhet rundt holocaust, en grusomhet vi ikke klarer å ta inn over oss, gjør at folk i snitt blir litt mer tilbøyelige til å tenke at jødene fikk som fortjent.
Et annet eksempel: Voldtektsofre som anmelder overgrepet, ender ofte opp med å sitte i retten og føle seg anklaget og gjort ansvarlig for forbrytelsen. 
Et tredje eksempel: Journalistene som ble drept i Paris, ble i ettertid av mange beskyldt for å ha provosert terroristene og på den måten «bedt om» det som kom.

Tilskuertesten. Nicholas Hune-Brown beskriver fenomenet kalt «rettferdig-verden-hypotesen» i et essay i magasinet Hazlitt, også omtalt i The Guardian. Fra forskningen trekker han fram en rekke eksempler på hvordan dette virker. 
Et klassisk eksperiment på området ble utført i 1966. Forskerne Carolyn Simmons og Melvyn Lerner ba sine forsøkspersoner se på at en kvinne angivelig ble påført elektriske sjokk hver gang hun svarte feil i en hukommelsestest.
Når forsøkspersonene ble gitt muligheten til å gripe inn og stoppe sjokkene, gjorde nesten alle det.
Men når forsøkspersonene ikke fikk muligheten til å gripe inn – men ble tvunget til å se henne lide – justerte majoriteten av tilskuerne sin oppfatning av kvinnen i retning av å tenke at hun fortjente straffen.

En mening med det. Vår tilbøyelighet til å koble bort medfølelsen med dem som lider, økter proporsjonalt med vårt behov for å tenke at det er en mening med det som skjer. 
Dette skyldes ikke nødvendigvis ondskap eller kynisme. Det kan like gjerne skyldes latskap og bevisstløshet.
For det er krevende å leve med et verdensbilde som er kaotisk, urettferdig og der en selv kanskje er en av årsakene til ubalansen.
Velger man denne krevende veien, får man to alternativer: Forsøke å forandre verden. Eller forandre sitt eget selvbilde.
Det siste er minst vanskelig, men det er i langtfra lett. Å erkjenne at man tillater seg å være tilskuer til urettferdighet uten å gjøre noe med det, faller tungt for de fleste. Da er det enklere å tenke at det kanskje ikke er så urettferdig likevel. 

Fortjener det. Både jeg selv og de fleste nordmenn er flinke til å unne oss det beste. De hippeste dingsene, den tøffeste bilen, den lekreste maten og de kuleste reisene. Vi gjør det, fordi vi føler at vi fortjener det. Men gjør vi det?
Fakta er at verden er et sted der milliarder av mennesker er ofre for fattigdom, vold, klimakatastrofer og diskriminering. Vi kan selvfølgelig velge å tenke at situasjonen er slik den er, fordi også de fortjener det. Men hvis den tanken er for drøy, så er alternativet også ubehagelig:
Dersom det ikke er noen logisk forklaring på hvorfor enkelte lider, så blir det logisk å tenke at det kunne like gjerne ha vært meg.
Hvis jeg nekter å ta dette inn over meg, så kanskje jeg rett og slett fortjener at det blir meg?
Gå til innlegget

Idyll og inferno

Publisert over 6 år siden

En time før tusenårsbølgen traff denne stranden for ti år siden, lå havet stille og fredelig. Slik det også gjør i dag.

Som så ofte før en ulykke inntreffer; før et skred, en diagnose, en terroraksjon, en trafikkulykke:

Det er idyll. Alt er ved det normale. Det er en dag som alle andre dager.

Ingen kan på forhånd vite at vi i ettertid vil tenke tilbake på denne dagen som «den dagen da». 

Men når vi ser tilbake, vet vi at livet forandret seg i øyeblikket.

Det alminnelige øyeblikket.

Akkurat slik det gjorde på Manhatten den dagen to passasjerfly dundret inn i to skyskrapere. Kommisjonsrapporten etterpå åpnet slik:

«Om morgenen tirsdag 11. september 2001 var det mildt og nesten skyfritt på USAs østkyst».

Forsto ikke. På formiddagen andre juledag 2004, klatret jeg og mine venner på de vakre oransje kalksteinsklippene her langs Andamanhavet sør i Thailand. Vi kjente en liten vibrasjon i fjellet tidlig på formiddagen, nok til å bemerke det, men ikke mer enn det.

Vi var opptatt med vårt. Og få ting er mer altoppslukende enn å være på en klatrerute. Det er tilstedeværelse i ren form.

Mellom støtene la vi merke til at vannet trakk seg ut. Det var uvanlig. Ja, det var naturstridig. For flom og fjære er naturlover som følger sine vante 6-timers intervaller, slik månen vokser og avtar, og slik det blir mørkt om natten og lyst om dagen.

Jeg forsto likevel ikke hva som skjedde. Hadde aldri hørt ordet tsunami før. Ante ikke at en flodbølge ville komme. 

Jeg så den som en hvit stripe i horisonten rett før den traff den nærmeste øya, den du ser over båtene på bildet. Sekunder senere slo det hvite skummet over øya. Da skjønte vi alvoret.

Vi løp.

Inferno. Ikke alle gjorde det. Noen ble igjen for å filme. Andre ville redde båtene sine. Noen lå på stranda og sov eller hørte på musikk.

Om lag to minutter tok det før vannmassene traff land.

De traff med en tyngde som fikk båtene du ser på bildet til å havne i toppen på 15 meter høye trær. De smadret hus og begravde mennesker. Mange ble sugd på havet da vannet trakk seg ut.

Det som hadde vært idyll, var på kort tid forvandlet til et inferno.

Og alle fryktet at det skulle komme en bølge til.

En større en.

Dyrebart. Tsunamien i 2004 drepte over 280.000 mennesker. Det var en naturkatastrofe som satte en dyster standard for menneskets sårbarhet i møte med naturen.

Hvor mange pårørende tsunamien etterlot, vet ingen. De har nå i ti år levd med fortvilelsen, sorgen og savnet.

Alle kjenner de etterdønningene av en opplevelse som trengte seg inn i dem med en så voldsom kraft at den fortrengte alt det som tidligere gjaldt. 

Slik er det gjerne når døden kommer på besøk. Brått innser man, slik det heter i begravelsesritualet til Den episkopale kirke, at «midt i livet, er døden».

Den erkjennelsen kan lamme oss og redusere livskvaliteten. Men den kan også vekke oss og gjøre livet mer dyrebart.

Stillheten. Som mennesker har vi lett for å forveksle synsfeltets yttergrenser med verdens yttergrenser. Ser vi blikkstile hav, har vi vanskelig for å tenke oss en jordskorpe som allerede har gitt dette havet et hestespark nedenfra, men en kraft av tusen atombomber.

Tsunamien var en påminnelse om det vi alle vet, men som få tar inn over seg: Hva som helst kan hende hvem som helst, når som helst.

Klarer vi å ta dette inn – uten å engste oss – kan det gi oss hverdager der timene fylles av en sterkere tilstedeværelse og takknemlighet.

Det kan hjelpe oss til å se hva som rører seg i andres blikk. Det kan gi mot til å leve ut drømmer. Og det kan hjelpe oss til å nyte stillheten.

Før stormen.

Aktuell kommentar i Vårt Land 23.12.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere