Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Ungdom på kne for Gud

Publisert rundt 6 år siden

For ung til å drikke. For ung til å ha sex. For ung til å kjøre bil. Men gammel nok til offentlig å velge livssyn?

Salmen «Kor mykje stort, kor mykje gildt», skrevet av den blinde dikteren Matias Orheim, ble sunget ofte både på bedehuset og i Frikirken der jeg vokste opp. Denne salmen huskes spesielt for én setning, og den ble sunget med ekstra inderlighet og kraft hver gang den kom i refrenget:
«Det venaste syn som eg fer sjå, er ungdom på kne for Gud».
Spørsmålet jeg har lyst til å stille i dag, en mannsalder senere, er dette: Hvor vakkert er det egentlig at ungdom ligger på kne for Gud i en alder der de egentlig ikke vet hva de vil?

Modne nok? Mathias Orheim ble selv omvendt da han som 17-åring en tale der Hans Nielsen Hauge ble sitert. På et møte på Stårheim i Sogn og Fjordane bøyde han kne og ga sitt liv til Gud.
Det holdt for ham, livet ut.
Men hvor mange av de førti tusen 14-åringene som går til konfirmasjon i Norge i år er det som er modne nok til å ta en slik beslutning? Samme spørsmål kan stilles om de ti tusen som går til humanistisk konfirmasjon.
I Norge må du være 20 år før du får kjøpe sprit. Du får ikke stemmerett før du er 18. Samme alder gjelder for å kjøre bil. Du må bli 16 for å passere den seksuelle lavalder og 15 for å passere den kriminelle lavalder. 
Men når du er 14 skal du altså konfirmeres. I en alder der de fleste ungdommer sliter med å bli kjent med seg selv, skal man altså stå foran slekt og venner og flagge sitt livssyn i det offentlige rom.

Uhellig kombo. Som om dette ikke er problematisk nok i seg selv, så består konfirmasjonen av kobling mellom offentlige bekreftelse av tro og store pengegaver.
En norsk konfirmant fikk i 2011 i gjennomsnitt 70 tusen kroner, ifølge Synovate.
Når store beslutninger kombineres med pengegaver ellers i livet, blir det gjerne omtalt som bestikkelser eller korrupsjon.
Jeg er redd at den uhellige komboen av penger og bekjennelse er en lite egnet metode for å lære unge mennesker om integritet, autonomi og ærlighet.
I artikkelen «Gjer døra låg og porten trong» anslår kommentator Gudmund Skjeldal i Bergens Tidende at 98 prosent av ungdommene bare gjør det som andre gjør:
«Konfirmasjonen i Norge er ein stor skam. Det er inga meining i at ein fjortenåring skal tre seg i dress eller bunad og stilla seg i fine rekker midt i kyrkja. Kva veit vel han om kva han trur på?» spør Skjeldal.

Lette å påvirke. Da kong Christian den sjette innførte konfirmasjonen i Norge i 1736, var den en sluttmarkering av den almenne skolegangen og overgang til voksenlivet. Samtidig var myndighetsalderen i Norge på den tiden – og helt fram til 1869 – hele 25 år.
Nå er myndighetsalderen 18 år. Først da kan man som nordmann inngå juridisk bindende avtaler.
Valg av livssyn tar vi altså lettere på. Eller kan det være slik at Kirken og Human-Etisk Forbund ser det som en fordel at konfirmantene er unge og lette å påvirke? 
Hva vet en 14-åring om hvordan hun skal forstå at en god og allmektig Gud tillater så mye vondt i verden? Og hva tenker en nyslått tenåring om at de fleste mennesker i verden faktisk velger (eller vraker) religion basert på det lotteriet det er at vi er født i det geografiske området og den kulturen vi er?

Kritisk tenking. Som overgangsrite fra barn til voksen kommer konfirmasjonen uansett alt for tidlig. I vår tid fungerer russefeiringen som markering av at den allmenne skolegangen er over. Og russens oppførsel er vel heller ingen god indikasjon på dette er en gjeng som er klare for voksenlivet.
Selv ble jeg aldri konfirmert, men det var fordi jeg vokste opp i et kirkesamfunn der listen var lagt enda høyere. Ritualet ble kalt kunnskapsprøve, og vi måtte pugge over 700 spørsmål og svar fra Pontoppidan. Hadde man for lav prosent riktige svar når man ble forhørt i kirken, hendte det at man måtte «gå om igjen», altså gå opp til prøve året etter.
Dét var i det minste en erkjennelse av at prøven kom for tidlig for noen. Men testen handlet kun om evnen til å gjenta dogmer og teser, ikke om verken forståelse eller evne til kritisk tenking.
Er det noe som er viktig å lære tidlig i tenårene, så er det kritisk og selvstendig tenking. Det er dette som er veien til et å bli et voksent og selvstyrt menneske. Å koble bekjennelse og pengepremier oppmuntrer ikke til det.
Gå til innlegget

Så drikker vi oss dumme

Publisert rundt 6 år siden

Jeg elsker våren. Men jeg kunne fint klart meg uten ett norsk vårfenomen: Russen.

Få ting er mer gamlis enn å klage på russen. Joda, jeg skjønner det. Kritiserer man dritingskulturen, er det fort gjort å drite ut seg selv i samme slengen. Man stiller seg opp som surpomp og offentlig grinebiter.
Men kanskje ble jeg gamlis før jeg ble gammel nok til å bli russ. Faktisk har russen aldri irritert meg mer enn da jeg var 16 og gikk i førstegym. De røde hordene oppførte seg så barnslig, bøllete og hjernedødt at jeg der og da bestemte meg for at sånn skulle jeg i alle fall aldri bli.
Jeg holdt løftet. På Levanger videregående skole i 1982 var jeg den eneste av avgangselevene som ikke kjøpte russelue og russedress. Den uniformerte bermingen bød meg rett og slett i mot.

Ukultur. Til tross for min medbrakte skepsis (forakt, vil vel noen si), har jeg aldri skrevet om russen før, selv etter 30 vårer med jakt på gode temaer å kommentere i avisen. Men i 2015 er det om mulig enda vanskeligere enn før å overse denne utveksten i den norske ungdomskulturen.
En ting er at fire jenter er voldtatt og at tusenvis av gutter fortsetter å høre på russelåter der jenter beskrives som horer og luremus; får man dem dritings er de klare til å pules.
Dette har skapt en storm av kritikk, selvfølgelig, men kritikken har handlet om ukulturen ved russefeiringen – ikke om at russefeiringen er en ukultur som sådan.

Alt er lov. Det synes å herske en skjønn enighet i offentligheten om at det er med russen som det er med romfolk, muslimer, menn og NAV-ansatte: Det er noen få som ødelegger for det store flertallet.
Og ja, selv jeg skjønner at det kan være moro å være en av en gjeng der alt er lov. Jeg er heller ikke ukjent med at russen faktisk gjør bra ting. Som at tre av de fire første knutereglene i 2015 handler om å gi støtte til humanitære formål som Amnesty og sykehusenes barneavdelinger.
Da 13000 russ var samlet i Kongeparken på Jæren i helgen, fikk politiet jobben med å etterforske det de kaller tre «mulige overgrep». Likevel uttalte ordensmakten at ungdommene hadde oppført seg bedre enn på mange år. Dette ble bekreftet av Egil Nerland i Røde Kors, som til Stavanger Aftenblad uttalte:
«Det er sjelden å se at det er så mye edru folk».

Griseri. Det er flott at Røde Kors observerte mange edru ungdommer i løpet av helgen. Men det forteller vel mest hva som er normalen når det å være edru blir påfallende nok til å nevnes i avisen.
Festing, fyll og forsøpling er tre kjennetegn ved russen som selv barn får med seg. I en tråd på verdidebatt.no skriver en far om da ungene på barneskolen var med på Rusken-aksjonen, der de ryddet søppel fra grøftekantene. Midt under opprydningen hørte han en elleve år gammel jente si:
«Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke flere timer på å rydde opp langs skoleveien vår, når russen kommer og griser det til igjen».

Horer. Daglig leder i Russens organisasjonskomité, Gitte Gottenberg, sier til Aftenposten at hun ikke opplever at russens holdninger skiller seg veldig ut fra holdningene i samfunnet for øvrig, på godt og vondt.
Det kan godt hende hun har rett. I så fall er det et sykdomstegn også for samfunnet for øvrig. Og det forklarer hvorfor storsamfunnet i så liten grad gjør forsøk på å sette grenser for russens selverklærte rettighet til å bryte normene for hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.
Det er ikke uten grunn at «russehumor» er blitt en lite flatterende karakteristikk som dras fram dersom en film, teaterstykke eller revy faller gjennom. Banal seksfiksering kan være like harmløst som det er sjarmløst, men ikke når låtene som dundrer ut av de overdimensjonerte lydanleggene, har tekster som denne:
«Kom bli med ned på kne lille luremus/Tar deg med til et fullstappa horehus/Så bli med inn i klubben/Bli med opp på rommet/Så drikker vi oss fulle/Så drikker vi oss dumme».
Låten er en av mange med samme type innhold. Jenter blir beskrevet som horer, de skal skjenkes helt til de ikke klarer å si nei.

Patetisk. Uniformerte overtramp har det fellestrekk at deltakerne gjerne føler at ansvaret pulveriseres. Fyll forsterker den følelsen.
For oss som ser på, kan den røde dressen og det ustø ganglaget riktignok assosieres med et vårslipp av klovner. Men klovner får oss til å le.
Russ i bakrus er bare trist og patetisk.
Gå til innlegget

Brutto nasjonal lykke

Publisert rundt 6 år siden

Hvorfor er det ingen av de politiske landsmøtene som debatterer hvordan vi skal bli lykkeligere?

Eller kanskje er det nettopp det de gjør: Blir vi lykkeligere mennesker av å shoppe på søndager, lagre giftig slam i fjorden, selge statens skoger og avvise folk som har flyktet fra krig og fattigdom?
Dette for å nevne noen av spørsmålene som har vært diskutert på de politiske landsmøtene hittil denne våren.

Annerledeslandet. Norge havnet nylig på fjerdeplass på den nyeste rankingen til World Happiness Report, bare slått av Sveits, Island og Danmark. Rapporten rangerer lykken til innbyggerne i 158 land basert på kriterier som økonomi, forventet levealder, frihet og omfanget av korrupsjon.
Ideen til denne kåringen kommer fra Bhutan, der kongen i 1971 bestemte at dette fjellandet skal måle sin framgang i «Brutto nasjonal lykke» i stedet for i «Brutto nasjonal produksjon». 
Bhutan har sitt å slite med både når det gjelder fattigdom, korrupsjon, menneskerettigheter og analfabetisme. Men landet ble likevel rangert som verdens åttende lykkeligste land av bladet Business Week i 2013. Bhutan ble også rangert som nummer åtte i verden i Adrian G. Whites rapport om folks subjektive lykkeopplevelse fra 2007 (University of Leicester).
Bhutan scorer riktignok langt bedre på disse listene enn de gjør i World Happiness Report, der Bhutan nå er ranket 79.

Påbudt gåing. FN vedtok i juli 2011 å plassere lykke som et mål for sin utviklingsagenda. På videolink fra Bhutan holdt prins Charles en tale der han påpekte at vår planet er i krise, vi er sju milliarder mennesker som trues av forurensing og overkonsum, og tiden for å handle er i ferd med å løpe ut.
Han viste til at de 800.000 innbyggerne i Bhutan har en gjennomsnittlig inntekt per måned på bare 900 kroner, men at den bhutanske filosofien vektlegger andre ting enn inntekt. Derfor har myndighetene vedtatt en rekke lover som skal beskytte folkets lykke. Her er to eksempler:
• Minst 60 prosent av landets areal skal alltid være dekket av skog.
• En dag i måneden er alle kjøretøyer forbudt å bruke på veiene, slik at alle må gå.
I sin definisjon av lykke legger myndighetene i Bhutan vekt på at innbyggerne skal være åndelig rike, i god fysisk form, ha et sosialt nettverk og leve i et naturlig miljø med rent vann og vill natur.

Naivisme. Mange av mine lesere drar sikkert på smilebåndet av naivismen i det å programfeste lykke som offisiell politikk. Kanskje dras tankene mot dikteren Hans Børli, som fastslo at det er med lykken som med de ville dyrene i skogen: De blir tillitsfulle og nærmer seg leirplassen din når du ikke lenger jager etter dem.
Nobelprisvinner Daniel Kahneman mener likevel at lykke absolutt lar seg måle. Det enkleste er å skrive ned hver kveld hva man er takknemlig for i løpet av den dagen som er gått. Kahneman konkluderer med at opplevelsen av takknemlighet har fint lite med materiell velstand å gjøre.
Amerikaneren Jeffrey Sachs, en av de tre forskere bak World Happiness Report, fastslår at siden 1960 har USA tredoblet sitt bruttonasjonalprodukt, mens opplevelsen av lykke blant amerikanerne har ikke økt i det hele tatt.
Forfatteren Paul Hawken, også amerikaner, beskriver vår vestlige definisjon av BNP på denne måten:«Vi stjeler framtiden, selger den i nåtiden og kaller det BNP».

Hører du, Hareide? World Happiness Report fastslår at befolkningen i den økonomisk rike del av verden i økende grad lider av fedme, diabetes, depresjoner og andre livsstilssykdommer. Dette er overforbrukets belastningsskader, og som andre slike skader reduserer de livskvaliteten.
Kanskje kan vi nordmenn lære noe av fjellandet Bhutan på dette området, slik de selvfølgelig kan lære ting av oss. Når brutto nasjonal lykke er definert som et overordnet samfunnsmål, så blir det også interesse for prinsippene som fører oss nærmere dette målet.
Jeg savner en debatt om slike prinsipper på de politiske landsmøtene i Norge denne våren. Tar du utfordringen, Knut Arild Hareide? I så fall kan det hende du høster litt latter her og der.
Men latter er også et bidrag til lykke.
Gå til innlegget

Håpet om å våkne

Publisert rundt 6 år siden

Selv de som er i Himalaya for å drive med risikosport, fikk en påminnelse om at det å leve i seg selv er risikosport.

Klatrerne i Base Camp ble lørdag tatt på sengen av en hvit vegg som plutselig sto foran dem.
Klatrere var riktignok en marginal gruppe av alle dem som ble rammet av jordskjelvet i Nepal. Men jeg nevner dem fordi denne gruppen har et mer enn normalt bevisst forhold til risiko.
Da snøskredet traff teltene i det flate området der Base Camp under verdens høyeste fjell ligger, var det full panikk. Ingen hadde forutsett at noe kunne skje her. Dette var den trygge sonen. Det var her man ladet opp fysisk og mentalt til de risikable støtene mot toppen.
Klatrerne er fullt klar over følgende statistikk: For hver 20. person som når toppen, vil en person dø på fjellet. Den risikoen er mange villige til å ta.

Byen ble borte. I skrivende stund meldes det om over 3.200 døde etter jordskjelvet i Nepal. Dette tallet vil stige ut gjennom uka. En rekke landsbyer er begravd av jordskred utløst av skjelvet.
Den nepalske kvinnen Marina Adhikari Skar, som bor i Norge, forteller til Aftenposen at hennes slektninger var ute på åkrene da skjelvet kom. Da ristingen var over, gikk de tilbake til landsbyen. Der var det ingen bygninger lenger. Byen som huset 500 mennesker, var borte.
Hvis forholdstallet mellom drepte og hjemløse er det samme i Nepal som det var etter tsunamien i Andaman-havet i 2004, så kan man gå ut fra at for hver person som er omkommet, finnes det fire andre som har mistet alt de har – unntatt livet.

Siste ord. I dette perspektivet er det en bagatell at 18 personer antas omkommet under klatring på Everest. Likevel får disse stor oppmerksomhet i Norge, i og med at mange nordmenn var der for å bestige fjellet.
Jeg ble selv sittende foran Macen store deler av lørdagen for å sjekke om jeg fant livstegn fra dem jeg kjenner som var med i ekspedisjoner på Everest og Lhotse. Jeg la meg lørdag kveld og håpet at jeg ville finne oppdateringer på søndag som viste at de var i live.
Det siste jeg leste på vg.no før jeg gikk til sengs var et intervju med den norske professoren fra Universitetet i Ås, Bishal Sitaula, som var på gaten i Katmandu da skjelvet kom. Han så asfalten revne og hus styrte sammen. Sitaulas sluttord til VG var disse:
«Jeg håper jeg er i live i morgen».

Dommedag. Man trenger ikke å ha hatt Ole Hallesbys berømte dommedagspreken på replay i oppveksten for å vite at ikke alle som sovner, våkner opp morgenen etter. Påminnelsene om dette kommer tett i den daglige nyhetsstrømmen.
Akkurat nå spruter det lava fra den digre Calbuco-vulkanen i Chile. Utbruddet kom helt overraskende på ekspertene.
Flere tusen mennesker er evakuert. Foreløpig er ikke liv gått tapt. Men Illustrert Vitenskap skriver at myndighetene frykter et enormt skred av samme type som utslettet oldtidsbyen Pompeii.
I sin omtale av naturkatastrofen lenker tidsskriftet til en artikkel med den dystre tittelen:
«Dommedag truer hele verden».

Grunnvilkår. Folket i Nepal, på Haiti og Indonesia har opplevd det. Men her i Norge føler vi oss skjermet, helt til noen av våre er på reiser der hvor katastrofene rammer.
Men enten vi tenker over det eller ikke, så lever vi på naturens nåde også her. I et land hvor vi har nok mat, en varm seng og ingen forfølgelse, er det lett å glemme det som ergrunnvilkårene for alle mennesker:
Vi lever på en tynn jordskorpe. Når den krøller på seg, blir våre byggverk som korthus. Riktignok tåler bygningene i Norge mye mer enn bygninger i Nepal og Haiti. Men når jorden bever, er vi prisgitt krefter vi ikke kan kontrollere.
Dette vet de på småstedene Stranda og Hellesylt, der Åkerneset henger mørkt og truende over dem, og der en bølge på 80 meter en dag vil rase innover fjorden. Så får man bare håpet at varslingssystemene fungerer.

Nattesøvnen. Jordskjelvet i Nepal var varslet. Ja, for bare en uke siden var 50 eksperter samlet i Katmandu for å diskutere hvordan fjellandet kunne forberede seg på det marerittet vi nå ser.
Men ingen av klatrerne jeg snakket med tenkte på jordskjelv da de dro til Nepal denne våren. De tenkte på snøskred, det er så. Men ikke snøskred utløst av jordskjelv.
Dette viser igjen hvor vanskelig det er å forberede seg på det uforutsette. Og den neste naturkatastrofen er som regel en vi ikke har tenkt på.
Det kan frata oss nattesøvnen. Eller det kan gjøre oss takknemlige for å ha et sted å sove – og forhåpentligvis våkne.
Våkner vi, har vi fått en dag til der vi kan gjøre en forskjell.

Gå til innlegget

#her går grensen

Publisert rundt 6 år siden

I en verden hvor alle ønsker seg oppmerksomhet, men ingen vil ha uønsket oppmerksomhet, er det uunngåelig at noen trår over den usynlige streken.

Det handler om grenser. Godt over ti tusen kvinner har nå delt sine grenseoverskridende opplevelser på Twitter under «#jeg har opplevd».

Det flommer over av eksempler på alt fra klønete tilnærmelser til regelrette overgrep. Pluss alt som finnes på skalaen imellom: Slitsom oppførsel, uvelkomne komplimenter, tafsing, hets, sjikane og trakassering.
Kommentator i Bergens Tidende, Mathias Fischer, fastslår at dette er en mannskultur, og at alle menn må ta ansvar.
Sosiologen Kjetil Rolness avviser dette og hevder at de fleste menn har en sunn begeistring for kvinner.

Gråsonen. Jeg tror at begge har rett. Men hvordan kan de ha det, når de hevder nesten det motsatte? De har rett, fordi dette er et handlingsrom der paradoksene florerer.
«Hvordan kan jeg som mann vite at oppmerksomheten jeg gir kvinner er uønsket? Det er bare én måte å finne det ut på, og det er å prøve. Og var oppmerksomheten uønsket, så har jeg allerede gjort forbrytelsen», påpeker Rolness.
Selvfølgelig vet også han om en rekke typer oppmerksomhet som opplagt er uønsket. Men han snakker om det som ligger i gråsonen. Og der er det mye som befinner seg. Rolness ser antakelig mye av dét når han står på scenen i sin lett ironiske rolle som forføreren Jens Pikenes i bandet Penthouse Playboys.

Basisbehov.
 Kommentarfeltene på nett flommer over av respons som viser hvilket minefelt det er å skrive om dette temaet. Men det er også et minefelt for mange å forholde seg til i virkeligheten:
Hvis ingen skal oppleve å få uønsket oppmerksomhet, så må tiltaket være at ingen får noen som helst oppmerksomhet.
Og hvis ingen skal oppleve å bli avvist i sine forsøk på å få kontakt med andre, så må tiltaket være at ingen tar initiativ i det hele tatt.
Slik ønsker ingen at samfunnet skal være. Vi ønsker å møte nye mennesker, ha gode samtaler, flørte og til og med få kroppskontakt. Vi ønsker det, fordi det er menneskelige basisbehov.

Krenkelser. Det er en kunst å bli avvist uten å føle seg krenket. Og: Det er en kunst å avvise uten verken å bli krenket eller krenke.
Å beherske denne balansegangen er en del av det å være voksen og dannet. Det handler om å kunne kodene, ha selvtillit, være autonom, hyggelig og høflig.
Har man vært utsatt for mobbing eller sexpress fra en overordnet, er det klart at man lett går i beskyttelsesmodus også i de tilfellene hvor det kanskje ikke var nødvendig. Ingen av oss kjenner hverandres historie til bunns, og derfor er det all grunn til å være både forsiktig og taktfull.
Likevel må vi ikke komme dit hen at vi ikke tør å gi hverandre komplimenter. Da blir hverdagen grå og fattig.
Men ett og samme kompliment kan sies både på mange forskjellige måter. Det er en av grunnene til at kommunikasjon ofte ender opp med misforståelser og sårede følelser.

Menn er menn. Artisten Stella Mwangi uttalte til Aftenposten lørdag at «norske menn er for sjenerte, det er nesten som om de forventer at kvinnen skal komme til dem. De er skjønne, men har mye å lære. Sjekkingen er litt tilbakeholden, og det er leit. Vi vil ha likestilling, men også at menn er menn».
Det er den ene siden av saken. Den andre siden – som er mer alvorlig – er den vi ser når kvinner filmet med skjult kamera på gaten blir overøst med sultne blikk og slibrigheter når de går hjemmefra og til jobb.
En undersøkelse viser at 7 av 10 kvinner blir seksuelt trakassert på gaten i hovedstaden Lima i Peru. Dette fikk en TV-stasjon til å sminke mødre til det ugjenkjennelige og sende dem på gata forbi der sønnene deres jobbet. Det endte med mye plystring, sleezy kommentarer og sex-tilbud.
Da mødrene rev av seg parykkene og løsbrystene, ble sønnene gjennomgående meget lange i maska.

Her går grensen. Det er ingen tvil om at mange kvinner blir trakassert kun fordi de er kvinner. Det er heller ingen tvil om at mange menn vet at de går over streken, men de gjør det likevel.
Samtidig er det en stor gruppe menn og kvinner som er forvirret av de sprikende forventningene de møter. Vi lever i en kultur der det å få oppmerksomhet dyrkes som et tegn på vellykkethet. Vi ser dette som et premiss i flere reality-serier på TV. Det handler om å iscenesette seg selv slik at man får mest mulig oppmerksomhet – nærmest for enhver pris.
Det er trist dersom disse seriene tjener som opplæring i hvordan man omgås uten å trampe på hverandre. 
For selv om det er en hårfin grense mellom kommentarer som får det til å krible og de som får det til å koke, så er grensen i grunnen lett å sette ord på: Opptre høvisk.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere