Lars Gilberg

Alder: 58
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Jublende ungdom

Publisert rundt 6 år siden

Noen ganger må man nesten miste noe for å skjønne hva man har.

I helgen «tok AUF tilbake Utøya», slik hendelsen omtales i mediene. Stemningen minnet litt om frigjøringsdagene i 1945: En feiring av alt som igjen er normalt og en bevissthet om aldri å glemme.

Begeistringen er lett å forstå, på flere plan.

Likevel grep jeg meg selv i å undres – da jeg så reportasjene på TV: Hvorfor jublet ungdommene så fælt hver gang Jonas Gahr Støre åpnet munnen? Jeg tar høyde for at noe av inntrykket­ skyldtes at kameralampene lyste,­ den samme effekten som vi ser på de politiske landsmøtene, der klappsalver på boks er en innarbeidet ingrediens.

Uansett: Begeistringen var formidabel. På en skala fra boktittelen­ til tidligere LO-leder Gerd Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter – og til tittelen på Seinfeld-skaper Larry Davids ­satiriske program som nå går på NRK3: «Ingen grunn til begeistring» – så var AUF-ungdommene soleklart på Vallas side.

Men hva var det de jublet for? Hvorfor ser de på Jonas Gahr Støre som en helt og sang «Jonas Gahr Superstar»? Hva er det med Arbeiderpartiet – også kalt Det norske Administrasjonspartiet – som gir dem den indre jubelen­ – for å bruke et uttrykk Dag Solstad lanserte i boken Gymnas­lærer Pedersen, som beskrev den politiske vekkelsen blant de såkalte 68’erne?

Ville det ikke vært mer naturlig om ungdom også i 2015 protesterte mot det bestående?

Drømmesamfunn. Jeg ble gående å tenke på disse spørsmålene i helgen. Jeg undret meg over hvorfor det brennende engasjementet ikke heller hadde funnet veien til Miljøpartiet De Grønne. Dette er et parti som virkelig vil forandre Norge og redde verden. De nøyer seg ikke med å være teknokrater som bare justerer kursen et lite knepp til venstre for Ernas og Sivs kurs.

Min grubling førte til følgende­ – ikke spesielt geniale – observasjon: Norge er ett av verdens aller beste land å bo i. Kan det være at mange av AUF-erne faktisk begeistres av å forsvare­ det vi har, framfor å endre så mye? Aftenposten rapporterer fra Utøya at Støre riktignok fikk både «asylsmekk, skattesmekk og kritikk om kontantstøtte». Men i det store og hele ble han hyllet som symbolet på det samfunnet Norge tilbyr oss per i dag.

Og det er ikke lite. Vi har fortsatt mye ren natur – som noen partier riktignok vil selge til gruve­selskaper og andre private­ investorer. Vi har fortsatt stor grad av ytringsfrihet, selv om den er under press. Vi har mat og jobb og bolig, de fleste av oss. Vi lever i fred, om vi ikke regner med norske styrker utenlands.

Vi har et samfunn de fleste i verden bare kan drømme om. Kanskje AUF-ungdommene har tatt dette innover seg? At de er motiverte av tanken på å slåss for å beholde det? At de ser at våre verdier er under press, og at noen må stå opp for dem hvis vi ikke skal miste dem?

En større sak. Kanskje masse­mordet nettopp på Utøya forsterket bevisstheten om dette? At 
det vi har, brått kan bli tatt fra oss. Eller kanskje visste de det fra før, de som deltar her.
Jeg minnes TV-reportasjer både 20 og 30 år bakover der AUF-ungdommens dyrking av grå dresser fra regjeringskontorene har vært like påfallende ekstatisk. Allsangen har vært like begeistret som på kristne leirer, der unge mennesker også samles for å hengi seg til en større sak.

Jeg er ingen innsider når det gjelder AUF. Det nærmeste jeg har vært organisasjonen er da jeg dekket rettssaken mot mannen som prøvde å utrydde organisasjonen. 69 forsvarsløse ungdommer ble drept i massakren. Det er opplagt at dette er en formativ hendelse for mange av dem som er igjen.

Når noen vil frata deg både livet­ ditt og det du tror på – og du ser at det er alvor – så oppleves­ både livet og retten til å ha en overbevisning gjerne enda sterkere etterpå.

Store ord. Jonas Gahr Støre ­erklærte at besøket på Utøya i helgen er noe av det største han har opplevd i sitt liv. Det er store ord. Men jeg tror ham. På Utøya møtte han en begeistring for det som mange nordmenn tar for gitt.

Så skal det sies at mange også kjemper mot verdiene til AUF nettopp for å bevare Norge og det de opplever som norske verdier. Ikke med våpen, men med argumenter. Det hører også med, nå som hverdagen er tilbake.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND SOM KOMMENTAR 11.8.2015

Gå til innlegget

Skyggene fra fortiden

Publisert rundt 6 år siden

Chris Froome kan sykle så fort han vil. Men skyggene fra sykkelsportens fortid blir han ikke kvitt.

Kanskje er Chris Froome verdens beste syklist. Eller så er han best til å jukse.

Å skrive slik om mannen som leder suverent i årets Tour de France, kan virke slemt og urettferdig. For Froome har aldri vært tatt for doping.

På den annen side: Suverene ledelser i dette rittet har i 30 år vært nærmest ensbetydende med juks. Dette kommer man ikke bort fra, selv om mange ønsker det.. Og det er det mange som gjør.

Selv TV 2s velinformerte og erfarne ekspert, Johan Kaggestad, har sittet for åpen mikrofon og nærmest gått god for Froome, omtrent på samme måten som han i sin tid lot seg blende av Floyd Landis. Kaggestad var ikke den eneste som ble lurt den gangen.

Kaggestads hovedpoeng nå er at Froome faktisk er best, akkurat slik Marit Bjørgen er best i langrenn. Også langrenn har hatt en rekke dopingskandaler, uten at dette automatisk gjør at vi stiller spørsmål ved moralen til vår utøver.

 

Smakløst. En tilskuer kastet en kopp med urin mot Chris Froome på en etappe i helgen. «Doper», skrek mannen som kastet.

Denne smakløse episoden føyer seg inn i en serie av hendelser som gjør at årets Tour de France lever like mye i skyggen av doping som de foregående. 

En ting er at nordmannen Alexander Kristoffs hjelperytter Luca Paolini ble tatt for bruk av kokain. Verre var det at Lance Armstrong dukket opp i Frankrike og syklet gjennom en etappe foran feltet til Froome og Kristoff.

Armstrong er kjent som mannen som vant Tour de France hele sju ganger. Han ble siden fratatt alle de sju gule trøyene på grunn av doping, og han er utesteng fra idretten på livstid. USAs dopingmyndigheter betegner hans bedrag som det mest sofistikerte og systematiske verden har sett. 

Armstrong var i tillegg en mobber av dem som valgte å snakke, han truet mange til taushet og han ødela karrierene til dem som trosset ham.

Nå sykler han altså rundt i Frankrike for kreftsaken. Mannen har i hvert fall ikke mistet frekkhetens nådegave.

«Hvorfor skal ikke jeg være her? Fordi jeg jukset? Om vi sier at en slik regel gjelder for alle, så hadde det ikke vært en eneste person igjen her nede. Kommentatorboksene, presserommet og følgebilene – det hadde vært bortimot tomt», uttalte Armstrong til VG.

 

Uten troverdighet. Han har et poeng. Dagens sykkelsport er full av menn som var aktive i den mørkeste dopingperioden. Alexandre Vinokurov, Brian Holm, Eddy Merckx, Erik Zabel og Richard Virenque er noen få av navnene du kanskje kjenner, menn som styrer dagens sykkelsport til tross for at de har en dopinghistorie på CV-ene sine.

Rusler man rundt blant lagbussene og kommentatorboksene er dette det normale: Du finner lagledere, trenere, leger, eiere og TV-kommentatorer som står med ett bein i sola og det andre i det skyggelandet av doping hvor de kom fra.

VGs dyktige sykkelkommentator Anders K. Christiansen spør om hvorfor ikke alle disse bare blir kastet ut av sporten. Han svarer selv:

«Da ville vi i så fall stått igjen med en sykkelsport uten kompetanse. Men kanskje ville dette problemet vært lettere å reparere enn en idrettsgren ribbet for troverdighet».

 

Å være naiv. Tidligere dopere som Rolf Sørensen og Bjarne Riis blir brukt som eksperter på dansk tv under årets Tour de France. 

Landsmannen Michael Rasmussen, klatrekongen som på grunn av brudd på meldeplikten ble kastet ut fra Touren da han han hadde den gule ledertrøyen i 2007, synes ikke dette er uheldig;

«I lang tid har journalistene vært en del av gamet. Selv om media nå har endret holdning, så betyr ikke det at en hel kultur endrer seg. Det kommer garantert positive tester i framtiden også. Det er ingen grunn til å være naiv å tro at det ikke skjer igjen, sier Rasmussen til VG.

Han vet hva han snakker om. Selv har han innrømmet doping fra 1998-2010. Dette hindret ham ikke i å gå til erstatningssøksmål mot Rabobank, laget som kastet ham ut. Rasmussen ble tilkjent 5,6 millioner kroner.

Kanskje ikke så rart at mange dopere får fortsette i sporten.

Gå til innlegget

Min båt er så liten

Publisert over 6 år siden

En gang var det oss. Nå er det dem. Det kan bli oss igjen.

Søndagsskolesangen «Min båt er så liten og havet så stort» har rullet i bak­hodet mitt mens jeg har sett bilder av båtflyktningene i Middelhavet denne våren.

Samtidig har Norge markert at det er 75 år siden krigen startet. Vår krig.

Vi ble raskt okkupert. I løpet av fem år med nazi-styre forsøkte mange nordmenn å ta seg over havet til England. De la av gårde i båter fra en rekke steder langs Norges 10.000 mil lange kystlinje.

Noen båter sank på grunn av uvær. Andre ble senket av de tyske makthaverne i Norge. Disse styresmaktene så på bakmennene i denne trafikken som menneskesmuglere og landsforrædere.

Henrettet. En rekke nordmenn flyktet også til Sverige. Fra Oslo gikk den legendariske Flyktningeruta gjennom Østmarka, en trasé jeg har løpt et par ganger. Den er våt og tung, i og med at den holder seg nede i søkkene, der sjansen for å bli oppdaget er minst.

Det gikk flyktningeruter til Sverige på utallige steder langs Norges 256 mil lange riksgrense. 29 grenseloser og 55 hjelpere ble henrettet av tyskerne.

Noen av flyktningene ble berømte. Som Max Manus, sabotøren. Eller Jan Baalsrud, soldaten som hadde ni liv. Men de fleste var mer ukjente. Det de hadde felles, var et desperat behov for å komme seg vekk. Norge var ikke et blivende sted.

Noen dro riktignok ut med en plan om å komme tilbake. Men for de fleste handlet det om å redde livet.

Ingen garanti. Om lag 50.000 mennesker flyktet fra Norge de fem årene krigen varte. De fleste­ av dem kom tilbake etter at ­freden senket seg i 1945.

Men da de flyktet, var det ingen av dem som kunne vite når krigen skulle være over. De kunne ikke engang vite at Norge skulle bli fritt igjen.

Beslutningen om å flykte var derfor en siste utvei, en handling uten noen garantier. Nerve­presset var stort.

De som dro var drevet av nød – ikke ulikt beveggrunnene til de 800.000 nordmenn som utvandret til Amerika i perioden 1825-1920. Mange av disse var nok som «økonomiske flykt­ninger» eller «lykkejegere» å regne etter dagens retorikk, ­ettersom det ikke var krig og forfølgelse i Norge på den tiden.

Men likevel: De dro.

Desperasjon. Hvorfor jeg nevner dette? Er det en parallell til det som nå skjer i Middelhavet? Bare delvis, selvfølgelig. Men for enkeltpersoner som flykter fra krigens grusomheter, er drivkraften den samme. Den heter desperasjon.

Hva hadde Norge gjort dersom det var vår lange kyst som lå nærmest for flyktningene? Hvis 50.000 islendinger kom i båter til norskekysten etter at Hekla hadde fått et utbrudd og gjort hele Island ubeboelig i uoverskuelig framtid? Ville vi appellert til resten av Europa om å hjelpe Norge med å ta imot og bosette?

Hva ville vi tenkt om italienske og greske politikere nektet å ta imot med begrunnelsen om at det var bedre å hjelpe dem i nærområdene?

Takk, Sverige! Syria er for ­tiden største leverandør av flyktninger til Europa. Av 20 millioner innbyggere har 12 millioner ­syrere blitt nødt til å forlate hjemmene sine. Åtte millioner av disse er flyktninger i eget land. Fire millioner er flyktninger i nabolandene, først og fremst Tyrkia,­

Libanon er på størrelse med Rogaland, har fire millioner innbyggere og har tatt imot 1,2 millioner flyktninger.

Bare en kvart million syrere har søkt om asyl i EU. Dette skyldes først og fremst at de må ta seg illegalt til et EU-land før de kan søke. Antallet utgjør mindre enn to prosent av de syrerne som er på flukt.

Norske politikere – de fleste av dem – har nå samlet seg om at vi skal ta imot 8.000 syrere i løpet av tre år. Sverige tar til sammenligning inn 56.000 syrere i løpet av inneværende år.

Dette er omtent like mange som Sverige tok imot fra Norge under 2. verdenskrig.

Mye kan sies om kompleksiteten i flyktningeproblemet, men her nøyer jeg meg med å si noe veldig enkelt:

Jeg er glad for at svenskene tok imot så mange norske flyktninger da vi trengte­ det.


Gå til innlegget

Undervisning om underkastelse

Publisert over 6 år siden

Det finnes en lengsel etter underkastelse. Den spiller de på, de som vil dominere andre.

Aftenposten har de siste tre dagene ofret ti sider på å fortelle om en liten, men økende, del av den norske virkeligheten.
Det handler om ideologien som spres via muslimsk gatemisjon og fra muslimske foredragsholdere som blir invitert fra utlandet. Budskapet oppsummerer Aftenposten slik:
Konevold: Privatsak.
Flerkoneri: Tillatt.
Utroskap: Dødsstraff.
Homofili: Dødsstraff.
Frafall fra islam: Dødsstraff.
Avisen forteller at Haltham Al-Haddad har uttalt at jøder er etterkommere av aper og griser.
At Bilal Philips har forsvart ekteskap med jenter ned til ni års alder og at det ikke finnes voldtekt i ekteskap.
At Saeed Regeah forfekter at kvinner ikke bør gå ut av huset med mindre det er helt nødvendig, fordi det vil skape fristelser for mange mennesker.
Felles for disse tre – og de fem andre profilerte predikantene som Aftenposten presenterer: De har vært gjester hos Islam Net og/eller i norske moskeer der de har holdt foredrag.

Kreftsvulst. Det burde være unødvendig å si, men for sikkerhets skyld:Disse holdningene gjelder ikke flertallet av norske muslimer. Ekstremismeforsker Lars Gule anslår i Aftenposten at det handler om 6.000 nordmenn. Halvparten ville også vært for mange.
For å dra en parallell. Jeg har ofte skrevet om dopingen i sykkelsporten. I den sammenheng behøver jeg heldigvis ikke presisere hver gang at flertallet av syklister ikke doper seg. Det er nok at noen av de toneangivende syklistene gjør det, for at det skal bli et problem for hele sykkelsporten. Fortier man problemet, sprer det seg gjerne som en kreftsvulst.

Ikke ufarlig. Jeg er klar over fallgruvene ved å skrive kommentar om dette emnet. Fortellinger er ikke ufarlige. Fortellinger skaper den verdenen vi lever i. Det gjelder det som skrives i avisen, og det gjelder det som forkynnes på gaten og i moskeene.
Derfor skal Aftenposten ha ros for å gi allmennheten fakta om forkynnelsen i miljøer som ønsker å omkaste det norske samfunnet. Avisen bekrefter dermed det som Hege Storhaug lenge har advart om: At hatideologi, kvinneundertrykkelse og antidemokratiske idealer spres i muslimske miljøer som har en salafistisk og bokstavtro forståelse av sin religion, der målet er å leve som i Midtøsten på 1400-tallet.


Ungdomsopprør. Direkte oversatt betyr islam underkastelse. Dette idealet gjelder i mange religiøse miljøer. Også i det kristne miljøet hvor jeg vokste opp var det sterke oppfordringer om å underkaste seg de autoriteter som hadde tatt på seg oppgaven med å fortelle hva som til enhver tid var Guds vilje.
Derfor lurer jeg på hva som får tilsynelatende opplyste norske ungdommer til frivillig å underkaste seg et regime av ufrihet. Kanskje gjør det godt å slippe å tenke selv? Kanskje føler man seg viktig når man omtales som soldat i guds hær? Muligens kjennes det enkelt å forholde seg til et system der alle de små tingene defineres som store og viktige for evigheten?
Islamforsker og selv konvertitt, Anne Sofie Roald, har antakelig en god forklaring når hun til Aftenposten sier det slik: «Å konvertere til islam er antakelig den mest ytterliggående formen for ungdomsopprør i dag».

Taktiske hensyn. Forskerne Kari Vogt og Olav Elgvin er klare på at tolkningene til Islam Net ikke er representantive for flertallet av norske muslimer. 
Linda Noor i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk sier likevel at «noen moskeer i Norge har noe av det samme tankegodset».
Så slipper Noor katta ut av sekken:
«Men en stor forskjell er at de ikke har noen som helst interesse av offentlig å promotere den typen tenking», sier Noor.
Med andre ord: Holdningene er der, selv om man offentlig later som om de ikke er der. Noen taktiske hensyn må man ta.

Undertrykkelse. Aviser og journalister skal ikke spre frykt og bidra til å tegne skremmebilder. Vår oppgave er sette ting i perspektiv og forklare hva som er unntak og hva som er regel.
Men også unntakene må fram i lyset, dersom konsekvensene av dem er store nok. Det kriteriet er oppfylt når predikantene som Islam Net iniviterer sprer hat mot svake grupper og oppfordrer til vold.
Brudd på menneskerettighetene må ikke bagatelliseres av frykt for å støte andres religion. Og hvis religionen krever underkastelse, skal vi huske at underkastelsens siamesiske tvilling heter undertrykkelse.

Gå til innlegget

Gudfaren

Publisert over 6 år siden

Når selvtilliten er på bristepunktet, hender det at selvbildet løper løpsk. Da er det fort gjort å sammenligne seg selv med Gud, eller med hans stedfortredere.

Joseph «Sepp» Blatter vil kommende helg bli valgt til sin fjerde periode som president i Det internasjonale fotballforbundet (Fifa). Som vanlig har motkandidatene – drevne og populære fotballnavn som Luis Figo og David Ginola – funnet det best å trekke seg i tur og orden.
Nå gjenstår bare den jordanske prinsen Ali bin Al-Hussein, en perfekt motstander for Blatter: Han har ingen sjanse til å bli valgt, men skaper en illusjon om et demokratisk valg.

Fair play. Dermed vil Blatter sitte som president til han er 83 år gammel. Da har han styrt Fifa i 21 år som president og ytterligere 17 år som generalsekretær. Totalt 38 år på toppen av pyramiden, altså.
Kanskje ikke så rart at selvbildet er noe pompøst og at han ser på seg selv som en gave til fotballen. Om oppførselen minner om Nord-Koreas leder Kim Jung-Un, så kan Blatter slå i bordet med at han er demokratisk valgt. Dette selv om den prisbelønte gravejournalisten Andrew Jennings en rekke ganger har dokumentert Blatters bestikkelser ved tidligere valg. Fifas fine festtaler om å lære unge fotballspillere om fair play, gjelder visst ikke for organisasjonens egne ledere.

Mafia. Årets Fifa-kongress i Zürich og gjenvalget av Blatter faller sammen i tid med fotball-VM for kvinner i Canada. Derfor er det naturlig å se på hva Blatter har gjort for det voksende antall jenter og kvinner som spiller fotball.
I forbindelse med VM, uttalte ubeskjedne Blatter følgende til Associated Press om sitt forhold til kvinnefotball:
– Jeg ser på meg selv som en slags «Gudfar» for kvinnefotballorganisasjonen i Fifa.
Ordvalget til presidenten var neppe helt velvalgt med tanke på alle beskyldningene om at han leder en mafiaorganisasjon. Arrangør av VM i fotball i 2022, Qatar, skal ifølge den engelske avisen Sunday Times ha betalt 50 millioner kroner i bestikkelser til presidenter i 30 fotballforbund før avstemmingen som førte turneringen til det glohete ørkenlandet.

Hofteholdere. Men tilbake til Blatter og kvinnene. Sveitseren fikk sitt første internasjonale toppverv tidlig på 70-tallet da han ble president i World Society of Friends of Suspenders – Verdenssamfunnet for venner av hofteholdere. Her hadde Blatter som mål å stoppe kvinner fra å erstatte hofteholderne med strømpebukser.
Det går kanskje en linje fra dette engasjementet til Blatters utspill som Fifa-president i 2004, da han foreslo at fotballjentene burde spille i trangere shortser og mer utringede skjorter. Dette, ifølge Blatter, for å «skape en mer kvinnelig estetikk».
Dette fikk den norske toppspilleren Lise Klaveness til å skrive følgende i en kronikk i VG:«Det er når du likestiller feminitet og feminine drakter med mer sexy opptreden i form av tettsittende shortser, at du mister meg, gutten min».

Ignorant. Foran VM i Canada er det nå kommet fram at Blatter ikke engang kjente igjen fotballstjernen Alex Morgan da han møtte henne for å dele ut gullballen i 2012. Morgan var en av de tre nominerte til å få prisen – altså en av verdens tre beste kvinnelige fotballspillere.
«Det var sjokkerende at han ikke visste hvem jeg var», sier Morgan til Time.For en mann som vasser i skandaler, var en slik ignoranse knapt noe som fikk ham til å bli våt på beina. Kvinnelige fotballspillere får sjelden store overskrifter.
Sepp Blatter har i en årrekke blitt møtt med buing på verdens fotballstadioner, men der er som om han ikke hører det. Han har over flere tiår sørget for rikelig med utviklingsmidler til afrikanske og asiatiske land – og dette gjør at de stemmer på ham i retur.
I Fifa har hvert av de 209 medlemslandene en stemme. Derfor er det vanskelig for europeiske land å vippe Blatter av tronen. Norge stemte på Blatter i forrige runde til tross for alle skandalene han var involvert i.Når det på forhånd er opplagt hvem som vinner, kan det straffe seg å være blant dem som ikke har stemt på ham.

Eventyrlig. Så skal det sies at Fifa under Sepp Blatter har klart å øke sine inntekter på eventyrlig vis, først og fremst ved salg av TV-rettigheter. Men også sponsorprogrammet og tappingen av VM-arrangører bidrar sterkt til at Blatter kan strø om seg med penger.
At mannen orker å holde kjøret, selv om han nå er nesten åtti, er i mine øyne både beundringsverdig og muligens et tegn på sviktende selvinnsikt.
Men det er rart med det: Makt er sjelden lett å gi fra seg frivillig.
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere