Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

En fryktet angriper

Publisert over 5 år siden

President Putin kler seg gjerne ut som en iskriger. Det styrker imaget til mannen som liker å takle hardt.

Fra nyhetsstrømmen den siste måneden:

Vladimir Putin taler i FNs generalforsamling for første gang på ti år, og snakker om behovet for å straffe «anarkistiske stater».

Den russiske presidenten sender russiske styrker på bombetokter i Syria, et land der alle kriger­ mot alle.

Russiske raketter pekes ut som årsaken til at det malaysiske pass­asjerflyet MH17 ble skutt ned i Øst-Ukraina.

Putin stenger egne innbyggere­ inne bak en mur på internett og får vedtatt lover som sier at nettet kan skrus av i en «krisesituasjon».

Iscenesatt. Opplistingen kunne­ fortsatt. Vladimir Putin er stadig vekk på scenen. Ikke minst er han ofte å se på idretts­arenaene, der han gjerne iscene­setter seg selv som en av deltakerne. Vi har sett ham på heste­ryggen, i svømmebassenget, i styrkerommet og på judomatten.

Jeg er blitt så vant til Putins ansikt på forsiden av avisene at jeg umiddelbart stusset da jeg fant en bok med tittelen «Mannen uten ansikt». Denne Putin-biografien er skrevet av den russisk-amerikanske journalisten Marsha Gessen og ble publisert i 2012. Nylig kom den i femte opplag, og lite tyder på at interessen for den russiske presidenten vil bli mindre framover.

Putin har nå styrt verdens største land – målt i areal – i 16 år. Ambisjonene later ikke til å ha blitt mindre underveis.

Planlagt terror. Da Sovjet­unionen raknet, jobbet Vladimir Putin som KGB-agent i DDR. Der satt han hjelpeløst og så at landet ble overtatt av det som hadde vært fienden gjennom hele den kalde krigen.

For en som var utdannet i KGB-skolen, der man lærer at et land er så mektig som den frykten det skaper, var dette en fortvilt og fornedrende opplevelse. Putin har mange ganger siden fortalt at Sovjets sammenbrudd er hans verste øyeblikk.

For russere flest ble 90-tallet­ en periode med økt frihet, både økonomisk og tankemessig. ­Antall russere som reiste til ­utlandet ble nesten tredoblet fra 1993 til 2000.

I 1999 ble den da helt ukjente Vladimir Putin utnevnt til statsminister av den vaklende presidenten Boris Jeltsin. Det tok ikke lang tid før Putin tok grep. Han brukte serieeksplosjonene i Moskvas boligblokker, krigen i Tsjetsjenia og terroraksjonene i Beslan og Dubrovka-teateret i Moskva til effektivt å stramme myndighetenes kontroll over ­befolkningen.

Masha Gessen mer enn ­antyder i sin bok at flere av disse terror­aksjonene var planlagt av KGBs etterfølgere i Russlands sikkerhetsmyndigheter, nettopp for å gi deres mann de påskuddene han trengte for å definere en unntakstilstand, som etter hvert er gjort permanent.

Likvidert. Gessen beskriver Putin som en skruppelløs pøbel, en gudfar i en mafiafamlie. Hun kaller ham også kleptoman, og kanskje er dette en god beskrivelse av en hemmelig agent som nå personlig er god for over 40 milliarder kroner.

Mannen som da var Russlands rikeste, Michail Khodorovskij, etablerte tidlig i ­Putins presidentperiode en stiftelse han kalte Otkrytaja Rossija, Det åpne Russland. Det gjorde han ikke ustraffet. Khodorovskij ble fengslet i åtte år, offisielt på grunn av skatte­unndragelser.

Men kanskje var Khodorovskij «heldig». Mange andre av ­Putins opponenter er blitt likvidert. Den avhoppede agenten Aleksandr­ Litvinenko skrev følgende i overskriften på sin nekrolog over journalisten og regimekritikeren Anna Politkovskaja:

«Anna Politkovskaja ble drept av Putin».

Tre dager etter drapet på ­Politkovskaja ble London-­bosatte Litvinenko syk og døde. Det viste seg å være polonium-210-forgiftning. Det radioaktive stoffet produseres bare i Russland, og bruk av stoffet må godkjennes fra høyeste hold.

Tyrann. Da George W. Bush møtte Putin for første gang i 2001, uttalte den amerikanske presidenten at han «så mannen inn i øynene og fikk en følelse av hans sjel».

Uttalelsen føyer seg dessverre fint inn i bildet i ettertiden av president Bush’ dømmekraft.

Masha Gessens karakteristikk av den russiske presidenten er noe annerledes. Hun beskriver ham kort og godt som «en kriminell tyrann». Spørsmålet er hvilke alternativer russerne har i 2015.

Først publisert i Vårt Land 20.10.2015

Gå til innlegget

Fotballfellen

Publisert over 5 år siden

De fleste unge fotballspillere drømmer om berømmelse. Noen få opplever det. Enda færre takler det.

Forsiktig med hva du ­ønsker deg; du kan få det», heter det i et ordtak.

Jeg tenkte på dette mens jeg leste boken til Claus Lundekvam, spilleren som realiserte guttedrømmen og fikk over 400 kamper for engelske Southampton og 40 landskamper for Norge.

Men for Claus ble suksessen kostbar. På tampen av karrieren var dette hans egenmelding: «Alkoholiker, narkoman, sexavhengig, suicidal, løgner, rasshøl».

Gjennom boken «En kamp til» har Lundekvam gitt et nødvendig innblikk i ukulturen som hersker blant mange av våre beste menn, som de kalles. Han ­beskriver landskamper hvor flere av spillerne konkurrerte i sex og fyll. Lundekvam er fortvilet over at Fotballforbundet prøver å feie disse tingene under teppet i stedet for å ta et oppgjør med det. Lederne vet om det, sier han, men de er mer opptatt av å late som om livsstilen er på lag med sponsoren Bama.

Etter 15 likegyldige år for norsk herrefotball, koker det igjen rundt landslaget. I 75 minutter ledet vi vår kvalifiseringsgruppe da vi hadde 1-0 mot Italia tirsdag kveld. Til slutt tok flaksen slutt, og Italia vant fortjent. Men Norge har fortsatt en 50-50 sjanse til å gå til EM via to kvalifiseringskamper mot land som Sverige eller Ungarn.

Mediekjøret rundt landslaget har atter antatt drilloske dimensjoner. Navn som Alexander Tettey og Alexander Søderlund blir gjenkjent på Karl Johan, selv om det er langt fram til berømmelsen til karer som Erik Mykland og Jostein Flo.

Ikke for det: Den 16 år gamle reserven Martin Ødegaard har vel allerede en kjendisstatus her hjemme på nivå med Justin Bieber. Ma­nge har vært bekymret for om unggutten har rygg til å bære alle forventningene. Det kan ikke være enkelt å få sove om kvelden når journalister og publikum tror at du skal bli den nye Messi.

Claus Lundekvam var 17 år da guttedrømmen hans gikk i oppfyllelse: Han skrev under for Brann. Han følte at hele Bergen lå for føttene hans – en følelse som forsterket seg da han fikk proffkontrakt i England. Her tjente han 20 millioner kroner i året og 40.000 gale tilhengere møtte hver uke opp for å se ham spille.

Ingen ting kunne måle seg med den følelsen. Det nærmeste han kom dette kicket, var når han brukte kokain, forteller Lundekvam. Det raknet ordentlig først da fotballkarrieren var over. Men også underveis var han både rusmisbruker og spilleavhengig. Det er knapt til å forstå for dem som leser boken at han klarte å prestere på toppnivå når han levde slik som han gjorde.

Og Lundekvam var slett ikke alene. Festekulturen var utbredt. Derfor er det ikke til å undres over at livene til mange av fotballens største stjerner har raknet fullstendig. Fra England kjenner vi skjebnene til vidunderbarna George Best og Paul Gascoigne, spillere som var elsket av sin samtid, men som ikke taklet dyrkingen. De endte som alkoholikere.

Arsenals forsvarsklippe Tony Adams var også alkoholiker mens han spilte. Han har brukt sine egne erfaringer til å starte­ «Sporting Chance Clinic» sammen med Pete Townsend fra The Who, selv en tørrlagt alkoholiker. Klinikken til Adams er en av mange stoppesteder Lundekvam har besøkt i sitt forsøk på å komme ut av avhengigheten de siste årene.

De ­destruktive handlingsmønstrene­ er kjent også fra norsk fotball. Målkongene Odd Iversen og Pål Jacobsen fikk begge alkoholproblemer da de la opp. Ørjan Hopen og Jesper Mathiesen har begge stått fram som spillavhengige.

Disse sympatiske spillerne skal ha ros for at de åpent har gitt ansikt til de problemene som følger i kjølvannet av følgende kombo: Suksess på banen, mye penger mellom hendene, ung alder, dårlig nettverk og altfor mye fritid.

Jeg tror mange klubber har tatt tak i spillernes livsstil de siste årene. Jeg kan ikke tenke meg at dagens toppspillere får sluntre unna ustraffet slik Claus Lundekvam fikk, da han sommeren 98 ikke løp en eneste meter på de seks ukene han skulle drive egentrening om sommeren!

Fra utsiden virker det som om landslagssjef Per Mathias Høgmos prosjekt handler om å ­endre holdninger. Noe annet ville nok vært rart for en mann som har tatt olympisk gull i fotball for Norge. Den gang trente han kvinnelandslaget – og det er ingen hemmelighet at det er en helt annen seriøsitet både i treningsarbeid og holdninger blant jentene.

Kanskje er det lettere å ha gode holdninger når man ikke tjener millioner i måneden og hylles av titusenvis av tilskuere hver helg?

Først publisert i Vårt Land 15.10.2015

Gå til innlegget

Etter ord-
flommen

Publisert over 5 år siden

Det er dagen etter. Valgskredet har tatt ulike retninger rundt om i Norge. Hvem har allerede begynt å løpe 
fra løftene?

Løftene kan ikke svikte, nei de står evig fast, het det i en salme jeg ble godt kjent med på bedehuset i oppveksten.

Evighetsperspektivet gjelder nok ikke for politiske lovnader. Nå har lokalpolitikerne fire år på seg til å forsøke å holde det de forpliktet seg til.

Enkelte vil kanskje prøve å komme seg unna med utsagn av typen «det må vel være den som gir et løfte, som best kan definere hvordan det skal forstås».

Hestehandel. Allerede før denne avisen havnet i postkassen din, har forhandlingene begynt mange steder rundt i Norge. Hestehandel, kamelsluking og dumping av valgflesk vil følge i dagene som kommer.

Men hvor mye av det som ble solgt inn i valgkampen kommer egentlig politikerne til å selge ut i tiden som kommer? Den ideelle organisasjonen «Holder de ord» har analysert alle tilgjengelige data fra rikspolitikken og tallfestet ordholderiet.

«Faktisk er vi blitt over­-
rasket over hvor mange løfter ­politikerne holder, i alle fall sammenlignet med hvor få velgerne tror de holder», sier styreleder Tiina Rouhonen til bladet Kapital.

Frp best. Ruohonen leder gruppen av samfunnsvitere, økonomer og IT-folk som holder regnskap på forholdet mellom ord og handling i politikken. 104 ulike valgløfter er holdt opp mot til sammen 3.823 avstemminger i forrige Stortingssesjon, da de rødgrønne regjerte. Frp holdt flest av løftene sine i den perioden, mens Høyre og KrF inngikk flest kompromisser.
Bladet Kapital gir en grundig gjennomgang av Holder de ords arbeid. Bladet presenterer også valgløfter som ble brutt. Et par eksempler:

• AP, Høyre, Sp og SV lovet å innføre en time fysisk aktivitet daglig i skolen. Det skjedde ikke.

• Høyre ville fjerne NRK-lisensen.­ Det har ikke skjedd.

Forskjellen på disse løftene er at det var flertall i Stortinget for det første, men ikke for det andre.­ Mange løfter i en valgkamp er mål partiene vil kjempe­ for å nå, men som de er avhengige av­ ­andre for å realisere. Det kan være lettere å stemme i pakt med løftene sine i opposisjon enn i ­posisjon, men sjansen for å oppnå reell endring – om enn ­beskjeden – er mindre.

Et snakkende esel. Jo mindre sjanse det er for at man havner i posisjon, jo mer kan man love. Den republikanske storkjeften Donald Trump uttalte nylig følgende om de fire amerikanerne som sitter fanget i Iran:

«Hvis jeg blir valgt til president, så garanterer jeg at de fire er tilbake – til og med før jeg blir svoren inn».

Dette minner meg om den persiske anekdoten om helten Nasruddin og det snakkende eselet:
Nollah Nasruddin er arrestert for å ha stjålet et esel. Han blir ført fram for den nådeløse kongen for å dømmes for sin forbrytelse. Kongen dømmer ham til døden.

I det øyeblikk han skal føres til skafottet, sier Nasruddin til kongen:

«Eselet er i virkeligheten min bror, en trollmann har gitt ham dette utseendet, men hvis jeg får ta meg av ham ett år, vil jeg lære ham å snakke like godt som De og jeg».

Monarken blir nysgjerrig og får den dømte til å gjenta sitt løfte, før han erklærer:
«Ja vel. Men hvis eselet ikke snakker om nøyaktig ett år, blir du henrettet».

Da Nasruddin kommer ut av retten, roper hans hustru:
«Hvordan kan du love noe slikt? Du vet jo godt at dette ­eselet ikke kommer til å snakke».
«Naturligvis vet jeg det», 
svarer Nasruddin. «Men i løpet av ett år kan kongen dø, eselet kan dø, eller jeg selv kan dø».

Synkende andel. Jeg innrømmer å ha fått assosiasjoner til Nasruddins fiffige strategi mange ganger under valgkampen som nettopp er unnagjort. Pensjonistpartiet har i avisannonser skrevet at «et løfte gitt = et løfte holdt», men det eneste i annonsen som vagt kunne minne om et løfte, er spørsmålet «er du lei av et beskjedent trygdeoppgjør?»

Få pensjonister har stemt Pensjonistpartiet. Og få nordmenn er medlemmer i de andre partiene også. Fra 1980 til 2007 sank ­andelen av befolkningen som var medlemmer i et parti fra 16 til 7 prosent. Av disse er bare tre prosent politisk aktive.

Disse få legger premissene for hva vi andre har stemt på. Nå er det enda færre som skal stemme for oss i fire år.

Følg med!

Gå til innlegget

Matt av debatt

Publisert over 5 år siden

«Det viktigste poenget er...», sier Siv Jensen. Hun sier det uansett hva hun blir spurt om – og uansett hva forrige debattant har sagt.

Og Siv er ikke alene. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg gjør akkurat det samme. De har alle gjort den leksen kommunikasjonsrådgiverne ga dem. De vet hvordan de uansett oppspill skal få messet sitt eget budskap.
«Jeg vurderer det ikke slik», sier de, og dermed har de avfeid foregående taler eller et ledende spørsmål. Så kan de fortsette i sitt eget spor. Det er de drivende gode til.

Lytter ikke. Som TV-seer blir jeg matt av å høre på slike valgdebatter. Jeg mister faktisk lysten til å stemme når jeg ser scener som dette:
Den ene politikeren står og snakker, snakker veldig fort. Den politiske rivalen står en meter unna, med pekefingeren hevet foran seg. Hver gang den første må sakke farten en anelse for å trekke pusten – noe hun prøver å unngå – åpner den andre munnen og prøver å slippe til. Det gjentar seg gang på gang.
Disse politikerne ønsker formodentlig at vi som ser på skal lytte til det de sier.
Men de lytter ikke til hverandre. 
Ennå har jeg ikke hørt en politiker si: «Det var en god idé, den skal vi i vårt parti tenke på».

Ignorerer svar.
 Jeg blir en smule lei av å høre på alle rundene om hvem som har skylden for hva og når. Eventuelt hvem som har æren for at de nå har satt inn et krafttak akkurat på dette området, noe som angivelig er helt nødvendig om vi skal kunne se våre barn i øynene.
Jeg griper meg selv i å tenke at dersom en av politikerne brøt mønsteret og snakket normalt, roste sine kolleger og viste selvironi, så ville jeg vurdert å stemme på vedkommende utelukkende på grunn av de menneskelige kvalitetene.
Kanskje er det min yrkesgruppes feil at disse kvalitetene ikke kommer fram? For der det foregår en valgdebatt, der er det som regel minst en journalist involvert. Og jeg innrømmer det: De frustrerer meg de også.
Mange av journalistene er utvilsomt kunnskapsrike, akkurat som de politikerne de intervjuer. De stiller vel forberedt og fyrer av tøffe spørsmål. Men de lytter ikke. Derfor ignorerer de åpningene i svarene de mottar. Åpninger de kunne gravd videre i, med spørsmål av typen:
Hva mener du med det?
Kan du utdype?
Kan du gi oss et eksempel?

Til veggs. Aller mest savner jeg det beste – og altfor sjelden brukte – oppfølgingsspørsmålet, det ene ordet «hvorfor»? For å stille dette enkle spørsmålet, må man faktisk lytte og være nysgjerrig på hva den man snakker med har å si.
Altfor ofte virker det som om vi journalister tror vi vet på forhånd hvilke svar vi får. Derfor har vi også forberedt oppfølgingsspørsmålene før vi har noe å følge opp. For en tredjeperson høres de ofte ut som umusikalske avbrytelser når de blir stilt, men det merker vi ikke, fordi vi er så opptatt av å stille maktpersonene til veggs at vi ikke hører hva de sier.
På den måten slipper de faktisk unna.

Det er løgn. Den canadiske journalisten John Sawatsky har laget en liste over de ti dårligste vanene hos intervjuere. Her er tre av dem:
• Vi spør om flere ting samtidig, noe som fører til at drevne intervjuobjekter bare svarer på det som er lettest.
• Vi legger inn premisser i spørsmålet, noe rutinerte intervjuobjekter takknemlig velger å protestere mot, i stedet for å svare på spørsmålet.
• Vi overlesser spørsmålene, slik at de blir lette å sabotere.
Et eksempel på det siste: 
60 minutes: «Er det sant at du hadde et 12 år langt forhold til Gennifer Flowers?»
Bill Clinton: «Det er en løgn».
Seks år senere måtte Bill Clinton, nå president, vitne da Monica Lewinsky framsatte nye beskyldninger mot ham. Han innrømmet nå å ha hatt sex med Flowers, men sa samtidig at han ikke løy i «60 minutes». 
Elskerforholdet til Flowers varte nemlig bare i ni år.

Aktor og dommer. I den pågående valgkampen kan det virke som om mange journalister elsker å opptre både som aktor og dommer. I valgdebattene «grilles» politikerne på en slik måte at de ikke bekjenner noe som helst. Etterpå kaster journalistene terning for å kåre vinnere og tapere.
Jeg er redd de største taperne er oss som ser på. Hvem vinner da?
Gå til innlegget

Vi som elsket friidrett

Publisert over 5 år siden

Vi var generasjonen som fikk et kjærlighetsforhold til Sebastian Coe. Nå opplever vi at han møter oss med kynisme.

Først: Sebastian Coe ble i forrige uke valgt til ny president i Det internasjonale friidrettsforbundet. Det betyr etter alt å dømme at han også blir medlem i Den internasjonale olympiske komité.
Dernest, for de yngre leserne: Coe var i en årrekke fast gjest under Bislett Games, der han på 70- og 80-tallet satte verdensrekorder nærmest på bestilling. Han løp elegant, han var sjarmerende og det er ikke feil å si at han var friidrettens popstjerne.
Selv vokste jeg opp i denne perioden, og Coe ble en av mine helter. Først var han et fjernt forbilde, så møtte jeg ham som journalist mange ganger. Både for fansen og for mediene symboliserte han det vi likte i denne idretten:
Den var enkel, målbar, ærlig. Her kunne man ikke filme seg til en seier. Har var ingen dommer som kunne gi seieren til feil fyr. Det var mannens kamp mot klokka. Her fikk vi svar på spørsmålet om hvor langt man kunne komme med talent og trening.
Trodde vi.
Doping var knapt noe offentlig tema på den tiden. Riktignok hadde nordmannen Knut Hjeltnes blitt tatt for bruk av steroider, man han var diskoskaster, og det var noe annet. 
Vi hørte også om penger under bordet, og om ledere som avga urinprøver for utøverne. Likevel: Friidretten hadde ennå ikke tapt sin uskyld utad.

En krigserklæring. Lord Coe, som han nå kan kalle seg, har de siste årene vist at han fortsatt forstår hva som skal til for å distansere konkurrenter.
Først ledet han London-OL til en budsjettsprekk på 387 prosent, ifølge forskere ved London School of Economics. Sprekken under OL på Lillehammer ble til sammenligning på 277 prosent. Felles for disse to olympiske lekene var at mennene som ledet dem, Gerhard Heiberg og Sebastian Coe, brukte dem som springbrett til å bli med i selskapet av verdens mektigste idrettsledere.
Foran presidentvalget i Det internasjonale friidrettforbundet sist uke gikk Coe ut og kritiserte forskerne som lekket ut at friidretten har lagt lokk på 800 tvilsomme dopingtester. En tredjedel av alle medaljevinnere i årene 2001-2012 skal ha avlagt suspekte prøver.
«En krigserklæring og et svik mot friidretten», uttalte Coe.
Ikke myntet på de som jukset, men på de som varslet verden om jukset.

Gudfar. Den velinformerte norske sportsbloggeren, Andreas Selliaas skriver i artikkelen «Coes skitne vei til toppen» at Sebastian Coe har stilt seg på de reaksjonæres side i kampen mot doping, fordi han skjønte at dette måtte til i kampen for å bli president.
Selliaas gir også en gjennomgang av Coes mange dobbeltroller, der han som forretningsmann har sittet på begge sider av bordet. Mest spektakulært er kanskje at Coe er sponset av – og ambassadør for – utstyrgiganten Nike.
Dette er selskapet som sto last og brast med dopingens gudfar Lance Armstrong helt til det siste, og som i inneværende sesong har gått inn og sponset sprinteren Justin Gatlin, mannen som står med to dopingdommer og som var ett hundredel fra å ta gullet på 100-meteren i Beijing søndag.

Maktkritisk. Vårt Land-leser Petter Rosendahl i Vennasla skriver i et innlegg at «det hadde vært bra om Vårt Land hadde en litt mer balansert behandling av idretten i avisen slik at også de positive sidene ved idretten (og de er mange) hadde kommet fram».
Jeg forstår dette ønsket. Og jeg tror knapt noen norsk journalist har skrevet mer positivt om friidrett gjennom 30 år enn meg. Men en avis gjør ikke jobben sin dersom den ikke er maktkritisk. Det gjelder enten man skriver om sport, politikk eller kirke. Hvis ikke journalister kikker de som bestemmer i kortene, hvem skal da gjøre det?
Jeg elsker fortsatt både å se på og å drive med idrett. Og jeg er enig med Petter Rosendahl i at de positive sidene ved fysisk aktivitet er mange.
Men av og til må jeg tenke på strofen til Tom Waits, der han synger: «They told me it was religion, but all I saw was church»
Overført til idretten: De sa det var lek og fredelig kappestrid, men alt jeg så var penger og doping.
Man kan velge å bli desillusjonert og gi opp. Eller man kan kjempe mot grumset. For eksempel ved å skrive om det.
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere