Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Takkens kraft

Publisert over 5 år siden

Få ting har større kraft til å endre ­tilværelsen enn å takke for det man allerede har.

Det provoserte mange nordmenn da beboerne ved et flyktningmottak demonstrerte mot maten de fikk for et par uker siden. Det provoserte meg også. Utakknemlighet utløser sjelden sympati.

Så måtte jeg spørre meg selv: Hvor takknemlig er jeg for den maten jeg kan spise hver dag? Hvor takknemlig er jeg over å bo der jeg bor? Hvor ofte tenker jeg gjennom hvilken lotterigevinst det er å ha blitt født i Norge?

Forfatteren og økonomen Jo Nesbø har laget et regnestykke som viser hvor usannsynlig heldig man skal være for å havne her i utgangspunktet. Forestill deg at Gud kastet kron og mynt med din skjebne før fødselen for å finne ut om du skulle fødes i den rikeste eller fattigste delen av verden. Det blir kron – ergo den rikeste halvdelen. For så i avgjøre om du skulle fødes i den rikeste halvdelen av den rike halvdelen – altså den rikeste firedelen, kaster Gud mynten igjen. Det blir kron igjen. Hvor mange ganger på rad må mynten lande på kron-siden av mynten dersom man skal bli født i et av de få landene som er så rikt som Norge?

Ti ganger på rad!

Prøv selv! Finn en mynt og se hvor lett det er å få ti strake. Du klarer det neppe. Jeg har vært en del på kasino og sett folk spille på rødt eller sort i rullett. Aldri noen gang har jeg sett mer enn sju strake.

Vanens makt. Med andre ord: Vi har vært så heldige at det er nesten ufattelig. Dermed skulle man tro at vi kjente på en enorm takknemlighet. Men gjør vi det?

Min kollega Erling Rimehaug skrev på denne plass i avisen i 1996 at «vanen er takknemlighetens største fiende». Jeg tror han har rett.

Men vanens makt kan også utnyttes til vår fordel. Grunnleggeren av såkalt positiv psykologi, Martin Seligman, dokumenterte hvordan enkle øvelser gjennomført over tid kan omprogrammere hjernen og skape nye vaner vi har stor glede av.

I min egen hverdag har jeg innført begrepet «dagens tøv». Det handler om å gjøre en ­enkel takknemlighetsøvelse før jeg sovner om kvelden. Jeg tenker på tre ting jeg setter pris på fra dagen som har vært. Under-­bevisstheten er dermed i takke-modus idet jeg sovner.

Misfornøyd. For en tid siden intervjuet jeg en ung jente. Hun studerte medisin, drev med sport, hadde egen leilighet. Men hun var misfornøyd. Hun higet etter et spennende yrke, økonomi til å reise halve året, en (enda) slankere kropp og flere kule venner.

Da intervjuet var ferdig, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg sa: «Jeg tror ikke du kommer til å få det du ønsker deg»?

«Hvordan kan du si det?», sa hun med tårer i øynene.

«Ville du selv fortsatt å gi gaver til noen som ikke hadde takket for det de allerede hadde fått»? spurte jeg.

Priming. Vi mennesker er nok ganske like når det gjelder hva vi lengter etter: Vi ønsker oss tilfredshet og lykke. Disse sinnstilstandene ser ut til å eksistere relativt uavhengig av materiell velstand i verden.

Kanskje henger dette sammen med de mekanismene vi så utfolde seg rundt forbruksorgien «Black Friday» i forrige uke. Vi ble bombet med påminnelser om at vi ikke har nok, at vi trenger å jakte på mer, dersom vi skulle bli tilfredse.

Reklamens påvirkning er så sterk at ingen av oss er immune.­ Psykologene kaller det «priming». Effekten illustreres gjennom følgende forskningsfunn:

To tilfeldig utvalgte grupper mennesker ble plassert i hvert sitt rom der de pugget 20 ord på et ark. Selv trodde de det var en hukommelsestest. Det var det ikke. Den ene gruppen leste ord som «gamlehjem», «gebiss» og «gikt», mens den andre gruppen leste ord som «lek», «løping» og «latter».

Etterpå målte forskerne den tiden forsøkspersonene brukte­ på å gå strekningen gjennom gangen og ned trappene. Forskjellen mellom de to gruppene var påfallende stor og i høyeste grad signifikant. De som hadde lest ord som handlet om å være gammel, gikk betydelig saktere etterpå.

Bieffekt. Når vi vet dette, er det ignorans å ikke bruke det i våre egne liv. Det handler om å tenke på alt vi kan takke for. Og å tenke det ofte. Tilfredsheten er en bieffekt.

Først publisert i Vårt Land 1.12.2015

Gå til innlegget

Kappgang med ski på beina

Publisert over 5 år siden

Klassisk langrenn er blitt dommersport. Snart like komisk som kappgang.

Før du leser videre: Få med deg et par venner på følgende konkurranse: Hvem kan hviske høyest?

Utfallet blir selvsagt latterlig. Konkurransen er en selvmotsigelse. For hvor går grensen for hva som er hvisking? Og hvorfor hviske når man konkurrerer om å lage mye lyd?

Kanskje kan de som driver med kappgang svare på disse spørsmålene. De konkurrerer jo om å komme først til mål, men de får ikke lov til å løpe. De har pålagt seg selv noen rare og inkonsekvente regler, som dessuten er umulig å håndheve. Det flagrer med gule og røde kort – og vinneren blir den som har jukset akkurat lite nok til å snike seg under juryens radar.

 

Dødshjelp. Skisporten tok et langt steg inn i dette uføret gjennom sesongåpningen på Beitostølen i helgen. Mannen som gikk klart fortest i det klassiske åpningsrennet på fredag, Martin Johnsrud Sundby, ble disket av en jury som hadde sett ham ta skøytetak i en sving. 

Johnsrud Sundbys skjebne viser hva vi har i vente utover vinteren. Klassisk langrenn er blitt en dommersport, der det handler om å gå i idealfart – og der dommertabbene er det som diskuteres etterpå. 

Slik tar man livet av siste rest av den klassiske måten å gå på ski på. Den har forøvrig blitt gitt dødshjelp av skisportens egne ledere i lang tid allerede.

 

Gamlemåten. Det har ikke alltid vært sånn. Det første store mesterskapet jeg ble utsendt til som medarbeider i Vårt Land var VM i Seefeld i 1985. Fram til dette mesterskapet fantes det ikke noe annet langrenn enn klassisk langrenn. Dette var måten å gå på ski på. Punktum.

Men underveis i dette mesterskapet begynte en amerikaner ved navn Bill Koch å skøyte med den ene skia. Nordmennene så at det gikk fort, og noen av dem prøvde å ta etter. Flinkest var Ove Aunli.

Gradvis vant skøytingen fram. Den ble akseptert som en egen stil. I skiskyting og kombinert ble det den eneste stilen. Men i langrenn forsøkte de skandinaviske skilederne å beholde den klassiske stilen. Ja, skipresident Erik Røste mente sågar at stildømmingen på Beitostølen var et ledd i den kampen.

 

Salt i såret. Men Røste kjemper ikke bare en tapt kamp. Han har skutt seg selv i foten.

For hvorfor er det nå blitt nødvendig å skjerpe inn dømmingen i klassisk? Jo, løperne har de siste sesongene blitt så sterke til å stake at de har sluttet helt med festesmurning. Og uten festesmurning under skiene er det raskere for dem å skøyte enn å stå med beina i et spor.

Men løpernes forbedrede stakeferdigheter er bare halve forklaringen. Den andre halvdelen handler om en villet utvikling, der skisporene gradvis er blitt mer og mer tilrettelagt for høy fart. Løypene ser ut som motorveier i terrenget, og alle renn består av så mange runder på en stadion at ingen bakker er lange nok til å tvinge fram diagonalgang.

Skisportens ledere har akseptert at det skal være kunstsnø i sporet, selv om det er «villsnø» tilgjengelig. For å pakke snøen ekstra er det blitt helt vanlig å salte, slik man salter motorveier. Saltet fra begge typer trafikk blir dessverre liggende igjen i naturen.

 

Glemt kunstart. Det er denne arrangementsmessige «produktutviklingen» som først og fremst har gjort at klassisk langrenn har gått ut på dato på elitenivå. Hva dette får å bety for bredden i skisporten, gjenstår å se. Barn lærer lettere å gå med festesmurning enn uten, men nå som flere og flere skiklubber lager kunstsnøløyper også barn, kan det hende at diagonalgang blir en glemt kunstart, kun praktisert av raringer på tur i løssnø.

I Birkebeineren går fortsatt majoriteten av mosjonistene med festesmøring, selv om de beste staker seg gjennom løypa også der. Men både Birken, Holmenkollmarsjen, Sesilåmi og Flyktningerennet har opplevd nedgang de siste årene. Kanskje skyldes det stakekulturen. Mange utøvere gir uttrykk for at det ikke er like moro å trene langrenn lenger når hver bidige økt må inneholde tre timer med monoman staking.

Fortsetter utviklingen som nå, kan imidlertid aktiviteten holdes oppe likevel: Nedgangen i antall løpere kompenseres i antall dommere rundt løypene.

Gå til innlegget

Godhets-hetsen

Publisert over 5 år siden

Det er typisk norsk å være god, mente en tidligere norsk statsminister. Den nåværende må passe seg for å bli skjelt ut for det samme.

Da Gro Harlem Brundtland leverte sin famøse­ erklæring i nyttårs­talen i 1992, viste hun til fotballguttene, håndballjentene, skiguttene og Oslofil­harmonikerne.

Det handlet om prestasjoner. Ikke om at Norge var i verdenstoppen i å vise godhet og yte ­bistand.

En generasjon senere er ­bistandsbudsjettet truet av store kutt fordi vår nåværende statsminister trenger penger til å ta imot flommen av flyktninger.

«Godhetstyranniet rir Norge­ som en mare», fastslo landbruksminister Sylvi Listhaug sist uke, da kirkens preses Helga ­Byfuglien kritiserte regjeringen for å kutte i bistanden.

Godhetsposører. Professor Terje Tvedt lanserte begrepet «Det farlige godhetsregimet» alle­rede i 2008. Den gang ga Norge 15 milliarder i bistand til over 100 land og mer enn ti tusen prosjekter. I fjor var bistanden økt til 33 milliarder.

Enkelte av oss liker godt å opptre som «godhetsposører», skriver advokat Eirik H. Vinje i et innlegg i VG. Han trekker fram Flyktninghjelpens general­sekretær Jan Egeland og professor Per Fugelli som eksempler på godhetsposører og empatikjendiser.

«Jeg kjenner dem ikke, så jeg kan ikke utelukke at den kløktig markedsførte empatien deres er reell», skriver han.

Her i Vårt Land ble ordet «nødsprofitør» lansert i forrige­ uke, da gründeren bak avisen =Oslo, Anlov P. Mathiesen, langet ut mot Frelsesarmeen, Blå Kors og Kirkens Nødhjelp. Han kalte dem en skadelig omsorgsindustri, mest opptatt av å hjelpe seg selv.

Føleri. At godheten nå er blitt satt under debatt, handler om flere ting. Det skyldes berettiget tvil om effektiviteten i måten vi hjelper på. Det handler også om hvem vi skal prioritere å være gode mot, når vi ikke kan hjelpe­ alle.

Hva gjør vi når vi ser druknende barn? Henter vi dem hit og gir dem velferdsgoder livet ut? Eller bruker vi tilsvarende summer på å gi dem trygge liv der de vokser opp, slik at de ikke trenger å flykte?

Baserer vi valget på følelser ­eller fornuft? Mange av godhets-
hetserne ser ut til å mene at ­følelsene løper av med oss, og at de selv er de som klarer å holde hodet kaldt. Men er det ikke 
like sannsynlig at også deres­ ­moral dypest sett bunner i 
følelser, enten følelsen er frykt eller fremmedgjøring?

Moralsk distanse. «Hva ville dere gjort?» Spørsmålet ble reist av filosofiprofessor Peter Singer i en TED-talk som nå er sett av over 130.000 mennesker. Singer hadde da vist et opptak fra en ­kinesisk by der en varebil kjører på en liten jente slik at hun blir liggende blødende i gaten. Den ene etter den andre passerer jenta,­ uten å stoppe. Det tar tid før noen bryr seg, og jenta dør idet hun kommer til sykehus.

«Rekk opp hånda alle som ville hjulpet jenta?» oppfordrer Singer.

Så godt som alle tilhørerne i salen rekker en arm i været.

Så sier Princeton-professoren: «6,9 millioner barn under fem år dør i år av fattidomsrelaterte­ sykdommer. 19.000 barn dør hver dag av årsaker vi kunne forhindret. Derfor spør jeg: Spiller det noen rolle at disse barna ikke ligger døende foran oss på gata der vi går? Er det moralsk relevant at de er langt borte?»

Våre egne. Singer setter fingeren på et triggerpunkt i godhetsdebatten. Vi mennesker bryr oss mer om de vi identifiserer oss med enn de fremmede. Å holde sammen med sine egne har vært et nødvendig instinkt for å overleve gjennom mesteparten av vår historie som art.

Nå har internett, flyreiser, ­migrasjon og globalisering visket ut de fleste av de naturlige avstandene mellom «våre egne» og «de andre». Mange kjenner på en utrygghet for alt det ukjente som vi blir tvunget til å forholde oss til.

Singer har startet bevegelsen «Effektive altruister». Han oppfordrer oss til å undersøke hvor pengene våre kan utrette mest. Selv gir han en tredjedel av lønnen sin til bekjempelse av ­malaria.

Handling. Jeg tror det er sunt at vi debatterer hvordan vi hjelper.Hvis det er riktig å hjelpe mennesker i nød, bør det også være viktig å hjelpe dem effektivt.

Godhet kan vises på mange måter, men sjelden gjennom passivitet.

Først publisert i Vårt Land 10.11.2015

Gå til innlegget

Det farlige bakrommet

Publisert over 5 år siden

Drillo lærte oss at fotballen er farligst i bakrommet. Han tenkte neppe på det lyssky spillet som utøves av menn i dress i maktens korridorer og bakrom.

Er det noe å hisse seg opp over at fotballens toppledere bruker tjuvtriks for å vinne kampen om posisjoner og penger?
Hvis fotballen er den sosiale læringsarenaen de skryter av at den er, så er svaret ja.
Over en kvart milliard mennesker i verden er organiserte fotballspillere. Millioner av barn går rundt i T-skorter der det står Messi eller Ronaldo på ryggen.
Fotball er nasjonalidretten i de fleste land i verden. Ingen sport har flere tilskuere og større omsetning.Underholdningsindustrien på det grønne gresset hviler tilsynelatende på et fundament av verdier som de fleste slutter opp om. Her får barna lære å følge regler, handle til fellesskapets beste og å utvise fair play.

Eller?

Tre typer i trøbbel. Verdensfotballens øverste sjef gjennom de siste 17 år, FIFA-sjef Sepp Blatter, er nå suspendert fordi korrupsjonsbevisene er blitt for mange. Senest i forrige uke forsnakket han seg og avslørte at han hadde lovet Russland VM i 2018 før avstemmingen ble holdt. Dette har fått den engelske søkerkomiteen til å varsle erstatningssøksmål for de 280 millionene de la ut i kampen for VM.
Europafotballens boss gjennom åtte år, Michael Platini, er også suspendert. Dette fordi det nylig ble avdekket at han mottok 17 millioner kroner av Sepp Blatter i 2011, en utbetaling som angivelig var lønn for ekstraarbeid han hadde gjort for FIFA. Pussig da at utbetalingen var hemmelig, kom ni år forsinket, kom like etter at Platini støttet Blatters gjenvalg og like etter at Platini ga UEFA-stemmene til Russland og Quatar for VM i 2018 og 2022. Platinis sønn fikk i samme slengen jobb hos emiren i Qatar.
Norgesfotballens president, Yngve Hallén, stemte sammen med Michael Platini for at Blatter skulle få fortsette som president i 2011. Hallén sitter i FIFAs etiske komité, som nå har sett seg nødt til å suspendere Platini, men Hallén holder fortsatt muligheten åpen for at han vil støtte Platini i valget til FIFA-sjef i februar. Det vil i så fall bety at en korrupsjonsmistenkt visepresident rykker opp for å rydde opp etter sin mentor og læremester.

Moralsk tidsnød. Etter møtet mellom NFF og de 53 andre europeiske fotballforbundene den 15. oktober, spurte Aftenposten Hallen om de moralske aspektene rundt de 17 millionene som Blatter ga til Platini: 
«Det hadde vi ikke tid å ta stilling til i løpet av noen timer her», svarte Hallén.
Svaret er forstemmende. Med en korrupsjonsanklaget president som møtetema, var moralske aspekter tydeligvis ingen hastesak.
Yngve Hallén har sittet på toppen i norsk fotball siden 2010. Han har kortere fartstid enn Blatter og Platini, men han har brukt sin posisjon lojalt til å støtte de over seg i systemet. 
De under seg har han kanskje ikke hatt samme respekt for. To kvinnelige styremedlemmer har trukket seg og begrunnet det med Hallens lederstil. Sparkingen av Drillo var vel heller ikke et eksempel på personalbehandling i verdensklasse.
Her ble mannen som skapte det norske fotballeventyret ydmyket på umotivert vis av skrivebordsspillere som bare var opptatt av å framstå som handlekraftige.

Emmen smak. På grasrota i norsk fotball er det mange som ønsker en ny president på Tinget neste år. Men Hallén har forsøkt å kvele opprøret gjennom følgende uttalelser til Dagbladet 2. september:
«Jeg kan bekrefte at jeg har en god dialog med Marianne, og at jeg har gjort det klart for henne at jeg ønsker å fortsette å gjøre en jobb for norsk fotball».
Den «Marianne» som Hallén har klargjort sitt ønske for, er Marianne Brynhildsen, leder av Fotballforbundets valgkomité. I tillegg har hun betalte styreverv i ikke mindre enn fire forskjellige datterselskaper av NFF.
Brynhildsen er utnevnt til disse vervene nettopp av Yngve Hallen og hans styre i NFF. Hun har alt å tjene på å være på lag med sjefen.
Det smaker av alt annet enn uavhengighet, integritet og tillit. Det smaker emment av prinsippene – eller mangelen på prinsipper – vi har fått innblikk i hos FIFA og UEFA. Det smaker av maktspill på bakrommet.

Gå til innlegget

Når lyset forsvinner

Publisert over 5 år siden

Høsten er tiden hvor lyset sakte svinner. Årstiden kan minne om slutten av livet. Mange blir deprimerte av det.

På radioen på vei til jobb i går hørte jeg nyhetene på NRK. Én av ti mennesker er til enhver tid deprimerte, ble det opplyst. For de fleste er det en fase, og etter en tid ser de lysere på livet igjen.

Av dem som gikk til psykolog i den tunge tiden, oppgir bare én av sju at denne behandlingen hjalp. Av disse igjen mente de fleste at det var relasjonen til terapeuten som var det viktigste.

Jeg tenkte at dette var en nyhet godt tilpasset dagen og timen: Mandag morgen med tussmørke. Akkurat der hvor mange kjenner samsvar mellom mangelen på lys i sin ytre og sin indre verden.

Kanskje tenkte noen av NRKs lyttere også på sin egen høst, på mørket som venter, på døden. Jeg gjorde det.

Man trenger ikke være gammel eller suicidal for å forholde seg til døden. Ane Håbjørg­ fikk hjerneslag da hun var 43. Til Aftenposten fortalte hun tidligere i oktober at hun har begynt å iaktta andre mennesker og tenke:

«Dere tror dere har kontroll. At dere er udødelige. At det som har skjedd meg, ikke kan skje med dere».

Selv har hun klippet ut en overskrift i avisen der det står:

«Nyt din friske tid».

– Jeg tror ikke man kan gjøre stort annet enn det, sier hun.

Hennes holdning er helt i tråd med budskapet i den siste boken til den berømte psykiateren Irwin D. Yalom, som de siste årene har kretset mer og mer rundt døden i sitt forfatterskap. Yalom er blitt 83 år, og han erkjenner at han er i livets høst.

«Vi er alle døgnfluer» heter­ boken­, der han gjengir ti noveller­ basert på sin terapeutiske praksis­. Boktittelen er hentet fra nedtegnelsene til den romerske­ keiser­ Marcus Aurelius, som skrev:

«Vi er alle døgnfluer, både den som husker og den som huskes. Alt er flyktig ... Glem aldri at du snart er ingen, ingensteds».

Slike setninger – og erkjennelsene bak dem – kan nok bidra til å gjøre noen mennesker deprimerte. For hva er egentlig vitsen? Hvorfor skal vi bygge sandslott når bølgene snart kommer og visker dem ut?

Yalom mener at de fleste av oss bruker mye krefter­ på å unngå å forholde oss til det faktum at vi skal dø. Dermed overlater vi til underbevisst-
heten å håndtere denne kjensgjerningen, og dette gjør at den kan dukke opp som en overraskende og lammende følelse når vi minst venter det.

Det unngåelige, eksistensielle ubehaget som døden representerer, er noe vi kan fortrenge eller utforske. Uansett må vi tåle det, på den ene eller andre måten. Og den yalomske måten består å undersøke usikkerheten og angsten knyttet til denne lunefulle livsbetingelsen ved hjelp av dyptloddende samtaler.

Og ikke minst: Ved hjelp av nærvær. Hans konklusjon er helt i pakt med nyheten på NRK: Det de fleste pasienter til syvende og sist opplever som mest til hjelp, er at det er noen der sammen med dem i det vanskelige, noen som lytter, som spør, som viser omsorg og som tåler.

Som terapeut minner Yalom seg selv om følgende – noe vi alle kanskje kan ta til oss som egenskap av å være medmennesker:

«Slutt med å prøve å komme­ på noe klokt og smart å si. 
Gi slipp på jakten på en knakende god fortolkning som vil forandre alt. Jobben din er ganske enkelt å tilby din fulle tilstedeværelse».

I møte med døden­ ser vi ofte klarere hva som er viktig­ å fylle livet med. Men for noen gjør døden at alt blir tåkete­. Når hele min verden skal forsvinne med meg, hvorfor gir det da noen mening hva jeg fyller den med?

En av pasientene til Yalom reflekterer­ slik: «Det jeg ønsker­, er å vite at det finnes noe annet­ å håpe på enn livslengden. Jeg ønsker å slå meg til ro med erkjennelsen­ om at livet er midlertidig­. Alt som er gitt meg, skal bli fratatt meg. Men jeg er i live nå, og det er det som betyr noe. Jeg vil nyte hver sandwich».

En annen pasient sier:

«Ja, jeg vet at mitt liv går mot slutten. Men slutten har vært der helt siden begynnelsen. Det som er annerledes nå, er at jeg setter pris på bevisstheten om dette, og deler takknemligheten over å få leve sammen med de rundt meg».

Bevisstgjøring altså. Smertefull bevisstgjøring. Og potensielt forløsende.

Først publisert i Vårt Land 27.10.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere