Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Mens frivillige feier vekk snø for å ­klargjøre norske fotballbaner, feier topp­ledelsen vekk anklagene om ­grådighet.

VG brukte dagene før Fifa-valget og Fotballtinget til å brette ut lønningene til sjefene i Norges Fotballforbund. Avisen gravde fram en kultur her hjemme som kanskje ikke er så forskjellig fra pampekulturen i Zürich som man skulle ønske.

En rekke topper i NFF tjener­ mer enn Erna Solberg. Tre mann tjener faktisk over èn million­ mer enn statsministeren: Landslagstrener Per Mathias Høgmo (3,4 millioner), generalsekretær Kjetil Siem (2,7 millioner) og toppfotballsjef Nils Johan Semb (2,65 millioner).

For de 130.000 frivillige i Fotball-Norge – som bruker fritiden for å gi 375.000 spillere mulighet til å dyrke sin hobby – spørs det om ikke disse lønningene virker minst like hinsides som at Sepp Blatter inntil nylig tjente 6,2 millioner kroner som sjef for Fifa.

Skjellsord. VGs rapport fra toppen av den norske fotball­pyramiden skapte rabalder og fikk skjellsordene til å hagle innad i NFF. Mest fra Ronny Aasland, direktør for strategi, med en årslønn på 1,55 millioner.

Gravejournalistene møtte en mangel på åpenhet og innsyn man ellers kjenner fra Fifa. Generalsekretær Kjetil Siem har selv bakgrunn som journalist og vet hvordan dette blir oppfattet, men nektet likevel å utlevere reisebilag.

Siems eget verdensbilde er at NFF kan være stolte av at de har klart å gjøre norsk fotball til en milliardbedrift. Lønningene har på to år økt fra 143 millioner til 202 millioner, en økning på over 40 prosent.

Av NFF-konsernets omsetning i fjor på 1,065 milliarder kroner, gikk 330 millioner til toppfotballen for menn, inkludert A-landslaget. 47 millioner gikk til toppfotball kvinner og deres landslag.

91 millioner kroner – under ti prosent av omsetningen – gikk til breddefotball.

Dette kan være verdt å ha i bakhodet neste gang barn og ungdom skyves fram som fotballens viktigste bekymring.

Skademonopol. Å øke ­omsetningen er som regel en god plan dersom en leder ­ønsker å tjene mer. Graham Greene ­beskriver dette på fornøyelig vis allerede­ i romanen «Vår mann fra ­Havana», utgitt i 1958. ­Bokens hovedperson, Mr. Wormold, lar seg verve som spion av Secret Service. Han ser hvordan økonomien flyter og er kjapp til å «verve­» oppdiktede agenter ­under seg, og disse skal selvfølgelig alle ha sin utbetaling gjennom ham.

Ved å blåse opp aktiviteten, vil som regel lønninger og ­bonuser øke proporsjonalt. Dette har også skjedd i NFF, som har gått inn som eiere i en rekke selskaper utenfor kjernevirksomheten. Dette gjelder for eksempel Idrettens Helsesenter, der daglig leder Espen Rooth har 2,26 millioner kroner i årslønn ifølge VG.

Dette helsesenteret blir anklaget for å ta monopol på idrettsskader i Norge. Ettersom aktive fotballspillere må ha lisens for å spille, er de også forsikret i tilfelle skade. Det samme gjelder elleve andre særforbund, blant annet ski, friidrett, skøyter og håndball. Alle som blir skadet, må ringe til Idrettens Skadetelefon, der de blir dirigert til NFF-eide Idrettens Helsesenter. Bladet Josimar forteller om spillere som tvinges til å betale av egen lomme fordi de heller vil gå til en behandler de kjenner.

Uten tillit. Både Fotballtinget og det ekstraordinære FIFA-tinget sist helg førte til utskifting av president. Begge de nye presidentene snakket raskt om behovet for mer folkelighet og åpenhet – og at fotballen må passe seg for å ikke miste sin legitimitet.

Det gjenstår å se hvor mye av dette som er taktisk tåketale og hvor mye som skaper reell endring. Imens løper lønningene i NFF videre, og i Fifa sitter en nyvalgt president med litt for tette­ bånd til korrupsjonen i gresk fotball.

Kanskje ikke så rart da, at tallene ble som de ble da Transparency International nylig offentliggjorde sin rapport om tilliten til Fifa blant verdens fotballsupportere:

Sju av ti sier at de ikke har noen tillit til Fifa i det hele tatt. Fem av ti mener at de nye lederne ikke klarer å fikse organisasjonens omdømme. Og mer enn fire av ti sier at de nyter fotballen mindre på grunn av skandalene i Fifa.

Av banen. Lest på en annen måte: Nesten seks av ti fotballfans driter i Fifa og holder fokus på at laget deres skal feie motstanderne av banen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9.3.2016

Gå til innlegget

Kan klovnen bli savnet?

Publisert over 5 år siden

Fredag forsvinner endelig Sepp Blatter fra fotballmanesjen etter 18 år som president. Det kan gå fra vondt til verre.

Det beste med en krise er at ting kan bli bedre etterpå.

Slik forestiller de fleste seg at det vil bli også i Det internasjonale fotballforbundet, når FIFA fredag velger sin nye president.

For kan det egentlig bli verre enn å ha en president som er suspendert i åtte år for korrupsjon?

Del av kulturen. Svaret er dessverre ikke så opplagt som det burde være. Listen over de fem kandidatene som stiller til valg inneholder ingen navn som representerer et brudd med fortiden.

Tvert imot: Fire av de fem sitter fra før i posisjoner i FIFA, og har vært en del av den kulturen som har fått blomstre under Blatter.

Dessuten er de 207 dele-
gatene (205 menn og to kvinner­) som skal velge ny president den samme­ forsamlingen som valgte­ å fornye tilliten til Blatter­ sist sommer, til tross for at de visste­ at mannen forlengst hadde­ passert­ både aldersgrensen og en rekke grenser av mer etisk karakter.

Kaster skygger. Internasjonale aviser holder sjeik Salman Bin Ibrahim Al-Khalifa (50) fra Bahrain, president i det asiatiske­ fotballforbundet, for å være storfavoritt til å bli ny president.

Hans eneste reelle utfordrer antas å være sveitseren Gianni Infantino (46), som har fått fem millioner kroner fra det europeiske fotballforbundet UEFA til å drive valgkamp.

Infantino har siden 2009 vært generalsekretær i UEFA, der han har vært president Michel Platinis­ høyre hånd. Når Platini­ i fjor høst ble suspendert fra fotballen for åtte år på grunn av korrupsjon, kaster dette også skygger over Infantino.

Kampfiksing. Mannen Norge har tenkt å stemme på er dessuten knyttet til kampfiksing i den greske ligaen, der UEFA har holdt sin hånd over Olympiakos-eieren­ Evangelos Marinakis.

Ifølge den greske påtalemakten skal Marinakis lede en kriminell organisasjon som har både spillere, trenere, dommere, politikere­ og ansatte i det greske fotballforbundet på lønningslisten. Penger har han nok av, etter­ at Olympiakos har vunnet ligaen­ fem år på rad og kvalifisert seg til Mesterligaen, noe som gir 150 millioner kroner i klubbkassa årlig­.

I en samtale med den norske bloggeren Andreas Selliaas forsvarer Gianni Infantino seg med at UEFA ikke kan gripe inn så lenge saken er under etterforskning i Hellas.

Infantio snakker i stedet gjerne om at han ønsker å utvide fotball-VM til 40 lag. Dette må anses som hans gulrot til delegatene på FIFA-kongressen. Hvis Infantino vinner, så øker også Norges sjanse til å komme til VM. Men er det bra for fotballen? Er ikke VM stort nok og dyrt nok allerede?

Tortur av spillere. Skulle Infantino­ tape for sjeik Salman i kampen om FIFA-tronen, slik innsiderne tror, vil han kanskje i stedet rykke inn som president i UEFA, som er uten fungerende president.

Sjeik Salman er presidentkandidaten som kan gi Sepp Blatters ettermæle et uventet oppsving. Bahreins institutt for menneske-
rettigheter og demokrati (Bird) skrev allerede i fjor vinter et brev til FIFA der de påpekte at Salman som landets fotballpresident systematisk forfulgte og mishandlet spillere som var aktive i de frede-
lige demonstrasjonene under den arabiske våren i 2011.

Seks spillere på landslaget skal ha blitt arrestert og torturert, og mer en 150 idrettsutøvere ble fengslet, etter direktiv fra en regjeringsoppnevnt komité­, ledet av sjeik Salman. Flere fotballspillere ble hengt ut som landsforrædere.

Hvem bryr seg? Men FIFAs etiske komité har altså likevel godkjent Salman som presidentkandidat.

Hvorfor skal da vi andre bry oss? Kan ikke disse korrupte dressgubbene og de overbetalte stjernespillerne få styre med sitt?

Problemet er at fotballens grunnplan ikke klarer å kaste sine ledere. De 250 millioner akt-
ive fotballspillerne i verden er passive gisler for egne ledere som altfor ofte stemmer for det bestående for å sikre egne posisjoner.

Det må en politisk opinion til utenfor idretten for å skape endring. Først når de største sponsorene trekker seg, tror jeg at folk som Blatter vil skjønne tegningen.

Imens er det fritt fram for å tegne, slik bildet på denne siden­ viser.

Først publisert i Vårt Land 24.2.2016

Gå til innlegget

Mine sultne naboer

Publisert over 5 år siden

I blokka mi på Oslos østkant bor det 100 mennesker. 50 av dem har ikke nok å spise.

Noen ganger kan en barnebok kaste nytt lys over det som ellers blir for stort og komplekst. Libretto Forlag har gitt ut boken Om verden var en landsby. Her regnes de sju milliardene som bor i verden om til en landsby på hundre innbyggere.

Ettersom jeg selv bor i en blokk med 72 leiligheter, har jeg tatt meg den frihet å bruke tallene på bygningen der jeg bor. Den er stor nok til å utgjøre en hel verden for de barna som bor der.

Hvis blokka mi var hele verden ville den huse:

21 mennesker som snakker kinesisk.

10 mennesker som tjener mindre enn ti kroner dagen.

14 mennesker som ikke kan lese og skrive.

55 mennesker som ikke har TV.

Nært og kjent. Dette er ikke et innlegg for å fastslå hvor mange eller få flyktninger Norge bør bosette. Det er heller ikke et forsøk på å bestemme hvor mye bistand Norge bør gi – eller hvor mange fadderbarn hver enkelt av oss bør sponse.

Derimot er det et forsøk på å se det uoversiktlige og fjerne i det nære og kjente. De fleste av oss, ikke bare barn, har problemer med å forholde oss til et tall som sju milliarder. Reduserer vi det til hundre mennesker, vil hver av disse hundre representere 70 millioner i den virkelige verden.

Det blir trangt. I den tenkte verden som er blokka mi, bor det 61 asiater, 14 afrikanere, 11 europeere og fem nordamerikanere.

Bare ni mennesker i blokka snakker engelsk. Det er akkurat like mange som de som snakker hindi. Dobbelt så mange snakker mandarin.

Bare ti av mine naboer er over 60. Kun én er over 80.

I gjennomsnitt dør det en person i blokka hvert år. I samme periode blir det født to babyer. Folketallet i blokka vil altså være 110 personer om ti år og 200 personer om hundre år, hvis denne tendensen holder seg.

Det kommer altså til å bli trangt. Veldig trangt. Vel og merke hvis utviklingen fortsetter.

I år 1000 før Kristus bodde det bare ett menneske i hele blokka. Da Jesus ble født var tallet økt til tre. I år 1000 bodde det fem personer i blokka. I år 1900 var det fortsatt bare 32 beboere her.

Konflikter. Hvis jeg sover lenge på søndag morgen, blir jeg vekket av kirkeklokkene i Oppsal kirke. Noen av naboene går sikkert dit, men jeg vet ikke hvor mange av dem som regner seg som kristne som egentlig går til kirke.

Det jeg vet, er at 33 beboere i den fiktive blokka mi svarer ja på at de er kristne, 21 er muslimer, 13 er hinduer, 6 er buddhister og 1 er jøde. Av de 100 er det faktisk bare 15 som ikke regner seg som religiøse.

Det er altså sju ganger så 
mange religiøse som ikke-religiøse. Kanskje ikke så rart at ­religionene kan være en kilde til både konflikter og til fellesskap mellom leilighetene i blokka.

Nok mat. 50 beboere mangler en sikker matforsyning og går jevnlig sultne til sengs. 13 av disse er alvorlig underernærte.

Faktisk er det bare 37 personer som har nok å spise hver eneste dag. Jeg er en av dem. Jeg spiste ribbe i går og har mer til overs når jeg kommer hjem i kveld.

Ribba blir spist mens jeg vet at ingen i blokka ville vært ­sultne dersom maten var likt fordelt mellom alle beboerne. Sagt med andre ord: Det er nok mat i ­huset. Det er fordelingen som er problemet.

Uten toalett. 83 av oss i blokka har innlagt vann, mens 17 personer må bruke store deler av ­dagen sin på å skaffe rent drikkevann. Det meste av denne jobben blir utført av kvinner og jenter.

36 av mine naboer har ikke innlagt toalett. Jeg vil helst ikke tenke på hvordan de ordner seg i stedet.

Det nytter neppe å henge oppslag ved inngangsdøren. 41 av beboerne sliter med å lese og 13 er totale analfabeter. Jeg har mistanke om at mange av disse er de samme som ikke har noe toalett når de må på do.

Alarm. De ti rikeste i blokka eier over halvparten av pengene. De ti fattigste tjener fem kroner dagen.

I snitt må beboerne i blokka betale 30.000 kroner å kjøpe mat for hvert år. Det er mye penger for dem som tjener 2.000 i året. Ikke så rart noen stjeler. Og at mange bruker penger på sikkerhetslåser og alarmer.

Først publisert i Vårt Land 16.2.2016

Gå til innlegget

En våt drøm

Publisert over 5 år siden

Våte drømmer kan man ofte med fordel holde for seg selv. Tom Tvedt gjør det ikke.

Fredag starter ungdoms-OL på Lillehammer. Eller­ «verdens dyreste barne­skirenn», som det heter på hegnar.no. Økonominett­stedet anslår at totalprisen ender­ på en halv milliard kroner. 100 millioner går til lønninger.

Idrettspresident Tom Tvedt sa til TV 2 i forrige uke at «nå skal IOC få pølsefest på norsk vis». Det blir i så fall de dyreste pølsene­ i lompe som er servert i Norge noen gang.
Tvedt brukte også anledningen til å fortelle hva hans egentlige mål er: «Jeg har en våt drøm om å arrangere OL og Paralympics i Norge under slagordet «one game, one flame».

Tvedt skal ha for frekkheten og freidigheten. Hans snakk om OL til Norge begynte så fort han var valgt til president i fjor, bare et halvår etter at den norske ­opinionen og våre folkevalgte hadde sagt et rungende nei til idrettens forsøk på å bringe OL til Oslo.

Idrettens ledere har gjennom to havarerte OL-prosesser klart å overkjøre store deler av sin egen organisasjon. Norges Idrettsforbund og Oslo kommune brukte­ 280 millioner kroner på en søke­prosess der de blant annet leide­ inn First House for å fortelle folket at vi ikke forsto vårt eget beste. Generalsekretæren, som skandaløst nok fortsatt sitter, satt for åpen mikrofon på NRK og 
påsto at OL på Lillehammer i 1994 gikk med overskudd, selv om idrettens første budsjett sprakk med over fem milliarder.

Sidrumpa. At ungdoms-OL nå skal holdes på norsk jord, må ses i sammenheng med idrettens forsøk på å få OL til Oslo i 2022. Norge ble spurt av IOC om å være arrangør, og det var ingen andre kandidater. Idrettens ledere regnet åpenbart med at dette ville gi oss et fortrinn i kampen om OL.

Ungdoms-OL har kun vært ­arrangert én gang. Det skjedde i Innsbruck i 2012. Den gang ble mesterskapet knapt omtalt av mediene i vintersportsnasjonen Norge. Selv norske vinnere ble kun nevnt i notiser.

Fra IOCs side er lanseringen av olympiske leker for aldersgruppen 15-18 først og fremst et strategisk grep for å beholde markedsposisjonen. Det er ingen hemmelighet at X Games – som faktisk arrangeres i Oslo om to uker – har langt større appell hos et yngre publikum.
Tradisjonelle OL-øvelser som lengdeløp på skøyter og kombinert har forlengst fått et noe sidrumpa image, i den grad det går an å være sidrumpa i kondomdress. NRKs seertall viser at det stort sett er folk over 50 som ser på de tradisjonelle vinter­idrettene.

Norske verdier. IOC kan kritiseres for mange ting, men ikke for at de ikke skjønner seg på inntekter. Derfor tvang de snowboard inn under Det internasjonale skiforbundets paraply, og dermed inn på OL-programmet. Klatring er en annen «ekstremsport» som IOC lukter på, i et forsøk på å fornye varen sin og demme opp for konkurrentene.

Tenåringer regnes som en ­ytterst attraktiv aldersgruppe for alle som driver markeds­føring. Derfor har sponsorer som CocaCola, McDonalds, Visa og Telenor posisjonert seg når prinsesse ­Ingrid Alexandra tenner OL-
ilden i Lysgårdsbakken fredag – 22 år etter at hennes far Haakon Magnus gjorde det samme i OL på Lillehammer.

Det er sympatisk at ungdoms-OL gjenbruker mange av OL-anleggene fra 90-tallet. Lekene markedsføres her hjemme med lovnader om at verdens ungdom er invitert til å lære om norske verdier. Samtidig er lekenes offi­si­elle verdier «Rå og ydmyk. Leken og målrettet». Ydmykhet og lekenhet er bra det, men kanskje er det vel så viktig å formidle viktigheten av ærlighet og enkelhet?

Hvis det da finnes noen måte å gjøre det på, når man er gift med IOC.
Hjemme alene. Idrettspresident Tom Tvedt kan glede seg over at Norges nye kulturminister, Linda Hofstad Helleland, deler hans drøm om å arrangere OL i Norge. Etter utnevnelsen var hun raskt ute med å invitere idretten til å prøve seg igjen.

Merkelig nok foreslo hun ingen­ ny EU-avstemming i samme slengen.
Hvis du selv ønsker å teste den hellelandske styringsform, kan du jo prøve å si nei til tenåringens ønske om å arrangere hjemme-­alene-fest, samtidig som du oppfordrer ham til å spørre igjen neste uke.

Det er neppe en oppskrift på husfred. Men tenåringen får ha sine våte drømmer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.2.2015

Gå til innlegget

Bare gjør det!

Publisert over 5 år siden

Just do it! Nikes slagord fanger essensen i tankegangen til dem som ønsker å ta snarveier til målet.

Mange lurer på hvordan dopingen og korrupsjonen kan fortsette på toppnivå innen idretten. Hvorfor setter ikke sponsorene foten ned? Er de ikke opptatt av sitt eget omdømme?

Jo da, de er nok det. Men først og fremst ønsker de å framstå som vinnere. Samt å tjene penger.

Akkurat som de som doper seg.

Bedragere. Hva har disse til felles: Sebastian Coe, Justin Gatlin, Lance Armstrong, Marion ­Jones, russisk friidrett og kenyansk friidrett,?

Svar: De er lønnet av Nike. Og de forbindes med juks.

Verdens største produsent av sportsutstyr, med et overskudd på 27 milliarder kroner i år, er de siste årene havnet i kompaniskap med de største bedragerne i idrettshistorien.

Justin Gatlin, som har tre gull fra OL og VM, er tatt for doping to ganger. Likevel blir han fortsatt sponset av Nike. Og IAAF (Det internasjonale friidrettsforbundet) nominerte ham sågar som årets utøver i fjor.

Lance Armstrong fikk sin lønn fra Nike lenge etter at det var dokumentert at han var sykkelsportens største bedrager. Også friidrettens største sprintstjerne, Marion Jones, var sponset av Nike da hun til slutt ble tvunget til å innrømme at hun hadde dopet seg til gullmedaljene.

Ambassadør Coe. Det føyer seg inn i et større bilde: Nå er både russisk og kenyansk friidrett under lupen for systematisk doping. Nike er involvert som sponsor begge steder. De sitter musestille.

I rapporten fra Wada (Verdens antidopingbyrå) framgår det at russerne har latt det hemmelige politiet FSB overvåke dopingen. Deres egne dopingtester har tjent til å klargjøre utøverne for mesterskap.

Over 1.400 prøver ble destruert før Wadas inspeksjon. Store penger ble brukt til å bestikke ledelsen i IAAF for å se bort fra positive prøver. Ekspresident ­Lamine Diack sitter nå arresten for å ha tatt imot 9 millioner kroner for å skjule doping.

Etterfølgeren som president, Sebastian Coe, har kalt Diack for sin «åndelige mentor». Coe har i 38 år stått på lønningslisten til Nike, der han har mottatt en drøy million kroner for å være «ambassadør» for sportsutstyrsgiganten. Først tre måneder etter at han ble valgt til president, så Coe seg tvunget til å kutte båndet til Nike.

Nike fikk VM. Det gjorde han for en drøy uke siden, etter at BBC gjenga eposter som avslører at Coe drev lobbyvirksomhet for Nike og deres engasjement for å få VM i 2021 til Nikes hjemby Eugene i Oregon.

Eugene fikk tildelt dette mesterskapet av IAAF uten at det ble holdt noen avstemming om saken. Dette tok den svenske kandidatbyen Göteborg fullstendig på sengen, ettersom det var mot alle regler og prosedyrer i IAAF.

En slik framgangsmåte virker imidlertid å være modus operandi for Sebastian Coe. Den tidligere Bislett-helten har tatt alle midler i bruk for å berike seg selv på sin vei mot toppen i idretten. Som sjef for OL i London brukte han sitt eget konsulentselskap, et selskap han etterpå solgte for 100 millioner kroner. Deretter ble han selv styreformann i CSM Sport & Entertainment, et ­datterselskap av det kjøpende selskapet. CSM selger lobby-­tjenester til regimer som vil skaffe seg sportsarrangementer.

Innrømmelse. Coe er også i hardt vær på grunn av korrupsjon og doping i kenyansk friidrett. Sunday Times skriver at tre av Kenyas friidrettsledere personlig har forsynt seg med 6 millioner kroner fra sponsormidlene fra Nike. En kenyansk varsler kontaktet Nike før han gikk til avisen, men Nike tok ikke affære.

Nikes konkurrent Adidas oppfører seg for øvrig på nøyaktig samme lojale måte mot FIFA, der storsponsorer som Visa, Coca-Cola og McDonald’s nå krever endringer.

Hvor lang tid det tar før Nike skjønner at de må skifte kurs, er vel til syvende og sist et spørsmål om når forbrukerne slutter å kjøpe Nike-produkter. Jeg innrømmer at jeg er en av kjøperne.

Jeg skylder også å gjøre oppmerksom på at jeg som aktiv løper for 25 år siden ble sponset med utstyr fra Nike.

Jeg likte deres motto. Det fikk meg til å stå opp klokken 06.30 om morgenen for å trene før jobb. Den gang ga slagordet heldigvis ingen andre assosiasjoner.

Først publisert i Vårt Land 8.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere