Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Mot Mekka

Publisert rundt 5 år siden

Mange nordmenn vender seg mot Mekka. Noen nordmenn vender seg mot dem.

Vårt Land brukte lørdag sju sider på å fortelle om denne motstandsbevegelsen. Vi intervjuet en lastebilsjåfør, en lektor, en bruktbilselger og en politiker. De har høyst ulik bakgrunn og kommer fra forskjellige steder i Norge. Men én ting har de felles­: De opplever at Norge er under angrep av en ideologi som vil frata oss friheten.

De ser på den politiserte utgaven­ av islam (noen kaller det Medina-islam, i motsetning til Mekka-islam) som en trussel mot vestlige verdier. De roper varsko så høyt de kan, men blir ofte avfeid som konspirasjonsteoretikere eller rasister.

Totalitær. Professor i stats-vitenskap Bernt Hagtvedt skrev kronikk her i avisen for en måned­ siden og sammenlignet islamismen med nazismen. Hagtvedt skilte mellom islamisme og islam­, mellom den totalitære politiske ideologien og den personlige og åndelige gudstroen.

Den danske forskeren Frederik­ Stjernfeldt anslår, basert på spørreundersøkelser­, at om lag fem av Europas 20 millioner­ muslimer er islamister. Han betegner­ dem som «den sympatisump det lille mindretall av terrorister kan bevege seg i».
Ikke så merkelig da, at mange er bekymret eller redde.

Stakkars dem. Jeg leste Hege Storhaugs bok «Islam, den 11. landeplage» da jeg var på ferie i et muslimsk område av verden tidligere i vinter. Der jeg befant meg, var det ikke så lett å se Storhaugs maleri av fanden på veggen. Noen kvinner gikk med slør, andre ikke. Vestlige kvinner spradet rundt i bikini, uten noen som helst påtale fra de lokale.

Men slik er det ikke alle steder. Storhaug peker på et paradoks når hun beskylder feminister og radikale i Vesten for å være så kulturåpne at vi omfavner også dem som vil fjerne sentrale verdier i vår egen kultur, som likestilling, ytringsfrihet og pluralisme.

Danske og norske stikkprøver med skjult kamera i moskeer­ viser­ med ujevne mellomrom hvilket gap det er mellom de tolerante vendingene som uttales på norsk i offisielle sammenhenger og de kontrollerende og kriminelle oppfordringene som læres bort på arabisk eller urdu bak lukkede dører.

Der Storhaug parafraserer Arnulf­ Øverland (Kristendommen, den tiende landeplage) i tittelen­ på sin bok, er det nærliggende å anta at Øverlands dikt «Du må ikke sove» dekker­ det mange føler i møte med islamismen­:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem/og si: Det er sørgelig, stakkars dem/Du må ikke tåle så inderlig vel/den urett som ikke rammer deg selv/Jeg roper med siste pust av min stemme:/Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Umyndighet. Her i avisen har vi gitt mye spalteplass til skribenter som vil definere islam på en slik måte at ingen bør føle seg truet. Mohammad Usman Rana er en av dem. Han har skrevet boken «Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig­».

Les også Olav Elgvin: Reformist i tradisjonelle klær

Sosiologen Kjetil Rolness er ikke imponert og skriver­ i Morgenbladet­ at bokens undertekst­ er denne: «Jeg er ikke myndig, jeg er muslim». Med dette mener Rolness å sette fingeren på at Rana parkerer sitt eget intellekt når han aksepterer at Koranen er Guds direkte ord og at profeten Muhammed var ufeilbarlig. For Rolness er dette et tegn på at Rana fortsatt befinner­ seg i et århundre før opplysningstiden nådde Europa.

For hva er opplysning, spør Rolness. Han svarer med å sitere­ filosofen Immanuel Kant:
«Opplysning er menneskets vei ut av den selvforskyldte­ umyndighet. Umyndighet er manglende­ evne til å bruke sin egen forstand uten annens ledelse­. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på beslutninger og mot».

Kan koste livet. Selv vokste jeg opp i en lavkirkelig tradisjon der sekulariseringen av samfunnet ble sett på som den største trusselen. Dette er litt rart å tenke­ på i dag, ettersom jeg opplever trosfrihet, ytringsfrihet og likestilling først og fremst som sekulære­ verdier.
Å defineres som vantro, kan koste livet der disse verdiene ikke kjempes for. Det vet Salman­ Rushdie, William Nygaard og Theo van Gogh.

Forresten: Filmskaperen van Gogh er død. Nettopp fordi han visste det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016

Gå til innlegget

Livet som hamster

Publisert rundt 5 år siden

Her er et bilde på det moderne samfunnet: Folk løper og løper uten å rikke seg av flekken.Sentrumsløpet sist lørdag var for mosjonistene den samme festen som vårsleppet av kuene var for bøndene.

Jeg skriver var. For stadig færre kuer slipper ut av fjøset. De får aldri oppleve frisk luft og vakker fuglesang.

Heldigvis kan både bønder og andre mennesker fortsatt bestemme selv om de vil være ute eller inne. Om lag 8.000 løp Sentrumsløpet lørdag, og jeg møter enda flere som både sykler, går og jogger i parker og i skogen til daglig.

Likevel: Mange moderne mennesker velger frivillig å leve livet sitt som hamstere. De har definert seg som innedyr, og de holder formen ved like ved å spinne rundt i hamsterhjulet.

Litt komisk. Det er blitt et vanlig syn i byen, muligens også på bygda for alt jeg vet: Når man går forbi et helsestudio, ser man folk oppstilt på rekke og rad innenfor gulv-til-tak-vinduene. Noen ­løper på tredemølle, noen tråkker på stepmaskiner og noen s­ykler på ergometersykler.

De ser ut som utstillingsfigurer­ som har tatt på treningstøy og har lyst til å rømme. Men de rømmer ikke. De vil være inne.
Jeg skjønner at det sier noe om tidsklemma. At folk er travle.­ Selvsagt sier det også noe om behovet for komfort, når det er mørkt og slapsete ute.

Men hva skal man si når man møter dette synet i april og mai? Når man kan få sol i ansiktet, kjenne brisen mot huden, dra inn duften av skog og bråtebrann og se hestehov og hvitveis? Hvorfor er så mange villige til å betale penger for å trene på et sted hvor det ikke er natur?

Der betaler de i tillegg for å stå stille mens de løper. På tredemøllene løper de sine tre eller ti kilometer uten å flytte seg en meter. Dette krever energi. Og den kjøper de. Disse mosjonistene betaler for elektrisitet som kan hjelpe dem til å holde seg i ro på samme kvadratmeteren mens de er på «tur».

Det er unektelig litt komisk. Og ikke særlig miljøvennlig.
Fremmedgjort. Ikke misforstå: Jeg synes bevegelse er bra. Selv om vi både er laget for å bevege oss ute og bevege oss mye, så er det bedre enn ingenting å bevege seg lite og å gjøre det inne.

Jeg har selv løpt en del på trede­mølle de glatteste dagene den gang jeg var aktiv løper. Jeg har syklet på ergometersykkel også, ikke minst da jeg trente meg opp etter en alvorlig skade.

Så mitt ærend er slett ikke å kritisere disse oppfinnelsene. De har absolutt mye for seg.
Likevel: Hva sier det om samfunnet vårt dersom det vanligste er å parkere seg selv når man er på «treningstur»? Sier det noe om at vi er blitt fremmedgjorte?­ At vi oppfører oss som om vi trives bedre i fengselet enn ute i friheten? At de kommersielle­ ­aktørene har klart å innbille oss at det kunstige alternativet er bedre enn the real thing?

Verdens enkleste. Jeg ser noe av det samme innen klatring, som også er en menneskelig urbevegelse. På spørsmål om hvorfor han klatret, pleide den legendariske professoren Arne Næss å svare: Hvorfor har du sluttet? Vi klatret da begge som barn.

Klatring er den prosentvis raskest økende mosjonsaktiviteten i Norge. Men stadig flere av dem som klatrer gjør det bare på innendørssentrene, som nå finnes­ i snart hver by i Norge. Ikke noe galt sagt om dem, de er lette å ty til når man har det travelt, når det regner eller når man ikke har noen partner.

For å klatre ute må man dess­uten eie en del utstyr – og beherske­ å bruke det. Dette gjør at terskelen for å klatre ute forståelig nok blir noe høyere. Men slike mekanismer gjelder ikke for løping og gåing, verdens­ 
enkleste bevegelser.

Speilbilde. Når man løper ­eller går på tredemølle, ser man som oftest sitt eget speilbilde. Enten i et vindu, eller i de store speilflatene ethvert helsestudio må ha for å få plass til kundenes muskler.

Når man løper eller går ute, møter man verden. Man gir seg selv muligheten til å komme til steder med god utsikt. Blikket kan sveipe over en vid horisont og sinnet får et stort rom å vandre eller hvile i.

En tur ut er en tur i friheten. Det innebærer noen veivalg og kanskje noen uforutsette utford­ringer, men sånn er det å være menneske.
Så er det da også et veivalg å velge hamsterlivet.

Først publisert i Vårt Land 26.4.2016. Foto: Berit Roald/NTB Scanpix (c)

Gå til innlegget

Gjerts og Guds lærlinger

Publisert over 5 år siden

En krevende far pusher sønnene sine så hardt at en blir europamester, mens en annen hopper av. Virker det velkjent?

Det er et fiffig programmeringsvalg NRK har gjort på torsdager denne våren:
Først viser man «Team Ingebrigtsen», en serie der vi følger Sandnes-mannen Gjert og hans fremadstormende friidrettssønner.

Rett etterpå sendes «Guds lærlinger», der vi følger bibelskoleelevene ved IMI-kirken i Stavanger når de blir sendt på oppdrag.

Parallellene mellom de to subkulturene er mange, noe som sikkert er overraskende for mange.

Enten eller. Selv kjenner jeg begge disse regimene fra innsiden. Min egen far la ned forbud mot å drive med idrett da jeg vokste opp. Han mente sporten ville føre meg vekk fra den smale vei. Og det fikk han på sett og vis rett i. Idretten ble det viktigste i livet mitt da jeg flyttet hjemmefra.

Det er interessant å se hvor mange av de samme mekanismene jeg ser i familien Ingebrigtsen, men med motsatt fortegn. Her er det idretten som er veien, og pappa Gert er veldig bekymret for alt som kan føre guttene hans vill.

De får ikke lov til å bade når de er på stranda, og de får ikke kjøre motorsykkel. Det første kan de bli syke av, det andre er for farlig. Og når Henrik på 24 får seg kjæreste, mener pappa at det er starten på slutten. Det blir helt feil fokus, og han vil ikke klare forsakelsene som skal til lenger, frykter pappa Gjert.

Det samme ser vi når den yngre broren Filip har fått sydentur påspandert av kjærestens familie. Avreise er 28. mars. Men problemet er at pappa har bestemt at treningen for neste sesong starter 29. mars.

«Det går ikkje. Du får ikkje lov. Du kan reise no, men ikke den 28. Vi starter sesongen dagen etter, og du må vere her. Anten er du med, eller så er du ikkje med», fastslår Gjert.

Hoppet av. «Team Ingebrigtsen» gir oss et innblikk i en familie der idretten styrer prioriteringene, og der resultatene er imponerende. Sjubarnsfar Gjert er trener for barna, mens kona Tone jobber i to frisørsalonger for å finansiere satsingen.

Henrik er allerede blitt europamester på 1500 meter og har femteplass fra OL.
Broren Filip følger hakk i hæl, men er frustrert over at han ikke får samme uttelling som storebror, selv om han trener like mye.

Lillebror Jakob på 15 regnes likevel som det største talentet. Jakob tok sølv i NM terrengløp nå i helgen, og da konkurrerte han mot seniorer. 

Brødrene Kristoffer (28) og Martin (20) har kuttet ut satsingen. De orket ikke lenger. Men Martin innrømmer at det er vanskelig å være en Ingebrigtsen og ikke drive med idrett. Han savner den oppmerksomheten som de satsende brødrene får. Ikke minst fra pappa.

Skaderisiko. Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen står opp grytidlig og trener før de går på skolen. Deres dedikasjon og arbeidsinnsats har sitt motstykke i det vi ser i serien «Guds lærlinger», der bibelskoleelevene starter dagen med å stå opp klokka sju om morgenen for å be.

Så blir de sendt ut på gata for å be for fremmede mennesker, snakke om troen sin og spre godhet. Vi følger et team som møter en mann på krykker. De stopper og ber Gud helbrede ham. Så spør de om han kjenner forskjell. Han innrømmer at han ikke gjør det.

«Men det gjorde en forskjell for oss, at vi fikk lov til å be», sier en av ungdommene i serien.
Og som TV-seer tenker jeg at det kan høres ut som en egotripp. Man misjonerer også for å tilfredsstille egne behov. Og – i motsetning til løperbrødrene – risikerer man å skade andre enn seg selv.

En større sak. Det gjør godt for unge mennesker å være en del av en større sak. Å ha et stort mål som gir retning til hver eneste dag og hvert eneste lille valg i livet, kan gi en følelse av at alle bitene faller på plass.

Men det kan også kjennes som et fengsel. Henvisningen til «en større sak» kan fort bli brukt til å manipulere mennesker til å legge vekk sin kritiske sans og sin personlighet. Dette ser vi eksempler på i VG-serien «Frelst», og vi hører stadig om det i rekrutteringen av fremmedkrigere.

Om man kommer uskadd fra den typen påvirkning, avhenger nok i stor grad av om man klarer å tenke selv og være ulydig, slik Henrik Ingebrigtsen stadig viser oss at han kan.
«Du må ha et indre driv. Alt du gjør fordi at andre sier det, det tar slutt rimelig fort», erkjenner europamesteren.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 12.4.2016

Gå til innlegget

Bedragerne blant oss

Publisert over 5 år siden

Vi ser på oss selv som ærlige. Men er vi da helt ærlige med oss selv?

To ferske avsløringer:
• Aftenposten og en rekke internasjonale aviser avslørte i går de såkalte «Panama-papirene», dokumentasjon på hvordan statsledere over hele verden har unndratt skatt. Statseide DNB har tilrettelagt for skatteflukten.
• The Sunday Times fortalte i forgårs at en engelsk lege har foret 150 britiske utøvere innen fotball, tennis og sykling med doping.
Korrupsjon, bedrageri, skattefusk og sminkede Cv-er havner med jevne mellomrom i medienes søkelys. Vi vet at det som kommer fram bare er toppen av isfjellet. Hvor mye som er skjult, er det ingen som vet.Men hvor mye som er MULIG å holde skjult, er faktisk en viktig faktor for hvor mange av oss som velger å jukse når vi alle nå skal fylle ut selvangivelsen.

Litt juks. NRK viste første påskedag den amerikanske dokumentaren «Sannheten om løgner». Den var basert på forskningen til Dan Ariely, professor ved Duke University.
Ariely startet programmet med å be en full foredragssal svare på følgende spørsmål ved å rekke opp hånden:
«Ser du på deg selv som et ærlig menneske?».
Så godt som alle hendene fløy til værs.
Så spurte han:
«Har du noen gang løyet hittil i år?»
Litt mer motvillig ble de samme hendene løftet.
Hvordan kan det ha seg, spurte professoren, at vi lurer oss selv på denne måten? Svaret: De fleste av oss føler ikke at vi jukser dersom vi jukser bare litt.

70 prosent. Hele 40.000 mennesker er blitt testet i Dan Arielys «Matrix test». Den handler om å gjøre oppgaver innenfor en stram tidsramme. Når tiden er ute, teller testpersonene selv opp antall riktige svar. Så putter de testarket i en makuleringsmaskin, rapporterer testscoren og får en dollar for hvert riktige svar.Haken ved det hele er at makuleringsmaskinen bare kutter ytterkanten av svararkene. Ariely og hans stab kan dermed se hva folk egentlig har svart og sammenholde det med hva de rapporterer.
Hans funn er at hele 70 prosent lyver. I snitt klarte de 40.000 testpersonene fire av 20 oppgaver, mens de oppga at de hadde klart seks.
20 av de 40.000 var storsvindlere. Til sammen rasket de med seg 400 dollar de ikke skulle hatt.28.000 var småsvindlere. De løy seg til 50.000 dollar de ikke hadde gjort seg fortjent til.
Tallene viser at det er småsvindlerne, det store flertallet, som utgjør det største samfunnsmessige problemet.
Men, som Ariely påviste: Da han lot en innleid skuespiller levere arket etter noen få sekunder, og alle så ham cashe inn for full score – og komme unna med det – så økte jukset blant alle de andre i salen.

Trofasthet. De fleste av oss lyver for oss selv i større og mindre grad. Noen gjør det på fiffige måter, ved å vektlegge sannheter som på sett og vis skal annullere løgnene.
Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi svarte slik da han ble spurt på tv om han hadde vært utro mot sin kone:
«Jeg vil si det slik: Jeg har vært trofast mot henne utrolig mange ganger».
Tali Sharot, kognitiv nevroforsker ved University College i London, forklarer hvordan vi fungerer:«Selvbedrag fungerer sånn: Vi går utrolig fort fra å tenke at nå jukser jeg litt, til å tenke at nå er jeg et geni».

De ti bud. Matrix-testen til Ariely viser at det ikke er noen forskjell mellom menn og kvinner når det gjelder løgn i egen vinning. Han har heller ikke funnet kulturforskjeller mellom land som USA, Israel, Colombia, Kina, Sør-Afrika, Tyrkia, Portugal og Tyskland.
Tilbøyeligheten til å jukse og likevel føle seg bra, virker å være en almenn menneskelig egenskap. Men tilbøyeligheten er påvirkbar:
Da Matrix-testens første oppgave var å skrive ned de ti bud, kom det interessante funn:Ingen husket alle budene. Mange rare, nye bud ble foreslått. Men: INGEN jukset på resten av testen. Selv erklærte ateister ble påvirket.
Ariely fant for øvrig samme reaksjon når han øverst på arket ba studentene skrive under på at de respekterte universitetets æreskode. Å bli minnet om sin egen moral, hadde en virkning.
Gå til innlegget

Borte i tåken

Publisert over 5 år siden

Det skrives mye om kirken. Om Gud. Og om religion. Men jeg har en følelse av at Jesus er blitt borte.

Vi må snakke mer om Jesus­. Det sa biskop Per Arne Dahl i Min Tro-intervjuet­ her i Vårt Land på lørdag.

Dermed ble Jesus nevnt. Det er ingen selvfølge. Selv ikke i den spalten.

Det virker som det er lettere å snakke om Gud. For personen Jesus var en opprører mot presteskapet. Så radikal at han er vanskelig å forholde seg til:

• Gå bort og selg alt du eier og gi det til de fattige.

• Elsk dine fiender.

• Om noen slår deg på ditt høyre­ kinn, så vend også det andre kinnet­ til.

Drøy holdning. Jeg skriver ikke dette fordi jeg selv klarer å leve opp til disse idealene. Og det er ikke bare det at jeg ikke klarer det. Jeg prøver ikke.

Men jeg har prøvd, en gang i ungdommen. Da nektet jeg for eksempel­ å utføre militærtjeneste­, fordi Jesus lot seg korsfeste av dem som grep til våpen mot ham. I stedet for å forsvare seg, sa han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

Dette er en drøy holdning. Men det var ved å la seg beseire på den måten at Jesus ble den han ble i verdenshistorien, en mann som tilbes av milliarder to tusen år senere.

Så jeg prøvde. Jeg prøvde­ å følge­ hans holdning. Som 18-åring satt jeg i tre timer på Larvik politikammer og ble forhørt­ om hva jeg ville gjøre dersom en russer (det var alltid en russer) sto i døren­ og siktet på kona og barna mine. Ville jeg skyte først?

Jeg husker jeg svarte at jeg visste­ hva som var idealet mitt, men ikke om jeg ville klare å leve opp til det.

Sannheten er vel at jeg var temmelig sikker, allerede da, på at jeg ikke ville klare å leve opp til det.

Nå har jeg det ikke engang som ideal lenger. Og det virker som de færreste kristne har det.

Misset poenget. På vei til jobben­ i dag ble jeg stoppet av en kvinne som spurte om hun kunne­ få 20 kroner til et skolebrød­. Hun hadde ikke spist frokost­.

«Du spør feil mann», sa jeg. «Jeg har heller ikke spist frokost».

«Men du skal vel spise?»

«Ikke før lunsj», sa jeg.

Dermed gikk hun videre. Det samme gjorde jeg. Og jeg innså at jeg hadde misset poenget. For poenget var at hun var sulten, det var ikke jeg.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var uten klær og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel og dere besøkte meg», lister Jesus opp – før han plasserer seg selv rett foran oss på gaten:

«Det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg».

Skape ubehag. Jeg skriver altså­ ikke denne artikkelen fordi jeg selv er noe eksempel til etterfølgelse. Jeg skriver for å skape ubehag. Både for meg selv og andre. Og jeg mener det er oppgaven til oss som skriver, spesielt når vi skriver i en avis som neppe hadde eksistert om ikke Jesus hadde levd.

Samfunnsoppdraget handler om å ta de svakes parti. Være en stemme for de stemmeløse. Se de som faller utenfor. Leve som den barmhjertige samaritan, som stoppet opp og hjalp til da han fant en mann liggende i grøften. En prest hadde allerede gått forbi.

Lett er det ikke. Det koster. Fordi nøden er endeløs. Og ord-
ene fra Jesus er uten forbehold.

Derfor er det lettere å skrive­ om kirken. Om strukturer og posisjoner­. Om teologi og dialog­. Om partiprogrammer og proposisjoner­.

Men i blant skriver vi om handlinger. Om noen som lever budskapet i praksis. Som kjemper for de svake. Som velger å være en tjener for andre.

Det skaper en god følelse hos mange lesere. At man ved noe så enkelt som å abonnere på en avis, kan være med å gi indirekte­ støtte til de som lever som de lærer­.

Og det skraper i samvittig-
heten. Over egne valg.

Nåde. Jeg var kommet akkurat hit i artikkelen da jeg spiste lunsj i går. Jeg tok med kladden og viste­ til et par kolleger. Spurte­ om innspill til avslutningen. «Du har listet opp de nådeløse idealene fra Jesus», var det en som sa. «Til slutt må du skrive om nåden».

Den påminnelsen tar jeg med: Av alt det radikale ved Jesus­, var dette kanskje dette det mest radikale­: Han forsto at vi kommer­ til kort.

Først publisert i Vårt Land 22.3.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere