Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Statsstyrt russisk doping

Publisert over 4 år siden

Det dopingen indirekte forteller oss, er viktigheten utøvere og stater tillegger det å være en vinner i idrett.

Russland holdt hele verden for narr under vinter-OL i Sotsji. Det vi satt og så på, var en arrangør som stjal medaljer på høylys dag.
Kortversjonen av den 103 sider lange rapporten lagt fram av verdens antidopingbyrå (Wada) på mandag, er denne:
Russiske myndigheter startet et omfattende dopingprogram etter sin sportslige fiasko i Vancouver i 2010. Målet var russisk dominans under OL på hjemmebane i Sotsji i 2014, et arrangement som for øvrig sprengte alle olympiske kostnadsrammer.
Det russiske sportsdepartementet og sikkerhetspolitiet FSB organiserte og overvåket dopingen, i samarbeid med trenere og dopinglaboratorier. 580 prøver som ble tatt i 2014 ble byttet ut for å unngå at russere ble avslørt for doping.
Sportsminister Vitaly Mutko blir gjennom Wada-rapporten direkte knyttet til dopingen. Mutko er også leder for fotball-VM i Russland i 2018, samt medlem av FIFAs eksekutivkomité.
Ettersom både sportsdepartementet og FSB var ansvarlige for organiseringen av dopingen, er det naivt å tro at programmet ikke var godkjent av president Vladimir Putin. Presidenten har bakgrunn fra FSB, og han la mye prestisje ned i å sole seg i glansen av egne utøvere i Sotsji.

Nervøs sjef. «Ser vi slutten på de olympiske leker?», spør Andreas Selliaas på sin blogg. Selliaas er kjent som Norges mest velinformerte stemme når det kommer til det indre livet i IOC og FIFA. Han skriver at IOC-president Thomas Bach er en nær venn av Vladimir Putin, og at IOC-presidenten aldri har vært så nervøs som da han kunngjorde at russisk friidrett ble utestengt fra OL i Rio.
Nå forventes det at Bach stenger døra også for resten av russisk idrett, bare to uker før lekene i Rio åpner. Skulle Bach velge noe annet, vil det bety at han gir dødsstøtet til verdens antidopingarbeid og selger ut alle de rene utøverne som har kvalifisert seg til OL.

Putins reaksjon. President Putins kommentar til Wada-rapporten er at sport og politikk igjen blir blandet, slik vi så da OL i Moskva og OL i Los Angeles ble boikottet på 80-tallet.
«Sport blir igjen gjort til instrument for et geopolitisk press, for å danne et negativt bilde av nasjoner», uttaler Putin på Kremls hjemmeside.
Det burde han kanskje tenkt på, før han ga klarsignal til å jukse i håp om at han selv kunne bruke sport for å gi et positivt bilde av Russland som nasjon.
«Nå handler det om de såkalte dopingskandalene, der sanksjonene blir utvidet til å gjelde alle, også rene utøvere», hevder Putin.
Han framstiller seg plutselig som de rene utøvernes forsvarer. Dette samtidig som kan omtaler det statlige dopingprogrammet som en «såkalt dopingskandale».

Det groveste.
 Putin har helt rett i at også andre stater har brukt doping for å skaffe seg gullmedaljer og nasjonal prestisje. DDR er selve kroneksempelet, der Stasi sørget for at den lille staten ble verdens supermakt innen sport. Men også stormakter som USA og Kina har sørget for å feie positive dopingprøver under teppet for at deres gullhåp skulle kaste glans over nasjonen.
Sjefen for Antidoping Norge, Anders Solheim, velger likevel å kalle avsløringen av det statlige russiske dopingregime for «det groveste overtrampet mot antidopingarbeidet som noensinne er blitt avdekket». Det er grunn til å tro at Solheim er ekstra opprørt fordi Antidoping Norge i en årrekke bisto russerne med å bygge opp en antidopingenhet. 
Solheim uttalte i et TV-intervju mandag kveld at antidopingarbeidet i verden nok har vært for opptatt av å beskytte idrettens renommé, framfor å avsløre dem som jukser. Dette er en erkjennelse helt i pakt med det hans tidligere underordnede, Mads Drange, skrev i sin bok «Den store dopingbløffen». Drange hevdet at det var lett å dope seg og at antidopingarbeidet mest tjente til å holde fasaden ren og pen.

Showet fortsetter. Det dopingen indirekte forteller oss, er viktigheten utøvere og stater tillegger det å være en vinner i idrett. Og når det åpenbart er så viktig at selv president Putin tar sjansen på å bli avslørt som en bedrager, vil nok showet gå videre, selv om russerne kanskje blir utestengt fra Rio.

(Publisert som side 2-kommentar i Vårt Land 20.07)

Gå til innlegget

Våpenlovene i USA - hull i hodet

Publisert nesten 5 år siden

Sett fra Norge framstår amerikanske våpenlover som helt høl i hue.

Hver gang USA blir rystet­ av en blodig massakre, rister vi nordmenn på hodet over at hvem som helst kan gå med våpen i lomma der borte.

Det innebærer at vi rister ofte på hodet. For i USA skjer det i snitt en masseskyting (minst fire drepte) hver dag. 85 amerikanere­ blir skutt og drept i snitt hver eneste dag.

Nedslaktingen i Orlando i helgen­ var likevel den verste enkelthendelsen hittil, og dette gjør at debatten om tilgangen til våpen blusser opp igjen. I alle fall i Norge.

I kirken. For oss som de siste­ to årene har debattert om norsk politi skal få bære våpen i det offentlige rom, er det ganske uforståelig at amerikanerne kan kjøpe automatvåpen over disk. Og at dette er en grunnlovs-
festet rettighet.

Det er nå ni våpen i omløp for hver tiende amerikaner. Siden 1990 har privatpersoner i snitt kjøpt våpen for 30 milliarder kroner årlig. Da Barack Obama ble valgt til president i 2008, økte salget med femti prosent.

I Obamas første president-
periode signerte presidenten lover­ som tillot våpen i nasjonal-
parker og i innsjekket bagasje på tog. Den sterke lobbyorganisasjonen National Rifle Association (NRA) jobber nå for å få lov til å bære våpen også på universitetsområder, kirker og i barer.

Gir fingeren. Å sitte på en bar og se folk bli fulle, er en trist opplevelse. Men å sitte der å se folk bli fulle samtidig som de har våpen i lomma, kan også være truende.

Hvis jeg skulle tenke på det, hver gang jeg møter noen som er full – at de kan ha våpen på seg – ville jeg fort følt meg mindre trygg. Kanskje så utrygg at jeg vurderte å kjøpe våpen selv?

Jeg ville også måttet tenke på at flere hundre tusen nordmenn bruker anabole steroider, amfetamin eller andre piller som gjør at de blir aggressive, selvhev-dende og mister dømmekraften.

Og hva med alle sinnataggene jeg ser i trafikken – de som gir fingeren til alle som bidrar til at de taper fem sekunder? Hva om disse hadde våpen i hanske-
rommet?

Selvtekt. Michael Douglas spilte en slik karakter i filmen «Falling Down» fra 1993. Her så vi hvite, middelaldrende Bill Foster bli sittende fast i trafikken. Vi ble vitne til at han forvandles til en trykkoker som går ut av bilen, tar fram våpen fra bagasjerommet og setter i gang med å plaffe ned alle som sneier borti hans opplagrede følelser av sinne, avvisning­ og fremmedgjorthet.

Douglas’ karakter viser hva som kan skje når labile personer – som det finnes en del av i ethvert samfunn – har våpen for hånden. Religiøse ekstremister av alle avskygninger, enten de skyter på abortklinikker, homofile­ eller satiriske medie-
folk, må også kunne kalles labile­, ettersom de føler seg hevet over samfunnets lover og regler og dermed har passert terskelen for selvtekt.

Våpen i hånd. Den nevnte lobby-
organisasjonen NRA er så fundamentalistisk i sitt våpensyn at de til og med vil tillate personer på FBIs terrorliste å kjøpe våpen.

Samtidig er amerikanernes forhold til våpen en kompleks sak. Kontinentet ble erobret fra indianerne med våpen i hånd. Siden har våpen forsvart fri-
heten og demokratiet, ifølge dem som ikke vil ha innstramminger. Mens den andre siden sier at våpnene gjennom hele USAs historie har gitt amerikanerne følelsen av at de kan tvinge sin rett gjennom med makt.

Både Canada, Storbritannia og Australia har strammet kraftig inn på liberale våpenlover, med tildels vekslende hell. Antallet­ dødsofre i disse landene var langt lavere enn i USA også før de strammet inn. Dette tyder på at noe av problemet sitter i den amerikanske kulturen – uavhengig av våpenpolitikken.

Vådeskudd. Men dette gjelder­ ikke alle typer saker: En trebarnsmor i Wisconsin ble i april skutt av sin to år gamle sønn mens hun kjørte bil. Gutten satt i baksetet, der han fant et våpen­ som han avfyrte i ryggen på moren­.

Under to måneder tidligere ble en kvinne i Florida skutt i ryggen av sin fire år gamle sønn mens hun kjørte bil.

Når selv små barn dreper sine egne mødre med vådeskudd, er det vanskelig å benekte­ sammenhengen­ mellom den ekstreme­ tilgangen på våpen og de ekstremt høye draps-
tallene.

Men det hindrer ikke at mange prøver på det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.06.2016

Gå til innlegget

Bror til en terrorist

Publisert nesten 5 år siden

Ville nordmenn heiet dersom bror til Anders Behring Breivik kjempet om OL-gull i Rio?

Spørsmålet kan være verdt å tenke over, selv om Breivik ikke har noen bror.

Belgiske sportsfans er nemlig i en lignende situasjon etter at Mourad Laachraoui (21) nylig ble tatt ut til OL i august.

Mourad er bror til Najim ­Laachraoui (24), som i mars i år var en av selvmordsbomberne som tok 32 mennesker med seg i døden på flyplassen i Brüssel.

Hvordan kan to brødre utvikle seg så forskjellig? Er det en ­påminnelse om hvor lite som skiller mellom integrering og ekskludering? Og handler disse to ordene like mye om personlige valg som om samfunnets klima?

Crazy. Mourad Laachraoui beskrives som en stjerne innen kampsporten taekwondo. Han vant nylig EM i klassen under 54 kilo og hylles som Europas lettvektskonge.

Mourad får mange spørsmål om sin bror. Hans korte og meget­sigende svar er dette:

«Du velger ikke familien 
din».

Mourad har også fortalt om hvordan broren var før han ble radikalisert og dro til Syria i 2013. Han beskriver ham som en intelligent, kjekk og god bror. Mourad sier han ble skremt og trist over brorens valg.

«Det er crazy at de har de samm­e foreldrene, samme oppvekst. Så går det skikkelig bra for den ene og svært dårlig for den andre», uttalte familiens advokat Philippe Culot i mars.

Dyder. At sport har en integrerende effekt, er det få som tviler på. Rammen er fargeblind og innholdet skapes gjennom dyder som respekt for regler, samarbeid og hardt arbeid.

Fotball når riktignok langt flere enn taekwondo, både de som spiller og de som ser på. Da Norge spilte landskamp mot Belgia for to dager siden, hadde det belgiske laget en rekke spillere med oppvekst i bydeler der andre ungdommer er blitt radikaliserte.

Av stjernene på Belgias lag – som vi kan følge i EM fra fredag – finner vi Manchester Uniteds Marouane Fellaini, oppvokst i Etterbeek, Brüssel, med marokkanske foreldre, Liverpools Christian Benteke, født i Kinshasa­ i DR Kongo, Evertons Romelu Lukaku, født i Antwerpen og med røtter i DR Kongo og Liverpools Divock Origi, født i Ostend, med kenyanske foreldre.

Disse spillerne er lederskikkelser i det belgiske laget som for tiden er ranket som verdens nest beste landslag av FIFA. For millioner av fans er det blitt en bortimot umulig øvelse å heie på laget sitt i EM uten å omfavne det fargerike fellesskapet som laget er.

Frykt. Jeg opplevde noe til-svarende da jeg var i Frankrike­ og dekket VM i fotball i 1998. Dette var en periode hvor nasjo­nalisten Jean-Marie Le Pen surfet høyt på meningsmålingene med sin kritiske retorikk rundt innvandring.

VM ble en eneste lang seiersmars for Les Bleus. Folkefesten­ økte i omfang fra kamp til kamp, og da kaptein Zinedine Zidane, med røtter i Algerie, ledet sitt fargerike lag til VM-gull, skjedde­ det noe med Frankrike som ­nasjon. Le Pen tapte valget, det er så, men det ble også et klimaskifte i lokalmiljøene.

Siden den gang har dette svingt tilbake, blant annet som en ­effekt av islamistiske terroraksjoner­ i Paris, både mot et satirisk ­magasin, en rockekonsert og en fotballandskamp.

Franske myndigheter frykter nå nye terrorangrep under EM. Samtidig vil det franske publikum heie på helter som Anthony­ Martial, født i Lyon, N’Golo Kanté,­ født i Paris med foreldre fra Mali og Patrick Evra, født i Dakar. De er rollemodeller som unge mennesker i de fortapte bydelene kan identifisere seg med.

Trekke lodd. De fleste av oss har punkter i vår historie da ting kunne tatt en helt annen retning. Da vi gikk til høyre i stedet for til venstre. Eller da vi var for late til å gå noe sted som helst.

Det er påfallende hvordan tilfeldigheter tilsynelatende kan trekke lodd for oss. Hvem var jeg så heldig eller uheldig å treffe? Hvor ble jeg ønsket velkommen?

Og samtidig vil det alltid være valg: Hvem vil jeg være? Hvem vil jeg omgås? Hva er mine grenser?

Når to brødre ender opp så langt fra hverandre som Najim og Mourad Laachraoui, er det fristende å minne om det svaret jeg en gang fikk fra en av mine hardt prøvede intervjuobekter:

«Mange har de samme vanskelighetene som meg, og mange velger andre reaksjoner».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.6.2016

Gå til innlegget

Å miste sitt selv

Publisert nesten 5 år siden

Jeg ble bedt om å holde meg unna et kristent møte fordi jeg representerte en kritisk ånd.

Det skjedde på en leir. Jeg var der som en av ­lederne. Min hovedoppgave var å være trener for dem som ville drive med idrett. Men det var forventet at alle møtte opp på bibeltimene.

En dag fikk jeg beskjed om at det var ønskelig at jeg unnlot å møte. Jeg ble overrasket, men også glad, ettersom møtene bare kjentes som plikt. Likevel spurte jeg om hvorfor:
«Fordi det er en kritisk ånd i salen når du er der. Du gjør det vanskelig å nå fram til de andre», var svaret fra taleren.

Jeg tok det som et kompliment. Likevel syntes jeg at jeg måtte spørre hva han bygget sin oppfatning på. Jeg hadde jo ikke ytret et ord i plenum.

«Det handler om måten du sitter på. Alle kan se at du ikke tror det jeg forkynner».

Kapret. Lørdag intervjuet Vårt Land Rut Helen Gjævert i spalten Min Tro. Gjennom TV-serien­ «Frelst» på VGs nettsider har Gjævert tatt et oppgjør med sin fortid i Jesus Revolution Army.
Hun har utløst et skred av historier fra andre kristne sammenhenger, der unge menneskers brennende engasjement er blitt kapret av ledere som har ført dem i retninger der mange av dem har mistet seg selv.

«Det ville vært fint med en felles samtale om kjernen i ideologien som sier at Gud skal eie deg. Er det lov å ha sitt eget rom som troende menneske, er det plass til deg i underkastelsen?», spør Gjævert i Vårt Land-intervjuet.

Gruppepress. Hennes spørsmål minner meg om en annen opplevelse jeg hadde innenfor samme organisasjon som den jeg refererer til i starten av ­artikkelen. Jeg var på sommerleir på 80-tallet. En av Norges mest kjente forkynnere holdt preken om kvelden. Han pisket opp stemningen, han var en dyktig demagog.

«Å overgi seg til Gud handler om å gi fra seg nøkkelen til alle rommene i livet ditt. Gir du fra deg nøkkelen til ni rom, men ­låser døren til det tiende, har du ikke overgitt deg», fastslo han.

Så begynte gruppepresset. Forkynneren sa at de som ville overgi seg, skulle komme fram og avgi løftet. Først var det få som gjorde det. Men han pøste på med retorikk om hvor verdi­løst det var å være bare halvveis overgitt. Gradvis gikk flertallet av ungdommene fram. De var tenåringer, mange helt nede i konfirmasjonsalderen. Jeg fikk vondt i magen. Til slutt satt det noen få igjen i benkeradene.

Hvordan det er gått med dem som gikk fram, vet jeg ikke. Men jeg husker jeg tenkte følgende: De tror de gir fra seg nøkkelen til Gud. Men det de gjør, er å gi nøkkelen til en predikant som så tydelig påtar seg oppgaven med å fortelle hva som er Guds vilje.

Dømmekraft. Få ting er mer heavy enn å opponere mot ­ledere som sidestiller kritikk mot seg selv med ulydighet mot Gud. Jeg vet det. For jeg har gjort det.

De siste månedene har vi lest rapporter fra en rekke kristne organisasjoner der underkast­else har vært en sentral del av forkynnelsen. Mange har brent seg stygt, mistet sin identitet og sin trygghet som mennesker. I tillegg har de tapt tilliten til sin egen dømmekraft.

Vårt Land skrev nylig om Alexander Borch, en av dem som varslet om psykiske overgrep i Sentermenigheten i Asker. Han fortalte om hvordan en leder fra menigheten dukket opp på ­døren hans og fortalte at han trente for mye, lo og flørtet for mye. At han måtte ta imot hjelp fra Gud og pastoren for å komme på rett spor.

Ved siden av denne artikkelen på Vårt Lands nettside i går, lå det en stor annonse fra Bibelskolen Acta i Stavanger. Teksten var denne:
«Når du vil leve for noe større enn deg selv».

Brysomt. Det er nettopp dét mange ungdommer vil. Det ligger en stor emosjonell appell i det å ofre seg for en sak.

Selv søkte jeg også mot det ­radikale i ungdommen. Jeg gikk i miljøer, både politiske og religiøse, der unge mennesker ble ­radikalisert i en slik grad at noen av dem ikke ble til å kjenne igjen.

Det var nok min ungdommelige idealisme som trakk meg til slike steder. Heldigvis hadde jeg også en sterk tiltrekning til litteratur. Der fikk jeg et ideal som ble mer umistelig enn alle andre idealer:

Å være en fri og selvstendig tenkende person.

Det viste seg å være brysomt for enkelte kristenledere.

Først publisert i Vårt Land 1. juni 2016.

Gå til innlegget

Mens bålet brenner

Publisert nesten 5 år siden

Det å miste, er å kjenne hva vi har hatt. Det å tenke på å miste, er å kjenne på hva vi har.Noen ganger må det gå litt tid før jeg klarer å skrive om noe som har hendt.

Det er nå gått over fem måneder siden artisten David Bowie døde. Jeg husker hans bortgang først og fremst fordi jeg spiste middag med min venn Geir akkurat den dagen.

«Dette er nesten det verste som kunne skje», sa Geir.

«Nå overdriver du vel», sa jeg. «Det kunne jo vært Dylan».

Min ufølsomme respons ble starten på en samtale om skjørheten i det å leve. Geir fortalte at Bowie hadde vært lydsporet ved alle viktige begivenheter i livet hans, og at han faktisk slet med å se for seg hvordan han skulle klare seg uten.

Han fortalte meg mye jeg ikke visste om sin favorittartist. Han siterte tekstlinjer med eksistensielle dyp. Han minnet meg om hvor flyktig det er å leve.

Plutselig. Jeg hadde neppe skrevet om denne samtalen om det ikke var for det som hendte noen dager senere. Jeg mener, mange er sikkert lut lei av å høre om middelaldrende journalister som sitter ved sine tastaturer og gråter over tapte toner fra sitt eget liv, enten de er laget av Prince, Bowie eller Cash.

Det som skjedde under to uker etter Bowies bortgang, var at Geir plutselig falt død om.
Han var yngre enn meg. Han var en sportsmann. Men hjertet hadde plutselig stanset.
Det var et sjokk. Det kjentes uvirkelig. Det ble mørkt og kaldt.

Mine bål. I månedene som er gått har jeg igjen tatt fram Göran Tunströms bok Ventetid. Den er en reiseskildring fra livets sluttfase.

Jeg fikk boken av en venn etter en livstruende ulykke for 20 år siden. At den gjorde sterkt inntrykk da, var ikke så rart. Men Tunströms tekst slipper ikke taket i meg:
«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes å berøre, og som berørte meg?», spør den nå døde forfatteren.

Jeg tror ikke man trenger å være musiker, forfatter eller journalist for å stille seg selv slike spørsmål. Vi har alle opplevd øyeblikk som brenner. Øyeblikk der vi klarte å streife noen eller ble streifet selv.

Spørsmålet er: Visste vi det da? Eller skjønte vi det først etterpå?

Og spiller det noen rolle?

Skjermer seg. Selv ønsker jeg å kjenne at bålet brenner, mens det gjør det. Derfor drar jeg i kveld til Parkteateret i Oslo for å delta i feiringen av Bob Dylans 75–årsdag. Jeg vet at det ikke er noen garantier for han blir 76. Eller for at jeg er her hvis han blir det.

Og det aner meg – når jeg skriver på denne måten – at det finnes noen som synes at jeg kunne spart meg denne kretsingen rundt døden. Holder det ikke med flyulykkene og terrorbombene? Skjønner jeg ikke at folk sliter med angst? At angsten lammer livsevnen?

Jo, jeg skjønner det. Men det å neglisjere et fenomen gjør likevel ikke at fenomenet forsvinner. Riktignok kan man til en viss grad glemme og fortrenge. Men de eksistensielle betingelsene forblir de samme: Vi vet ikke hvor mye tid vi har.

For noen kan døden bli en besettelse, et sort hull som sluker alt lys. For andre er døden bevisstgjørende, den forsterker alle farger, lukter og smaker. Den gjør øyeblikkene hellige og forgyller en vanlig samtale.

Den berømte psykiater og forfatter Irwin D. Yalom sier at den som skjermer seg mot døden fort kommer i skade for å skjerme seg mot livet. For døden forteller oss hva som er vesentlig og hva som ikke er det.

Tar vi inn over oss at tiden er tilmålt, kan mye av den fåfengte frykten og strevet i livet bli borte. Frykten for å bli avvist av andre, strevet for å bli berømt.

Å miste. Det er lett å kjenne at livet skrår nedover når man mister de man har gått sammen med på veien, enten det er artister eller venner. For det lar seg faktisk ikke gjøre å få nye gamle venner.

Å miste en gammel venn er også å miste en del av seg selv. For når den gamle vennen ikke lenger er der og ser deg slik bare han kunne, er det som om den siden av deg forsvinner.
Derfor kan det være vondt å ha fine minner. Men det er verre å ikke ha det.

Og det verste er nok å ikke skjønne hvor fint det var – mens det ennå var.

Som en hjelp til å unngå det, kan man tenke som Henning Mankell: «En dag skal vi alle dø. Alle andre dager skal vi leve».

FØRST PUBLIKSERT I VÅRT LAND 23.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere