Lars Gilberg

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Journalist og kommentator i Vårt Land.

Følgere

Stakkars dumme ape

Publisert nesten 5 år siden

Nå skal jeg fortelle deg en liten del av min livshistorie. Den handler ikke bare om en ape.

Da jeg var liten gutt, leste vi hver kveld i en ­andaktsbok ved kveldsmaten. De fleste­ av disse bøkene var kjedelige. Men én skilte seg ut. 250 fortellinger het den.

Over 40 år senere husker jeg fortsatt mange av historiene fra boken. Og den jeg husker aller best er denne, gjengitt slik forfatteren Mia Hallesby forteller den:

«Når bøndene i Algier skal fange­ aper, gjør de det på følgende måte:
I et uthulet gresskar blir det i den ene enden laget et hull. Hullet må ikke være stort, bare så vidt at en ape kan få den åpne hånden sin gjennom det. Gresskaret blir så fylt med ris, som apene er så glade i, og så blir det bundet fast til et tre.

Når apen klatrer i treet, får den øye på gresskaret og oppdager snart hva det inneholder. Den stikker hånden sin gjennom hullet og forsyner seg. Det skal vel smake!

Men nå kommer det som er vanskelig. Den får ikke den knyttede hånden, som er full av ris, tilbake gjennom hullet. Der sitter den. Ikke et øyeblikk tenker den på å slippe risen for å få hånden ut. Nå er det lett for bøndene å fange apen.

Stakkars dumme ape.

Men menneskene, er de bedre? De holder så ofte fast på alt det som hører denne verden til, og mister på den måten det største: det frie, lykkelige liv i Gud».
Hjernen er ikke alene. Nå ­lurer du kanskje: Forteller jeg denne historien for å få andakten tilbake her på side 2? Eller skal jeg avkrefte at aper virkelig fanges på denne måten?
Nei. Jeg skal fortelle hva som skjedde i hjernen min og din da vi hørte denne historien.

For to uker siden var jeg til stede­ da Morgenbladet kåret Norges ti beste formidlere. 36.000 studenter hadde gjennom flere­ ­måneder nominert hele 383 forelesere. De ti som fikk flest stemmer fikk lov til å opptre på Chateu Neuf og demonstrere sine ferdigheter. Og den som fikk suverent flest stemmer, førstelektor Ole Petter Hjelle ved Høyskolen Kristiania, avslørte hva som er hemmeligheten hans:

Historiefortelling.

Enten du er lærer, prest, journalist eller forelder tror jeg du vil ha stort utbytte av det Hjelle fortalte. Her er kortversjonen:

• Powerpoint-karaoke fungerer ikke. Dels fordi faktabasert undervisning aktiviserer bare to områder i hjernen. Og dels fordi alle er ferdige med å lese slides-en før foreleser er kommet til kulepunkt nummer to. Da blir det veldig fristende å stikke av på en mental charterreise.

• Moderne hjerneforskning viser at dersom foreleseren forteller en historie, så aktiveres gjerne synsbark, luktbark, motorisk bark og mange andre sentere i hjernen. Og ikke bare det: Aktiviteten er synkronisert med fortellerens, de opplever det samme – samtidig.

• Når vi hører en historie, har vi ingen mulighet til å ligge langt foran fortelleren i løypa. Vi må være der fortelleren er. Denne typen deling har mennesket drevet med i 40.000 år rundt leirbålene, og hjernen vår er laget for å leve seg inn i det som fortelles, så intenst at det nesten er som om vi opplever det selv.

Med sugerør. Hjelle underviser i medisin. Som eksempel på hva han kan gjøre når han underviser, fikk han en tilhører opp på scenen. Vedkommende fikk neseklype på og et sugerør i munnen. Så skulle han løpe i trappene i auditoriet et par ­minutter og bare puste gjennom sugerøret.

Hva handlet det om? Jo, Hjelle ville at studentene skulle lære om sykdommen kols. Han ville gi dem egen erfaring med hvordan det oppleves. En erfaring de ikke glemmer i møte med pasienter som har sykdommen.

Historier er det perfekte kjøretøy for å ta tilhøreren med på reisen dit du vil. Dette er gammelt nytt, men det nye er at nevro-vitenskapen forteller oss akkurat hvordan det foregår.

Vil man gjøre kjøretøyet sitt enda mer effektivt, gjelder det å bruke et språk som skaper bilder. Å si at sangeren hadde en fin stemme, skaper mye mindre hjerneaktivitet enn hvis du sier at sangeren hadde en fløyelsstemme.

Lignelser. Jesus fortalte lignelser når han møtte mennesker. Ofte lot han tilhørerne selv tolke disse fortellingene. Og ved at de gjorde tolkningen selv, ble også budskapet deres eget.

Så får vi se da, om du også husker apehistorien om 40 år. I det minste, og det er jeg fornøyd med, har du lest helt hit.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13.09.2016

Gå til innlegget

Et etisk problem

Publisert nesten 5 år siden

En av personene på dette bildet utgjorde et etisk problem og måtte gå, mente Norges Fotballforbund.

Samme dag som Per-
Mathias Høgmos lands-lag ble rundspilt av Tyskland, og dermed har tapt sju av de ti siste kampene, gikk VG ut med følgende nyhet:
Rune Bratseth (55) er blitt fjernet fra NFFs etiske komité.

Trønderen fikk brev om at han ikke lenger var ønsket i utvalget han selv var med å ta initiativet til i 2012. Bratseth var også med på å sette sammen den første ­komiteen og hadde sekretærfunksjonen.

Men nå får han ikke fortsette.­ NFF mener han har en problematisk dobbeltrolle som eks-pertkommentator for Viasat, som tillater spillreklame for Norsk Tippings konkurrenter.
«Komplett uforståelig», sier Bratseth selv om begrunnelsen. Han viser til at NFF leier ut sitt eget studio på Ullevaal Stadion til TV-kanalene Max og Discovery, hvor nøyaktig den samme spillreklamen sendes.

«Jeg kan ikke skjønne annet enn at det singler litt i glass», ­bemerker Bratseth til VG.

Dobbeltroller. Rune Bratseth var landslagskaptein i norsk fotballs storhetstid. Da han la opp, ble han ble nevnt som en mulig statsråd eller statssekretær for idrett foran Kjell Magne Bondeviks regjeringdannelser i 1997 og 2001. Bratseth satt også i ­representantskapet for Vårt Land fram til i år.

Det var NFFs direktør for konkurranse, Nils Fisketjønn, som varslet Bratseth om at han ikke lenger var ønsket i forbundets etiske komité. Denne komiteen består nå av Sven Mollekleiv, Henrik Syse, Mina Gerhardsen, Tor Dølvik, Gunn Nyborg og – hold deg fast: Nils Fisketjønn.
NFFs direktør for konkurranse regnes altså som uavhengig nok til å være et etisk korrektiv for sin egen arbeidsgiver. Hvem snakket om dobbeltroller?

Pamper. Dette er dessverre bare ett av mange eksempler på at kulturen i NFF minner mer 
og mer om den råtne kulturen i Fifa:

Landslagssjef Per-Mathias­ Høgmo solgte et hus til sitt eget selskap for det tredobbelte­ av markedsverdien. Takstmann var Høgmos gode venn Svein Roaldsen. Så ble selskapet slått konkurs. Høgmo tjente 800.000 kroner, mens banken tapte 1,9 millioner. Til fotballbladet ­Josimar, som har gravd fram saken, sier professor ved BI, Peter Gottschalk, at Høgmo og Roaldsen kan være skyldige i bankbedrageri.

Lønningene på Ullevaal stadion har eksplodert. Fra 2011 til 2015 økte lønnskostnadene med 88 millioner kroner. Per-Mathias­ Høgmo, med de dårligste kampresultatene i manns minne, har ifølge VG en lønn på 3,4 millioner kroner. Hans måte å drive landslaget på økte utgiftene fra 11 til 16 millioner kroner på ett år. Daværende generalsekretær Kjetil Siem tjente 2,7 millioner, en økning på 1,8 millioner kroner på ti år.

Siem brukte en halv million kroner på reiser i 2015, men nektet å legge fram reiseregningene. Med tanke på at NFF organiserer 375.000 fotballspillere og at 130.000 frivillige stiller trofast opp, fastslo VG: «Mens frivillige selger dopapir og steker vafler, tilhører NFF-toppene en helt annen økonomisk sfære av fotballen – fylt med gode lunsjer i Sveits».

Den nederlandske avisen Volksrant stilte i sommer spørsmål ved om Kjetil Siem har brutt Fifas etiske regelverk. Ifølge avisen skal Siem i mai ha dratt til Milano for å overbevise de nordiske fotballpresidentene om å stemme på det russiske fotballforbundets kandidat som ny president i Uefa: Slovereneren Aleksander Ceferin. Siem var da allerede ansatt som strategisk rådgiver for den nye Fifa-presidenten, Gianno Infantino, selv om han fortsatt var genera­l-
sekretær for NFF. Fifas regelverk sier at de ansatte ikke har lov til å involvere seg i valgene i de ­regionale forbundene.

Det vrimler av dobbeltroller i NFF-systemet: Esten O. Sæther er landslagstrener i innendørs-
fotball samtidig som han er sportskommentator i Dagbladet. Jan Åge Fjørtoft er internasjonal rådgiver for landslagssjef Høgmo, samtidig som han jobber for Viasat, samme kanal som Bratseth. A-landslagets pressesjef Svein Graff er også administrerende direktør i Ullevaal Media Center. (MODERATOR HAR FJERNET ET URIKTIG FAKTUM)

Alvor. Opplistingen kunne fortsatt. Men det får holde. Enda godt at NFF reagerte mot Bratseth. Så viser de at de tar etikken på alvor.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.9.2016

Gå til innlegget

Heia Norge!

Publisert nesten 5 år siden

Vi er sykest, vi er raskest og vi er ­moralsk overlegne. Norsk langrenn ­er et underlig utstillingsvindu.

Denne lille jenta sto og heiet langs sporet ­under stafetten da verdenscupen ble arrangert på Lillehammer sist vinter.

Hun ble neppe skuffet. I konkurranse med de beste nasjonene i verden klarte de norske landslagene å vinne tredobbelt. Det var hele 12 nordmenn på pallen.

Her skal jeg ikke diskutere om en slik dominans er bra for sporten. Spørsmålet denne gangen er: Hvilke verdier var det den lille jenta heiet på?

Var det de verdiene som Idrettsforbundet pynter seg med i offisielle sammenhenger: Idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet?

Kan helse være en grunnverdi når 42 av 61 norske medaljer i langrenn siden 1992 er vunnet av løpere som er definert som syke av astma?

Kan ærlighet være en grunnverdi når Skiforbundet i hele denne perioden har nektet for at de pusher astmamedisin på friske utøvere – noe ledelsen nå har innrømmet?

To pluss to. Jeg er redd den lille jenta lærer at sporten er en kynisk verden, der det å vinne trumfer alt.

Hvis hun deltar i et barneskirenn, er det ikke usannsynlig at flere av barna bruker astmamedisin. Noen av dem fordi de har astma. Andre fordi ambisiøse foreldre kan ha fått med seg Skiforbundets formulering om at astmamedisin kan virke forebyggende for friske folk.

De fleste klarer å legge sammen to pluss to:

Heltene tar astmamedisin. De ser friske ut. De vinner. Altså gir medisinen en fordel i sporet.

Snarvei. Den norske pushingen av astmamedisin gjelder ikke bare vinteridrett. I artikkelen «En nasjon med pusteproblemer» skrev jeg her i Vårt Land om at Olympiatoppen i 2008 innkalte alle de norske deltakere som skulle til OL i Beijing til luftveisscreening. 37 prosent av de som møtte fikk testresultater som ga dem tillatelse til å bruke midler som sto på dopinglisten. Det vil i praksis si alle som drev med utholdenhetsidretter.

Svømmeren Anne-Mari Gulbrandsen var en av dem som fikk påvist astma. Selv sa hun at hun ikke visste at hun var syk, men at dette ga henne mulighet til å bruke medisin.

Sjukjemperen Ida Marcussen nektet å ta testen, selv om hun fikk flere purringer. Hennes trener Lucas Udelhoven uttalte til Fædrelandsvennen:

«Hvis du er så god at du er i verdenstoppen, da er du ikke syk. Er dette en snarvei for å oppnå visse målsettinger?»

Grenser. Å sprenge grenser ligger i toppidrettens natur. Hvorfor kan man ikke da tøye de medisinske grensene?

Det er helt riktig at testing av fysiske grenser og mentale grenser er en del av det å utforske sitt talent.

Men dette er noe helt annet enn å krysse etiske grenser og underminere hele konkurransens fundament: At man ikke skal jukse.

Sett med internasjonale briller er det liten forskjell på det som nå avsløres i norsk idrett og det vi med stor moralsk patos fordømmer når det foregår i andre land.

Når det tidligere i år ble ­avslørt at russerne i stor skala har brukt hjertemedisinen Meldonium, som ikke kom på dopinglista før ved nyttår, så forsvarte russerne seg med at medisinen ikke hadde­ noen effekt dersom man ikke hadde hjerteproblemer, samt at den kunne virke forebyggende.

Virker det kjent?

Hva vi tenker. Samtidig med at Skiforbundets medisinmisbruk igjen ble avkledd i forrige uke, gikk rettssaken mot friidretts-treneren Frank Evertsen. Han er tiltalt for å ha forfalsket sin legelisens og for å ha oppbevart dopingmidler hjemme.

Evertsen har vært tilknyttet Olympiatoppen og han har vært trener for topputøvere som ­Marius Bakken, Sindre Buraas og Karoline Bjerkeli Grøvdal.

Jeg påstår på ingen måte at disse­ utøverne har dopet seg. Men jeg vet hva vi tenker når utenlandske utøvere har brukt kjente dopingleger som italienske Michele Ferrari, spanske Eufemiano Fuentes og amerikanske Victor Conte.

Sminke. Jeg stoler ikke på at Skiforbundet ønsker å rydde opp i sin praksis. Når de henter hjelp fra PR-byråer som forsøker å bagatellisere fakta og sminke omdømmet, så har de ikke forstått hva som er kjernen: De har operert på tvers av vedtatte verdier.

Mye må gjøres, men punkt en er dette: Ledelsen må fjernes.

Gå til innlegget

Kvinner sier nei, uten å mene det. Det hevder høyesterettsadvokat Gunnar Nerdrum. Jeg går ut fra at han mener det.

Nerdrum skal ha takk. I en kronikk i Klassekampen gir han ansikt til hva som dessverre er utbredte holdninger til voldtekt:
«Voldtekt er jo så mangt. Det kan være en ung mann, for øvrig plettfri og med gode karrieremuligheter, som blir belønnet med minimum tre års fengsel for en kort utskeielse. Eller det kan være en ektemann som vil gjøre bruk av sine ekteskapelige rettigheter, men overser at kona sier «nei», skriver Nerdrum.
Og når ordet nei er satt i gåseøyne, så har det sine grunner:
«Kvinner har lett for å si nei, kanskje også uten å mene det alltid», forklarer han.

For sent. Hva gjør du når du skeier ut? har Vårt Land spurt sine intervjuobjekter i sin faste spalte i sommer. De har stort sett svart at de kjøper iskrem eller later seg med en god krim. Så vidt jeg har fått med meg har ingen svart at de skeier ut med å voldta.
Men Gunnar Nerdrum beskriver altså voldtekt som en kort utskeielse. Hans ærend er at minimumsstraffen for voldtekt er for streng. Straffen er på tre år, og høyesterettsadvokaten mener dette bidrar til at det blir mange frifinnelser. Når det står ord mot ord og det er tvil om hendelsesforløpet, vil mange dommere og legmenn kvie seg for å idømme en så lang straff. Mener høyesterettsadvokaten.
Han bekrefter i VG dagen etter sin kronikk at han fortsatt står for det han har skrevet. Så da må jeg gå ut fra han mener det, selv om en av hans meninger er at man ikke skal stole på at kvinner alltid mener det de sier.
I alle fall ikke med mindre de har bekreftet det dagen etter. Men da kan det altså være for sent.

Hevne seg. Så er spørsmålet? Er tre år en streng straff for den som voldtar? De voldtektsofrene jeg har hørt uttale seg, gir tvert i mot uttrykk for at minimumsstraffen er for mild. De er redde for å møte gjerningsmannen på gata igjen etter et par år. Kanskje vil han hevne seg for at de anmeldte, kanskje vil andre jenter bli utsatt for det samme.
Nerdrum mener vi ville fått flere domfellelser om minimumsstraffen var lavere. I straffelovens paragraf 291 heter det at voldtekt i Norge straffes med ti års fengsel. Minstestraffen er på tre år, men grov voldtekt har en strafferamme på opptil 21 år.
Men i paragraf 298 fastslås det at seksuelt krenkende adferd uten samtykke kan straffes med fengsel i opptil ett år.
Denne bestemmelsen ivaretar det hensynet som Nerdrum påpeker. Her kan retten idømme straffer på mellom null og ett år i tilfeller der noens seksuelle integritet blir krenket uten at det dermed er hevet over tvil at det var voldtekt.

Tiltalt offer. Problemet i mange voldtektssaker er at det ikke finnes vitner eller beviser. Det har lett for å bli ord mot ord.
Dermed ender offeret for voldtekten ofte opp med en følelse av å sitte på tiltalebenken i retten. Hun blir spurt ut som sin seksuelle forhistorie, om sin påkledning og væremåte.
Det å være tiltalende som kvinne er i seg selv en risikofaktor for å endte opp med å føle seg tiltalt for noe man er et offer for.

Tafsing. Statsadvokat Mette Yvonne Larsen, som forsvarte ordføreren i Vågå i saken mot den 14 år gamle jenta han ble dømt for overgrep mot, uttalte følgende til VG i forrige uke:
«Mange ungdommer misforstår situasjonene og de har ofte ikke kontroll på handlingene sine». Hun gir derfor kollega Nerdrum støtte i at minstestraffen for voldtekt er for høy, selv om hun kaller hans formuleringer for flåsete.
At mange situasjoner kan misforstås, er noe Mette Yvonne Larsen utvilsomt har helt rett i. Men dette gjelder neppe når en jente er blitt dopet ned av tre menn som tar seg til rette mens hun i perioder er nærmest bevisstløs, slik det ble beskrevet i Hemsedal-saken, som er utgangspunktet for den nye runden med voldtektsdebatt i Norge.
Larsens påpekning av at ungdom ofte ikke har kontroll på handlingene sine, tjener heller ikke til forsvar for handlinger som skader andre. Det er nok av kompliserte forhold rundt en voldtekt, uten at vi skal komplisere det som er enkelt. Og det enkle er at grenser skal respekteres.
Så finnes det mange menn som ser invitasjoner der andre ser stengte dører. Over 15.000 norske kvinner rapporterte i fjor gjennom twitterstormen «#jeg har opplevd» om tafsing, klåing, sexpress og trakassering. Det er en åpenbar sammenheng mellom holdningene bak slik oppførsel og holdningene bak voldtekter. Det handler om å tråkke over andres grenser.

Motmakt. Når debatten om voldtekt ender opp med en debatt om overgrepets uklare kontekst, får jeg lyst til å snu det hele på hodet:
Vi vet at voldtekter brukes i krig. Alle forstår at det er tvang. 
Men fjerner vi krigen som ramme rundt overgrepet, er voldtekten i seg selv fortsatt like alvorlig og fornedrende for offeret.
En overgriper kan muligens se det som kort utskeielse, men offeret betaler ofte på livstid med tapt trygghet. Det må straffen gjenspeile. Når noe tas med makt, må samfunnet bruke motmakt for å beskytte sine borgere.
Gå til innlegget

Svindel og svik

Publisert rundt 5 år siden

Hvor pill råtten Den ­internasjonale olympiske komité er, ble pånytt demonstrert søndag.

Hvor pill råtten Den ­internasjonale olympiske komité er, ble pånytt demonstrert søndag. Da bestemte IOC-president Thomas Bach følgende:

• Russiske utøvere får delta i OL 
i Rio, til tross for at Russland i forrige OL stjal 15 medaljer ved hjelp av doping organisert av sportsdepartementet. Hele 30 idretter var involvert i dopingprogrammet.

• Julia Stepanova får likevel ikke delta i Rio, til tross for at hun tidligere i sommer hadde fått grønt lys i egenskap av at hun var den som varslet verden om det systematiske dopingjukset i sitt hjemland.

Feiger ut. «Russland har lurt oss trill rundt», uttalte den norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg da verdens antidopingbyrå, Wada, i forrige uke la fram sin rapport om hvordan Russland bedro verden under OL i Sotsji. Hemmelige agenter byttet­ ut dopingprøver og sportsminister­ Mutko overvåket manipuler­ingen.

Men hva gjør Heiberg og hans kolleger i IOC fem dager etterpå? De feiger ut og tør ikke utestenge Russland fra OL i Rio – slik det internasjonale friidrettsforbundet faktisk har gjort. IOC over­later nå avgjørelsen til hvert ­enkelt særforbund, noe Heiberg utlegger som at «alle russere i praksis blir utestengt».

Så dum er han ikke. Ved å ­delegere avgjørelsen, kan IOC tilsynelatende toe sine egne hender. Men Heiberg vet at de fleste særforbund er mest opptatt av å beskytte egne interesser. Det ­internasjonale tennisforbundet og triatlonforbundet trengte faktisk bare timer på å fortelle oss at de slipper til sine russiske ­utøvere i OL.

Det er stor variasjon i viljen og evnen til å kjempe mot doping fra idrett til idrett. Derfor er det dessverre grunn til å anta at IOCs beslutning fører til at forbundene som er verst i klassen, er de som slipper til flest russere i OL.

Forrædere. Her hadde IOC en gyllen mulighet til å vise at de mener alvor med de verdiene de flotter seg med i festttalene. 15 antidopingbyråer fra hele verden – inkludert det norske – ba innstendig IOC om å utestenge Russland. Når pampene valgte­ det motsatte, faller de anti-
dopingarbeidet i ryggen.

IOC dolker også varslerne. ­Julia Stepanova er selve kronvitnet. I 2014 sto hun fram i den tyske dokumentaren «Top secret­ doping, how Russia makes its winners». Sammen med ektemannen Vitalij gikk hun med skjult mikrofon og kamera for å dokumentere hva som foregikk. Uten hennes heltemodige innsats ville ikke opprullingen av den russiske dopingkulturen vært mulig.

Julia og Vitalij ble stemplet som forrædere av det offisielle Russland. De bor nå på hemmelig adresse i vest. De vet hva som er skjedd med andre som har fortalt sannheten om Putins system.De har grunn til å frykte for sitt eget liv.

Velgjører. «Å nekte Julia­ ­Stepanova å delta i Rio, vil utvilsomt hindre varslere å stå fram i framtiden», fastslår Travis ­Tygart, leder for det amerikanske antidopingbyrået USADA.

Som amerikaner mistenker kanskje noen at han er mest ute etter å svekke erkefienden Russland? Vel, Tygart var mannen som nærmest på egen hånd rev ned det amerikanske nasjonal­ikonet Lance Armstrong, syklisten som dopet seg til topps og som pleide­ omgang med Bill Clinton og ­George W. Bush.

Disse vennskapene gjorde ham lenge urørlig. Akkurat slik Thomas Bachs vennskap med Vladimir Putin gjør det vanskelig for IOC-presidenten å trosse sin velgjører i Russland. Bach ville­ neppe blitt valgt til IOC-president uten støtten fra den russiske presidenten. Og IOC har ikke glemt at Putin brukte over 300 milliarder kroner på å lage et vinter-OL på et sted hvor det ikke fantes vinteridrett tidligere.

Skammens OL. IOC har forsvart sin avgjørelse med at det ikke er uproblematisk med kollektiv avstraffelse av utøvere. Men når disse utøvernes nasjonale myndigheter har organisert kollektiv doping, så finnes det neppe noen mer hensiktsmessig reaksjon.

Skal den russiske dopingmaskinen stoppes, må landet utestenges helt til uavhengige kontroller viser at de har lært.

Den muligheten har IOC nå ødelagt. Dermed får vi et skammens OL i Rio.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere