Kjersti Aspheim

Alder: 51
  RSS

Om Kjersti

Grønn filosof, aktivist og økofeminist ;)

Følgere

Matt 25, 41-46

Publisert nesten 10 år siden

41 Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' 44 Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' 45 Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Nå er det farlig å sittere bibelvers fra nettet, men jeg har enda ikke kjøpt den nye oversettelsen av Bibelen så er ikke 100 % sikker på at det er slik versene er oversatt nå... Jeg prøver meg likevel, for disse versene har surret oppe i hodet mitt en stund. Disse versene og sigøynertiggerne surrer seg sammen oppe i hodet mitt.

Ser du noen sammenheng? Eller er ikke romfolket inkludert når vi snakker om de minste?

Gå til innlegget

Om besteforeldrene mine låste, sto gjerne nøkkelen i døra... for det kunne jo hende noen kom innom. I våre dager er det en lattelig tanke. Vi ville blitt rundstjålet om vi drev på slik. For meg er den nøkkelen symbol på mye...

Kanskje det er ett tegn på at jeg begynner å ha levd noen år, at verden har forandret seg så mye siden jeg var barn, og at jeg overfokuserer på forandringene. Tross alt da mormor var på min alder hadde hun overlevd to verdenskriger, jeg kan ikke akkurat skryte på meg slik dramatikk.

Likevel snakker vi om at vi blir invadert, det kommer stadig flere fremmedkulturelle til Norge. Kommer de i fred? Det er ikke tvil om at de bringer uro med seg, uavhengig om det er kulturen, traumer eller livssituasjonen som har skapt den.

I vår kultur fra gammelt av står gjestfrihet, hjelpsomhet og gavemildhet høyt. Fra Håvamål:

Sæl den som gir! Gjest har komme inn, kor finn han plass å sitje?
Den som får sitje på vedkubbar når han fører fram ærend, kan fort bli brå.

Det står mye klok i Håvamål om gjestfrihet, klokskap, om vennskap og fiender. Men vår kultur stammer ikke bare bra norrøn tid. I Bibelen finner man også mange lignelser om hvordan man skal behandle andre. Vi har spesielt "Den barmhjertige samaritan" som vel ethvert barn kunne gjengi på 70-tallet, nå står det vel dessverre litt dårligere til.

Er man pesimistisk realist er det lett å konkludere med at endringen fra gjestfrihet, til å begrense gjestfriheten til venner og kjente en nødvendig endring for å ikke bli utnyttet, rundstjålet og i værste fall voldtatt om man ikke gjør den endringen går vi til grunne. Konklusjonen blir dermed, vi taper uansett, vi glemmer vår kultur i kampen for å ikke miste den...

Kan vi overhode gjøre noe for å beholde våre idealer om gjestfrihet, hederlighet og tillit uten å miste alt? Er det mulig å være snill, men likevel sette grenser? Er det mulig å være gavemild uten å bli utnyttet og gi bort arvesølvet vårt? Men hva er den viktigste arven?

Det er mange andre farer som snikende har truet vår kultur uten at det blir snakket særlig om. Matralismen. Mye vil ha mer. Når var det vi begynte å spise godis hver dag, når ble lekene til barna en flom som truer familiens plass i eget hus? Når måtte barna ha ett rom hver, når ble hverdagsklær noe mer enn noe som skulle holde oss varme? Når begynte motepresset på barna? Alt denne tingligjøringen av livet vårt truer vår kultur. Vi drukner i ett hav av ting, samtidig som vi ikke har noen kroner til dem som ikke har noe. 

Verden er i storm, folk lider. Vi spekulerer hvor vi skal reise på ferie, andre på hvor de kan finne mat. Verdens befolkning øker hvert sekund, det sier seg selv at en del av dem vil komme til Norge, i enda større flokker enn i dag. Er vi rede, vet vi hvem vi er, eller er vår integritet og vår identitet skyllet ut på åpent hav i en flom av ting. Har vi byttet ut vår moral med glassperler?

Grådighet har sin pris, er vi begynt å betale?

Gå til innlegget

Politisk ukorrekte løsninger

Publisert nesten 10 år siden

Er det mulig å endre mening om hva som er godt og riktig? Er det mulig å komme dit at vi innser at forskjellen på fattig og rik ikke blir mindre av at vi later som de fattige ikke eksisterer? Hva er lønn som fortjent?

I dagens samfunn må du nesten være profesor for å få jobb på et lager... Du må kunne bruke pc for å dele ut aviser, og renholdsarbeiderene har ofte fagbrev. Vi som jobber tenker kanskje ikke over det, men vi er spesialister alle sammen. Vi er blant de mest effektive arbeiderne i Europa regnet ut per time.

Så effektive er vi at om vi ikke er 100% på topp kan vi ikke gå på jobb, presset er for stort, tempoet kan ikke senkes.

Det skal ikke så mye til for å falle utenfor, derfor har vi også ett veldig høyt antall på trygd. Mennesker som av forskjellige grunner ikke takler det høye arbeidspresset som er i Norge i dag. Vi har ikke plass til varierende dagsformer... det er nå en ting, men så er det noen det ikke gikk så bra med på skolen, lesing og skriving gikk ikke på skinner. Eller kanskje var det arbeidsledigheten på 80 tallet som man rett og slett ikke kom inn eventuelt inn igjen. For har man først ramlet utenfor synker sjansen til å komme ut på arbeidsmarkedet for hver dag som går. Og om de dagene blir til måneder og månedene blir til år er det for enkelte umulig å bli en del av arbeidslivet, og dermed få ett pent stykke kake.

Og skrekk og gru, skulle du være så uheldig å være født i ett land der utdannelse ikke var noe selvfølge, og enda værre om du ramler inn her uten rettigheter som en del tiggere gjør har du ikke engang krav på en eksistens. Man er da veldig langt unna å bli sett på som en resurs.

Det skal ekstremt mye til å ikke være en resurs. Det finnes eksempler, men de fleste er små barn, eldre og veldig syke mennesker. Alle disse opp i mellom er en resurs.

Hva er det med samfunnet vårt som gjør at vi ikke klarer å benytte oss av disse resursene? Om man sammenligner med land vi ikke liker å sammenligne oss med, legger man merke til noe bemerkelsesverdig sammenlignet med samfunnet vårt. De aller fleste gjør noe for å være med å livberge seg selv.

Det burde ikke være nødvendig tenker du kanskje, man kan ikke forvente noe av syke folk. Eller at analfabeter overhode ikke kan brukes til noe.

Det er noe med samfunnet vårt som skurrer. Vi produserer tapere. Med det prisverdige målet å skape det perfekte vellferdsamfunn, blir det forhandlet frem høye lønninger. Med høye lønninger kommer høye krav til innsats. Bedriftene må ha inntjeninng for å dekke de høye lønningene.

Om man påpeker dette kommer retoriske spørsmål på om man vil ha ett A og B lag... vil du virkelig ha klasseforskjeller? 

Svaret jeg har grublet meg til er at jeg heller vil ha A og B lag, ærlig prat om rik og fattig enn ett samfunn som nekter å innrømmet at ett lite mindretall har skyhøye lønninger som drar opp gjennomsnittsinntekten enormt, en kløft mellom folk i jobb/med gode pensjoner og folk utenfor arbeidslivet, og de aller fattigste illegale innvandrerne og tiggerne som ikke engang har eksistensberettigelse. Dette er velferdssamfunnet, og vi er alle forventet å gå med skylappene på og ett mantra om at "vi har det så godt i Norge".

Jeg er veldig glad jeg er født i Norge og fått en helt annen liv enn mange andre steder, men mange ganger blir jeg kvalm av "velferdssamfunnet", ikke fordi det ikke er mye bra med det, men fordi det ligger ett underforstått krav om å bruke skylapper, ikke se, ikke snakke om at det ikke fungerer helt etter planen, lukk øynene for at folk sendes ut av landet overlat ansvaret til UDI, til Ruskenpatruljen, til Politiet. De skal løse "problemene". Fattige? De fattige finnes ikke, og om de finnes velger de det selv. Og skulle det være noen som mot formodning ikke har valgt det selv, løser Jens det. Fattigdommen skal bort, det er politisk bestemt... Jeg håper vi ikke fullbyrder det neste logiske steget i velferdstatens logikk, nemmelig at om vi ikke kan bli kvitt fattigdommen så kvitter vi oss med de fattige. Fattigdom er nemmelig veldig lite estetisk. Det er rusk på speilet. Eller var det på glansbildet?

 

Gå til innlegget

Hva mener vi med integrering?

Publisert nesten 10 år siden

Og nå tenker ikke jeg på hva som står i ordboka. Jeg tenker på + ordet som dukker opp i så mange taler og debatter. Integrering er løsningen har jeg forstått, uten at jeg egentlig vet hva som er spørsmålet...

Jeg innrømmer glatt at jeg forlengst har sluttet å tro på integreringspolitikken. I mine øyne har den spilt falitt. Når noen peker på det som en god løsning for fremtiden, tenker jeg både i mitt stille sind og ganske høyt til tider. Jo, men det har vi prøvd før, og det virket ikke!

Er det jeg som ikke har forstått hva som egentlig menes med integrering? Har jeg opp i hodet mitt blandet det litt med assimilering når jeg har trodd at integrering betyr at Abbas og kona skal snakke med meg, jobbe med meg, spise med meg og slike helt vanlige ting. Da jeg etterhvert forstod at det aldri kom til å skje anså jeg at integreringspolitikken hadde spilt falitt og at vi må finne andre og bedre alternativer.

Har vi prøvd integrering i Norge? Hvis ikke, hvorfor har vi ikke gjort det om det er løsningen. Og hvis vi har prøvd det, anser du det som vellykket?

Jeg vi beskrive de siste 30 årenes innvandrings og asylpolitikk som prøving og feiling av integreringspolitikken kombinert med haltende forsøk på å "stenge døra" og at vi nå har ett desperat behov for å lage en plan som fungerer litt bedre (helst mye bedre) enn dagens politikk uten å ødelegge vår integritet og medmenneskelighet på veien.

Hvilken ord bruker du, hva mener du med dem og hva anser du som ett realistisk mål?

Gå til innlegget

Ingenting er umulig for Gud

Publisert nesten 10 år siden

Ingenting er umulig for Gud, lærte jeg som barn. "Det umulige tar bare lengre tid!" Hadde jeg på penalhuset da jeg gikk på ungomskolen... "Du kommer ikke over avgrunnen i to hopp!" stod det på russekortet mitt. Hva har det med muslimer å gjøre?

Det er så mange som kommer med påstander om at sameksistens er umulig. Kulturforskjellene er for store. Det er naivt å tro at muslimer vil tilpasse seg det norske samfunn. De slående argumentene er mange, harde og ikke minst lett å tro på.

Gapet mellom kulturene synes så stort. Skyene så svarte og tiden så kort.

Da kan det være greit å huske at ingenting er umulig for Gud, og at umulige ting tar bare litt lengre tid...

Det er lov å ikke være naiv, men likevel ha tro på vi kan stå han av, som de sier oppe i nord. (For de som ikke kjenner uttrykket: han = stormen.)

Det er mulig framtiden er mørk, men vi kommer langt med å ta gode moralske valg. Valg vi kan stå for uten å skamme oss. Valg som er samstemt med det beste i vår religion, vår kultur og vår egen samvittighet.

Ikke ta valg i angst, hver heltinnen (eller helten) i ditt eget liv, en som konfronterer sin egen redsel og handler ut fra hva som er riktig.

God helg:)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere