Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Kan morskjærligheten forsvinne?

Publisert over 11 år siden

Kjære Kristin Breda.

Jeg er en kvinne som har passert 70 år og har tre voksne barn i 40-årene. Etter 25 år ble jeg skilt. Min eksmann er alkoholiker, han hadde en høy utdannelse og en god jobb. Jeg tror også at han er psykopat.

Det var et vanskelig ekteskap og de tre barna våre og jeg hadde det ikke enkelt. Barna og jeg hadde et godt forhold både under, og en tid etterpå.

Beskyldninger. De to eldste sønnene mine er i dag sinte på meg, og beskylder meg for ting jeg aldri har gjort. Min yngste sønn meldte ikke at han flyttet til utlandet, og ble da skjønnslignet det første året. Dette sier han er min skyld, og jeg har derfor ikke fått se mitt barne-barn på over to år. Han og hans familie bodde gratis hos meg nesten to av de første årene de var gift. Ellers har jeg hjulpet med lån og så videre.

Eldstesønnen beskylder meg for mye. Det siste er at jeg går rundt og kaller han et svin. Dette er det ingen sannhet i. Jeg har også tatt opp lån for å hjelpe ham.

Det har vært mye vondt de siste årene, og jeg har en følelse av at dette nå sliter meg ut både psykisk og fysisk.

Vond følelse. Det som er verst, og årsaken til at jeg skriver til deg er; jeg er ikke glad i min eldste og yngste sønn lenger. Det er en vond følelse at jeg ikke bryr meg om dem mer. Kan en mor virkelig slutte å være glad i sine barn? Når jeg tenker på det fine forholdet jeg har hatt med dem, fra de var født og til de ble voksne, så er det umulig å forstå dette. Min mellomste, som er slitsom med sitt alkoholproblem, og som nok utnytter meg, har jeg helt andre følelser for enn de to andre.

Jeg ber til Gud at han må hjelpe meg med dette. At jeg skal bli bedre og overse dette, bli glad i mine barn og ikke bry meg om alt det vonde og usanne. Men jeg greier ikke å komme bort fra dette negative.

Hilsen fortvilet mor.

--------

Kjære fortvilet mor.

Takk for brevet og for at du deler din historie. Du skriver om mange ting i din familie som har blitt vanskelig i årenes løp og det er ikke vanskelig å kjenne at det er både sårt, tungt, bittert og trist slik det har blitt mellom deg og barna dine.

Er det mulig for en mor å slutte å være glad i sine barn? Til det vil jeg svare både ja og nei.

Skuffelser. Nei – fordi det er vanlig å si at vi alltid er glad i barna våre slik de er uansett hva de gjør. Og det er nok langt på vei sant. Som foreldre er de fleste av oss tålmodige og velvillige i forhold til egne barn. Vi har sett dem og kjent dem fra begynnelsen av deres liv. Vi har vært der med dem når de har slått seg, hatt det vondt eller blitt såret. Vi har trøstet, støttet, jublet og gitt dem vår tillit og tro på dem.

Ja – fordi det er mulig å få så mange opplevelser i forhold til barna hvor en blir skuffet, såret, misforstått, tråkket på – at det er vanskelig å opprettholde gode følelser for barna.

Det er ikke urimelig å forvente respektfull oppførsel fra sine voksne barn. Samtidig vil foreldre erfare at barn i forskjellige voksenperioder har behov for å ta opp ting fra barndom og ungdom hvor de har følt seg dårlig behandlet. Kloke foreldre med kloke barn klarer ofte å samtale seg gjennom slikt så alle får bedre forståelse og slik at barna kan leve med at foreldre heller ikke er perfekte.

Istedenfor å fordømme egne følelser, bør du erkjenne for deg selv de følelsene du har. Men du kan prøve å sortere dem: Er det sinne, tristhet, frustrasjon, sorg, avmakt, frykt for å bli avvist og forlatt? Det vil være lettere for deg å komme videre hvis du aksepterer at du føler slik du gjør.

Maktkamp. I brevet ditt forteller du om et ekteskap som var vanskelig med en mann som var alkoholiker og psykopat. Du har ikke beskrevet hvordan alkoholen virket inn på deg, barna og ikke minst faren selv. Det jeg skriver nå er derfor basert på generell erfaring. Alkoholproblemer er tabu, og ofte innrømmer ikke den som drikker at han har et problem. Ofte blir det en kamp mellom ektefellene hvor den ene kontrollerer, sjekker, leter, tømmer ut alkohol, krever edruskap, passer på penger og så videre. Mens den andre benekter, lyver, gjemmer ting, sniker seg unna og drikker, og beskylder den andre for å vise mistillit.

Ulogisk sinne. Ofte kjenner barna til alt som skjer. De må tidlig ta voksent ansvar. Det påvirker særlig barnas utvikling på mange områder. Mange voksne barn av alkoholikere får psykiske problemer, og noen får også selv rusproblemer. Mange klarer seg godt i hverdagslivet. Og noen tar avstand fra eller er fylt av sinne over det som var. Sinnet kan komme ut på mange måter, ofte i ulogiske situasjoner.

Ha med dette som et bakteppe til å tenke om og forstå dine barn og deres reaksjoner og handlemåter. Barna har kanskje mange gode grunner for å være både sinte og bitre. Kanskje de med rette har følt seg urettferdig behandlet, selv om de reagerer tilsynelatende irrasjonelt? Kanskje føler de at de har mistet noe i barndommen sin. At du lot deg utnytte. Og kanskje de føler at du gjør det samme igjen i din relasjon med din alkoholiserte sønn?

Hjelp til forandring. I dialogen med Gud kan du kanskje også finne andre måter å forholde deg til deg selv og alle tre barna dine på. Som familieterapeut vil jeg også råde deg til å søke profesjonell hjelp til å finne ut av om det er mulig å reparere relasjonen til dine barn. Familievernkontor tilbyr gratis råd, veiledning og terapeutiske samtaler til enkeltpersoner og familier. Det finnes også sosialmedisinske poliklinikker som arbeider med hjelp til enkeltpersoner og familier med rusproblemer. En diakon eller prest vil kunne være en samtalepartner for deg og eventuelt dine barn.

Uansett om barna dine ønsker å få en bedre relasjon til deg eller ikke, så har du selv uttrykt et behov for å få det bedre med deg selv.

Lykke til!

------

Kan morskjærligheten forsvinne? Hva mener du?

Gå til innlegget

Da mor døde, ble far fjern

Publisert over 11 år siden

Far giftet seg raskt etter at kona døde. De voksne barne fortviler over en pappa som har sluttet å ta kontakt.

«Jeg har vokst opp i en kristen og stabil familie. Vi var tre barn - nokså tett i alder, så det var full fart hjemme. Jeg husker godt hvordan vi snakket, diskuterte og lo sammen rundt middagsbordet; Mine søsken, min mor og min far. 

Så endret alt seg. Da min mor døde, brått og uventet for noen år siden, traff min far en ny dame ganske fort. Heldigvis hadde vi tre barna blitt voksne, med egne familier. Selv om det var tungt å svelge at far så raskt gikk inn i et nytt forhold, bet jeg tennene sammen og ønsket fars nye kone velkommen inn i familien.

Min bror hadde svært vanskelig for å akseptere forholdet, og jeg brukte mye krefter på å overbevise ham om at vi måtte godta dette og ønske vår far alt det beste i livet. Jeg fikk rollen som konfliktløser mellom min fars nye kone og broren min. Mange vonde ord falt, og det var smertefullt å høre fars nye kone snakke stygt om min bror. 

Min fars nye kone er svært forskjellig fra min mor. Hun har aldri vist verken interesse eller glede over våre barn eller oss. Hun er svært skravlete av seg, og snakker nedsettende om andre, noe vi aldri før har gjort i min familie. Hun blir lett sur og fornærmet, og tåler så absolutt ikke at noen har det gøy på hennes bekostning.

Etter en tid sluttet min far nesten helt å ta kontakt med oss barna. Før snakket vi ofte sammen på telefon - minst en gang i uken. Foreldrene mine besøkte oss ofte og sendte brev og oppmuntringer. Nå kommer det en sms eller en kort telefon i høyden en gang i måneden. Min far spør aldri mer hvordan vi har det eller hva våre barn opplever. Han er kun opptatt av sin nye kones familie, slekt og venner. Han oppsøker ikke  gamle venner lenger – flere av dem har faktisk tatt kontakt med meg, fortvilte over at de ikke ser ham lenger.

Vi tre barna har forsøkt  å si fra til min far, gi små hint eller stille oss spørrende til valg han har tatt. Da har vi fått krasse tilbakemeldinger fra hans nye kone, som har bedt oss la ham være i fred og ikke plage ham.  

Det er virkelig underlig å se hvordan en person kan endre holdninger og verdier så raskt. Fra å være en munter, til tider omsorgsfull (i all fall sammen med min mor) og raus far, har han endret seg til å bli mutt, overfladisk og nesten ikke kontaktbar. 

Mine søsken og jeg har flere ganger forsøkt å få min far i tale, men hans nye kone vil alltid være med, selv om vi ber om å få snakke kun med min far. Min far har tydelig sagt at han ikke ønsker «styr og oppgjør” - som han sier. Han vil bare leve i fred. 

Jeg forsøker å tenke at slik ble livet nå. Jeg kan være takknemlig for at jeg fikk beholde en fantastisk mor i nesten 30 år. Jeg tenker på at den gode tiden sammen med min familie har gitt meg god ballast i livet. Men det gnager inni meg likevel. Jeg må jo fortsatt ha en viss form for kontakt med min far, ikke minst av hensyn til mine egne barn. 

Jeg har forsøkt å analysere mine følelser rundt dette. Jeg er verken sjalu eller bitter. Men jeg har et brennende ønske om at ting skal bli bedre. Ikke som før. Det forstår jeg at det aldri kan bli. Men at vi kan finne en måte som vi kan leve sammen på; Min far, hans nye kone og hennes familie, og vi tre søsknene med våre familier. Men hva skal jeg gjøre? »

Takk til deg for at du skriver om et så vanskelig tema, som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i.

Vi sier ofte at skilsmissen er sorgen det ikke sendes blomster til, en sorg mange bærer selv uten egentlig å komme gjennom den. Du beskriver en annen slik sorg - din far lever fortsatt, men han er på en måte blitt borte for deg og søsknene dine. Han lever et liv dere i liten grad er en del av, og det kan virke som han ikke ønsker å ha del i deres, heller. 

Grunnene til at han trekker seg bort fra dere, er nok veldig sammensatt. Mange har erfart at de valgene de tar som ser gode ut på ett tidspunkt senere kan vise seg å ha konsekvenser man ikke liker. Dere har alle hatt vanskelige år. Man er alltid sine foreldres barn, og sorg, savn og tristhet har en naturlig plass når vi mister foreldre - uansett alder. 

Din far ble enkemann og mistet sin livsledsager. Han tok et tidlig valg på å etablere seg på nytt med ny kone. Noen ganger går vi for raskt videre slik at vi ikke får avsluttet eller sørget ferdig når vi mister noen. Andre ganger klarer vi å kombinere sorgen med framtidshåpet og nye og positive hendelser. Jeg hører at du innstilte deg på å ta imot fars nye kone med åpent sinn. Men det kan være vanskelig for dem begge å bli minnet om fortiden. Sammenligning kan være en drepende øvelse for et parforhold.  Det som i dag minner om henne som ikke lever lenger, er dere barna og barnebarna. 

Din far ønsker ikke noe «styr og oppgjør» .  Kan det være at kontakten etterhvert har blitt preget av skyld og anklager? Kanskje ikke uttalt, men som et teppe av følelser og tanker som gjør at han forventer at å treffe dere vil gi han masse dårlig samvittighet, opplevelse av å være en dårlig far, at dere vil styre ham? Det var muligens bedre for dere og ham før, men for ham er det kanskje best å ha det slik det er nå, enn å utsette seg for krysspress fra flere kanter om hva han bør gjøre. 

Du håper at dere kan finne en måte å leve sammen på. Og du lurer på hva du kan gjøre. 

Jeg vil råde deg til å ta utgangspunkt i deg selv og dine og din families ønsker. Hvis dere vil at bestefar skal bli kjent med sine barnebarn, så må dere invitere og legge til rette for det. Han vil ha med kona si. Det høres ut som han vil unngå å «prate om det», for det kan føre med seg sårhet og vonde følelser. Men kanskje de ville like å bli med på opplevelser sammen med dere og barna hvor det å være sammen og gjøre hyggelige ting er det viktigste. Du ønsker et bedre forhold til din far. Hvis faren din er svært opptatt av sin kones familie, så betyr det kanskje noe for ham om du også er interessert i dem og deres liv?

Det kan være en utfordring å akseptere hverandre og respektere hverandre med forskjellige verdier og valg.  Det viser seg imidlertid at det å gjøre ting som alle ser på som positive kan være en god omstart på å bygge opp en god gjensidig relasjon.

Jeg ønsker deg lykke til!

Kjenner du deg igjen, har en lignende historie eller erfaringer med hvordan komme videre i slike situasjoner – kom med innspill!

Gå til innlegget

Parforholdets runddans

Publisert over 11 år siden

 Å gå i sirkel får deg ikke videre, skriver Kristin Breda. Hun svarer en kvinne som ikke klarer å snakke med mannen sin. De kommuniserer ikke.

Til du&jeg

Jeg har et stort ønske om å forstå kommunikasjon mellom partene i et forhold! Hva er det jeg sier som han ikke skjønner, når jeg virkelig veier mine ord for å være sikker på at de ikke kan mistolkes? Når jeg spør om han har skjønt hva jeg har prøvd å si, svarer han ja. Og når jeg da spør: Hva har jeg sagt, da husker han det ikke! Hvorfor skyver han alle sine negative egenskaper på meg, og klager på at jeg aldri ber om unnskyldning? Jeg ber ikke om unnskyldning for ting jeg står for, for meg ville det bli det samme som å beklage at jeg har egne meninger og er uenig. Er  å be om unnskyldning det samme som å "nøytralisere" krigssonen? Jeg sier jo ingenting for å direkte såre, jeg sier det fordi jeg trenger å få sagt det. Men mine ord går rett inn og rett ut. De veier liksom ingenting. Ergo, vi kommer ingen vei i kommunikasjonsprosessen. Jeg er til og med sertifisert kursleder i PREP-samliv, og burde virkelig kunne tale-lytteteknikken, men hvis jeg prøver å snike den inn i kommunikasjonen vår, blir jeg beskyldt for å prøve å være terapeut.  Jeg ønsker å kunne de enkle gode teknikkene som virker! Jeg blir rett og slett tappet av den typen kommunikasjon som hviler kun på meg.”

 Hilsen "Eva" 

Hei!

Først vil jeg takke for ditt brev til spalten. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det du beskriver og er opptatt av kommunikasjon i parforholdet.

Du skriver i fortvilelse om at du ikke forstår kommunikasjonen mellom dere.  Og du ønsker å kunne de enkle, gode teknikkene som virker.

For meg høres det ut som dere har utviklet et mønster hvor dere begge tolker hverandres handlinger negativt.

Jeg vil gjerne skrive litt om dette, men jeg vil flytte blikket fra å beherske kommunikasjonsteknikker til å gjenkjenne fastlåste mønster av oppfatninger, handlinger og følelser. Og jeg vil si litt om hvordan tilhørighet og tilknytningsmønstre preger oss.

Knyttet til

Fra vi trekker vårt første åndedrag til livet ebber ut er mennesket helt avhengig av å høre til og være tilknyttet andre mennesker. Vi trenger at noen elsker oss betingelsesløst. Vi trenger å kjenne og vite at en eller flere er tilgjengelig for meg, gir meg respons og er engasjert i meg. Vi vet at det lille spedbarnet allerede fra fødselen er aktiv deltaker i kommunikasjon med mor og far. De danser en perfekt dans intuitivt og sterkt. Mor smiler og barnet smiler, far pludrer og barnet pludrer. Barnet geiper, mor geiper, og barnet geiper igjen. Det gir gode følelser for både barn og voksen, følelser av trygghet, glede, varme og nysgjerrighet. 

Men innimellom opplever barnet at det må vente, at mor og far ikke er der når hun er sulten eller tørst, når barnet har slått seg og trenger trøst. Noen opplever at mor og far bagatelliserer barnets behov, sier at det går bra, det går over, ikke bry deg om det. Andre foreldre gjentar og bekrefter det de oppfatter er barnets følelse; «jeg skjønner at du er lei deg og har det vondt nå».

Pågående

I løpet av barndom og oppvekst etablerer vi mer eller mindre faste måter å kommunisere med våre nærmeste. Når vi opplever at vi ikke blir forstått, respektert eller elsket,  har vi en tendens til enten å beskytte oss og trekke oss tilbake eller å lene oss framover og etterlyse dette, være pågående i vår stil.

Hos dere kan det høres ut som du er den som er pågående.  Og når det ikke blir slik du håper føler du deg avvist og urettferdig behandlet. «Mine ord veier ingenting», sier du. Det høres ut som om du blir irritert og sint også når han ikke husker det du har sagt eller synes du bør be om unnskyldning for ting du har sagt. 

Han på sin side trekker seg tilbake og vil helst unngå dialogen. Når samtalen kommer blir han urolig, han føler seg kanskje utilstrekkelig og ikke god nok. Dette viser han ved å avvise, være sur og sint, eller virke likegyldig. Han forsøker å beskytte seg og sin selvfølelse ved å legge ansvaret tilbake på deg .

Opptrapping

Det virker som dere begge trapper opp disse samtalene til konflikter, du bruker til og med ordet «krigssone». Der er det få som synes det er godt å være, så dere vil være tjent med å unngå for mange av disse hendelsene. Ingen av dere har det bra, og ingen av dere får til å skape rom for et godt møte mellom dere.

Dere har begge erfart lenge nok at disse runddansene ikke er gode for dere. Du tenker det er gode initiativ til samtale og kontakt, men de blir istedet energitappende og frustrerende. Han tenker kanskje at det er om å gjøre å unngå slike samtaler, for de fører aldri til annet enn at han kjenner seg utilstrekkelig og sint.

Det virker som dere lett viser hverandre de følelsesmessige reaksjoner som er umiddelbare og ligger rett under overflaten  når kommunikasjonen skjærer seg. 

Men under ligger sannsynligvis de mer basale følelsene som sorg, tristhet, frykt for å bli avvist, usikkerhet «om jeg er god nok for deg». 

Bryt sirkelen

I familieterapi pleier vi å si at det er lurt å slutte med ting som ikke virker. Kanskje du kan invitere ham til en annen måte å snakke sammen på?

Gå en bevissthetsrunde med deg selv. Hvilke følelser ligger under frustrasjonen? Er du redd for at han ikke elsker deg lenger? Hvis du fortalte ham det, og at det er derfor du blir frustrert når han ikke husker hva du sier, kanskje han får lyst til å fortelle deg at han er glad i deg. Men at han blir helt tom inne i seg og engstelig for at han ikke er god nok når du prater og prater...

Dersom du og din mann klarer å  ta fram de dype følelsene som ligger under, får dere kanskje mer kontakt med hva dere selv føler. Vi gjør oss selv sårbare og «nakne» hvis vi viser det fram til partneren. Det er å ta en sjanse å dele det med hverandre. Men dersom dere har vilje og trygghet til det sammen kan det hende dere kan klare å se hverandre på nye måter. Mange opplever at samtalene blir mindre preget av frustrasjon og sinne, men mer av tristhet, sorg og usikkerhet. Det kan være lettere å snakke med en som er trist enn en som er sint. Det kan lokke fram omsorg og kjærlighet.

Hvis det er vanskelig å få til denne snuoperasjonen alene så kan noen samtaler på et Familievernkontor være hjelpsomt. Se www.bufetat.no for å finne ditt nærmeste kontor.

Gå til innlegget

Forandring smerter

Publisert over 11 år siden

– Krav om å være vellykket gjør det vanskeligere for oss å takle at det faktisk er normalt å være nedfor. Vi forbereder oss for dårlig på livets overgangsfaser.

Vi har alle en psykisk helse – og den varierer i form gjennom livet. Samtidig som at Norge blir kåret til det beste landet å leve i, erfarer vi at flere får depresjon og angst. Dette er et paradoks som mange undrer seg over. 

Jeg tror det er grunn til å rette søkelyset mot oss selv, hvilke krav vi stiller til oss selv og hvordan vi forventer at vi skal ha det. Kravet til lykke og vellykkethet er stort. 

Det er normalt å føle sorg og å være nedfor. Vi må ha større toleranse for ulykkelighet. Åpenhet om strev i livet og det å dele med hverandre og støtte hverandre er mangelvare i vår tid. Vi har fortsatt mye å vinne på å erkjenne både overfor oss selv og hverandre at livet kan «butte imot» og at hverdagen kan være tung. 

Overganger

For mange stiller livet oss på prøve når vi gjennomgår de vanlige overgangsfasene i livet. Når vi flytter hjemmefra, blir student, blir kjærester, får barn, er tenåring, mister foreldre, mister arbeid, blir pensjonist, blir syk, er enslig, blir enkemann eller blir skilt. Nye muligheter ligger foran og jeg kan både glede meg å se med forventning på fremtiden. Men jeg kan også være fylt av sorg, redsel eller uro.

Hver enkelt av disse situasjonene er allmenne, de fleste av oss opplever dem og gjennomlever dem. Og slik sett tar vi dem for gitt. Det er noe vi bare skal gjennom. Og dermed forbereder vi oss kanskje ikke så godt. Hvis du skal i gang med nye oppgaver på jobben, vil du ikke forberede deg da? Du vil sette deg meste mulig inn i hva det nye innebærer, du vil prøve å lære deg nye ferdigheter og skaffe deg kunnskap, du vil snakke med andre som vet hva det innebærer, du vil søke støtte og veiledning, samt oppfølging og tilbakemelding underveis. 

Ritualer

Det er lov å leve livets skole litt mer på skuldrene til de som har gått foran. I vår tid skal vi liksom klare alt det der selv. Ritualer i forbindelse med overgangsfaser har sin verdi. De kan hjelpe oss å avslutte noe som vi er ferdig med eller skal forlate, og de kan hjelpe oss inn i det nye og videre i neste livsfase. Ikke alle overganger har et ritual, som dåp, konfirmasjon, vigsel eller begravelse. Men vi kan likevel reflektere over og bevisstgjøre oss det som skjer og kan komme til å skje.

Slike overgangsfaser påvirker oss personlig som individer, men de virker også i stor grad inn på våre relasjoner til hverandre. Å flytte hjemmefra er å fjerne seg fra de kjente i hverdagen, og ta sjansen på å finne og bli del av nye fellesskap. Å bli kjærester og å flytte sammen innebærer krevende øvelser i nærhet og avstand, og å bli kjent med og akseptere hverandres vaner og uvaner.  

Typisk samtale

Telefonen ringer på Familievernkontoret. Det er en kvinne i den andre enden: 

«Ehm, eh, jeg lurer på – eh, jeg skulle hatt time til sånn familie.... eller, vi har en del problemer hjemme, jeg og mannen min, og nå går det snart ikke lenger. Vi må ha hjelp, for ellers klarer vi ikke å leve sammen lenger.»

Jeg svarer: «Da har du kommet til rett sted, her kan du og mannen din komme til samtaler med en familieterapeut og få hjelp. Hva tenker du at dere trenger hjelp til?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt, men vi klarer ikke å snakke sammen engang uten at vi krangler. Det har vært sånn ganske lenge, egentlig helt fra vi fikk datteren vår for fire år siden, og det ble ikke bedre etter at sønnen vår ble født for ett år siden. Vi forstår hverandre ikke.»

Jeg: «OK, så dere hadde det bedre før dere fikk barn. Er mannen din enig i din beskrivelse, og vil han komme til samtaler også?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt om han tenker som meg, han sier at jeg er mer opptatt av å høre på moren min enn på ham. Dessuten er han vel litt tvilende til om det er noen vits i gå til sånne samtaler, men han har sagt at han er villig til å bli med. Begge vil at vi skal klare å fortsette ekteskapet, for vi er fortsatt glad i hverandre.»

Dette er en veldig vanlig henvendelse til Familievernkontoret. Når vi snakker nærmere med slike par som dette, kommer det ofte fram at de «ikke har flyttet helt hjemmefra» sin egen opprinnelsesfamilie. De har ikke reflektert over og samtalt nok om hvilken familie de to ønsker å skape og hva som er viktig for dem. De har gjerne forskjellige oppveksterfaringer på hvordan «vi gjør det i vår familie». Det tar de med seg uten å tenke nok på at de nå er en annen familie. 

De må rett og slett finne ut hvordan de vil at juleribben serveres i deres nye familie.

Det er også veldig vanlig at parproblemer starter rundt på den tiden som det første barnet blir født. Å få barn er en stor utfordring for parforholdet; å gå fra å være to til å bli tre utfordrer parforholdets eksklusive VI. Er hun her fortsatt for meg når hun er mest opptatt av babyen? Tilhørighet, tilknytning, avgrensing og risiko for avvisning er temaer som ligger under mange hverdagskonflikter. Bak våre rasjonelle forståelser av at barnet selvfølgelig skal ha mest oppmerksomhet, er det to sårbare voksne som også trenger å kjenne seg elsket og verdsatt. Men når vi kjenner oss avvist eller angrepet kan vi reagere med å trekke oss tilbake eller forsvare oss og anklage den andre. Konflikter kan trappes opp om helt banale ting. Ved å sette ord på sin egen sårbarhet, savn og lengsel erfarer vi at mange par kan finne tilbake til hverandre igjen. Siden dette er så vanlig, kan det være smart å forberede seg på det, og snakke med hverandre og andre i lignende situasjon. Du trenger ikke å utlevere deg selv eller din partner selv om dere snakker med andre par om utfordringer for parforholdet ved å bli foreldre. 

Del erfaringer, både gode og mindre gode. Det er lov både å være glitrende fornøyd og relativt skuffet. Begge deler er forbigående følelser! Og dere er ikke alene om dem.

Gå til innlegget

Forandring smerter

Publisert over 11 år siden

– Krav om å være vellykket gjør det vanskeligere for oss å takle at det faktisk er normalt å være nedfor. Vi forbereder oss for dårlig på livets overgangsfaser.

Vi har alle en psykisk helse – og den varierer i form gjennom livet. Samtidig som at Norge blir kåret til det beste landet å leve i, erfarer vi at flere får depresjon og angst. Dette er et paradoks som mange undrer seg over. 

Jeg tror det er grunn til å rette søkelyset mot oss selv, hvilke krav vi stiller til oss selv og hvordan vi forventer at vi skal ha det. Kravet til lykke og vellykkethet er stort. 

Det er normalt å føle sorg og å være nedfor. Vi må ha større toleranse for ulykkelighet. Åpenhet om strev i livet og det å dele med hverandre og støtte hverandre er mangelvare i vår tid. Vi har fortsatt mye å vinne på å erkjenne både overfor oss selv og hverandre at livet kan «butte imot» og at hverdagen kan være tung. 

Overganger

For mange stiller livet oss på prøve når vi gjennomgår de vanlige overgangsfasene i livet. Når vi flytter hjemmefra, blir student, blir kjærester, får barn, er tenåring, mister foreldre, mister arbeid, blir pensjonist, blir syk, er enslig, blir enkemann eller blir skilt. Nye muligheter ligger foran og jeg kan både glede meg å se med forventning på fremtiden. Men jeg kan også være fylt av sorg, redsel eller uro.

Hver enkelt av disse situasjonene er allmenne, de fleste av oss opplever dem og gjennomlever dem. Og slik sett tar vi dem for gitt. Det er noe vi bare skal gjennom. Og dermed forbereder vi oss kanskje ikke så godt. Hvis du skal i gang med nye oppgaver på jobben, vil du ikke forberede deg da? Du vil sette deg meste mulig inn i hva det nye innebærer, du vil prøve å lære deg nye ferdigheter og skaffe deg kunnskap, du vil snakke med andre som vet hva det innebærer, du vil søke støtte og veiledning, samt oppfølging og tilbakemelding underveis. 

Ritualer

Det er lov å leve livets skole litt mer på skuldrene til de som har gått foran. I vår tid skal vi liksom klare alt det der selv. Ritualer i forbindelse med overgangsfaser har sin verdi. De kan hjelpe oss å avslutte noe som vi er ferdig med eller skal forlate, og de kan hjelpe oss inn i det nye og videre i neste livsfase. Ikke alle overganger har et ritual, som dåp, konfirmasjon, vigsel eller begravelse. Men vi kan likevel reflektere over og bevisstgjøre oss det som skjer og kan komme til å skje.

Slike overgangsfaser påvirker oss personlig som individer, men de virker også i stor grad inn på våre relasjoner til hverandre. Å flytte hjemmefra er å fjerne seg fra de kjente i hverdagen, og ta sjansen på å finne og bli del av nye fellesskap. Å bli kjærester og å flytte sammen innebærer krevende øvelser i nærhet og avstand, og å bli kjent med og akseptere hverandres vaner og uvaner.  

Typisk samtale

Telefonen ringer på Familievernkontoret. Det er en kvinne i den andre enden: 

«Ehm, eh, jeg lurer på – eh, jeg skulle hatt time til sånn familie.... eller, vi har en del problemer hjemme, jeg og mannen min, og nå går det snart ikke lenger. Vi må ha hjelp, for ellers klarer vi ikke å leve sammen lenger.»

Jeg svarer: «Da har du kommet til rett sted, her kan du og mannen din komme til samtaler med en familieterapeut og få hjelp. Hva tenker du at dere trenger hjelp til?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt, men vi klarer ikke å snakke sammen engang uten at vi krangler. Det har vært sånn ganske lenge, egentlig helt fra vi fikk datteren vår for fire år siden, og det ble ikke bedre etter at sønnen vår ble født for ett år siden. Vi forstår hverandre ikke.»

Jeg: «OK, så dere hadde det bedre før dere fikk barn. Er mannen din enig i din beskrivelse, og vil han komme til samtaler også?»

Kvinnen: «Jeg vet ikke helt om han tenker som meg, han sier at jeg er mer opptatt av å høre på moren min enn på ham. Dessuten er han vel litt tvilende til om det er noen vits i gå til sånne samtaler, men han har sagt at han er villig til å bli med. Begge vil at vi skal klare å fortsette ekteskapet, for vi er fortsatt glad i hverandre.»

Dette er en veldig vanlig henvendelse til Familievernkontoret. Når vi snakker nærmere med slike par som dette, kommer det ofte fram at de «ikke har flyttet helt hjemmefra» sin egen opprinnelsesfamilie. De har ikke reflektert over og samtalt nok om hvilken familie de to ønsker å skape og hva som er viktig for dem. De har gjerne forskjellige oppveksterfaringer på hvordan «vi gjør det i vår familie». Det tar de med seg uten å tenke nok på at de nå er en annen familie. 

De må rett og slett finne ut hvordan de vil at juleribben serveres i deres nye familie.

Det er også veldig vanlig at parproblemer starter rundt på den tiden som det første barnet blir født. Å få barn er en stor utfordring for parforholdet; å gå fra å være to til å bli tre utfordrer parforholdets eksklusive VI. Er hun her fortsatt for meg når hun er mest opptatt av babyen? Tilhørighet, tilknytning, avgrensing og risiko for avvisning er temaer som ligger under mange hverdagskonflikter. Bak våre rasjonelle forståelser av at barnet selvfølgelig skal ha mest oppmerksomhet, er det to sårbare voksne som også trenger å kjenne seg elsket og verdsatt. Men når vi kjenner oss avvist eller angrepet kan vi reagere med å trekke oss tilbake eller forsvare oss og anklage den andre. Konflikter kan trappes opp om helt banale ting. Ved å sette ord på sin egen sårbarhet, savn og lengsel erfarer vi at mange par kan finne tilbake til hverandre igjen. Siden dette er så vanlig, kan det være smart å forberede seg på det, og snakke med hverandre og andre i lignende situasjon. Du trenger ikke å utlevere deg selv eller din partner selv om dere snakker med andre par om utfordringer for parforholdet ved å bli foreldre. 

Del erfaringer, både gode og mindre gode. Det er lov både å være glitrende fornøyd og relativt skuffet. Begge deler er forbigående følelser! Og dere er ikke alene om dem.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere