Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Sure sokker, sure samtaler

Publisert over 10 år siden

Et teppe som ligger slengt i sofaen. Aviser og blader utover salongbordet. Alle kan vel se at det må ryddes? Eller?

En gang full av skitne sko og støvler. Den irriterende oppvasken som ingen tar.  Og hvorfor er det bare meg som vasker doen når det trengs?  Tannkremtuben – må den skvises på midten?  Gresset må klippes – det kan da alle se? Ser ingen andre det samme som meg?

Eller kan ikke alle se det samme som du gjør?  Synes partneren din at det er helt uvesentlig og barna at det kun er unødvendig mas? At tenåringen er under midlertidig ommøblering i kropp og sjel har vi stort sett forståelse for selv om vi kan irritere oss grundig over det, men det er langt verre å forstå hverandre som partnere på dette området.  Hva når mannen din vanskelig kan skjule at han egentlig er ganske enig med poden i at det kan vel ikke være så viktig at skoene ikke står helt rett i gangen. «Er det så viktig da?» – kan du ”høre” han tenke. Kan du tenke deg noe så irriterende?

 

Stress.

Flere undersøkelser har vist at par i stor grad krangler om husarbeidet og standarden i heimen.  Så mange som 7 av 10 voksne sier at de krangler om husarbeidet hver uke.  Kvinnen er oftest irritert på at ting er ugjort eller blir feil. Mannen ser sjelden de små detaljene og bryr seg ikke om dem. Krangler om små og store ting er krevende og det øker det stressnivået ganske betydelig.

Stress har en tendens til å virke som en mur eller stopper for mange nyttige være- og tenkemåter. Stress gjør kroppen aktivert på en slik måte at man er i beredskap eller på vakt.  Man mobiliserer til angrep eller forsvar.

Felles for alle reaksjonsmåtene er at de gjør oss svært lite rettet mot den andres tanker, følelser og behov. Vi er mest opptatt av oss selv.  Vi tapper oss selv og hverandre for kreativ energi og positiv nysgjerrighet. Det skapes mistillit og misfornøydhet.

 

Grunntema.

Krangelen handler på den ene siden om saken og om standarden. Mange par arbeider ikke seriøst nok med dette tidlig og underveis i forholdet.  Det å bli enige om hvordan vi vil ha det i vårt hjem og vår familie knyttet til noen vanlige aktiviteter i hus og hjem er egentlig en enkel, men svært viktig samtale og dialog å holde varm.  Det kan være en god framtidsinvestering i parforholdet å arbeide dere fram til noen felles minstestandarder på områder som er viktige for en av dere eller begge.  Men også å bli enige om hva dere kan ha forskjellig syn på og klare å leve med at dere tenker og mener forskjellig om.

Men – krangelen handler på den annen side også svært ofte om noe mer grunnleggende i relasjonen mellom dere. Et slags grunntema om hvordan dere hører sammen, hvordan dere ser og bekrefter hverandre, hvordan dere anerkjenner hverandre – kort og godt hvordan dere elsker hverandre. Som to forskjellige individer har dere forskjellige erfaringer og mønster for hvordan dere har opplevd det å være knyttet til viktige mennesker i deres liv.

Det er rart – men noen ganger kan det faktisk være slik at når han ikke ser av seg selv at vaskemaskinen er full av rene klær som skal henges til tørk, så kan det for deg ikke bare handle om behovet for at klærne tørkes, men like mye at du dypest sett begynner å lure på om han egentlig elsker deg siden han gang på gang ikke gjør det han vet du trenger.

Han på sin side kan undre seg over om du ikke er glad i han siden du kan bli så sint på han for slike bagateller – er forholdet virkelig verdt å bli skjelt ut på den måten gang etter gang?

 

Huskeregler.

Det er sjelden slik at intensjonen i krangler er å skape avstand til den andre. Utfordringen til dere begge blir å klare å åpne for den andre, gi omsorg og nærhet når forsvarsmuren er satt opp eller angrepet er i full utrykning.  Her må dere selv forsøke å lete dere fram til måter å møte den andre på slik at han eller hun kan kjenne seg respektert igjen.

Huskeregel 1: Avtal tid og sted for samtale om parforholdet når dere er rolige. Det er ofte vanskelig å snakke om det når man står midt i kampens hete, for da kommer frustrasjonen og sinnet i veien for å lytte til hverandre. Fin tid for å samtele i ro og mak om viktige ting i parforholdet. Det er lettere å snakke om hvorfor du reagerer som du gjør i forskjellige situasjoner når dere ikke er aktivert voldsomt følelsesmessig.

Huskeregel 2: Snakk om deg selv. Si for eksempel «Når jeg blir så irritert på at du ikke tar oppvasken uten at jeg må be om det, så handler det om at jeg syns det er viktig at det for oss som familie at den tas jevnlig. Når du ikke tar initiativ til det selv lurer jeg på om du ikke bryr deg om hvordan vi har det i huset».

Huskeregel 3: Den som lytter, bør gjenta med egne ord det den andre sa. Da kan kanskje partneren din si noe i retning av «Så grunnen til at du blir irritert når jeg ikke tar oppvasken uten at du har spurt er at du lurer på om jeg er likeglad med hvordan det ser ut i huset.»

Huskeregel 4: Den som hadde ordet kan da bekrefte eller nyansere om partneren har oppfattet budskapet. «Ja - det var akkurat det jeg mente. Så godt å høre at du skjønner det.»

Huskeregel 5: Inviter den andre til å fortelle hva som ligger bak hans eller hennes reaksjoner i situasjonen. «Jeg vil gjerne høre hva som gjør at du ofte går ut av rommet når jeg blir irritert. Kan du si noe om det?»

Og så gjentar dere regel 2-5.   Erfaringsmessig opplever begge to at de kjenner seg mer respektert og forstått av den andre når dere samtaler på denne måten. Det kjennes kanskje litt kunstig ut, men øvelse gjør mester! Disse ideene er blant annet hentet fra samlivskurset PREP. Du kan selv lese om det i Samlivsboken eller melde deg på kurs. Familievernkontorene, Modum Bad og mange andre arrangerer slike kurs.

Når tilliten er gjenopprettet kan dere begge kanskje klare å le varmt av dere selv og hverandre og håndtere krangelen om brødsmulene på benken i dens rette omfang og dimensjon!

 

Gå til innlegget

Født lesbisk?

Publisert over 10 år siden

25. juni ba Du&jeg-spaltist Kristin Breda om å få høre historier fra homofile lesere om hvordan de kjenner seg inkludert eller ekskludert i kristne sammenhenger. Dette er en av historiene.

Til Du&jeg

Jeg er i dag en kvinne i 50-årene. Under oppveksten min var det svært lite snakk om å være homofil, og ble det nevnt så var det i negative vendinger. I min tenåringstid og tidlig ungdom kjente jeg på spenninger og dragning mot kvinner uten å helt kunne sette ord på hva jeg følte. Jeg flyttet til Østlandet som 18-åring for å arbeide og senere utdanning.

I denne tiden slet jeg med brytninger, kjente på en forvirring: Hvem er jeg? Hva er jeg? Hva skal det bli med meg?

Jeg levde blant venner, men mine indre brytninger snakket jeg ikke om.

Jeg hadde «alltid» hatt en iboende følelse av å stå utenfor, og «se» inn til de andre. Jeg kunne den gangen ikke forstå hvorfor denne følelsen - var etablert i meg, - den bare var der. Jeg oppdaget at alkohol hjalp mot dette, og dessverre ble alkohol min følgesvenn i noen år.

Forhold til menn. I 20-årene hadde jeg noen kjærlighetsforhold til menn, men det var mye på grunn av at det var forventet av meg, og det gav dessuten en viss bekreftelse og aksept.

Jeg hadde i denne perioden møtt flere homofile, og jeg kjente at dette samstemte med meg. Jeg var lesbisk. Men det var ikke bare å rope det ut på den tiden.

Dessverre tok alkoholen tak i meg og ble et stort problem. Jeg var på behandlingsklinikk i cirka ett år. Der fikk jeg «hjelp» til å akseptere mine lesbiske følelser og at det var meg. Jeg vendte meg aktivt til Gud på den tiden og stilte åndelige spørsmål rundt min lesbiske identitet. På klinikken hadde jeg samtaler med en prest, og presten var klar og tydelig på at jeg var skapt slik og villet slik, så det var for meg å ta tak i livet som lesbisk. Til tross for at jeg kjente at noe i meg protesterte, aksepterte jeg dette. Jeg tolket den indre protesten som gamle fordommer - andres og mine egne.

Da jeg kom ut fra klinikken flyttet jeg geografisk for å komme meg vekk fra rusmiljøet. Jeg kom inn i en menighet, men opplevde der at det var ikke rom for å snakke om homofile følelser. Jeg hadde kontakt med andre kristne. De fortalte meg at det var synd å leve ut disse følelsene, men det var greit at jeg hadde dem. Dette opplevde jeg som en tvangstrøye. «Du er ok, men du får ikke leve det ut…»

Min natur. I denne perioden begynte jeg å tro mer og mer på prestens og terapeutenes ord om at jeg var skapt slik, det var min natur og det nyttet ikke å kjempe i mot. Det hele handlet om å akseptere sine følelser og være glad i seg selv. Dette var frihet for meg. Men tross dette så var det en klump i magen som protesterte. Jeg hadde kontakt med Åpen Kirkegruppe for homofile og lesbiske, og opplevde der en varme og en aksept, men klumpen i magen var der fortsatt. Var det en «sannhet» som Gud ved sin Ånd hadde plantet der, som reagerte mot «løgnen»?

På den tiden kom jeg i kontakt med en sjelesørger som gav meg et annet budskap: Jeg var ikke født som lesbisk, det var et resultat av syndefallet. Hun sa at noe hadde «sporet» av på grunn av synd, som like gjerne kunne være synd begått mot meg som min egen synd.

Det underlige var at selv om sjelesørgeren hadde et «annet» budskap enn de andre, så følte jeg meg akseptert og godtatt. Jeg følte at «klumpen» i magen jublet, mens hver celle i kroppen protesterte.

Indre røst. Jeg opplevde etter dette å møte mange kristne som mente at det var fritt frem å leve som homofil/lesbisk, og jeg ble usikker på hvem jeg kunne ha nært innpå meg. Jeg ønsket å følge den indre røsten.

Jeg fikk i den tiden kontakt med «Medvandrerne» i Sverige. Det var å regne som motsatsen til Åpen Kirkegruppe. I den tiden ble det turer til Sverige, og fellesskap, aksept og håp ble skapt.

Senere ble det startet «Living Waters»-grupper i Norge og «Til Helhet» -(Forum for seksualitet og tro red.anm.) holdt seminarer. Det hadde en avgjørende betydning for meg at det var kristne mennesker som stod for grunntanken: «Til mann og kvinne skapte han dem, og de skal være ett».

I dag opplever jeg at flere og flere ikke holder dette frem som sannhet, men hevder at homofile følelser er villet av Gud. For meg blir dette å tale løgn og ikke sannhet.

Det er viktig med fellesskap og tilhørighet når en begynner på sin dyptpløyende vandring i et ønske om endring i sin homofile tiltrekning.

Jeg har igjennom årene møtt mennesker som er overbevist om at å leve som homofil er det rette for dem. De sier at de tidligere aldri har hørt om muligheten til endring. Da de var i sin brytningstid var det ingen som formidlet denne muligheten.

Kamp. I dag opplever jeg mer og mer en redsel for å formidle dette. Menigheter og kristne blir stille når temaet kommer på banen. Hvor skal de være, de mennesker som ikke opplever at det er rett å leve ut sine homofile følelser?

Vi må våkne opp! Det er mennesker som kjemper.

Tør vi være medvandrere på deres vei?

Tør vi tro på og hevde noe som ikke er politisk korrekt?

Det er så mange som sliter med å finne sin identitet.

Åpen Kirkegruppe med flere roper høyt, og terapeuter samstemmer.

Jeg vil også rope: Endring er mulig.

Er det rom i samfunnet for oss som hevder dette??

I dag er det en vedtatt sannhet at «du er født slik», men er det sant? Sannheten er at alle mennesker, uansett «seksuelle følelser» er skapt av Gud og er like verdige og elsket av Ham.

Endring. Så spør en kanskje om jeg har erfart en endring? Ja, jeg har blitt forandret. Tidligere ble jeg dratt mot kvinner, og fant min identitet i nær relasjon til dem. Jeg opplever nå at jeg har nære venninner uten å bli forelsket i dem.

I dag opplever jeg meg mer og mer hel sammen med menn. Jeg er både interessert og nysgjerrig på mannen.

Hilsen en medvandrer

Gå til innlegget

Det usynlige limet

Publisert over 10 år siden

Jeg har flere ganger tidligere i denne spalten pekt på verdien og nødvendigheten av å ta aktivt vare på parforholdet, pleie det og gi det næring. De fleste parforhold har både gode og vonde dager og det ligger en daglig utfordring i hvordan begge kan finne styrke og se muligheter forbi og gjennom vanskelighetene.

Noen ganger er det ikke allright!

Du kjenner deg ikke sett og forstått av din partner. Du er kanskje ganske sikker på at du er glad i ham eller henne og kaller det kjærlighet og at du også fortsatt ønsker å leve i parforholdet. Men - det er kommet en avstand i relasjonen mellom dere. Avstanden kan ha kommet snikende over lang tid, eller den kan plutselig ha dukket opp. Du lurer på om dere er på samme planet noen ganger! Man skulle ikke tro at dere lever i samme hus - dere opplever hverdagene og situasjonene helt forskjellig.

Allikevel er det noe som knytter dere sammen - et usynlig bånd i forholdet. Et bånd som bidrar til at dere finner hverandre igjen og kjenner glede av og i hverandre. Mange par erfarer nettopp dette båndet som de kanskje ikke helt kan beskrive hva inneholder og hvordan det styrkes eller svekkes.

Psykolog Lena Kristin Hole har skrevet boka "Kjærlighetskoden, om å ta vare på det parforholdet du har", en god bok om samliv som jeg henter inspirasjon fra i dag. Hun skriver om verdien av å være oppmerksom på dette båndet i forholdet (s. 204…):

Hva styrker båndet i forholdet?

«Hva gjør at et bånd er sterkt nok til at man holder sammen? Er det vennskap som er viktigst, eller er det nærhet, støtte, sex, omtanke, tilhørighet og trygghet? Eller er det barna som er grunnen? Svaret er at grunnene er mange og sammensatte, og varierer fra par til par.» (...)

«Noen mangler i parforhold fremkaller likevel mer misnøye enn andre. Et forhold vil alltid ha noe som bremser for det som dreier seg om å sikre god kontakt. Det er de egenskapene ved forholdet som berører vårt behov for omtanke og det som handler om verdighet for hverandre. Det kan være gjennom å ta ansvar for fellesskapets beste, kunne uttrykke følelser av tilknytning eller være innstilt på å bevare behovet for nærhet og seksuelle bånd. Å kunne varme den andres hjerte med noe som betyr noe på den andres premisser.»

Du og din partner må selv og sammen finne ut av hva som er viktige tråder i båndet som binder akkurat dere sammen. Hva er særlig viktig for deg og hva betyr mye for din partner for å kjenne at dere styrker og ikke svekker båndet mellom dere. Dersom det er de samme tingene som er viktig for dere, er dere heldige. Da vil dere så mye lettere både gjøre dem og sette pris på dem hos hverandre. Dersom det er ulikt mellom dere hva som er viktig, vil dere kunne erfare at dere i perioder kjenner at båndet får rifter, blir strukket og slakt. Eller kanskje du kjenner at du balanserer på stram line i forhold till partneren din - at det er vanskelig å tilfredsstille han eller hennes behov fordi du ikke forstår eller deler de samme opplevelser, tanker og behov og at krangler og anklager blir dominerende.

Gå på skattejakt. Hva er det som varmer din kjærestes hjerte? Hva kan du gjøre som bygger på hans eller hennes egne premisser? Den andre - du - er subjektet - ikke alltid jeg! Det er lett å tenke atjegkjenner meg dårlig behandlet ellerjegkjenner meg ikke forstått. Forsøk å snu tanken og oppmerksomheten mot din kjære. Hvordan hardudet når jeg tar mine valg for handling? Hvisdublir sliten og lei deg når jeg jobber overtid tredje dag på rad og ikke har overskudd eller tid til å delta i hverdagsoppfølging av hus og hjem - da kanjegsette ord på atjeg serat du blir sliten av det, og at jeg vil gjøre alt jeg kan for at det ikke skal bli slik neste uke.

Fellesskapets beste. Å ta ansvar for fellesskapets beste er blant annet å delta aktivt i de aktiviteter og omsorgsoppgaver som kreves i familiens hverdag. Når barna er små dreier det seg om krevende omsorgsoppgaver som konstant oppmerksomhet og oppfølging, samt daglig vask og stell av hus, hjem, klær, matlaging med mer. Hvis den ene part trekker seg unna, ikke ser hva som trengs, prioriterer jobb og egne fritidssysler mer enn den andre uten at de er enige om det, har snakket om det og støtter hverandre, vil det lett bidra til å skape misnøye, følelser av å kjenne seg utnyttet og alene.

Hvert enkeltindivid har og skal ha rett til sin egen måte å leve livet på, men det parforholdet dere har er en størrelse i seg selv som også har rett på å bli tatt på alvor for hva det trenger for et godt liv.

Oppmerksomt nærvær. Uavhengig av hva som bidrar til å styrke limet mellom deg og din partner, er det noe som kan hjelpe dere til å være bevisst båndet og dets betydning. La oss kalle det «oppmerksomt nærvær».

Tilhørighet til hverandre og omtanke for hverandres behov er sentralt i alle parforhold uavhengig av om bekreftelsen kommer av nærhet seksuelt eller i dagliglivet ellers, sier Lena Hole i boken sin. Og hun påstår at «Omsorgssvikt i et voksent parforhold fører til slitasje på båndet og partnere som visner.» Men du kan våkne i tide!

I det oppmerksomme nærværet ligger dette å forsøke å være tilstede her og nå i det som skjer - og ikke skjer. Forsøke å fange den stemningen som er i rommet. Søke din partners blikk. Være åpen og samarbeidsorientert. Holde fokus på den andres behov og å være tydelig på dine egne. Vær fysisk nær og bekreftende. Vær årvåken for ikke å gå glipp av hva du kan gjøre for at den andre skal ha det bra. Bekreftelse, anerkjennelse og aksept bidrar til trygghet og glede. Nærvær i kropp og sjel kan gi god nærhet. Grip de små øyeblikkene som gir mulighet for glede og positiv forventning i parforholdet.

Ha en god helg!

Gå til innlegget

Helt alminnelig homofil

Publisert nesten 11 år siden

For cirka en måned siden skrev jeg en kommentar og oppfølger til et innlegg fra en leser som ba oss berøre homofile tema i Du&Jeg. Innsenderen skrev at kristne homofile forsatt har store problemer med å bli akseptert i deler av kristenfolket, og at det ikke gjør det lettere for kristne homofile som ønsker et godt og langt liv sammen.

Jeg inviterte leserne til å dele historier om hvordan -homofile og lesbiske kjenner seg både inkludert og ekskludert i kristne sammenhenger.

Samme dag som artikkelen sto på trykk i Vårt Land fikk jeg et brev fra en kvinne som hadde noe hun ville formidle om emnet.

Jeg gjengir hennes brev i sin helhet og overlater til leserne å gjøre seg refleksjoner og gjerne komme med innspill og kommentarer.

Til Du&Jeg

«Hva er det med meg og jenter?» grublet jeg som ung tidlig på 1970-tallet. Jeg -befant meg i et kristenkonservativt miljø i en mindre by der alt som hadde med seksualitet å gjøre var helt stumt, med unntak av diffuse andakter om «ikke å falle i fristelser».

Med årene fant jeg ut av hva det var med meg og jenter og bosatte meg i en større by der det var litt mer rom å puste i. Men det tok mange år før det ble mulig å komme ut som lesbisk - noe jeg tror jeg deler med flere godt voksne, kristne, lesbiske kvinner med lang fartstid i kristne sammenhenger. Nå lever jeg med hele den jeg er og er åpen der det er naturlig å være det. Jeg har forsvunnet fra de kristne -miljøene der jeg vet jeg ville være et problem, og slipper dermed å bli møtt av fordømmende forkynnelse. Jeg har funnet et godt kirkerom der det ikke er noe stort poeng om en er det ene eller det andre: Vi møtes for å feire guds-tjeneste sammen, med en visshet om at for Gud er vi alle like verdifulle og velkomne.

Det jeg synes det ville være interessant om du tok opp nærmere, er hvordan homofile beskrives i en del kristne sammenhenger, og ikke minst i de mange heftige debattene de siste 10-15 årene.

Jeg har ikke tall på de gangene jeg storøyd har lest meg gjennom leserinnlegg i Vårt Land, eller intervjuer med profilerte debattanter med ett spørsmål på netthinna: Hvem i all videste verden er det disse personene har møtt av homofile? Det beskrives livsstiler og livsførsel hinsides det meste, som om homofile mennesker er personer helt uten ryggrad, ansvarsfølelse og lever fullstendig på sida av vanlig liv i hemningsløs og destruktiv livsutfoldelse. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen og kjenner heller ingen medkristne homofile som lever slik. Dette er jo en elementær argumentasjonsteknikk: Å male opp et bilde av noe eller noen og si «Sånn er de», og så argumentere mot en slik stereotypi blottet for nyanser. Tidvis har det vært krevende lesning, -tidvis har jeg måttet skjerme meg mot det fordi -beskrivelsene har blitt opplevd helt hårreisende og svært sårende. Samtidig er spørsmålet der: Hvilke kristne homofile har disse menneskene- møtt? Eller er det slik at de kanskje ikke har møtt noen, men -argumenterer ut i fra det -bildet av homofile som gis i det miljøet de er tilknyttet?

Store variasjoner. En -annen variant er at det er veldig synd på oss som «strever med homofile følelser», og vi blir mennesker som «må hjelpes». Det kan oppleves som stakkars-liggjøring og en nedlatende- holdning til homofile. Og noen kan uforvarende havne i en omsorgsfelle det ikke alltid er så lett å komme seg fri fra, og bli låst i andre kristnes -definisjoner av hvem en er og hvem en bør være.

Det blir en sterk elendighetsbeskrivelse av det å være homofil der all vekten legges på «våre problemer».

Realiteten er jo at det er like store variasjoner i livshistorier, mennesketyper og personligheter blant oss som har en annen- seksuell identitet enn den heterofile, som det er -ellers i samfunnet. Jeg tror en del av de kristne som har et bilde av homofile som sånn -eller sånn (les: de lever -ekstremt og uansvarlig), ville bli overrasket over hvor -vanlige mange av oss er.

Og hvor mye vi kan ha av felles verdier selv om vi er -uenige i synet på seksualiteten.

Avmystifisering. Jeg kunne -ønske meg en avmystifisering og avdramatisering av hvordan kristne homofile «er» og en vilje til å se oss som enkeltmennesker. En vilje til å legge bort stereotypiene og snu på denne tenkningen om at dersom en person er homofil, så sier det noe om absolutt alt denne personen er og står for.

Jeg tror dette er ganske avgjørende for å kunne bli gode lyttere til homofiles -historier, de gode og de vonde og alle som er en blanding av både godt og vondt. Det vil også kunne minske faren for å havne i skyttergraver der en gjensidig beskylder hverandre for krenkende beskrivelser.

Kanskje gjør dette det mer komplisert for den som har det meste navngitt og plassert i de riktige boksene, men livet er nå en gang komplekst og sammensatt med mange uferdige tanker og svar.

Det jeg tror jeg har mange homofile med meg i, er at vi ønsker å bli møtt og behandlet på samme måte som andre, som enkeltmennesker og ikke bare som en del av ei gruppe.

Hilsen reflektert lesbisk kvinne i 50- årene

Gå til innlegget

Opp og ned

Publisert rundt 11 år siden

Et samliv kan sammenlignes med en berg- og dalbane. Da gjelder det å ha tro på samlivsprosjektet.

Det skrives spaltemetre om parforholdenes gleder og utfordringer. 

Det skrives romaner og lages filmer hvor intense følelser, sjalusi, kjærlighet og utroskap gnistrer. Og om bruddene – sårethet, skuffelser og vonde følelser. Spaltene er fulle av gode råd når parforholdet skranter.

I dag vil jeg rette blikket på parforholdet slik det fortoner seg for svært mange: Forholdet som varer i mange år, gjerne gjennom hele livet – forbi forelskelsen og videre inn i varig og gjensidig kjærlighet.

Det er et prosjekt for livet – basert på troskap, trofasthet og tro på forholdet.

Fortsatt er det mange par som startet sitt første og eneste etablerte parforhold som unge. De lever sammen som par etter 10, 20 og 30 år.

Hverdager. Hans og Anne er et eksempel på det. De har levd sammen i mange år. De er midt i livet. Barna begynner å bli store og er snart på vei ut av hjemmet.

Deres parforhold begynte med en sterk forelskelse og voldsom fascinasjon. Han er et par år eldre enn henne. De traff hverandre gjennom det kristne ungdomsarbeidet de begge var del av. Samlivet har vært godt. De har begge kombinert familieliv med yrker og jobber som de liker godt. Begge har flere interesser både sammen som par, som familie og noe hver for seg. De har ikke hatt problemer med å la familien og barna være førsteprioritet i deres liv, med jobbene sine som en god nummer to.

Likevel har det ikke vært uten bølger. Begge har kjent frustrasjon og sinne over hvordan de har blitt møtt av den andre. Begge har følt seg avvist og ikke forstått, særlig i perioder når barna var små og hverdagen var veldig travel og økonomien presset. Og de har kjent på hvor mye lettere det hadde vært dersom den andre bare kunne? Eller kunne la være...

De har erfart at de ikke har klart å snakke godt med hverandre, og hatt perioder hvor følelsene for den andre nærmest har vært fraværende. Det har vært så vanskelig at de ikke har klart å være nær hverandre seksuelt. Han har lurt på om hun ikke elsker han mer, om hun ikke vil ha han. Hun har vært redd for at de ikke skulle klare å fortsette sammen fordi det har vært så vanskelig i perioder.

Samhold. Likevel har de klart å komme tilbake til hverandre. De har gitt hverandre tid og de har villet nå fram til hverandre. De har forstått mer og mer av både seg selv og partnerens reaksjonsmåter, og hva som er de sårbare temaene i deres liv. De har beveget seg videre og aldri gitt seg med å være varmt nysgjerrig på den andre. Og de har begge klart å se og bekrefte hverandre i varm omsorg og intim kjærlighet. Ikke med en gang, og i perioder kanskje i liten grad. Men de har tålmodighet og tro på at det ordner seg. For de hører sammen! Og for hver gang de har erfart at de har kommet gjennom en vanskelig periode eller situasjon og forholdet mellom dem har blitt fornyet og beriket blir de enda sikrere på at de hører sammen! De har latt være å true med å gå, eller be den andre å gå. Fra de valgte hverandre var de ferdig med å vurdere om hun eller han var den rette.

De har også akseptert og respektert hverandres utvikling og personlige forandring gjennom mange år. Ingen av dem er den samme som da de var unge. På noen områder har de blitt likere og fått mer og mer felles interesser. På andre områder har de utviklet seg i ulik retning. De lever også greit med at de ikke liker alt den andre gjør og står for. De lar være å dyrke trangen til å skape den andre i sitt eget bilde.

Etter stormen. Alt dette de har oppnådd gjennom mange års samliv fordrer en aktiv holdning fra dem begge. Og det er mye jobb. Det er krevende å være tålmodig og opprettholde håpet og troen på at følelsene bare er i dvale litt, og at det kommer en ny vår med knopper som brister. Det er vanskelig å prate om det vanskelige når du helst vil glemme det og håpe at det går over av seg selv. Det er krevende å droppe den tiende samtalen om det samme temaet når du føler du trenger det og hun syns at nok er nok. Det er slitsomt å akseptere at de har forskjellig syn på husarbeid, regler rundt barna, økonomiske disposisjoner. Men alt dette går det an å leve med og finne løsninger på eller måter å leve med. De har klart å ha tro på forholdets muligheter uansett om det stormet. Og de har erfart at etter storm kommer stille og vakkert, blått hav.

Hvorfor skrive om dette vanlige, gode og strevsomme parforholdet?

For å minne om at det er slik de fleste har det. Veldig mange klarer å leve med disse berg- og dalbanene i forholdet. De klarer igjen og igjen finne fram til hverandre og bevege de vare strengene som gjør at de kjenner at de hører til hos hverandre, at de er gode for hverandre og at de elsker hverandre.

Og for å minne om at det er viktig å bevare troen på at det er mulig å få til disse fantastiske parforholdene bygget på gjensidig kjærlighet og respekt. Det gjøres hver dag.

Hva mener dere lesere? Hvordan leve med berg- og dalbanene i forholdet?

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere