Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Bak fasaden

Publisert rundt 10 år siden

I menigheten kan han eller hun være en ressursperson, men hjemme en tyrann.

Dette skriver en leser til Du&Jeg:

«Hei! Det er ikke så ofte jeg leser Vårt Land. Jeg har beveget meg i kristne miljøer i to tiår. Svært mange av omgangskretsen er skilt. Og i overraskende mange tilfeller synes den ene part å ha en personlighetsforstyrrelse.

Er dette tatt opp i noen av artiklene?

Det nytter jo ikke med forsoningsmøter, sjelesorg eller kurs opp og i mente. Man må bare komme seg unna for å berge liv og helse.

Mange av disse med personlighetsforstyrrelser er ressurspersoner som skaper action i menighetene, lederne har nytte av dem.

Og lederne gir disse alibi, tar dem under sine vinger.

Når den andre part legger sin smerte og fortvilelse på bordet i en sjelesorgsamtale, får man lekset opp at man skal tilgi, gi dem en ny sjanse, be mer, og så videre

Jeg som skriver dette behøver anonymitet. Jeg har levd med problematikken altfor lenge. Bedt, ventet og håpet på bedre tider. Det har nesten kostet meg og barna livet.

Hilsen dame i hovedstaden

 

Hei og takk for brev.

Du skriver til meg om noe som er svært vanskelig, nemlig når de som er våre nærmeste ikke lenger er overveiende kjærlige, men kontrollerende, manipulerende og voldelige i hjemmet. Det er viktig at vi både som samfunn og enkeltpersoner kjenner til og erkjenner at slike ting skjer i hjemmene til folk, at det er skadelig både for voksne og barn, og at det kan være farlig for liv og helse. Slik sett er det også viktig at det jevnlig blir satt på dagsorden og at vi signaliserer klart og tydelig at vold - både psykisk og fysisk – ikke er akseptabelt og må opphøre. For en del betyr det at de må forlate sin mann eller kone, og at barna ikke kan leve sammen med mor eller far.

Ulike grader. Vår personlighet er bygget opp av flere stabile mønstre knyttet til våre tanker, oppfatninger og atferd som vi kan kalle personlighetstrekk. Personligheten vår er ganske fast når vi når voksen alder. Personlighetsforstyrrelse er en samlebetegnelse for flere tilstander som viser at den personen det gjelder har fått en forstyrrelse i utvikling av personligheten. Hvis mønsteret av oppfatninger, tenkning og atferd som kjennetegner det enkelte menneske, avviker vesentlig fra hvordan gjennomsnittet av menneskene i kulturen oppfatter, tenker, føler og forholder seg til andre på, kan det dreie seg om en personlighetsforstyrrelse. Det fører ofte til problemer for den det gjelder og/eller omgivelsene.  Det finnes milde og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Unnvikende, tvangspregede og avhengige hører med til de milde og kan behandles med samtaleterapi.

Mangler dårlig samvittighet. Noen kan være ekstremt selvopptatt, utnytter andre, har lite empati, betrakter seg selv som enere og kan nedvurdere andre. De har ingen opplevelse av at deres egen væremåte er problematisk for dem selv eller omgivelsene, og de kan legge skylden for alle problemer på de andre, og da ofte først og fremst de nærmeste. Noen kan bli aggressive, truende og voldelige. Det kan kalles antisosial personlighetsforstyrrelse. De kan ofte ha gode sosiale ferdigheter og være dyktige og karismatiske forretningsmenn og menighetsledere, men de mangler dårlig samvittighet og kan være hensynsløse og utnyttende. Siden de i liten grad har innsikt i egen atferd og hvordan den virker på andre, syns de ikke at det er de som trenger å endre noe og er derfor ikke interessert behandling.

Skal ikke aksepteres. Dersom du lever i et forhold til en person som systematisk bryter deg ned, som truer deg, eller presser deg til å gjøre ting du ikke vil eller ikke lar deg gjøre det du selv ønsker, og vedkommende ikke er villig til å se sin egen rolle og slutte med volden, eventuelt gå til behandling, kan det være helt rett av deg å forlate han eller henne.  Det er noen handlinger man ikke skal akseptere og kanskje heller ikke tilgi.  Det må sjelesørgere og terapeuter også forstå.

Voldssyklus. Mange som har levd lenge i destruktive par- og familieforhold har erfart at volden har en syklus. Det er gode dager, så skjer noe som irriterer den voldelige, som regel noe du har gjort eller ikke gjort. Trusler, trakassering, nedbryting psykisk, kopper blir slengt i veggen, armen blir hevet eller slaget kommer som lyn fra klar himmel. Etterpå angrer den voldelige seg, lover at det ikke skal skje igjen, bare du slutter med det som irriterte han eller henne. Da kommer en periode hvor det er «rolig», så kommer den vanskelige «stillheten før stormen», og så kommer en ny eksplosjon…

Vold virker – og hvis du har blitt slått en gang, eller truet så alvorlig at du vet at den andre er i stand til å gjennomføre sine trusler, går du på tærne, og brytes sakte men sikkert ned på en slik måte at du slutter å ha tro på deg selv og dine ressurser. Dessverre blir også barna dratt inn i dette, de blir også lært opp til å gå på tærne i slike familier. Det er veldig ødeleggende for barnets utvikling.

Vanskelig å bryte ut. Det viser seg at det er svært vanskelig å bryte ut av et destruktivt parforhold, utad ser det jo så bra ut, han er en kjernekar, og tanken om at det er meg det er noe galt med blir raskt den dominerende. Dessuten er det skambelagt. Mange er redd for hva som kan skje, kommer barnevernet og tar barna? Blir han satt i fengsel?

Det er veldig viktig å søke hjelp og sørge for at volden opphører.

Oppsøk hjelp. Krisesentrene gir beskyttelse til kvinner og barn (og nå også menn) som trenger det. Snakk med din fastlege om hva du opplever, du kan henvises til spesialisthelsetjenesten for behandling. Politiet har Familievoldskoordinator som kan kontaktes. Barnevernet kan også hjelpe. Familievernkontorene kan gi samtaletilbud både for å bidra til sikring av din og barnas situasjon og behandlingstilbud til den voldsutsatte, både barn og voksne. Noen steder gis også tilbud om behandling til voldsutøveren.

Takk for at du bidro til å sette søkelys på et viktig tema som har alvorlige personlige konsekvenser for de det gjelder og som er et stort samfunnsansvar. Lykke til med ditt eget liv!

Gå til innlegget

Verdivalg på holkeføre

Publisert over 10 år siden

Å tenke etisk gjennom valgene vi gjør i hverdagen er en del av det å være menneske.

Det kan ryke både lårhals og håndledd. Tryggest å bli inne. Men så må vi av gårde til noe, og ut bærer det, med brodder og staver og gode støvler som sikkerhetstiltak mot helseskader og det som verre er.

Denne holka gir meg assosiasjoner til et annet holkeføre: Å bevege seg på glattisen når vi skal foreta etiske valg i hverdagen.

Det dukker stadig opp problemstillinger som krever klokskap i valgsituasjoner. Hvor menneskers evne til å vurdere kompliserte situasjoner blir satt på prøve. En stri strøm av aktuelle nyhetssaker aktualiserer temaet. Problemstillinger som berører enkeltindividet – men som berører familien, gruppe like mye er familie-, gruppe-, kultur- og samfunnstema.

Jeg snakker ikke om valg mellom fisk eller kjøtt, Rolls Royce eller Skoda. Jeg snakker om valg som er knyttet til hvordan mennesker behandler hverandre. Hver dag. I familien, i slekten, i vennegjengen, på skolen, på jobben, i lokalsamfunnet og i storsamfunnet.

Jeg snakker ikke om hvordan vi behandler hverandre når valgene det står mellom er silkemyke og enkle. Som å glede seg i fellesskap over den fine hytteturen vi valgte å bruke helgen til framfor å være hjemme å pusse opp stua. Eller når datteren fikk ha barneselskap på lørdag, selv om vi egentlig hadde tenkt å reise til vennene våre.

Jeg snakker om når hva du velger blir en slags risikosport. De vanskelige valgene som innebærer komplekse vurderinger av hva som er rett eller galt, hva som er godt eller dårlig, hva som er minst verst. Rett og slett valg som innebærer en grundig risikoanalyse. Og hvor det er reell fare for at man velger feil, eller ikke vet om konsekvensen av valget blir riktig.

Det er de plagsomme og ubehagelige situasjonene hvor vi ikke vet hva vil skal gjøre – og hvor det mange ganger kjennes lettest ikke å gjøre noe. Forholdet mellom personlig frihet og individuelt og kollektivt ansvar støter mot hverandre i uløselige dilemmaer. Situasjoner som krever mot og klokskap. Men når vi ikke har et refleksjonsapparat for å hjelpe oss, så «sklir vi rundt på måfå» gjennom vurderinger og valg.

Tenk deg følgende situasjon: Du har nylig fått vite av en nær venn av deg at han for noen år siden var utro mot sin kone, som er din gode venninne. Før han fortalte deg det måtte du love at du ikke skulle fortelle hans betroelser videre til hans kone. Det kjennes veldig ubehagelig å få denne informasjonen. Angivelig er forholdet over, men du fikk ikke vite hvor lenge det hadde pågått, eller hvor lenge det er siden det ble avsluttet.  Hva skal du gjøre?  Dine venner ser ut til å ha det bra i dag. Hva vil skje hvis du forteller denne historien til kona? Vil det bidra til å ødelegge forholdet mellom dem nå? Har hun ikke rett på å få høre hva han har gjort?  Hvis du forteller henne det, bryter du det løftet du ga din venn. Du har tenkt at en mulighet er å si til han at han må fortelle det selv innen en viss tid, ellers vil du fortelle henne det. Men hvilken rett har du til å avgjøre hva som er best for ham og henne?  Og hva sier det om deg som venninne at du ikke forteller det til henne, men aksepterer hans bønn om å fortsette å holde det skjult. Hvordan påvirker det ditt forhold til dem begge?

Alle mulige valg synes vanskelige. Hva er det rette? Og hvordan kommer man fram til hva som er riktig svar?

Et annet scenario: Du vet at naboens datter blir plaget av andre barn på skoleveien. Men du er lettet over at ditt eget barn slipper unna mobberne på den samme skoleveien. Og du er redd for at hvis du tar opp mobbingen med mobberen eller dens foresatte, risikerer ditt eget barn hevn. Så du sklir unna og håper det går over av seg selv.

Ikke å se er også et valg.

Helliger hensikten middelet, eller er resultatet den viktigste rettesnoren for de etiske valgene?

Saker om alvorlig omsorgssvikt og overgrep mot barn, ryster oss i all sin grusomhet. Barn frarøves en trygg og god oppvekst av nettopp dem som skulle gitt de det. Det er tydelig at det er gjort valg som er moralsk forkastelig og uforsvarlig. Rundt mange tusen barn og voksne er det hver dag noen som har sett noe som ikke er bra, men latt være å gjøre noe som kunne gjort en forskjell i livet for de det gjelder.

«Lærer Bjørndals metode» har fått omtale i media de siste dagene. Trine Eilertsen i Bergens Tidende har skrevet innlegget om sin lærer som for mange år siden grep inn og ansvarliggjorde trygge og sterke medelever i forbindelse med et mobbet barn. De hadde ikke gjort noe – og det var nettopp det læreren utfordret dem på. De måtte stå opp for det som var rett, og ble utfordret på å ta aktive og bevisste etiske valg som grunnlag for sine handlinger. Elevene tok poenget – de ble modige og bidro til at trivselen for den mobbede jenta økte, og mobberne mistet status og handlingsrom.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» skrev Arnulf Øverland i 1937. Bibelens gylne regel sier: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». Filosofen Aristoteles' utsagn om den gylne middelvei lyder: «Gode egenskaper befinner seg mellom ytterligheter: Mot befinner seg på den gylne middelvei mellom feighet og overmot.» Alle tre utsagn kan fungere som veiledere til hverdagsetikken.

Etikken ivaretas hovedsakelig av teologene og filosofene. Men å ha en aktiv, etisk bevissthet rundt egne og andres valg og handlinger er et ansvar vi alle har som frie og selvstendige mennesker. Det er en del av vår dannelse og bidrar til utvikling av sanne, sunne og gode mennesker og samfunn.

Gå til innlegget

Oppgjørets time

Publisert over 10 år siden

Det snakkes mye om Guds nåde og tilgivelse. En leser etterlyser mer ansvar for egne handlinger.

Til Du&Jeg
«Jeg har i lengre tid savnet at det skrives mer rundt synd, tilgivelse og nåde i Vårt Land. Jeg savner at det blir manet til oppgjør for å gi, og få tilgivelse. I dagens samfunn med så mange brutte relasjoner, utenomekteskapelige forhold, svik og løgner både overfor barn, ektefelle, kjæreste, ekser, osv., trenger vi å mane til oppgjør, ikke bare skrive om nåde og at Gud tilgir. Det er mye helbredelse i å gi og få tilgivelse. Dette er det lite snakk om. Folk må få høre at de har et ansvar for sine valg og handlinger, og at dersom de rammer andre, så må det gjøres opp. Det er byrder fra andre menneskers svik som skaper utfordringer i dagens samfunn.
Jeg har lest at følelser som skaper sykdommer er frykt, frustrasjoner, sinne, motvilje, hat, misunnelse, uforsonlighet, selvopptatthet og ambisjoner. Med så mange brutte relasjoner også blant kristne bør vi få tilbake forkynnelsen som maner til oppgjør og det å stå for og ta konsekvensene av sine valg og hva det påfører andre mennesker av sår. Jeg synes ikke at Du&Jeg-spaltistene utfordrer sine innsendere nok på dette. Sykdommer i sjelen er mer ødeleggende enn sykdommer i kroppen, og det ligger mye helbredelse i erkjennelse. To leger som har spesialisert seg på utbrenthet hevder at den vanligste årsaken til at folk kjenner seg utkjørt er ikke overarbeid, men sinne, ergrelse eller nag. Bitterhet fører til utmattelse. Kanskje dere kan skrive noe om dette? Vi har for lengst sluttet å pålegge våre etterkommere å ta ansvar for sine handlinger. Lojalitet, ærlighet og redelighet er ikke lenger vårt ansvar.
Hilsen en leser»
Takk for et tankevekkende brev til spalten.
Du savner at avisen skriver mer om synd, oppgjør og tilgivelse og nevner særlig oss som er spaltister i Du&Jeg i denne sammenhengen. Jeg vil derfor forsøke å knytte noen kommentarer til ditt brev. Som spaltist skriver jeg mine innlegg primært i et faglig psykososialt og humanistisk perspektiv, som fint lar seg kombinere med et kristent perspektiv. Slik jeg oppfatter deg er du svært opptatt av hvordan mennesker håndterer sine relasjoner og at når mennesker bidrar aktivt til egne og andres vansker, må de rydde opp selv.
Rette opp skaden. Et av de viktigste prosjekter i menneskets liv er å lære å forholde seg til andre mennesker. For å vokse opp til å bli hele og sunne mennesker, er det viktig at vi både får ubetinget kjærlighet fra våre foreldre, men også erfarer passe med frustrasjoner slik at vi lærer oss å håndtere skuffelser og motgang. Det er viktig at foreldre hjelper barna sine til å si fra når de føler seg misforstått, men det er like viktig at barna lærer hvordan det føles når de slår eller baksnakker et annet barn. Foreldre ønsker at barna skal erkjenne det når de har gjort noe galt, og forsøke å rette opp skaden og be om unnskyldning dersom det har rammet noen andre.
Etiske dilemma. Dette er universelle verdier. Lette å formidle, men vanskelig i praksis, særlig når flere hensyn går mot hverandre. Det etiske dilemmaet innebærer nettopp dette at man må velge mellom to hensyn hvor begge kan synes som like viktige eller gale. «Skal jeg skuffe min kone og ikke bli med på tur, eller skuffe min mor og ikke besøke henne?» Eller vanskeligere: «Jeg er forelsket i en mann på jobben og mitt ekteskap har kjølnet. Jeg vil nyte forelskelsen og håpe på en bedre framtid, men jeg har valgt livet med mannen min og vil nødig svikte det løftet. Hva skal jeg gjøre?» I valgets kval er det mange som tilsynelatende ikke velger. Det er også et valg. Mange er de som etter en stund føler seg fanget i sitt eget nett når de har «ridd to hester samtidig». Dårlig samvittighet, løgner, og følelsen av å svikte både seg selv og sine kjære er kjent for mange. Og bitterhet, fortvilelse og sorg kjennes både av den som forlater og den som blir forlatt.
Oppgjøret. Følelsenes betydning i våre liv er undervurdert. Som du påpeker kan følelsene gjøre oss syke, kanskje først og fremst dersom de varer over tid og vi ikke får «gjort opp» oss imellom. Og til tross for at det er vanskelig å jobbe seg gjennom konflikter, vonde følelser og bitterhet er det svært viktig for vår helse. Parterapi eller familieterapi kan være et redskap til å hjelpe mennesker som har vansker i forhold til hverandre, å sette ord på følelsene, lytte til hverandre, gi hverandre tilbakemelding og orientere seg mot framtiden og hva som kan være hjelpsomt.
For eksempel, i en terapi- situasjon er det et vendepunkt når mannen kan si til sin ektefelle at han forstår at hun er både sint, såret og lei seg over at han har vært utro. Han vil avslutte ekteskapet, men han erkjenner at det var dårlig gjort å gjøre det på den måten. Han kan si at han angrer det, men han vil ikke be henne om tilgivelse fordi han ikke kan kreve tilgivelse av henne for det han har gjort. Hun sier at det var utrolig dårlig gjort av ham og at hun aldri hadde trodd det om ham. Hun vil for alltid være såret og lei seg for det han har gjort, men at hun respekterer han mer når han selv erkjenner sin skyld og angrer sin utroskap.
Samarbeid. kan også si at hun ikke vil høre mer om hans nye partner fordi hun er så utrolig såret, og at det vil bli vanskelig for henne å treffe henne på lang tid. Han kan si at han kan respektere og forstå det, men han håper at de kan få til et fornuftig samarbeid slik at de kan klare å være gode foreldre for barna videre. Hun kan si at tanken på at barna skal være sammen med hans nye kjæreste er helt forferdelig, men at hun vil gjøre sitt beste for å håndtere det, fordi hun vet at barna trenger sin far og at han alltid har vært kjærlig og flink med dem. De går ut fra samtalen med litt rakere rygg, og vet at neste møte dem imellom ikke blir så forgiftet av uoppgjort historie.
Gode samtaler. Slike samtaler flyter ikke lett, terapeuten arbeider intenst for å hjelpe de to å lytte til hverandre og gi hverandre direkte, men respektfulle tilbakemeldinger. De gode samtalene har elementer av bekjennelse, oppgjør og konfliktløsning. Og av og til helbredelse, forsoning og tilgivelse.
Historien kan mange kjenne seg igjen i, men mange klarer ikke å gjennomføre slike samtaler med hverandre på egenhånd. Familievernkontorene i Norge gir gratis samtaletilbud. Du finner ditt lokale kontor på www.bufetat.no.

Gå til innlegget

Pinnekjøtt, så klart

Publisert over 10 år siden

Det ligger forventning på mange plan i advents- og juletiden. Å leve sammen med et annet menneske vil også si å leve med en annen bakgrunn. Opplevelser og tradisjoner sitter godt i ryggmargen.

Hjemme hos meg merker jeg i disse dager at det begynner å sitre barnlig forventningsfullt i kroppen til han jeg er gift med.  Det er han som er ivrigst med å komme seg på loftet og hente fram adventsstaker og røkelse, han som ivrer for å dra i skogen og hente det lille treet som lyser opp gårdsplassen gjennom hele adventstiden. Han som snakker varmest om lukten av jul og som snakker om lutefisk og ribbe med vann i munnen. Han som sier han gleder seg til å se barnebarn i yr forventning. Som gleder seg til julegudstjeneste med fullsatt kirke. Det er en glede som smitter.

Tradisjonene er viktige. Det vi alltid har hatt i huset i advent og jul – som vi tar fram hvert eneste år – er verdifulle. Juleforberedelser med husvask, sølvpuss, matlaging og kakebaking. Julegaveinnkjøp og julekortskriving. Familie- og venneselskaper med huset fullt og rolige dager med avslapning og trivelig fellesskap.

Gammel og best. Min kjære lager øllake til juleskinka. Det er en gammel og «hemmelig» oppskrift fra min familie, som vi lager på samme måte år etter år – og som alle gjester elsker.  Men så sier min kjære plutselig at laken ikke trenger å kokes! Uhørt! Det må bortimot vitenskapelige bevis til før jeg syns det er aktuelt å ha tillit til det. Og han går sporenstreks på nettet og finner at det er helt i orden å droppe kokingen av laken. Hm, tenker jeg, kan du ikke bare gjøre som vi alltid har gjort det?

De senere årene har min kjære spurt om vi trenger å bake noe særlig med småkaker, vi spiser dem ikke opp likevel. Egentlig vil jeg ikke høre på det øret. Jeg har bakt mange slag småkaker hver jul siden jeg var liten jente. Småkakefatet skal være breddfullt. Det er jo godt med krumkaker med krem til kaffen i februar også. Jeg kan gjerne fornye meg på kakebakingsfronten, men småkaker hører med. Tiden er imidlertid en utfordring.  I det stille jenker jeg på mine egne krav og forventninger. Det blir jul uansett, sier jeg.

Ulike ønsker. Når parforholdet var nytt og vi skulle etablere våre egne tradisjoner, var vi heldige. Vi kom fra ganske lik familiebakgrunn med mange av de samme verdier og tradisjoner knyttet til advent og jul. Vi kunne beholde mye av det vi hadde vokst opp med i egne familier og tilpasse det til vårt felles hjem. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke tenker forskjellig om ting og har ulike ønsker. Men vi har sluppet de store diskusjonene om ribbe eller pinnekjøtt på julaften.

Alle som etablerer seg i et parforhold må hele tiden forholde seg til hverandres kulturbakgrunn i mange av livets hverdager og festdager. «Slik gjør vi det i vår familie» er et utsagn som det tar lang tid å få et felles eierforhold til.  Det er mange som aldri helt «flytter hjemmefra» og fortsetter å snakke om «vår familie» som den familien han eller hun vokste opp i og ikke den familien de nå er del av – selv om den nye familien kanskje ble etablert for 20 år siden. Det vi fikk med oss som barn av opplevelser og tradisjoner sitter godt i ryggmargen.

God relasjonsinvestering. Det er en god investering i relasjonen mellom dere som par og familien deres hvis dere klarer å skape deres egne hyggelige tradisjoner. Det innebærer at dere så tidlig som mulig bør snakke om og bli enige om hva dere setter pris på hver for dere, og sammen. I perspektivet av likeverd og likestilling som de fleste par i dag vektlegger, vil det være lite smart at den ene kjører fram sine prioriteringer uten videre.  Det kan skape frustrasjon og en følelse av å ikke bli respektert.

Alle forandrer seg i løpet av et liv. Det som var viktig for deg på et tidspunkt er ikke så viktig lenger, eller det er andre ting som kommer sterkere fram. Plutselig kan man kanskje også si til den andre at «nå har vi gjort det på din måte i 15 år – nå syns jeg vi kan gjøre det på min» og det er helt greit. Eller vi vil endre på det hele.  Å tåle og respektere hverandres og egne forandringer er en viktig del av utviklingen av parforholdet og kulturen i deres egen familie.

Ta først og fremst hensyn til dere selv, barna og hverandre. Skap deres egne familietradisjoner og familiekultur. Så blir det også helt sikkert rom for de verdifulle treffene med foreldre, søsken og andre slektninger – men på deres egen families premisser.

Gå til innlegget

Hjerte til hjerte

Publisert over 10 år siden

– Bruk adventskalenderen til å investere i parforholdet.

Nå er mange midt i juleforberedelsene, og vi vil gjerne rekke alt. Vi vil skrive personlige julekort, lage eller kjøpe julegaver som passer til den enkelte, koke surkålen selv, og bake syv slag. I ventetiden fram til jul er vi glade og forventningsfulle, men også stressede, slitne og frustrerte. Som livet, men i fortettet versjon.

En av forberedelsene som virkelig har bredt om seg er adventskalenderen til barna. Pakke hver dag fra 1. – 24. desember.  Og det betyr jo at man bør begynne planleggingen i november. Jeg kjenner mødre som med kjærlighet og omtanke lager pakkekalender til godt voksne studentbarn og sender dem land og strand rundt! Gøy for barnet, mye jobb for mødrene, men mye glede for begge.

Dette er ikke et varmt innlegg for tidlige juleforberedelser og omfattende pakkekalendere, men det hyggelige og positive med julens forberedelser kan også legges inn som investering i parforholdet – bare vi oversetter dem til nettopp det. Vi kan sette litt ekstra pris på hverandre som partnere. Vi kan tenke på hverandre når vi planlegger innkjøp av julegaver. Vi kan komme med små overraskelser i hverdagen. Vi kan rett og slett fokusere på å se hverandre og vise hverandre at vi er glad i og verdsetter hverandre.

Og vi kan legge kjærlighetsblikk inn i kommunikasjonen oss i mellom når vi er stresset og travle, og synes at den andre burde har forstått, eller burde ha gjort! Konfliktene er kanskje kun et uttrykk for at du selv og partneren er nettopp stresset, og at dere egentlig begge har behov for å bli forstått og respektert av hverandre. Kanskje det er akkurat da du skal ta en ekstra tur innom ditt eget hjerte for å minne deg på at du elsker den kvinnen, og deretter oppom din egen hjerne og tenke etter hvordan du kan møte partneren annerledes slik at du ikke bidrar til å trappe opp, men heller dempe konflikten. Kanskje det passer bedre å si: «Jeg vet du er sliten, kjære. Det er mye å tenke på både hjemme og på jobb. Vi er begge slitne. La meg holde litt rundt deg til vi finner roen. Jeg er veldig glad i deg». Prøv – det gjør ofte større forskjell enn mange tror! Å kjenne seg forstått gjør at vi endrer kroppsspråk, får en god innvendig stemning og slutter å gå i forsvar eller angrep.

Når vi kjøper julegaver vil vi jo så gjerne at den andre skal bli fornøyd med gaven, samtidig som vi gjerne vil gi bort noe vi selv synes er flott, pent eller nyttig. Vi vil at gaven skal passe til den andre. Derfor spør vi hva den andre ønsker seg og er opptatt av å huske på det når vi skal gjøre våre innkjøp. Selv lager vi ofte ønskelister nettopp for å kunne fortelle den andre hva vi vil sette pris på å få. Ønskene er av forskjellig karakter – alt fra bøker– til «snille barn». For mange er det kanskje ikke tingene vi ønsker oss lenger, men snarere opplevelser, tid med familie og venner, – og et godt og utviklende forhold til partneren.

Mitt forslag er å lage en kjærlighetens adventskalender til partneren din.

Begynn allerede nå med forberedelser og planlegging til hvordan du kan fylle adventskalenderen til din kjære med gode ting og opplevelser hver dag i desember.  Kanskje dere begge kan fylle opp en kalender til hverandre. Det kan ikke ta for lang tid «å pakke opp» gaven, for desember er en travel måned. Men litt fokusert tid og tanke på den andre og samlivet har dere tid til. På den måten trener dere samtidig på hvordan dere kan gi hverandre gaver året igjennom uten at det behøver å være for krevende, kostbart eller vanskelig. Å pakke inn gaven kan kanskje føles voldsomt, men hvorfor ikke nettopp gjøre en tydelig markering av en liten ting, slik vi gjør det med adventskalenderen til barna.  Ideen med en slik kalender er jo tanken bak om å glede mottakeren. Jo mer personlige gaver, jo bedre.

Det kan for eksempel være:

• Ti minutter «tosom-tid»  for dere sammen hver dag i desember uansett hvor travle dere er.

• Gi en god overraskelse hver dag, for eksempel: Spill en vakker sang for henne før dere legger dere. Si «Jeg elsker deg» til han når han minst venter det. Gi henne en klem, stryk henne på kinnet, hold rundt henne. Pakk inn yndlingssjokoladen hans.

• Lag et brev hvor du forteller hva du setter pris på med kjæresten din.

• En konvolutt med billetter til en førjulskonsert.

• Et kort med beskjed om innvilget fritid til yndlingsaktiviteten.

• Reisebrosjyrer som dere kan se i og planlegge en ferietur

• Invitasjon til en kveld med hjemmekos.

Det kan selvfølgelig også være ting i kalenderen. Det er opp til deres egen fantasi hva dere kan gi hverandre som gleder og varmer. Mulighetene er uttallige. Ideen med disse små markeringene i hverdagen er å bidra til at dere begge føler dere elsket av hverandre, og at dere selv er med å aktivere de gode følelsene mellom dere. Det skal ikke nødvendigvis koste dere annet enn omtanken.

Ha en flott tid med forberedelser og varm forventning på hva som kan komme til å skje mellom dere!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere