Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Hvilepuls og nostalgi

Publisert nesten 10 år siden

– Sommeren er barnas pustehull. Men voksne må også la dagene komme og gå i sakte tempo.

Opp og ut og vekke sola, synger vi sammen med Henning Kvitnes her i Halden hvor jeg kommer fra.  Vi håper og tror at sola skal fylle himmelen med varme stråler og gi hete bygater, solvarme sandstrender og glitrende hav. Vi trenger så veldig her i det kalde nord at sommeren blir akkurat slik.

Skoleferie. Ungene har parkert skolesekken innerst i skapet, og der blir den stående i syv uker. Det er forventning om varme og late dager i solen, badeturer, hytteturer, sydenferie, sykkelferie, leir eller besøk hos bestemor som står på plakaten. Eller bare leke-i-gata- dager. I begynnelsen er det kjempeflott å være hjemme og leke med kompiser istedenfor å gå på skolen. Men etter hvert tømmes som regel nabolaget, for Hansens og Nilsens og Jensens drar på ferie. Og da kan det bli ganske stille i gata og laaange dager før mamma og pappa kommer hjem fra jobb. Selv om mange har fem uker ferie er det kanskje ikke alle som kan eller vil ta ut alle ferieukene om sommeren. Så hva gjør barna da? Er det farmor eller morfar-ferie? Sommeren er et puslespill for mange barn og foreldre. To-tre barn i forskjellig alder i familien fordrer mye planlegging om sommeren også. Kanskje er barnehagen og SFO stengt i juli. 

Klare seg selv.

Er det da en del barn får sjansen til tid uten voksne? Har du tenkt på at barn nesten ikke har noe tid uten voksne tilstede. Foreldre og andre voksne legger til rette rundt og sammen med barn hele døgnet. Hjemme, i barnehagen, på skolen, på fritiden, i aktiviteter.

Med fare for å virke nostalgisk og unyansert: For noen tiår siden lekte barna uforstyrret ute i skogen, på låven, de badet i dammene, de klatret i fjellene, gikk på skøyter, var ute i timesvis uten at en eneste far eller mor så mye som ropte etter dem. De klarte seg selv. De falt og slo seg, slik barn gjør, men de trøstet hverandre eller seg selv. De hadde det gøy og utforsket verden. De mestret hverdagen, friheten og livet. De vokste og behersket mer og mer. 

Kjede seg.

Et pustehull for barna, er sommeren det? En tid for de mellomstore og store barna til å klare seg selv, sysselsette seg selv og til og med få tid til å kjede seg litt? Eller gjør vi også sommeren til en eneste lang rekke av organiserte aktiviteter og hendelser? Som sliter ut både voksne og barn. Skolens sommerferie er lang. Den skal være så lang at barna begynner å glede seg til å møtes på skolen igjen. At de kjenner at det er greit å gjøre skolearbeid og ha faste daglige rutiner igjen.

Barndommens sommer har et herlig nostalgisk slør over seg. Minnene er kanskje fortegnet, men likevel: Blomsterengene var så flotte. Plukket store blomsterbuketter til mor eller bestemor. Du kunne løpe og danse i enga eller legge deg på ryggen i en myk seng av strå og blomster og titte mot en blå, skyfri himmel. Eksisterer blomsterengene fortsatt? Det er nok færre av dem både på land og i by, selv veikantene har ikke det blomsterfloret det engang hadde. 

Sola skinte alltid og vi sprang barføtte over grusen hele sommeren. Og riktignok var skrubbsårene store og smertefulle, men de hørte med til sommerens faste hendelser; det skulle være et plaster på kneet!

Prestekrager.

Husker du sommerforelskelsen som plutselig traff deg midt i magen? Kanskje du gikk slentrende og trakk kronbladene av en prestekrage og spurte: «elsker – elsker ikke – elsker – elsker ikke» ? Forelsket og susete i hodet, like intenst for både den gryende unge jente og gutt. Jenta på nabohytta var plutselig forvandlet fra en liten jentunge med bøtte og spade i fjæra, til en vakker ungpike som pirret naboguttens fantasi og libido. Forsiktig famling, gå tur og leie i hånda mens hjertet dunket så høyt at du trodde alle hørte det i mils omkrets. Herlig og slitsomt! 

Det er godt for både store og små å åpne sansene for lek, vennskap, kjærlighet og naturens egen estetikk.

På samme måte som sommeren er ment å være et langt frikvarter for barna, tror jeg det er viktig at både voksne og eldre også lar sommerens dager komme og gå i sakte tempo. Finn hvilepulsen i livet deres. Ta det med ro. Skap rom både til å slappe helt av, gjøre andre ting, kjede seg litt og la tankene flyte fritt. Hvert minutt trenger ikke å være planlagt. Nå tror jeg egentlig ikke at folk flest lever slik. Mange nyter at snekka tøffer av gårde i sakte fart. Båtturen er i seg selv målet, ikke nødvendigvis ankringsplassen. Men for mange kan en påminnelse om verdien av temposkifte og fokus være på sin plass.

Batterilader.

Fellesskapet med andre kan også skje i en avslappet form. Ta med grillmat, så stiller vi med grill!  Vi flytter oppholdsrommet ut, og vi kan konsentrere oss om samværet og menneskene, og ikke like mye om å gjøre rent, forberede og være vertskap. 

Vi skal lade batteriene til en ny høst og vinter. 

Finn en blomstereng og vandre en tur med barn eller barnebarn! Legg dere på bryggekanten og fisk etter krabber. Dra på sykkeltur med teppe og niste. Del opplevelser. Vær sammen. 

Finn kjæresten din på nytt i ektefellen din! Ta ekstra tid til å se hverandre og oppsøke hverandre både fysisk og følelsesmessig.

Det trenger ikke å koste så mye, i hvert fall ikke i kroner og øre. Men det skjer ikke helt av seg selv. Du må ville det, invitere til det og gjøre det. 

Jeg ønsker både små og store en herlig sommer! 

Gå til innlegget

Ekstra hjerterom

Publisert rundt 10 år siden

En leser elsket både sin mann og sin gamle kjæreste samtidig. Var det riktig av henne å fortelle det til ektefellen?

Her er et brev fra en kvinne som forteller om erfaringer hun har fått og valg hun har tatt i sitt liv knyttet til kristne miljøer, eget ekteskap, forelskelse i en annen, innrømmelse av utroskap og krevende reparasjonsarbeid i etterkant. Burde hun ikke bekjent sidespranget sitt? Og hun spør hva venninner som visste om det burde ha gjort.

 

Til Du&jeg

har med interesse lest mange av innleggene i denne spalten der dere lar oss få innblikk i mange av livets utfordringer.

Selv vokste jeg opp som en del av det inspirerende kristne fellesskapet på 70-tallet. Der traff jeg en gutt som jeg ble veldig glad i og som ble veldig glad i meg. Vi var kjærester cirka et halvt års tid og var veldig klare på hverandres grenser. Vi ville leve «rent» (dvs uten sex, i motsetning til «urent»! Bare språkbruken!). Da det ble slutt, fikk jeg forklaring fra kjæresten min at det var Gud som hadde gjort det slik at vi inntil videre måtte ha en pause. Jeg forsto ikke forklaringen fullt ut, men aksepterte den siden det ble forklart med Guds vilje. Hvem vil vel sette seg opp mot den? Han reiste utenlands, og vi ble gift på hver vår kant. Tankene på ham dukket med jevne mellomrom opp, spesielt i tider da jeg strevde i ekteskapet mitt. Så, etter mange år, møttes vi igjen, og da viste det seg at følelsene for hverandre fortsatt var der. Jeg fikk vite hvorfor han hadde gjort det slutt for så mange år siden: Trangen etter å ha sex ble så påtrengende for ham at han løste det ved å reise i et slags kloster i en periode. I månedene som fulgte, møttes vi ved mange anledninger. Det ble et sterkt forhold både mentalt og fysisk. Det eneste som jeg holdt igjen på, var å leve ut et fullbyrdet samleie. Jeg lagde meg en forklaring om at dette unte Gud meg fordi det var han som hadde tatt kjæresten fra meg. Og når vi valgte å ikke ligge sammen, så kunne det ikke defineres som utroskap. Det er ganske utrolig hvordan vi omskriver virkeligheten for at den skal passe med våre egne valg. Etter noen måneder «våknet» jeg og så galskapen. Jeg valgte å fortelle alt til mannen min. Det var en hårsbredd fra at ekteskapet røk. Vi trengte et år i terapi før mannen min kunne tilgi. Enda er dette et sår med skorpe som lett kan blø igjen etter 15 år, men mannen min forlangte å vite hver minste detalj dersom han skulle kunne leve videre med meg. Jeg tenker mange ganger på at det kanskje hadde vært best om jeg ikke hadde bekjent sidespranget mitt. Da hadde mannen min sluppet å bli påført så mye smerte. Jeg hadde to venninner som visste. Hva hadde vært den rette reaksjonen fra dem? Jeg tenker at dette kan ha en interesse for mange i ulike kristne sammenhenger.

Hilsen «brent barn»

 

Takk for brevet og din åpenhet om et vanskelig tema. Vi har tidligere skrevet om utroskap, som det både er smertelig og krevende å forholde seg til.

Jeg vil knytte mine kommentarer til noen få av de berørte temaene.

 

Å ta valget. Kvinnen elsker to menn samtidig. Hun elsker han hun er gift med og hun er forelsket i gamlekjæresten. Dette er et svært vanlig dilemma for menn og kvinner som har «truffet en annen». De har det kanskje ikke veldig bra i sitt ekteskap, men de har skapt en familie sammen, de har mange gode opplevelser, de har kommet gjennom sorger og gleder. Det burde være nok for et godt nok ekteskap. Og det er ikke verdt å ofre for den andre flammen - eller?

Forelskelsen i den andre gir vitalitet, opplevelse av å bli sett og elsket uforbeholdent. Begge presenterer solsiden for hverandre, de kjedelige feil og mangler har ikke dukket fram enda. Det gir en skikkelig boost til selvfølelsen. Mange kjenner at de trenger det, at det er godt og noe de har savnet lenge. Ektefellene har kanskje blitt så vant til hverandre og ser ikke på samme måte det unike og spesielle i den andre.

 

Fortelle.Kvinnen valgte å fortelle om hva hun hadde gjort til sin ektefelle, med et mål om å kunne leve videre i ekteskapet. Det holdt hardt - han trengte at hun delte det meste for å gjenopprette tilliten. Tillitsbruddet og opplevelsen av å bli sveket er det vanskeligste for den forsmådde. Hvordan kan jeg noen gang ha tillit til henne igjen? Hvordan kunne hun leve med meg som om vi hørte sammen, og samtidig ha et forhold på siden? Troen på egen vurderingsevne settes også på prøve. Hvordan kunne jeg unngå å oppdage det? Er jeg blind og døv? Følelsene kan svinge mellom dyp fortvilelse, ekstremt sinne og klamrende famling for å gjenvinne den andres gunst. Disse følelsene kan begge oppleve - både depresjonen, aggresjonen, selvbebreidelsen og forsøkene på og ønskene om reparasjon. Det er bare ikke sikkert at begge er på samme sted samtidig. Ektefellens krav om fortelling i detalj av hva som har skjedd er ganske vanlig i reparasjonsarbeidet. Til en viss grad trenger den forsmådde å få vite hva som har skjedd. Det kan allikevel være klokt å tenke på hva som er hjelpsomt for å reparere det forholdet de har. For noen er det helt nødvendig å vite for å kunne velge å bli hos partneren. For andre skader det den framtidige relasjonen. Bak det hele står hovedspørsmålet: Kan jeg noen gang stole på deg igjen? Vil du være der kun for meg - er jeg din ene utvalgte?

 

Hva sårer mest? Å vite eller ikke vite? Det er ikke enkle svar på slike spørsmål. Det er flere parter involvert - både hun og ham. Dessuten en «forelskelse» - som det også skal avsluttes kontakt med. Hvis hun ikke hadde fortalt det, kunne det hele blitt avslørt senere - det er sjelden en god situasjon å bli tatt i løgn eller halve sannheter. Ved å fortelle det var hun åpen om at det var noe som ikke var godt og riktig, at hun hadde tatt et valg om helst å bli hos ham videre, og det ble mulig å arbeide med reparasjon.

Det er svært krevende, men ikke umulig å finne hverandre på nytt i parforholdet etter slike smertefulle sår og riper i ekteskapet.

Hva mener leserne?

Gå til innlegget

Rådvill menighet

Publisert rundt 10 år siden

Et familiemedlem oppleves som nedbrytende. Hvordan skal en menighet forholde seg til det?

Sist uke svarte jeg på et brev fra en kvinne som skrev om det å leve med noen som utad viser seg som flotte ressurspersoner i menigheter, men som bak fasaden er vanskelige og farlige å leve sammen med.

På Verdidebatt kommenteres det blant annet:

«Vedkommende som skriver innledningsvis, skriver noe meget viktig i dette jeg siterer her: ‘Mange av disse med personlighetsforstyrrelser er ressurspersoner som skaper action i menighetene, lederne har nytte av dem. Og lederne gir disse alibi, tar dem under sine vinger.’

Du, Breda, gir et veldig greit svar, på generelt grunnlag, men berører ikke nettopp dette siterte i noen grad.

Jeg får inntrykk av at det er nettopp det å berøre denne delen av problematikken, denne kvinnen etterlyser spesielt. Kanskje fordi denne delen av det er så ekstra tabubelagt. Kristne skal ikke være slik at de skader sine kjære. Og derfor dysses det vel ofte ned når noen påstår at de likevel gjør nettopp det. Man ønsker ikke å tro det og langt mindre forholde seg til det. Særlig kan det være et stort problem å ta det opp hvis vedkommende er: en ressursperson i menigheten, som ledere holder sine beskyttende vinger over. En person som for alle andre enn de nærmeste fremstår som et hedersmenneske. Er det ikke da også ekstra skambelagt å bryte med en slik person? Og særlig for en kristen, som helst ikke skal se på skilsmisse som et alternativ? Direkte fysisk vold, er kanskje godtatt som grunn, til en viss grad, men den psykiske volden, er det mindre aksept for, vil jeg tro.

Jeg synes det ville være nyttig om trådstarter kunne si litt om hvordan menigheter bør håndtere slik problematikk. Kan man tillate seg å bare støtte den parten som man har mest nytte av? Hvordan kan man tilstrebe en mer rettferdig håndtering?»

Uakseptabelt. En annen kommentar er kritisk i forhold til at hun syns jeg fremstiller mennesker som har fått diagnose personlighetsforstyrrelse svært negativt. Min intensjon er overhode ikke å nedvurdere eller marginalisere mennesker som lever med virkningen av selv å ha blitt utsatt for overgrep, fysisk eller psykisk vold, vanskjøtsel og omsorgssvikt. Alle har rett på å bli behandlet med respekt og gis tilbud om adekvat hjelp.

Trakassering, trusler og vold er uakseptable handlinger som utøver må ta ansvar for.

Det jeg ønsket å fremme, er at handlinger mot andre som er voldelige i betydningen truende, nedbrytende og farlige både fysisk, psykisk, materielt, seksuelt, er uakseptabelt uansett om den som utfører dem selv har opplevd noe lignende i sin egen oppvekst. Vold er skadelig både for den som utsettes for det direkte og indirekte (gjelder ofte barna i familien) og for utøveren selv. Den som bruker vold mot andre må selv ta ansvar for sine egne handlinger og bringe truslene og volden til opphør. Dersom vedkommende ikke tar et slikt ansvar og viser innsikt i sine egne handlinger, må de som utsettes for volden beskyttes. Beskyttelse får de da i slike situasjoner primært ved å trekke seg bort fra den som utøver vold.

Jeg blir bedt om å si mer om hvordan menigheter skal håndtere at frontpersoner i menigheten viser en flott fasade, men hvor partner eller barn beskriver hjemmet som et utrygt sted å være på grunn av den samme personens væremåte, og flere viktige aspekter kommer fram i verdidebatt-innlegget.

Dilemma. Menigheters 
dilemmaer er flere. De kan syns det er svært vanskelig å tro og forstå at noen kan vise så forskjellige ansikter ute og hjemme. Det kan være vanskelig å ta stilling, lytte til den ene part og tro på dennes historie. Når sant skal sies virker han mer tillitsvekkende enn henne, kan noen tenke. Mange kvinner – og menn, har gjennom historien ikke blitt trodd når de forteller sine historier om vold og overgrep. Hvis du utsettes for vold over tid blir ditt selvbilde gradvis brutt ned, du mister troen på deg selv, på dine egne vurderinger, på at du har noen egenverdi. Egne tanker, følelser og handlinger retter seg i stor grad inn mot den andres behov. Og mange ser jo også selv den andres flotte handlinger og væremåte i menighet og offentlighet og syns det er bra og godt for menigheten. I noen familier er volden toveis – begge kan true og trakassere den andre.

Samtaler. Menigheter kan bli handlingslammet når slikt kommer fram. Noen føler seg bundet av sin egen taushetsplikt. Andre føler seg svært usikre på om og hvordan de eventuelt kan ta dette opp med den det gjelder. Og hvem skal ta det opp hvis den det gjelder er lederen i menigheten? Og hvis noen tar det opp kan de ofte bli møtt med bagatellisering og bortforklaring av det som skjer. Å dømme uskyldige er ikke bra heller.

En klok menighetsleder som har trygghet og mandat fra dem det gjelder kan invitere personene og paret til samtaler og peke nettopp på at trusler og vold må opphøre. Det er viktig å sjekke om det er sannsynlig risiko for at presset på den ene om vil øke etter en slik samtale, da det er mye som står på spill. Vold er kriminelle handlinger. En avsløring kan eskalere truslene og den fysiske volden med press på å ikke si noe mer. Sikkerhet er første prioritet. Kjenner man seg usikker på slike samtaler, kan paret eller den som har fortalt om volden oppfordres til å kontakte familievernet eller andre som arbeider med denne typen problematikk.

Profesjonell hjelp bør gis av andre enn de som skal ta organisasjonsmessig ansvar for situasjonen. Man kan komme i dobbeltrolle som sjelesørger, arbeidsgiver og leder. Det blir et personalspørsmål hvis vedkommende er ansatt. Frivillig arbeid bør avsluttes. Søk råd fra fagfolk og bispedømmekontor/organisasjonsledelse.

Jeg fastholder at menigheter og menighetsledere må stå for og formidle en klar holdning om at trusler, trakassering og at alle typer vold er uakseptabelt uansett hvem den rettes mot eller kommer fra, og 
uansett hvorfor det skjer. 
Menigheter kan ikke la personer som er involvert i voldelige handlingsmønstre få fortsette å være ledere for barn, unge og voksne.

(Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land 4. mars.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere