Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Ikke nok å tenke sjæl

Publisert over 9 år siden

Hvorfor kan vi ikke klart og entydig være enige om at det å beskjeftige seg med voldelige dataspill er å fylle seg med dritt? spør en leser.

Vi har fått et brev fra en leser som reagerer på svaret jeg gav i Du&Jeg 4. november, knyttet til voldelige dataspill blant barn og unge:

Jeg leser det du skriver om voldelige dataspill, og blir opprørt. Uansett om voldelige dataspill kan føre til voldelige handlinger eller ikke: hvorfor kan vi ikke klart og entydig være enige om at det å beskjeftige seg med voldelige dataspill er å fylle seg med dritt og mental forurensing? Hvorfor kan ikke rådgivere som deg si dette tindrende klart?Jeg blir så inderlig leiav alle politisk korrekte «vi må sammen med barna finne ut hva som er fornuftig»- holdninger. Som voksne har vi faktisk mer livskompetanse enn våre 14-åringer, og det må vi la barna dra nytte av. Vi må fortelle dem, selvsagt uten å slå dem i hodet med våre argumenter, at det helt entydig er usunt og galt å bruke tid på voldelige dataspill. Hvorfor er det noen som helst tvil om dette?

Du høster det du sår. har lært at det som sås også høstes, enten i direkte handlinger, eller i holdninger på en eller annen måte. Det vi gir oppmerksomhet, gir vi kraft. Man trenger ikke bruke tidpå å lese undersøkelser sammen med våre barn - de kan sikkert finne frem til andre forskningsresultater som har andre konklusjoner enn dem vi ønsker å formidle til dem. Vi må rett og slett bruke vår sunne fornuft: det er usunt å bruke tid på å leke med vold, særlig i så livaktige former som foregår i dataverdenen. Klart vi skal lytte til ungdommen og snakke sammen i åpenhet, men det må gå an for oss voksne å peke på noen absolutter. Det burde du som rådgiver være mye tydeligere på.

Å velge det gode. Vi som tror på Gud og hans ord, som inkluderer bøttevis med fornuft, veiledninger og gode råd, bør i langt større grad være frimodige til å løfte hans råd frem i lyset. Hvorfor er det totalt politisk ukorrekt å våge å irettesette og formane i 2011? Jeg trenger (og det gjør vi alle, tror jeg) noen som kan hjelpe meg til å velge det gode og velge bort det onde, å velge det som bringer meg nærmere Gud og velge bort det som vil dra meg bort fra Gud.

Hilsen opprørt leser

Kjære deg. Jeg kan godt forstå dine reaksjoner. Personlig har jeg sterke meninger om hva jeg syns er klokt eller dumt. Mine barn og de som kjenner meg har aldri hørt meg si annet enn at jeg ikke kan forstå hvorfor vi skal spille spill som handler om å drepe eller skade andre. Jeg skjønner ikke poenget med slike spill, og jeg synes at det forsøpler både tanker, ord og handlinger. Personlig mener jeg også at ishockey er voldsomt utagerende, og at publikum på fotballbaner har en tendens til å forlate menneskelig verdighet i sine utbrudd med skrik, skrål og bannskap. Det er mye jeg ikke liker og som jeg tror er mer ødeleggende og forsøplende enn sunt og utviklende. Disse verdiene og holdningene har jeg forsøkt å formidle videre til mine barn. Men jeg vet også at mange er uenig med meg om mye av dette, og at det har godt bra med dem alle: De er sunne og gode samfunnsborgere.

Egne standpunkt. Mine personlige meninger er ikke så interessante. Mitt poeng med å vise fram at forskningen spriker er ikke for å unngå å ta stilling, men nettopp for å vise fram at det i denne saken er viktig at den enkelte selv tar stilling med utgangspunkt i egne reflekterte verdier og holdninger.

Svært mange barn og unge spiller denne typen spill. Det er satt en aldersgrense på spillene, og det er det selvfølgelig en grunn til. Vi vet at mange mindre barn allikevel spiller dem, ofte uten foreldres viten, men også med deres samtykke. De kommersielle kreftene er svært sterke, og markedet stort. Dette er i vesentlig grad lek skapt og utviklet av gutter - som er blitt menn - for gutter.

Mye spill og like snill. Det er ingen klar sammenheng mellom hvorvidt barn og unge som spiller slike spill blir mer voldelige i sine handlinger som følge av det. Det er også tilhengernes argumenter; de har spilt i mange år og er snille som lam.

Men for andre tar det overhånd. Noen blir avhengige av å spille, de bruker all tid og fjerner seg fra dagligliv med skole, venner og familie. Noen blir også mer aggressive, eller får utløp for sin aggressivitet. Hva som påvirker menneskelig handling, er svært komplekst og sammensatt.

En av kommentarene på verdidebatt.no viser til en hjemmeside som heter ungdomsarbeid.no, en nettside for ungdomsledere i kristne sammenhenger. Her har Christen Christensen skrevet en opplysende artikkel om emnet. Han trekker fram en rapport fra Norsk institutt for forskning om velferd, oppvekst og aldring (NOVA), en oppsummering jeg syns er god og som peker på både utfordringene, dilemmaene og verdivalgene hver enkelt står overfor og må svare for i holdning og handling:

«Et spørsmål som allikevel dukker opp er tanken om å være føre var. Trenger vi egentlig å vite om eksponering for medievold er skadelig for barn og unge for å begrunne tiltak for å begrense eksponeringen? Samtidig kan man spørre om det i det hele tatt er mulig å iverksette tiltak som skal redusere eksponeringen for medievold dersom denne anses som tilstrekkelig skadelig. Dette forutsetter en så sterk kontroll både med innholdet i medier, produksjon av filmer og dataspill, kringkasting, og barns tilgang til ulike medier, at det på mange måter ville være i strid med idealer om et fritt samfunn. Man må spørre om det i det hele tatt er mulig å skjerme barn og unge fra voldelige inntrykk, eller om man bare må stole på at foreldre, lærere, sosialarbeidere og andre ansvarspersoner kan veilede og bistå barn og unge i møte med disse inntrykkene slik at barnas velferd og utvikling ikke kommer til skade. Vårt forhold til medievold kan ut fra dette ikke styres først og fremst av at det er mulig å slå fast at slik vold er skadelig. Det må derimot styres av hvilke verdier vi ønsker å fremme i dette samfunnet. Slike verdier kan til syvende og sist ikke gis en empirisk begrunnelse.» (NOVA, Rapport 8/2011)

Gå til innlegget

Voldelige spill – farlig eller greit?

Publisert over 9 år siden

Voldelige dataspill – hvor farlig er det? En bekymret far spør om råd.

Hei Kristin

Det er mye i mediene om voldelige dataspill for tiden. Veldig mye. Sist uke var jeg på foreldremøte i klassen til sønnen min – han er 14 år. Der var det en far som fortalte til de andre foreldrene at sønnen spilte Call of Duty – alle ungdommene kaller det COD. Det er et krigsspill med blod, våpen og heftig skyting av folk. Han hadde blitt så sjokkert at han rett og slett ødela spillet. Han tok CD'en ut og knakk den i to, og nektet sønnen å spille slike spill. Dette fortalte faren stolt foran de andre foreldrene. Jeg synes det var ille. Jeg liker ikke spillet, men det hørtes ut som om han hadde krenket sønnen sin. Han spurte ikke sønnen: Hvorfor spiller du dette her, hva liker du med det? Hvordan bør jeg snakke med tenåringssønnen min om dataspill og spilling generelt? Det går ikke bare på voldelige spill, men at de bruker så mye tid på det. Har du noen råd?

Hilsen bekymret far

Hei bekymret far.

Du reiser et viktig tema som foreldre – og alle andre som har ansvar for barn og unge – stadig kjenner seg usikre på hvordan de skal forholde seg til.  

Media har, som du selv sier, ofte artikler om unge og dataspill hvor det spekuleres i om og på hvilken måte de påvirkes til å bli mer voldelige fordi de spiller voldelige dataspill.  

Forskningen rundt disse spørsmålene gir svært forskjellige og usikre svar på hvordan ting henger sammen, og den trekker forskjellige og til dels motstridende konklusjoner. Vi kan likevel få innspill på noen forhold som det er klokt å tenke over. Jeg vil derfor trekke fram noen sammenhenger som forskerne er opptatt av og bruker en artikkel av psykolog Thomas Wold som grunnlag for mye av det jeg vil si. 

Vold avler vold? Er det slik at barn som spiller voldelige dataspill blir mer aggressive i sin atferd? Noen mener at det er en sammenheng, andre mener at det ikke er det. Noen hevder at barn som ellers er godt utrustet, har gode sosiokulturelle forhold og lever i en stabil omsorgssituasjon, ikke vil bli mer voldelige selv om de spiller slike spill. Andre igjen sier at voldelig mediepåvirkning kan virke forskjellig både på holdninger og atferd hos ulike mennesker. 

En virkning kan være at unge, gjennom spillene, kan få utløp for sin aggresjon, og slik få luftet seg og få ut følelsene sine uten å omsette sinnet i voldelige handlinger. En annen kan være at unge med sterk aggresjon – gjennom å se på voldsfilmer eller spille voldsspill – kan trigge aggresjonen slik at den omsettes i voldelige handlinger. 

Blir påvirket. I 2010 kom en stor studie som viste at voldelige dataspill påvirker barn i alle aldersgrupper, av begge kjønn, og i både østlige og vestlige kulturer. Studien konkluderer blant annet med at det også er en risikofaktor for fremtidig aggresjon og negativt adferdsmønster, men som det er enklere for foreldre å ta tak i enn for eksempel genetikk og fattigdom.

Psykolog Thomas Wold oppsummerer på følgende måte: «Vi kan se et statistisk sammenfall mellom eksponering for voldelige uttrykk og aggresjon. Det er likevel ikke nok til å påvise et årsaksforhold mellom de to variablene, eller å fastslå hvilken variabel det er som påvirker den andre.»

Birgit Herzberg Kaares rapport «Ungdom som lever med PC», er etter min oppfatning en interessant innføring i hvordan ungdom selv tenker om seg selv og sin databruk. Forfatteren innhentet informasjon fra ungdom på The Gathering, det årlige datapartyet som samler flere tusen ungdommer med sine PC'er i Vikingskiphallen på Hamar.  

Cowboy og indianer. Ungdommene sier selv at de i liten grad blir påvirket av volden, de påpeker at de er klar over at det er forskjell på lek og virkelighet. De sier at dataspillene er deres tids «cowboy og indianer» – og at de ikke går og skyter noen i virkeligheten selv om de sender store hærer i døden i sine spill. Flere er likevel opptatt av at foreldre bør passe på at små barn ikke spiller spill over fastsatt aldersgrense, og at de små kanskje ikke klarer å skille mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren er opptatt av at samfunnet også må se og anerkjenne den enorme kompetansen innen datateknologi som mange unge besitter og som de kan bruke konstruktivt som samfunnsborgere.

Les og forstå! Mot dette lille bakteppet tenker jeg at mine råd til foreldre må være at de setter seg inn i hva spillene faktisk er, leser litt av forskningen, og deretter fokuserer på å forstå sitt eget barn og hva spillingen representerer for barnet, både personlig og sosialt. Det er ikke sikkert at ditt barn tar skade eller blir voldelig, men det kan være grunn til å vurdere både type spill og mengde sett opp mot ditt barns personlighet og temperament.

Dette er selvfølgelig også et spørsmål om hva foreldre ønsker å la sine barn delta i av forskjellige aktiviteter. 

Viktig – men vanskelig. Det å få til en god dialog med sine barn om hva de driver med, hvordan de tenker og hvorfor du som forelder eventuelt ikke vil tillate barnet å fortsette med spillingen, er både viktig og krevende. Jeg forstår din reaksjon på denne faren sin måte å forby spillet ved fysisk å ødelegge det. Vi vet ikke hvordan sønnen reagerte, men mange tenåringer ville nok blitt sinte og likevel lurt seg til å spille videre i smug eller hos kamerater. I vår kultur er det i større og større grad forventet at vi som foreldre lytter, forklarer og gjerne også forhandler med barna om hvilke grenser som skal gjelde – og hvorfor. Det å bidra konstruktivt til å skape mening og sammenheng for barna slik at de gradvis med alderen blir stadig bedre rustet til selv å foreta gode valg, er en sentral foreldreoppgave. Ungdom på 14 år kan jo selv også lese undersøkelser om temaet, dere kan eventuelt gjøre det sammen. Så kan dere diskutere det og på den måten involvere, lytte til og ta på alvor ungdommens egne tanker og meninger. Deretter kan dere som foreldre, helst i samarbeid med barna, ta stilling til hvordan dere vil ha det i deres familie og for deres barn.

(Kilder: Wold, Thomas: «Men jeg har da aldri drept noen», Psykologisk Tidsskrift, 2, 2011, 

Birgit Herzberg Kaare : NOVA –rapport 2/04 – Ungdom som lever med PC)

Gå til innlegget

Skilles? Bruk hodet

Publisert over 9 år siden

Ikke vær venn, vær kollega. Kristin Breda gir råd til skilte par.

Mange separeres og skilles også i kristne kretser. Når et par opplever at den ene eller begge ønsker separasjon, kan det være utallige årsaker til dette. Hva tenker, føler, sier og gjør vi i familien, vennekretsen og menigheten, når bruddet er et faktum? Hvordan behandler vi hverandre egentlig når livet ikke blir slik vi planla, ønsket og lovet hverandre og andre?

Årsakene til et brudd – ja selv det faktum at det blir et brudd – vil skape mange forskjellige følelser hos dem som er berørt: Bitterhet, sinne, sorg, frustrasjon. Men også lettelse over at noe dårlig er over og håp og forventning til framtiden. Og dette kan være blandet sammen med skam og skyld over å ikke ha mestret eget ekteskap. Mange får nye bekymringer, alt fra praktiske ting som økonomi og hvor de skal bo, til frykt for ensomhet og tap. 

Alle berøres. Når et par skal skilles vil det berøre dem selv, barna deres, deres foreldre, søsken og familier – alle som hører naturlig med i familien og slekten. Besteforeldre kan bekymre seg for barna og barnebarna, og kontakt som før var tett og jevnlig kan bli redusert.  

Den ene ektefellen er kanskje svært sint og bitter, og orker ikke verken å se eller prate med den andre. Dette kan være vanskelig å håndtere for andre medlemmer i familien også. En tidligere svigerinne eller svigerdatter som man så ukentlig, blir plutselig helt borte fra hverdagen og de viktige hendelsene i livet. Det kan gi savn og frustrasjon hvis det er ens egen sønn som har ønsket bruddet på den måten, eller også bitterhet og sorg hvis svigersønnen har forlatt familien sin. Ofte er foreldre og voksne søsken bevisste på at de ikke vil legge sten til byrden, de har respekt for at de ikke vet hva som ligger bak beslutningene, men de går nok allikevel med mange ubesvarte spørsmål om hvorfor dette måtte skje. 

Det er krevende å leve sammen eller ved siden av hverandre når vi har blitt skuffet og såret, og er sinte. 

Det er imidlertid en svært viktig øvelse i livet å klare nettopp det. 

Foreldre – vær rolige. Foreldre som skilles må stimuleres til å samarbeide på en rolig og nøktern måte til beste for barna. Det betyr at de må møtes, snakke sammen, være på samme fotballtribune når poden spiller kamp, stille på foreldremøter sammen, og så videre. De bør ikke være bestevenner – men må oppfordres til å samarbeide saklig og rolig, som kollegaer eller samarbeidspartnere i yrkeslivet. Legg vekt på å regulere følelser og tanker slik at de kan være høflig samarbeidende. 

Familie– vær tilgjengelige. For den nærmeste familie og slekt, men også venner er det viktig å være tilgjengelig for både de som separeres og barna. Snakk med dem direkte om det som skjer, spør hvordan det går med dem og om dere kan gjøre noe for dem. For barn er det ofte veldig godt og viktig å kunne snakke med besteforeldre i en slik periode. Besteforeldre kan, hvis de klarer å snakke åpent med barna uten å anklage noen av foreldrene, men lytte til hva barna selv tenker på om bruddet, og gi tillatelse til alle følelser som barna har, alt fra sinne, frykt, tristhet og sorg, til glede og tilsynelatende likegyldighet.  De fleste barn vil forsøke å beskytte og ta vare på den ene eller begge foreldrene i en slik situasjon og vil ikke alltid kunne snakke åpent med foreldrene når bruddet kommer eller i tiden like etterpå. 

Og husk at små gryter også har ører! Når tanter og onkler snakker bekymret om hva som har skjedd eller kommer til å skje, hører både fettere og kusiner det som sies.  Det er sårende og uforståelig for barn å få vite fra andre at foreldre skal skilles.

Menighet – snakk med og ikke om. Familier som tilhører et menighetsfellesskap, har store deler av sin sosiale omgangskrets og religiøse tilhørighet til menneskene der.  

Mange i menigheten vil kjenne begge ektefeller og oppleve det vanskelig hvordan de skal håndtere bruddet. Skal de ta parti for noen? Skal de snakke med begge, spørre hvordan de har det? Noen kan reagere på hva den ene eller andre har gjort. Historiene får lett vinger; men snakk heller med de det gjelder enn om.

Det er naturlig og riktig at man i en menighet er engasjert i hverandres ve og vel, og en skilsmisse setter i gang mange tanker og reaksjoner. Det er desto mer viktig at det håndteres med klokskap. 

Dessverre finnes altfor mange eksempler på at mennesker opplever seg utstøtt fra den menigheten eller forsamlingen de har vært svært aktive i. 

I de mindre menighetene er ofte slektskap og vennskap, ledelse og drift vevd tett sammen ved at de samme menneskene er sentrale i mange funksjoner og roller. Det stiller ekstra store krav til alle. Det er lett å bli fordømmende hvis man kjenner den ene part best, eller har sterke familiære eller følelsesmessige bånd til den ene eller begge. Det kan kanskje være lett å blande sammen egen skuffelse, fortvilelse og sinne med «rettferdig harme» og «klar og tydelig tale» fra menigheten. 

Når man er nærsynt ser man ikke godt verken på avstand eller i perspektiv. 

Åpne sår. Mange kan kjenne seg rammet og oppleve at de selv blir satt i dårlig lys ved at noen i menigheten har gjort noe «utilgivelig» som for eksempel å være utro eller ta ut separasjon. Men hvem har rett til å gjøre seg til dommer over om samlivsbrudd er verre enn å kjøpe tjenester svart, å lyve eller å kjøre over fartsgrensa? 

Etter min mening er det viktig å gjøre det mulig for alle, uansett holdning eller handling, å høre med i nattverdfellesskapet dersom de ønsker det. Dette er det et lederansvar i menigheten å håndtere.  Menigheten bør legge til rette for at begge to skal kunne delta aktivt i menigheten også etter et samlivsbrudd. 

Det er ikke lett, akkurat som det heller ikke er lett for de to som står midt i bruddet å samarbeide godt, særlig når det hele er ferskt og med åpne sår. 

Det er imidlertid utrolig viktig for menneskets helse og velvære at det ikke mister sin tilknytning til sine sosiale og religiøse arenaer når hun eller han står midt i sitt livs vanskeligste krise. Det er nettopp da at det er viktig at andre kan hjelpe til å balansere og bistå og ved det vise at de respekterer og inkluderer begge i fellesskapet hvis de selv ønsker det. 

Gå til innlegget

Søskenterapi

Publisert over 9 år siden

Yngstesøsteren i familien søker råd. Kan voksne søsken gå i familieterapi?

«Jeg har et litt uvanlig spørsmål, kanskje: Kan søsken gå i familieterapi? Det er noe jeg har tenkt på lenge. Vi er tre søsken, alle er voksne med egne familier. Problemet mitt er at jeg føler at rollene våre i dag, er de samme som vi hadde da vi var barn. Maktbalansen, hvem som bestemmer, hvem som «vinner» diskusjoner, hvem som avgjør saker som gjelder storfamilien, er liksom likt som det var for 10-15 år siden, da vi var tenåringer. Det plager meg stadig mer, særlig fordi det er jeg som kommer til kort. 

Verbalt overkjørt. Spesielt gjelder dette storebroren min: han er eldst og jeg er yngst. Jeg føler meg underlegen, og at han alltid er den mest velformulerte når vi diskuterer. Jeg ender ofte med å bli sinna, og da blir man gjerne irrasjonell. Jeg merker det selv, og det irriterer meg! Jeg kjenner at det er usagte ting fra tidligere som jeg gjerne vil ta opp, men får det liksom ikke til. Som nevnt, ender det oftest til at jeg blir lei meg og dermed ganske usaklig. Jeg har lyst å ta opp dette og snakke ut med søsknene mine, og særlig storebror, men får det ikke til. Derfor har jeg tenkt at familieterapi kunne vært en mulighet. Å ha en nøytral tredjeperson tilstede, hadde gjort det enklere for meg å fortelle og forklare hva jeg tenker, uten å føle at jeg «taper», eller blir verbalt overkjørt. 

Glade i hverandre. Jeg må tilføye at vi er en helt normal familie, i den grad noen er normale! Det er ingen store katastrofer eller fæle ting som har skjedd. Vi er glade i hverandre, men bare ulike, rett og slett. Men jeg ønsker likevel å ha et godt forhold til søsknene - og fortsatt ha mye kontakt. Men kanskje er det sånn at man må innse at man er for forskjellige, selv om man er familie, og rett og slett ikke ha så mye med hverandre å gjøre, selv om man ikke er uvenner. Hva tenker du? Har du hørt om voksne søsken i familieterapi før?

Hilsen Rådløs»

Kjære Rådløs

Du er ikke alene om disse betraktningene! Det er mange som har lignende tanker og spørsmål som deg, og på familievernkontorene er dette en kjent tematikk som mennesker ønsker å få hjelp med. Jeg har flere ganger som terapeut vært sammen med voksne foreldre og søsken og fulgt dem gjennom samtaler som har hjulpet dem til å få et bedre forhold til hverandre som voksne i familien. 

Erfaringsarena. Familien er vår første og viktigste utviklings- og erfaringsarena for å samarbeide og leve sammen med mennesker, og lære oss å tåle og respektere hverandres egenskaper og personligheter. Vi lærer å bli kjent med våre egne styrker og begrensninger, våre egne følelser og reaksjoner og å håndtere dem på en adekvat måte. Vi lærer oss å ta plass i fellesskapet, fordele og delta i nødvendige oppgaver, å dele på og ta i mot oppmerksomhet. Vi lærer om konkurranse, og å forhandle om å oppnå ting vi ønsker eller unngå ting vi ikke liker. Vi lærer å vise omsorg, å være uenige, å diskutere og å bli enige. Vi lærer å leke og å løse problemer. Alt dette og mye mer er en del av erfaringene våre i familien. 

Hvem vi selv er og blir i denne prosessen varierer fra menneske til menneske og familie til familie. Noen har et temperament som gjør at de er rolige, avventende og tilbaketrukket, andre har et som gjør at de hiver seg frampå, tar initiativ, krever oppmerksomhet og resultater. At vi alle er forskjellige typer mennesker er flott og verdifullt. Det krever allikevel forskjellige ting av både foreldre og søsken. Og noen «matcher» hverandre lettere enn andre, også i en familie. 

Roller i familien. Det er gjort mye forskning på søsken; hvem du er i søskenrekkefølgen og hvordan det påvirker hvem du blir. Vi tror ofte at vi har vokst opp i den samme familien, og det har vi jo, men samtidig har familien forandret seg underveis for alle sammen. Når de to kjærestene får sitt første barn sammen, blir de foreldre, noe som gir dem helt andre roller i tillegg til å være kjærester. Det er første gang de er foreldre, og barnet som kommer får foreldrenes hele og fulle oppmerksomhet, glede og kjærlighet. Men også deres bekymring, usikkerhet og «prøve- og feile»- situasjon i en helt ny oppgave i livet. Når barn nummer to og tre kommer er foreldrene både mer erfarne, men også mer opptatte med de andre barna i familien. Deling av oppmerksomhet blir noe nytt for førstemann, men vanlig fra første øyeblikk for barn nummer to og tre. Å være stor og flink og fornuftig blir ofte rollen som tildeles eldstemann. Å være liten, ikke klare, forstå og vite alt og å være en som trenger å bli passet på av både foreldre og eldre søsken er en av rollene til yngstemann. Søsken som er i midten, kan ofte kjenne seg litt «i klemma», de er verken store og fornuftige eller små og uskyldige. Det fins mange strategier for å bli sett av foreldre og søsken; noen gjør det ved å bli veldig krevende, andre ved å tilpasse seg de voksnes ønsker. 

Likeverdig. Det er ikke uvanlig at minstemann kan kjenne irritasjon over at de eldre søsken har «makta», og at de kan bestemme over dem gjennom alt fra handling til diskusjoner. De eldste vet best! Slike erfaringer kan følge oss gjennom hele livet, selv om aldersforskjellen ikke betyr noe når søsken blir voksne. Når de følelsene vi kjente som små kommer tilbake når vi er sammen med voksne søsken, er det ikke saken som gjør oss sinte, frustrerte og lei oss. Det er følelsene knyttet til ikke å bli behandlet som likeverdig og selvstendig som blir dominerende. Det var sikkert fint for en storebror å kunne bestemme over en lillesøster som åpenbart forsto mindre og som det var legitimt å motsi. Når dere diskuterer i voksen alder kan det hende at dere begge havner i følelsene fra den gang, men det kan også være at det primært er den ene av dere som trigges av dette. 

Være seg selv. Å få være seg selv sammen med familie – den man er nå – og ikke den man var da man var liten, er et helt rimelig ønske. Det er ikke lett å endre synet på hverandre og måten vi forholder oss til hverandre. Lillesøster er fortsatt lillesøster og voksne barn er «barnet mitt» for en mor og far selv om barnet er blitt 60 år! 

Du kan trygt foreslå for søsknene dine et besøk på et familievernkontor hvis de også tenker at dere kunne ha nytte av litt hjelp utenfra. Lykke til!

Gå til innlegget

Kristen og skilt – hva gikk galt?

Publisert over 9 år siden

Her gjengir vi et brev fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Hennes brev er verdt å lese.

I spalten vår skriver vi ofte om ekteskap og skilsmisse. Dette berører folk sterkt  – og kan være vanskelig å snakke om. I dag gjengir vi brevet fra en leser som skriver ærlig og reflektert om eget ekteskap og skilsmisse. Også om tanker hun har gjort seg om hvordan hun opplever skilsmissen omtales i kristne sammenhenger. Hennes brev er verdt å lese. Og vi tar gjerne imot kommentarer fra dere til Du & Jeg om det hun berører. 

Brevet: Kjære Du & Jeg. (i mitt tilfelle bare Jeg) Takk for at dere tok inn brevet fra kvinnen som spurte om hvorfor noe som var ment å være så godt, oppleves så vondt. Hun opplevde at ektefellene bare gjorde hverandre verre, og dere hadde et gjennomtenkt svar uten de vanlige standard kristne flosklene. 

Jeg er opptatt av at vi også i kristne sammenhenger, eller spesielt der, skal snakke sant om livet slik det er, ikke slik det burde være. Selv er jeg skilt etter 15 års «kristent» ekteskap. Det har vært vondt, men det opplevdes som helt nødvendig å gå fra eksmannen min, og jeg opplevde også klarsignal fra Gud på at nok var nok. Det var en del problemer i ekteskapet, noe klarte vi å finne ut av, andre ting innstilte jeg meg på å leve med etter beste evne, grunnet ekteskapsløftet, barna, min kristne tro og også min egen innstilling til at jeg ikke gir opp så lett. Til slutt opplevde jeg et stort svik som absolutt ikke var «verd å vente på», og når eksmannen verken evnet eller ville se hvor mye han skadet meg eller barna, men gjentok sviket i stadig verre varianter, var det ingen vei utenom. 

Stol-lek. Hva var det som gikk galt? Jeg er oppvokst i en lett konservativ, kristen sammenheng der seksuell avholdenhet før ekteskapet var en selvfølge. Det ble forventet at alle giftet seg, men det var få naturlige sjekkesteder. Dessuten var det oftest betydelig flere jenter enn gutter. Man ble advart mot å «trekke i ulikt spann sammen med en vantro», derfor ble det en slags stol-lek for å kapre seg en kristen gutt, og taperen var den som endte opp som enslig. I en slik sammenheng var det lite rom for å prøve seg fram, så om man ikke passet helt sammen, gjorde man det beste ut av det. Dessuten var det viktig å gifte seg raskt, slik at en ikke levde i synd. Slik er det fort gjort å ende opp i et ekteskap der man etterpå finner ut at man er mye mer forskjellige enn det som godt er. Om man så bestemmer seg for å skille lag, er man stemplet for livet som «skilt», og kommende yrkesvalg innen kirken og kristne organisasjoner blir med ett mye mer komplisert. Noen vil ikke ansette skilte personer, og spesielt ikke hvis de er gift på nytt. Om jeg hadde blitt samboer, ville jeg kanskje ha oppdaget hvordan han var å leve med og ha forlatt ham før vi fikk barn sammen? Det ville da ikke kommet på rullebladet, og om det gjorde, så ville det være en ungdomssynd jeg kunne bekjenne. Dette er et problem jeg tror kirken må ta på alvor i sin forkynnelse om ekteskap kontra samboerskap, der det ikke finnes noe enkelt svar.

Ekteskapstro. Jeg tror jeg hadde giftet meg uansett. Jeg var optimist, forelsket og trodde på ekteskapet og Guds løfter. Jeg hadde lenge bedt til Gud om å finne en kristen mann, og synes jeg opplevde svar. Etter skilsmissen hørte jeg en forkynner som sa: «Be til Gud om å finne en bra mann, da går alt bra, det gjorde det for meg». Vel, det gjorde ikke det for meg. Jeg opplevde en gud som gav steiner for brød og ormer for fisk (eller hva det nå var..). Hadde jeg gjort noe galt? Var dette en straff eller en lærepenge? Hva var meningen? Hadde jeg misforstått Gud? Hadde jeg ikke prøvd nok? Hvor lenge skulle jeg vente på «det som var verdt å vente på» (for å sitere en kjent ekteskapskampanje)? 

Prøvde. Jeg har etter hvert kommet til at ondskapen finnes midt i blant oss. Som kristne er vi faktisk ikke garantert et lettere liv enn andre. Heller ikke i ekteskapet. Både min eksmann og jeg mente våre løfter ved alteret, og prøvde så godt vi kunne. Jeg tror også Gud trodde på oss, men han kan ikke fjernstyre våre senere valg. Min eksmann fikk mange sjanser, men klarte ikke bruke dem til det gode, men gjorde i stedet det som var vondt mot meg, kanskje grunnet skader i personligheten fra før vi møttes? Noen ganger mister vi noen kjære i sykdom og død. Noen ganger utvikler vi selv eller våre nærmeste kroniske psykiske eller fysiske sykdommer som vi må kjempe med resten av livet. Noen ganger må folk skilles. Hva er forskjellen? Den enkelte blir heldigvis ikke lenger lastet for sykdom og død. Men skilsmisse er fremdeles ens egen feil. Det er fint med ekteskapskurs, familievernarbeid, osv, som drives innen kirken. Det er i god kristen tradisjon å helbrede syke både gjennom bønn og arbeid. Men på sykehuset kommer det situasjoner der en likevel ikke klarer å helbrede eller redde liv. På samme måte går noen ekteskap i stykker selv om parterapi og familiearbeid kan redde mange. 

Sannhet. Jesus snakker sant om livet. Når han innskjerper kravene til ekteskapet, blir disiplene forskrekket og lurer på hvem som da kan tørre å gifte seg. Jesus svarer at noen faktisk er uskikket til å leve i ekteskap, enten fordi de er født sånn eller har blitt sånn. En bærer med seg en personlighet formet av gener og oppvekst, som kan gjøre det vanskelig å leve sammen. Det er skrevet en del om maktmennesket i menigheten. Men slike maktmennesker kan også komme tilsyne innenfor et ekteskap som utad ser fint ut. Tidligere måtte man bare «tie og lide», men dette kan være farlig både for ens egen og barns psykiske og fysiske helse, slik jeg opplevde. Da er det bedre å være ærlig mot seg selv og livets ondskap, og ta et brudd. Selv har jeg ikke gått ut til så mange i mine omgivelser med den direkte årsak til min skilsmisse, men presenterer mer perifere og forventede forklaringer på hva som gikk galt. Dette både av hensyn til barna, meg selv, men også min eksmann. Det er ingen som har krav på å vite intime detaljer fra mitt havarerte ekteskap, like lite som jeg har rett til å vite om deres parproblemer som fortsatt gifte. Det er kanskje lett å dømme ut i fra en slik mer overfladisk kjennskap til hva som gikk galt – og om det skal være noe mening med min skilsmisse, må det være at jeg har blitt mindre fordømmende. Heldigvis har mange som kjenner meg sagt at «når hun går, må det virkelig ha vært en god grunn til det», og det oppleves godt.

Plass til alle? Jeg leste i vårens nummer av bladet STREK om at hovedgruppen av dem som forlater kirken stille og usynlig, er skilte menn i 40 årene. Det er dårlig nytt for meg, men også for kirken som helhet. Kan det være at kirken med sitt familiearbeid bare har plass til de som får det til, som kan vise fram ektefelle og barn? Hva med oss som er ufrivillig barnløse annenhver helg? Er det helhjertet rom og forståelse også for oss som ikke har vært like heldige i stolleken?

Hilsen skilt kvinne

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere