Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Lykke rundt bordet

Publisert nesten 9 år siden

Et felles måltid kan gjøre familien lykkeligere.

Forskning viser at familier som spiser sammen opplever at de er lykkeligere enn de som ikke gjør det. Måltidet kan være et viktig samlingspunkt for deling av mat og prat. Felles måltider gir oss en arena hvor familiemedlemmene møtes, og det er ikke så mange andre, felles møtepunkter i en familie lenger. Alle er som regel spredt på hver sine steder i løpet av dagen. Da er det enda viktigere å sørge for at familien har noe å samles fast rundt. Det ser ut som om det er et poeng spise sammen jevnlig, minst tre ganger i uka, for at det skal bidra til familiemedlemmenes lykke. 

Vane. For at noe skal oppleves som en vane, eller «noe vi gjør», må det skje så ofte at gjennomføringen går litt av seg selv. Forsøk å innarbeide en vane om at det er felles middag hver dag til en så fast tid som mulig. Da vet alle at det er slik det er, og at man må si fra hvis man ikke kan delta. Da utvikler man forpliktelse overfor hverandre, og er en viktig egenskap for barn og unge å lære seg. Frokosten kan også spises sammen daglig, selv om folk reiser ut til ulik tid. Det er en mulighet for alle til å møtes, slå av en prat, legge noen kjappe planer for dagen og ikke minst gi rom til å snakke om små og store ting, både bekymringer og gleder. Dette kan styrke opplevelsen av å høre sammen, at alle betyr noe for hverandre og er opptatt av hvordan de andre har det. Dere gjør dere tilgjengelige for hverandre.

Ungdom og rutine. Det er ikke alltid lett å mobilisere ungdom til bli med på måltider, kanskje særlig frokosten. Men har foreldrene etablert det som en vane i familien, er det større sannsynlighet for at den unge dukker opp - det blir en rutine som å dusje og pusse tenner.

Måltidet har fast struktur med uskrevne regler om hvordan måltidet gjennomføres i egen familie.  Det skaper forutsigbarhet og trygghet. For å få til det er det lurt å spise der spisebordet er, ikke foran TV. Dekk på, sett fram mat. Som foreldre sender dere signaler til barna om at det å sitte sammen, er viktig for alle. Men det betinger selvfølgelig at man lager seg regler om hva som ikke er greit. For eksempel ikke lese avisen, ikke svare på mobil, lese tekstmeldinger eller sjekke Facebook. Man kan godt ha forskjellige regler for middag og frokost. 

Samspillet. Barn kan lære seg og erfare regler for samspill og dialog under felles måltider: Hvis jeg sier noe, gir en eller flere respons ved å kommentere eller stille spørsmål til meg, deretter kan jeg kommentere eller stille spørsmål tilbake igjen. Man venter på tur og man svarer. Turtaking kalles det på fagspråket, og regnes som en av de viktige ting foreldre lærer sine barn når det gjelder kommunikasjon. 

Dessverre kan måltidet lett bli åsted for krangel og kjefting. Det er så fort gjort å bli irritert på tenåringen som ikke kommer når han skal, eller åtteåringen som ikke liker maten. De voksne kan også bli irriterte på hverandre. 

Rose, ikke kjefte. Det er alltid klokt å tenke at man bør si så lite negativt som mulig under måltidet. Se heller systematisk etter det som kan bekreftes og roses. «Så flott at du dekket på bordet». «Supert at du kan vente med å sminke deg til etter at jeg har vært på badet.» Eller gripe øyeblikket og gi ros den ene gangen poden kommer med en gang du roper, oppfører seg bra ved bordet eller sier at han kan rydde av bordet siden du har det travelt. Ingen ønsker vel egentlig å delta fast på noe som blir en negativ opplevelse? Her har de voksne ansvaret for å skape klimaet de ønsker. Hvis de voksne kjefter, kommer barna til å gjøre det også. Det er hva du gjør og ikke hva du sier som har størst effekt. Krevende er det, og det fordrer at foreldre snakker sammen om hvordan de vil ha det.

Ingen automatikk. Det er selvfølgelig ikke slik at man automatisk blir ulykkelig hvis man ikke spiser maten sammen. Familier kan finne andre arenaer hvor tilhørighet og dialog utvikles og stimuleres. Mange prioriterer tiden annerledes. 

Men måltider er en veldig enkel ramme å bruke. Alle trenger mat hver dag, og det sosiale fellesskapet rundt bordet kan gi mye lykke på én gang.

Bruk sjansen i sommer til å samle familien rundt måltidet. Tenk på hva det å spise sammen kan bety for deg og dine. Legg kjærlighet og omtanke i hvordan dere lager og gjennomfører måltidene. Ferien kan skape større muligheter for tid og ro rundt bordfellesskapet. Man kan være ute og grille både på terrassen og på svaberget. Med duk, tallerkener og god mat og drikke i kurven kan dere skape et lite festmåltid ute i naturen. Med venner og familie rundt bordet kan lange samtaler og en god latter faktisk forlenge livet. Vel bekomme!

Fortell gjerne om egne erfaringer og opplevelser. Hva betyr måltidene i din familie? 

Gå til innlegget

Bak døren

Publisert nesten 9 år siden

I årets mange 17.maitog var det helt sikkert noen barn som hadde kledd på småsøsken, gitt dem mat og vært engstelig for foreldrene.

17. mai med alle de barnlige og familiære gleder som følger med den er nok et år historie. Det norske flagg har igjen vaiet i vinden i det frie Norge, for det frie individ. Vi feirer landet og oss selv og hverandre. Med barna i sentrum. Her er plass til alle. Og det er flott og godt. 

I Norge er vi gode til å gå i tog når vi vil formidle felles holdninger og verdier. Frihet, rettferdighet og demokrati. Nestekjærlighet, varme, omsorg og medmenneskelighet, 

Og vi er gode på å stå sammen i de store krisene. Den kollektive samvittigheten, støtten og solidariteten fungerer godt i det norske samfunnet.

Kriser. Så blir jeg igjen minnet på at ikke alt er såre vel. Vi må ikke glemme alle dem som har sine kriser alene, i hjemmet, bak husets lukkede dører. Hva med alle de barn og unge som daglig lever i en dysfunksjonell familie som ikke klarer å dekke barnets grunnleggende behov på en god måte?

For de trenger seg nemlig på igjen – fortellinger om barn som vokser opp i familier som ikke klarer å ivareta dem.

Når mor eller far er fysisk eller psykisk syk eller misbruker rusmidler. Eller når vold og trusler gjennomsyrer familien. Barna må ta ansvar for egen mor eller far – de blir pårørende.

«Hvis klær kunne fortelle» er en vandreutstilling som besøkte Fredrikstad denne uken.  Det er klærne som forteller historiene. Bukser og trøyer fra barn som har vært utsatt for vold og overgrep. Gripende historier om barn som ikke har kunnet verge eller beskytte seg. Det smerter å høre og lese.

Barn er fantastisk fleksible. De kan tilpasse seg de fleste vilkår og livssituasjoner. Faktisk ganske langt ned i alder kan barn bli «overlevere.»  Menneskebarnet har behov for mye støtte i det første leveåret, men deretter viser det seg at barn klarer det utroligste. 

Lærer raskt. Barn lærer seg raskt hvor maten i huset finnes og hvor de finner drikke for å bli utørste. De skjønner raskt at de må ha på klær og lærer seg selv å ta på seg dem. 

Barn er også veldig smarte og forstår når mor eller far, eller søsken trenger hjelp. Hun på tre-fire år kan hjelpe toåringen med mange ting. Femåringen kan passe på at mamma ikke har fyr på sigaretten når hun legger seg på sofaen eller i senga. Syvåringen kan rydde opp flaskene, støvsuge og kaste søppel. Åtteåringen kan passe på lillebror eller lillesøster, sørge for at de blir fulgt til skolen og får med seg matpakke.  Niåringen kan «lukte» langt nede i gata hvordan stemningen i hjemmet er: Er pappa sint? Er mamma sliten og lei seg? Må jeg trøste henne i dag? Kanskje må hun hente bror på SFO og passe på og si til de voksne der at mamma blir forsinket på jobb, så derfor skal hun hente lillebror i dag. Barn blir veldig flinke til å fortelle historier med pynt i begge kanter for å beskytte foreldrene. 

Barn på ti, elleve og tolv år tilpasser seg å leve i et minefelt hjemme; det er utrygt hvordan stemningen er. Kanskje krangler mamma og pappa voldsomt, kanskje truer eller slår mamma og pappa hverandre, kanskje passer et av barna på å ta kjeften for å beskytte søsken…

Det finnes dessverre utallige historier i dag, i 2012, om barn som tilpasser seg den hverdagen de tilbys, en hverdag som ikke er bra for dem fordi deres nærmeste omsorgspersoner ikke mestrer å gi sine barn god nok omsorg. 

Barn først. Jeg krever ikke super omsorg, men jeg krever at barn i Norge i dag skal ha «god nok» omsorg fra foreldre eller foresatte som mestrer å sette barna først og prioritere deres behov framfor sine egne. Ikke som selvutslettende og grenseløse servicevoksne, men som ansvarlige, modne, sunne voksne som kjenner både sine barns og egne behov og klarer å regulere disse godt mot hverandre.

Den 15. mai var det FN's internasjonale familiedag. Den dagen understreker hvor viktig familien er som ramme og basis for barns oppvekst og levekår. Sosialt, økonomisk, kulturelt og psykologisk. Så når det svikter på hjemmebane er det svært alvorlig for barn – uansett hvor de bor i verden.

I vår moderne, nettbaserte verden får vi anledning til å få små glimt inn i noen barns erfaringer. Historiene disse barna og ungdommene forteller og spørsmålene de stiller for å få hjelp, er hjerteskjærende.  Det skal ikke være slik. 

Og dessverre er det ofte slik at voksne rundt vet eller har mistanke til hvordan barna har det og hvordan det er fatt med de voksne, men ingen tør å ta ansvar for å hjelpe barna. Det er inngripen i privatlivets fred, noe som vi fortsatt ikke helt vil være med på.

Handling. Det er mange livssituasjoner hvor vår solidaritet, vårt mot og vår nestekjærlighet utfordres – tåler vi det som ikke rammer oss selv for godt? Eller reagerer vi som ansvarlige voksne og strekker hånden ut til barn som ikke har gode nok oppvekstforhold? 

I barnetoget i går gikk det også i år barn som hadde tatt større ansvar enn rimelig er på deres alder. Som hadde kledd på søsken, sørget for å få dem dit de skulle, som trøstet en mor eller far. Som ryddet opp etter festen i går kveld, som passet på de voksne – men ikke selv ble passet på og gitt trygghet og omsorg fra sine nærmeste.

Jeg håper at vi alle kan bli flinkere til å se og høre disse barn og unge – de trenger også våre resolutte handlinger og kollektive omsorg og solidaritet. 

Gå til innlegget

Fra helt til idiot

Publisert rundt 9 år siden

Som tenåringsforelder er du den største idioten i hele verden. Hvordan takler du det?

– Har du gjort leksene dine? spør mor. 

– Mm..., svarer det mumlende bak en altfor stor hettegenser, bøyd konsentrert over dataspillet.

– Hvordan var det på skolen i dag? spør far i huset. 

– Som vanlig, svarer hun mens musikken dundrer og øreproppene nesten hopper ut av ørene, og hun låser seg inne på badet med Mac-en og sminkesakene. 

Det er så vidt han klarer å løsrive seg til middag. Hun forsvinner ut etter et par munnfuller mat. Skal treffe jentene, har det travelt, skal planlegge, skal bare...

Tenåringen. Flott, hengslete, vakker, kvisete, usikker, selvsikker, engasjert og totalt uinteressert.

Alt veksler så fort. Mamma var best – nå er mamma bare teit. Pappa var sterkest – nå vil hun helst at han skal være usynlig. Skolen var gøy – nå er den bare pes, teite lærere, feil fag.

Du syns kanskje at du hadde begynt å få dreisen på å være forelder når førstemann var ferdig med barneskolen. Dette går bra! Flink og kjekk og arbeidsom. Selvstendig og kreativ. Sosial og aktiv. Du var egentlig riktig fornøyd med resultatet. Ikke det at det bare har vært en dans på roser å være mor og far, men du syns liksom at barnet var i ferd med å bli et flott lite menneske.

Og så blir alt snudd på hodet over natta.

Livet er nå. Det er et slit å få han opp om morgenen, han virker som han er i sin egen boble hvor det ikke er plass til noe eller noen andre. Hun protesterer på alt, høylydt eller stille saboterende. Skolen og skolearbeidet er plutselig totalt uinteressant. Karakterene synker, du tror ikke lenger at han har gjort leksene selv om han sier «mmm...» og du har tolket det som et ja.

Lukker du opp munnen, beskylder de deg for å ikke stole på dem, at det er lærerne som har skylda, at prøven ikke var varslet. Eller de er så forelsket at det bare ikke er mulig å oppnå kontakt med dem om slike vanlige, hverdagslige ting. Framtiden er langt der framme. Livet er her og nå, og det er fantastisk, supert eller kjedelig og håpløst. Berg-og-dalbane i følelser og tanker. Og det er ikke spesielt stor plass til mamma eller pappa i dette tenåringslivet. 

Råd. Så hva skal stakkars foreldre gjøre?

· Pust dypt – tenårene går over - for de fleste uten at store katastrofer inntreffer!

· Ro ned egne følelser – kjefting hjelper ikke.

· Tenk klokt – du vet at angrep er et kjent forsvar som sjelden er hjelpsomt. Stillingskrig bringer ingen videre. 

· Lytt godt – du har fått to ører og en munn!

· Se og bekreft barnet ditt – de har blitt store utenpå, men er fortsatt ganske små inni og trenger som alle andre positiv anerkjennelse, ros og støtte.

· Vær tilgjengelig – når du minst aner det kan poden ønske seg en fortrolig prat på sengekanten eller ved kjøkkenbordet en sen nattetime.

· Henvend deg til den fornuftige siden hos den unge fra din omsorgsfulle foreldreside.

· Når du blir motløs - hent støtte der du finner det. Andre tenåringsforeldre kjenner seg igjen og kan gi hverandre hjelp og trøst og gode råd.

· Finn nøytrale allianseparter – hvor tenåringen selv kan finne fram til den kloke måten å ta grep om eget liv. 

· Søk hjelp i tide – hvis du tenker at tenåringen ikke selv klarer å hente seg inn på rett spor.

Løsrivelse. Mange foreldre lurer på hva de skal gjøre for å få ungdommen til å ta inn over seg hvor viktig det er å jobbe med skolearbeidet.  

Den unge er i ferd med å løsrive seg fra sine foreldre og ta mer ansvar for seg selv, det er en naturlig utvikling. Men mange unge tar ikke særlig kloke valg i denne perioden. Å bli selvstendig innebærer både å kunne velge det gode og det dårlige. Som foreldre er kunsten å støtte barnets selvstendiggjøring og løsrivelse samtidig med at de fortsatt skal bestemme over og råde barnet i mye. 

Mange protesterer, aktivt og høylydt eller passivt aggressivt, hvis de blir presset hardt på noe. Noen gjør lekser og skolearbeid fordi det har blitt krevd av dem, men uten egen motivasjon til læring og forståelse. Det går da ofte raskt i glemmeboka igjen, men kan selvfølgelig gi grunnlag for karakterer og gjennomføring av skolen.

Noen foreldre lokker til innsats ved å betale for gode karakterer. Det tror jeg ikke er noen god løsning. Belønningen ligger i resultatet og ikke i arbeidet og innsatsen. Da motiveres de ikke til å ta ansvar for egen læring. Alle kan heller ikke få toppkarakterer, men alle kan lære seg å arbeide strukturert og samvittighetsfullt og gjøre sitt beste. Det er innsatsen som bør applauderes. 

 Følg opp. Fortsett å være interessert, delta i utviklingssamtaler på skolen. Følg tett opp og vær interessert i innholdet i hva ungdommen lærer på skolen. Hør etter om tenåringen selv har den minste bekymring for om dette går bra – det er i tilfelle et gyllent øyeblikk hvor dere kan snakke om hva som må til, hva som hjelper, osv. 

Drøft med ungdommen på hvilken måte han eller hun selv mener at hun lærer best. Hva mener han selv må til for at han skal gjennomføre skolearbeidet daglig. Still krav om at skolen har høy prioritet, men la gjerne ungdommen selv komme med konkrete innspill på hvordan han eller hun tenker å gjennomføre det på en god måte. Det er en måte å utvikle selvstendighet med ansvar.

Mer hjelp. På forskjellige hjemmesider på nettet som er særlig rettet mot ungdom kan dere finne masse relevant stoff.  Ung.no er en slik kvalitetssikret side hvor både foreldre og ungdom kan finne tips og ideer, kommentarer og informasjon om viktige temaer i ungdoms liv.  Kanskje kan ungdommen finne hjelp til selv å legge en strategi.

Lykke til med tenåringsforeldrearbeidet!

Hva synes leserne? Hvordan få tenåringen opptatt av skolearbeid? Er belønning i form av penger en god idé?

Gå til innlegget

Når tida renner ut

Publisert over 9 år siden

Vi er et folk som arbeider hardt for å forlenge livet. Men det skal ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet engang må få sin ende.

Vi blir født alene og dør alene. Livet igjennom er det mange situasjoner og opplevelser vi har alene. Noen ganger er det trist å være alene, andre ganger er det helt fint.

Vi har nylig hørt om gamle og syke som dør alene på sykehus uten noen ved siden av seg.  Sykepleiere og annet fagpersonell opplever at økonomien er så stram at antall ansatte ikke dekker behovet ved slik omsorg i terminalfasen. Faglig sett vil de gjerne være tilgjengelige og tilstede. Dette rammer selvfølgelig sterkest de som ikke har pårørende som er hos dem. 

Både fagfolk, politikere og folk flest kan kjenne at det ikke er bra nok, og ikke vårt velferdssamfunn verdig. Det at vi ikke bruker våre ressurser slik at alle har noen sammen med seg når de skal dø, er til syvende og sist et verdivalg både på samfunns- og individnivå.  Vi har midlene og mulighetene, men vi velger det ikke. Politisk er dette selvfølgelig knyttet til kjernespørsmålet: «Hvordan vi bruker fellesskapets midler?» Når vi flere steder ikke lenger har som fast praksis at det skal være en person tilstede når noen ligger for døden, er det et uttrykk for hva vi synes er viktig for mennesket i vår tid. Det berører og synliggjør at vårt syn på mennesket innebærer et svært individualisert ansvar: Du har ansvar for deg selv til siste åndedrag. 

Forlate verden. Det er selvfølgelig ikke noe feil med å ha og ta ansvar for seg selv til vi dør, tvert imot er det viktig å respektere individets rett til å bestemme over seg selv i viktige personlige spørsmål. Men noen ganger i livet er det særlig viktig at individets rett til å bestemme også kan utløse midlene slik at ønskene kan oppfylles. 

Vi er et folk med sterkt søkelys på å prioritere det behandlende og livsforlengende arbeid i helse- og sosialvesenet. Det er selvfølgelig bra, men det kan ikke gå utover den omsorg og behandling som trengs når livet, slik vi vet det må, får sin ende.

Mange steder er det svært gode avdelinger hvor mennesker som er dødssyke får god behandling og omsorg når livet ebber ut. Hvor alle som arbeider der erkjenner og er respektfulle med tanke på hva nettopp dette mennesket trenger i sine siste dager. Ansatte, pårørende og pasienter samarbeider godt. Det blir litt lettere å forlate verden og sine kjære, og de etterlatte opplever en verdig avslutning på sin kjæres liv.

Vi må alle gå inn i døden alene. Uansett om vi har pårørende eller profesjonelt personale til stede hos oss. Men vi bør slippe å være isolerte og ensomme.

Digitale medier. Når vi hører om hendelser som med denne kvinnen, kan vi lett tenke at det er mange som har det slik som henne. Og at ensomhet er i ferd med å bli et stort problem i vår del av verden.  Det finnes flere studier knyttet til folks opplevelse av sosial isolasjon og ensomhet. I Levekårsundersøkelsen, sist gjennomført i 2008, er rundt 6500 mennesker intervjuet om sine levekår, også om sosial isolasjon og ensomhet. Antallet som er sosialt isolerte har siden 1980 vært synkende og har siden 2002 holdt seg relativt konstant i befolkningen. Et mål som brukes for å få fram slik informasjon, er om personen har nære venner eller familie som vil stille opp for dem når det gjelder. Rundt 16 prosent sier at de har kontakt med familie siste måned, mens rundt 6 prosent ikke har hatt kontakt med venner siste måned. Venner ser ut til å være stadig viktigere i menneskers sosiale liv, den utvidede familie i mindre grad. Vi lever også våre sosiale liv annerledes enn for noen år siden; tidligere kom familie og venner ofte hjem på besøk – i 2012 er det mer vanlig at familie og venner møtes utenfor hjemmet eller på digitale medier. 

Kontakt. Spørsmål som gir informasjon om grad av ensomhet er om personen har kjent seg ensom i løpet av de siste 14 dagene. Vel en fjerdedel av befolkningen over 16 år har følt seg ensom de siste 14 dagene, og det kan være uavhengig av om de har hatt mye sosial kontakt med andre eller ikke, men for eldre kan det være en sammenheng mellom mindre sosial kontakt og større opplevelse av ensomhet. 

Den samme undersøkelsen, beskrevet av Tor Morten Neumann i SSB i 2010, peker på at det er mange variabler som virker inn på disse tingene, og høy alder, dårlig økonomi, lav utdanning og dårlig helse er faktorer som øker graden av opplevd sosial isolasjon og ensomhet. 

Med andre ord – de som trenger det mest har minst sosial kontakt og størst opplevelse av ensomhet. 

Kanskje det er derfor historiene treffer oss hardt når vi hører om enkeltmenneskene; de som ikke har noen nære og fortrolige, de som er ensomme og utrygge på om noen vil hjelpe dem når det virkelig trengs. For langt de fleste av oss har aktive liv sammen med venner og familie, og kjenner oss trygge på at vi er omsluttet av deres omtanke og omsorg. 

Det er derfor vi blir glade når Frelsesarmeen, frivillighetsentraler, menigheter og andre stiller opp og gjør en god og solid innsats for å motvirke at folk er isolerte og ensomme. Alternativ julefeiring, besøkstjenester, eldretreff, - vi kan nevne mange gode tiltak.

Nyttårsforsett. Og likevel - vi kjenner kanskje noen som er ensomme midt i flokken, noen som er utenfor på grunn av sin situasjon, sin personlighet, sin helse eller sin kunnskapsmangel. Hvordan vi klarer å inkludere hverandre i hverandres fellesskap på tvers av de vanlige skillelinjene vi usynlig trekker opp sier mye om våre verdier?

Når venner skilles – klarer vi å holde kontakt med begge? Når noen blir kronisk eller langvarig syke, mister jobben eller opplever andre ting som stiller dem utenfor «det gode selskap» – har vi da fokus på å inkludere alle på en slik måte at de kjenner seg «innenfor»? Å bli arbeidsledig kan lett gi følelsen av å være utenfor og annerledes, ikke strekke til lenger og miste daglig kontakt med kollegaer, som kanskje også er venner.

Slik jeg ser det, er det mitt og ditt ansvar – i minst like stor grad som politikernes, samfunnet og den enkelte som risikerer isolasjon og ensomhet. Vi må våge å være sammen på måter som skaper et nærere forhold til hverandre, tørre å spørre hverandre om hvordan vi har det og fortelle hvordan det står til. Bry oss om hverandre på en slik måte at så få som mulig får dårlig livskvalitet av å kjenne seg utenfor. 

Gå til innlegget

Hvis barnet ditt blir skilt, hold på tradisjonene med barnebarna.

Når et par går fra hverandre, blir alle i familien stilt overfor nye situasjoner i hverdag og fest. Den skal takles på en så god måte som mulig for alle involverte. Det gjelder selvsagt også julen. Spesielt for barna kan den første julen være svært vanskelig. Kanskje bruddet mellom foreldrene er ferskt, med fortsatt åpne sår, sorg, savn og mulige konflikter. Da kan besteforeldre være gode å ha. Det blir en ny måte å feire på  for både barn og voksne. Mange velger å markere to dager: Lillejulaften feires som julaften med julemat og pakker hos den ene og på selve julaften er det feiring hos den andre. Besteforeldrene blir også invitert til denne «før julaften».

Kontakt. Å være besteforeldre til barn som opplever at foreldrene er skilt er i seg selv utfordrende. Det skjer ofte noe med kontakten. De kan bli enda viktigere for barna som støttepersoner, men de kan også få redusert kontakt, for eksempel på grunn av flytting.

– Besteforeldre kan ha en svært viktig funksjon for både barn og foreldre også i julen. Som regel vil de kunne ha en litt mer nøytral rolle i forhold til barn og deres foreldre. Det er selvfølgelig ikke lett hvis man som foreldre til voksne barn opplever at skilsmissen på en eller annen måte har vært og er urettferdig for den ene part, at man tar stilling for sitt eget barn og ser med kritiske øyne på tidligere svigersønn eller -datter. Allikevel bør besteforeldre kunne anstrenge seg for å være oppmerksomme på barna og deres behov i en slik høytid.

Flere sett. Per eller unge Kari har det kanskje ganske trist, savner den ene forelderen eller vil egentlig ikke akseptere foreldrenes brudd. Barnas følelser og reaksjoner i hverdagen ellers vil selvfølgelig virke inn på hvordan de vil forholde seg til julen også.

Barn kan plutselig ha flere sett besteforeldre: mammas foreldre og pappas foreldre pluss foreldrene til stefar og stemor. Besteforeldre kan jo selv også være skilt, så her det være rikelig å ta av! Det kan være både flott og utfordrende for alle parter.

Familier lever svært forskjellig. I noen familier er man mye sammen på tvers av generasjonene. Det er kanskje faste søndagsmiddager hos besteforeldre hele året igjennom, og både barn og barnebarn er mye sammen med den eldre generasjon også i hverdagene. Mange besteforeldre henter og bringer barnebarn i barnehage og på skole og bidrar med leksehjelp og middagsmat, eller de er sammen med barnebarna i helger og annen fritid. I andre familier ser man hverandre av forskjellige grunner langt sjeldnere og har ikke den nære og involverte kontakten med hverandre.

I julen har de fleste allikevel en tradisjon på at man er sammen. Uansett hva som har vært det vanlige i en familie, vil det vanlige ikke være på samme måte lenger etter et samlivsbrudd.

Gjør som før. Tradisjon og gjentakelse er viktig for barn. Hvis alt annet er forandret, oppretthold det som dere alltid har gjort. Har mormor alltid hatt juleverksted eller bakedag med barnebarna, så fortsett med det hvis det lar seg gjøre. Hvis ikke - finn en ny vri som kan ta vare på noe av det dere har gjort sammen. Hvis barnebarna har pleid å være med farfar i skogen og hentet tre, eller hengt opp julenek - ja, så gjør det igjen og igjen. Og har dere lest for og pratet mye med barnebarna - så fortsett med det også.

Besteforeldres følelser. Som foreldre vil vi alltid være opptatt av og bekymre oss for våre barn - uansett alder. Julen blir ikke den samme igjen når et av barna skilles. Mange kan nok kjenne på vanskelige følelser både i forhold til egne barns valg og hva barnebarna påføres av problemer og utfordringer. Alt fra lettelse over at et vanskelig samliv er slutt, bekymring for praktiske og økonomiske forhold, til tristhet og sorg over at familien splittes, og at barnebarna må tilpasse seg sine foreldres valg og deres eventuelle nye partnere. Mange ganger er det vanskelig å forstå og akseptere egne barns valg: «Kunne de ikke prøvd å holde sammen? Hvorfor klarte ikke datteren min å la være å bli forelsket i en annen og bryte opp -familien? »

Nyfamilien. vår kultur representerer julen en svært sterktradisjon hvor nettopp den nære familien samles. Hvem blir den nære familien etter et samlivsbrudd? For mange blir den større. De skilte foreldre finner seg ofte nye partnere med egne barn. Brått blir besteforeldre «-bonusbesteforeldre» til flere. På julaften blir dette synlig gjennom gavene; alle skal få! Familieselskapet blir utvidet til også å inkludere barna til den nye partneren. Mange besteforeldre tar imot nye «barnebarn» med åpne armer og inkluderer dem raskt og naturlig i familiens liv, andre syns det er vanskelig. Mange barnebarn sliter en stund med å finne ut av denne nye og utvidete familien, og da blir det ofte litt mer krevende for alle enn hvis barna raskt leker sammen og har det trivelig.

Ansvar. Uavhengig av hva barnas foreldre gjør ut av julen som skilte, hviler det et ansvar på besteforeldre til å bistå og støtte barnebarna som best de kan. Det kan i mange situasjoner bli en balansekunst mellom egne følelser og tanker, barn og eks-svigerbarns ønsker og barnebarnas behov. Det nye familielivet må skapes med kjærlighet og visdom - og det er først og fremst alle de voksnes ansvar å gjøre det på slike måter at barnebarna kan se fram til julen med glede og forventing - uansett hvordan og med hvem den feires.

God nyfamiliejul!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere