Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Vennene får ikke hjelpe

Publisert over 8 år siden

En familie med for tidlig født barn vil ikke ta i mot hjelp. Hva kan vennene gjøre?

Hei Du & Jeg!
Vi har noen venner som har det veldig vanskelig. De er en familie med mor, far og to barn på 5 og 9 år. For fire måneder siden fikk de et barn, født flere måneder for tidlig. Det veide nesten ingenting og må fortsatt ligge i kuvøse og bruke pustemaskin. Foreldrene er på sykehuset hele tiden, men må også prøve å være hjemme hos de to andre barna. Faren driver eget firma og strever med å få tjent nok slik at de ikke trenger å bekymre seg for det økonomiske.


Slipper ikke til. Vi vil så gjerne hjelpe til, men det som gjør oss så fortvilet, er at de ikke vil snakke om det! De slipper oss på en måte ikke til. Jeg tror de både er livredde for hva som kan skje med den lille babyen, samtidig som de har nok med å komme seg gjennom dagene.


Søsken. Og hva med de to største barna? Selv om de går i barnehage og på skole, blir deres liv også veldig preget av at babyen er syk og at mamma og pappa er mye på sykehuset.
Lite følelser. Våre venner er kjempefine folk som vi er veldig glade i, men de har aldri snakket noe særlig om hvordan de har det privat. Dette må være kjempevanskelig for dem, men når de møter oss, sier de ting som «hun tar til seg næring nå, legene og sykepleierne leter etter hva som kan være galt med henne». Helt uten følelser! Hadde det vært min datter, hadde jeg grått og ropt.
Vi føler at vi ikke slipper til som venner. Når de ikke åpner seg først, føles det invaderende å vise den omsorgen som vi tror de behøver.
Hva skal vi gjøre?


Vennlig hilsen bekymret venn


Kjære bekymret venn
Takk for brevet ditt. Du forteller om en krise som mange familier opplever og som er svært krevende. Du løfter også fram hvor vanskelig det er å være i nettverket rundt og samtidig kjenne seg maktesløs.
Hvert år blir rundt 4.000 barn i Norge født for tidlig, det vil si før 37. svangerskapsuke. Det er mange bekymrede foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner og øvrig familie rundt hvert av disse barna. Mange barn kommer fort til krefter, begynner å spise godt, vokser og utvikler seg fint. Men det er også en stor gruppe som trenger betydelig og langvarig intensiv behandling og oppfølging på sykehus.


Største frykt. Å ha alvorlig syke barn er foreldres største mareritt. Det er vår frykt, vår fortvilelse og vår avmakt. Vi vil gjøre det beste for barna våre og være sterke, trygge og hjelpsomme, og så kommer vi i en situasjon hvor vi ikke klarer dette ved vårt vanlige foreldreskap. Vi er helt avhengige av andre; leger, sykepleiere og annet helsepersonell.
Å oppholde seg på en nyfødt-intensivavdeling er krevende. Det nyfødte, lille spedbarnet ble kanskje hasteundersøkt og hentet av barnelege rett etter fødselen, lagt i kuvøse og flyttet til nyfødtintensivavdeling for livreddende behandling. Kanskje ble det ikke mulig for foreldrene å se eller holde barnet sitt umiddelbart, slik det er så fantastisk å få gjøre med fullbårne og friske barn.
Vennene dine som lever midt i en slik krevende situasjon, er sikkert både redde, slitne, usikre, fortvilede, sinte og frustrerte. Samtidig skal de glede seg over sitt nyfødte barn, bli kjent med barnet og bidra til barnets utvikling. I hvilken grad de kjenner at de klarer dette, avhenger i stor grad både av hvordan sykehuset gir et helhetlig tilbud, om de klarer å snakke med hverandre og om de får hjelp dersom dette er vanskelig for dem. For etter hva du skriver har de vært i en langvarig krise: Babyen og familien har vært på sykehus i fire måneder.


Ulike reaksjoner. Vi reagerer forskjellig på kriser. Noen orker ikke å ta det hele inn over seg, noen forsøker å handle, mens andre igjen blir numne. Når krisen varer i det uvisse, slik det er for disse foreldrene, blir det ofte vanskelig både å leve her og nå, og å orientere seg mot framtiden. For mange foreldre er det vanskelig å håpe og tro på at det kommer til å gå bra med barnet. Det påvirker også hvordan de knytter seg til barnet sitt.


Noe praktisk. Noe av det beste venner og øvrig familie kan gjøre, er å tilby seg å bidra med praktisk hjelp. Dere må selvfølgelig ikke tråkke over grenser i deres privatliv, men erfaringsmessig er det smart å bare begynne å gjøre praktiske ting som de lett kan ta imot. Si at dere ser at de er i en veldig vanskelig situasjon og at dere vil gjøre alt dere kan for å bidra til at dagene går litt lettere. Når de ser at dere mener det, og gjør det, kan de selv si hva som er hjelpsomt. Hjelp til med husvask og klesvask, gressklipping og snømåking. Kom med ferdig middag eller inviter dem hjem. Gjør hyggelige ting med de andre barna, tilby å hente dem på skolen og i barnehagen, og ellers spør om hva dere kan bidra med praktisk.


Hjelpevenneturnus. Behovet kan vare over uker og måneder, så hvorfor ikke organisere en «hjelpeturnus» med venner og øvrige familie? Tilby barnepass slik at mor og far kan være sammen alene. Å ta med en av foreldrene på fisketur eller spasertur kan også være godt. Kanskje får dere da samtaler med dem om hvordan de har det følelsesmessig, og hvordan de har det med hverandre, de andre barna, jobber og framtid.
Det aldri for sent å hjelpe – og fortsett gjerne etter at barnet har kommet hjem. Engstelsen og slitenheten kommer ikke til å bli mindre da.
Det er vanskelig å be om hjelp, men mye lettere å ta imot når dere insisterer!


Lykke til.

Gå til innlegget

Når nummer to er på vei

Publisert over 8 år siden

Hvordan forbereder man smårollingen på at hun skal bli storesøster? Kristin Breda svarer.

Hei, Kristin!
Vi er så heldige at vi skal ha barn nummer to snart. Storesøster vil bare være 16 måneder når lillebror blir født. Da skal hun plutselig forholde seg til en annen liten krabat som får oppmerksomhet. Hvordan forbereder vi et så lite barn på tiden som skal komme? Er det i det hele tatt mulig?
Vi ønsker oss konkrete tips til hvordan skal vi få henne til å forstå at hun skal bli storesøster. Eller er det ikke viktig å forberede henne på det? Hun forstår jo ikke hva vi sier, og har ikke begrepsapparat til å forstå det – eller har de det når de er så små?
Vi har begynt litt, blant annet med å kjøpe en dukke til henne, og hun kjenner på magen til mor. Men det er jo litt abstrakt å forstå at det faktisk er et barn der.
Har du råd til tiden etter at lillebror blir født også?
Hvordan skal vi sørge for at det ikke blir bare den nye som får oppmerksomhet? Vi vet jo i teorien hva som er riktig, men hva bør vi være obs på – i form av reaksjoner og oppførsel fra den lille storesøsteren?
Hilsen vordende tobarnsforeldre

Kjære dere!
De spørsmålene dere har, kjenner mange småbarnsforeldre seg igjen i. Forstår hun slik at hun kan forberedes?
Som dere selv skriver, er storesøster bare 16 måneder når hun skal bli storesøster – fortsatt en liten jente med store behov i den daglige omsorgen. Hun har sannsynligvis begynt å gå, og er i ferd med å tørre seg ut på egen hånd, litt lenger bort fra dere enn for bare noen måneder siden. Hun utforsker verden og andre mennesker på en ny måte. Hun begynner å erfare at hun er noe annet enn dere, hun blir bevisst seg selv – og andre. Hun har kanskje sluttet å amme, hun spiser mer og mer det samme som dere, hun vil kanskje spise selv, hun er fortsatt bleiebarn og ligger i dyp seng.


Trygg base. Hun trenger dere som en trygg base; masse kontakt med og nærhet til dere. Hun er avhengig av at dere ser henne, leser, tolker og oversetter hennes reaksjoner og følelser til språk og tonefall, bekrefter hennes opplevelser og setter ord på det hun ser og deltar i. Når dere gjør det, hjelper dere henne å forstå seg selv i verden og gradvis få ord og begreper som gjør at hun kan kommunisere sine egne tanker og behov. Som ettåring er hun kanskje frustrert over alt hun ikke får gjort og formidlet. Når hun blir 16 måneder klarer hun kanskje mer kroppslig, og kanskje hun klarer å uttrykke seg med lyder, peking, å riste på hodet, trekke seg unna, hente deg når hun vil du skal gjøre noe, og si korte ord som ja og nei, hei, mamma, pappa, tørst, også videre. Når hun blir storesøster vil hun sannsynligvis forstå det meste av det du sier i dagligtalen, men ikke selv kunne formidle med ord. 


Forskjellig personlighet. Så ja – det er mulig å forberede henne på at det kommer en baby, og nei – hun har ikke mulighet til å forstå hva det innebærer før barnet er født og kommer inn i familien. På mange måter slik det er for oss voksne. Vi vet hva det vil si å få en baby, men fortell ikke meg at dere forstår alt rundt hva det innebærer før dere opplever det! Og en annen ting: Barn nummer en og barn nummer to er sjelden like: de har forskjellig personlighet, forskjellig temperament – og forskjellige foreldre. Dere er nemlig ikke førstegangsforeldre andre gang – og det er en stor forskjell.


Hjelp i billedbøker. Men – tilbake til jenta deres. Det er veldig klokt å la henne leke med en dukke, skifte bleie, mate og trøste, fortelle at babyen er i mammas mage og at den skal komme ut til dere. Billedbøker kan også være gode hjelpemidler for å fortelle om hva som skal skje. La henne også gjerne treffe andre babyer slik at hun får se, lukte og ta på, og dere kan fortelle at dere skal få en som ligner. La henne se at babyer får melk av mammas bryst, la henne høre at babyer gråter når de er sultne, trette, eller trenger ny bleie.
Fortell henne hvor babyen skal ligge, og hvor hun skal ligge. Kanskje bor hun allerede på et eget rom. Hvis hun ikke gjør det, men dere har tenkt at hun skal flytte ut når babyen kommer, så flytt henne nå. La det bli positivt for henne å få eget rom og sove der og leke der, slik at hun venner seg til å sove på eget rom og opplever at det er noe fint hun får av dere, ikke noe hun må flytte fra når babyen kommer.
Siden den nye babyen sannsynligvis skal ammes, kan det være klokt å venne søsteren helt av med det før den nye babyen kommer – lær henne å drikke av kopp, la henne mestre det og være fornøyd med å se at hun kan ha forskjellig slags drikke i koppen.


Inkludere. Hvordan skal dere forholde dere etter at bror er født? Det høres ut som dere allerede er bevisste på at også storesøster trenger mye oppmerksomhet etter at babyen er født. Både dere, besteforeldre og tanter og onkler kan passe på å inkludere storesøster i å beundre babyen, samtidig som de kan gjøre det de alltid har gjort med henne; leke og kose med henne, og være opptatt av bare henne. Det er flott for barn å få søsken så tidlig, for da får de naturlig inn noe sentralt i livet: at de må dele på oppmerksomhet og ta hensyn til andre. Og de kommer ganske sikkert til å være gode lekekamerater etter noen måneder.


Kroppskontakt. Storesøster må fortsatt få nær kroppskontakt når hun trenger det. Det er selvfølgelig en av utfordringene dere vil møte, at både hun og broren vil ha store nærhetsbehov – og ofte samtidig. Det kan for eksempel være lurt å tenke på og planlegge amming og mating godt når en forelder er alene med begge barna. Ha en bok eller noe storesøster kan leke med sammen med deg i armkroken mens barnet ammes eller mates. Tren henne i å leke selv hvis hun klarer det. Hvis hun ikke klarer det, legg til rette for at hun får den nærheten hun trenger. Det er dere som må være blekkspruter og klare mye på en gang! Å la storesøster få ha dere litt alene når babyen sover kan også være lurt.
Hun kan reagere med å klenge mer, blir mer sutrete og gå litt tilbake i utvikling når babyen kommer. Hun prøver bare å fortelle dere at hun ikke helt skjønner hva som har skjedd og at hun trenger at dere hjelper henne med å finne seg til rette i det nye livet i familien.


Senk tempoet. Når slitne foreldre med underskudd på søvn må skifte på babyen for tredje gang på 30 minutter, er det ikke alltid lett å beholde roen når storesøster hyler og drar i en.
Et viktig råd kan være å unne dere selv å senke tempoet og aktivitetsnivået og sørge for at dere selv ikke blir helt utslitte. Vær først og fremst småbarnsforeldre. Sov når det er mulig. Støtt hverandre som voksne og hjelp hverandre. Det er barna som styrer hva som skjer, så i en periode kan dere like gjerne følge barnas tempo.


Respekt. Det er svært mange gode måter å være foreldre og barn sammen på. Det aller viktigste er at dere kjenner hverandre godt i familien og forstår og respekterer hverandres behov og følelser. Det er en stor og krevende jobb å bli kjent med sine egne barn på en slik måte at man kan gi passe støtte og passe utfordring slik at barna er trygge nok til å utforske verden og få oppleve at de mestrer den – og at når de ikke forstår eller har det vondt, er mamma og pappa der som en trygg havn å søke tilbake til. De fleste foreldre klarer det veldig bra, fordi de så gjerne vil.  Lykke til!

Gå til innlegget

Slipp pappa til

Publisert over 8 år siden

Mødre, trø til side. Fedre bør være mye sammen med barna sine fra de er babyer.

Vi har en pågående debatt her til lands om hvordan vi skal løse omsorgsoppgavene for de små barna våre.
Tradisjonelt har mors tilknytning og omsorg for spedbarnet vært fremhevet som helt sentralt. Fars deltakelse har vært mer uttalt ønsket både fra faglig, politisk og privat hold de siste årene. Likestillingsfokuset i familien innebærer også en jevnere fordeling av det daglige ansvaret og kontakten med barna.
Noen taler varmt for at foreldrepermisjonen etter fødselen skal deles mer likt. Andre mener at foreldre selv må få velge hvordan de vil organisere og gjennomføre omsorgen for egne barn. De mener man må ha tillit til at foreldre har kompetanse til selv å velge det som er best for barna sine.


Øker med tvang. Det er både gode og dårlige sider ved begge perspektiver. Å bli tvunget til en løsning, passer på mange måter ikke med vårt moderne menneskesyn. Vi liker å tro at vi selv er godt rustet til å ivareta våre barns behov uten styring fra myndigheter. Samtidig er det helt klart at fedre ikke valgte eller fikk muligheten til å være omsorgsperson på fulltid for sine småbarn før ordningen med tvunget pappapermisjon ble innført tidlig på 1990-tallet.
Statistikken er soleklar, den peker én vei fra ordningen kom: Radikalt oppover. I 2010 tok om lag 60 prosent av fedrene ut hele kvoten sin eller mer. Tiden kan fordeles mellom foreldrene på mange ulike måter, bortsett fra at de seks første ukene etter fødselen er forbeholdt mor av fysiske årsaker. Noen begynner tidlig å dele permisjonen mellom seg så de begge får reduserte stillinger i en periode. Far kan også være sammen med barnet på fulltid i en periode, eller dele opp i enkeltdager eller noen dager per uke.
Ordningen har uten tvil bidratt til at fedre i langt større grad er delaktige i og har ansvar for småbarns daglige omsorg også uten at mor er til stede.


Positivt engasjement. Foreldre og deres foreldreferdigheter er sentrale i spørsmålet om hvorvidt barn utvikler atferdsproblemer eller ikke. Forskning på barns utvikling og problemer innenfor psykisk helse, har i stor grad vært koblet sammen med forskning på mors samspill med barnet. Barnets trygge tilknytning til mor ses på som helt sentral for en sunn utvikling.
Det har vært forsket mindre på farens betydning for utviklingen. Nå er imidlertid en britisk studie av hvordan hans manglende kontakt med spedbarnet virker på barnets helse og utvikling, publisert. Den viste at sannsynligheten for atferdsproblemer i ettårsalderen var betydelig lavere dersom pappaen hadde vært positivt engasjert da babyen var rundt tre måneder. I de tilfellene hvor faren hadde hatt lite kontakt med spedbarnet, eller hadde vært fjern og opptatt i sine egne tanker, var risikoen for trøbbel større, spesielt for gutter.
Studien sier ikke direkte at årsaken til atferdsproblemer er manglende pappakontakt. Det kan også være tegn på at dårlig forhold mellom foreldrene gjør at faren er fraværende, og at samspillet mellom dem og med barnet dermed fungerer dårlig. Likevel er det verdt å ta med seg at fedres gode og nære kontakt med barna fra de er spedbarn er viktig for å forebygge at barn utvikler atferdsproblemer.


Likeverdig. Annen forskning viser at atferdsproblemer hos barn som er fylt fire år, har stor sjanse for å vedvare. Det betyr at foreldrenes innsats er uvurderlig for barnet, og at tidlig bistand er avgjørende for å forebygge skjev utvikling. Foreldre som strever med et lite barn kan hjelpes med enkle midler på et tidlig tidspunkt i barnets liv. Det er langt mer krevende jo eldre barnet blir.
Når begge foreldre er aktivt engasjert i barnet med stell, omsorg, mating, lek og stimulering og regulering og hjelp til hvile, blir selvfølgelig begge bedre kjent med barnets personlighet, temperament og behov. De vil være mer likeverdige i forståelsen av barnet. Delt omsorg i hverdagen er også delt opplevd ansvar. Begge vil lettere ha forståelse for den andres bekymringer, og samtidig kunne dele gleden over barnets utvikling og framskritt.


Må få spilletid. Det er flott å se fedre som er minst like opptatt av de basale omsorgsbehov for sine barn som mødre.
For å komme på banen må fedre også få spilletid. Mødre har i stor utstrekning holdt fast ved foreldrepermisjonen som sin egen fram til det ble innført fast fedrekvote tidlig i 1993. Det var først da fedrene begynte å være hjemme med barna.
En del fedre har nok sagt at de gledet seg til barnet ble litt større sånn at de kunne gjøre mer aktive ting sammen. Men fedre som velger å bruke tid sammen med barnet, vil også erfare at de kan ‘snakke’ med det og få en nær kontakt fra det er helt nyfødt. Barnet knytter seg aktivt til faren og omvendt. Når fedrene tar seg tid kan de fange oppmerksomheten til babyene sine ganske tydelig og over tid.


Oppslukt mor. Å være nær sitt tre måneder gamle barn er ganske vanlig og naturlig for fedre i dag. Pappaer bidrar aktivt med bleieskift, nattevåk, mating, kos og trøst. Samtidig kan nok en del fedre også kjenne at de ikke helt får plass når mammaen er helt oppslukt i spedbarnet og den fantastiske nærheten som blir mellom mor og barn.
Men det er altså all grunn til å gi pappa god mulighet til å bli kjent med, ta ansvar og gi omsorg for spedbarnet. Barnet sikres mest sannsynlig en god utvikling når begge foreldre får god tid til å være nær spedbarnet og utvikle en trygg og god relasjon og godt samspill med barnet.

Gå til innlegget

Barnas dekkoperasjon

Publisert over 8 år siden

De er mange, og de dekker over foreldrenes alkoholmisbruk. Som venner, naboer og familie må vi ta ansvar for disse barna, mener Kristin Breda.

Middagen er spist og alle fire i familien har gått hver til sitt.
Nils (11 år) gjør lekser på rommet sitt, spiller dataspill og leker.
Trine (9 år) leker med dukkene på rommet sitt.
Mor og far har vasket opp sammen, og nå har far gått ut i garasjen for å ordne noe der.
Mor er fortsatt på kjøkkenet og rydder.
Du ville kanskje ikke merket noe spesielt dersom du kom på besøk akkurat i dette øyeblikket. Det er passe ryddig i huset, radioen står på i bakgrunnen, avisene ligger på stuebordet og på kjøkkenet ligger det litt klesvask som skal brettes.
Sønnens klassekamerat ringer på døren og blir møtt av moren som roper på Nils og sender kameraten opp på rommet. 
En venn av faren stikker innom og slår av en prat med far mens han står i garasje-åpningen.
Alt er fint.
For i dag er det stille vann.


Følehornene framme. Det du ikke legger merke til er at hele familien har hatt følehornene ute hele dagen. Hva slags dag er det i dag? Nils har sjekket om moren har rødkantede øyne. Har hun kledd på seg eller går hun fortsatt i nattkjolen? Er det trygt å invitere med en kamerat hjem i dag? Jo – mor har dekket bordet og laget frokost. Hun skal nok på jobben. Trine forter seg og hjelper til med å ta fram pålegg, henter skolesekken, spiser og rydder etter seg. Det er god stemning og alle er fornøyde.
Men i går. I går var det dyp bølgedal.
I går lå mor i sengen til langt på dag. Far hysjet på Nils og Trine, vær stille! – mor er syk. Alle vet at da tåler hun ikke bråk.
De gjorde så godt de kunne – spiste, pakket og gikk til skole og jobb. Men alle tre hadde uroen i seg gjennom dagen. Det var vanskelig for Trine å følge med på skolen. Hun tenkte på om mamma fortsatt var syk når hun kom hjem. Nils visste at han måtte finne en unnskyldning for å kunne gå fra skolen tidligere slik at han kunne gå hjem samtidig med Trine – Trine kan ikke komme hjem til mamma alene. Ikke i dag. Han tenkte også på hvordan han skulle unngå at nabogutten ble med inn – de hadde egentlig avtalt det, men det går ikke. Nils bestemte seg for å si til læreren at han var syk og måtte gå hjem, at det er nok noe som går – for mamma er også syk.


Kvalm alkohollukt. Nils tør nesten ikke å åpne døra hjemme. Han ber Trine vente ute til han har sjekket litt. Mamma ligger på sofaen og sover. Det lukter kvalmt av alkohol. Et glass har veltet på bordet, det er vått på teppet. Hvor er flaskene? Nils henter Trine og sier at hun kan gå på kjøkkenet.  Han ber henne ta fram litt mat så de kan spise litt sammen. I mellomtiden går Nils på jakt. Hvor har hun gjemt flaskene i dag? Han må finne dem før pappa kommer hjem. Han blir så sint når han oppdager at hun har drukket igjen. Nils vet at pappa egentlig er veldig fortvilet og lei seg, for pappa merker også at mamma forandrer seg når hun drikker i smug. Nils vil ikke at pappa skal bli lei seg og sint. Da krangler mamma og pappa så veldig at ingen får sove.


Finne balanse. Nils finner et par halvfulle flasker – en bakerst i skapet i gangen, en annen i nederste skuff i skrivebordet til mamma. Han tømmer dem i vasken og kaster dem i søpla. Legger dem under annen søppel slik at de ikke skal synes.
Han spiser litt sammen med Trine og så lager de te og mat til mamma som de serverer på brett i stua. Trine forsøker å vekke henne forsiktig, men hun snur seg og sover videre. Det lukter og hun er ustelt. Trine henter hårbørsten og børster håret hennes. Nils tørker teppet med et håndkle og lukker opp vinduene mot bakgården for å lufte ut. Så gjør de lekser på kjøkkenet. Stille. Nils følger med på moren, og er raskt på pletten for å hjelpe henne når hun våkner. «Er du syk i dag mamma? Du kan gå på badet og stelle deg, så skal jeg rydde her.»
Må forsøke å finne stille vann. Finne balansen.


Pappa ringer. Nils iler til telefonen. «Hvordan er det hjemme?» «Det er bra, mamma er på badet og steller seg, kommer ned straks».  Pappa kommer sent hjem fra jobben, han spiser ute, sier han.  Nils og pappa later som. De spiller «alt er helt fint»-spillet.  Begge trenger at det er fint.
Nils lager middag – pasta er godt. Mamma har lagt seg og kommer ikke ned.
Det blir store bølger når pappa kommer hjem.
Pappa ser forbi Nils og Trine. Til den tomme sofaen. Til trappa. Han forsvinner opp. Nils setter på musikk. Høyt. Han og Trine vasker opp.  De legger seg – Trine sovner på Nils sitt rom. Mamma og pappa går ned, det er den vanlige krangelen. «Hvorfor drikker du?» «Jeg drikker ikke!» «Jo, jeg finner flaskene dine overalt» «Men du tåler ikke at jeg tar meg en eneste dram, du presser meg, livet mitt er elendig, jeg orker ikke mer.» Nils sovner ikke. Han sitter øverst i trappa og følger med. Pappa har smelt i døra og gått ut. Nils passer på. Det klirrer i glass. Nå er det for sent, mamma drikker igjen. Kommer pappa tilbake? Eller må Nils passe på hele natten? Pappa kom. Mer bråk. Og så stille. De legger seg. Hvile?


Stille igjen. Og så er det stille morgen – etter stormen. Og alle begynner på nytt.
Ingen vet noe.
Pappa jobber. Mye.
Mamma jobber. Hun er bare en del syk, det er derfor hun er borte fra jobben innimellom… 
Nils er egentlig skoleflink, men han klarer ikke å konsentrere seg, tankene flyr, han er så trøtt. Og ganske mye «syk». Ikke så mange venner. Helst usynlig.
Trine sitter stille og følger nøye med. Hun gjør som hun får beskjed om, har lite eget initiativ og virker ikke glad. Hun har knyttet seg tett til læreren. Men sier lite.
Ingen må få vite noe.


Trenger å bli sett. Du synes kanskje at denne historien høres ekstrem og overdreven ut. Det er den ikke. Omtrent 70.000 barn i Norge lever sammen med en forelder som har et så alvorlig alkoholproblem at det går ut over deres daglige virke.
For mange fungerer livet tilsynelatende godt utad. De holder fasaden, går på jobben, er hyggelige og sosiale, men så rakner det innimellom, eller ofte, på hjemmebane. Alkoholproblemer er både hemmelig og tabu. Det er skamfullt både for voksne og barn, og foreldre erkjenner sjelden at de har et problem før det har gått svært langt.


Bortforklart. Du tenker kanskje at slike ting oppdages og blir tatt tak i. Noen ganger reagerer familie, naboer, venner eller lærere på små eller store hendelser. Men siden problemene gjerne blir bagatellisert, avvist eller bortforklart er det ofte vanskelig å gjøre noe.
Barna er utrolig tilpasningsdyktige, men strever ofte på flere områder i livet. Vi ser dem ikke, men de trenger å bli sett. Mange barn med slike erfaringer forteller som voksne om hvordan de ikke ble sett og hjulpet til tross for at det burde være noen voksne som både forsto og så hva som skjedde. De vet at de selv dekket over foreldrenes misbruk og dårlige omsorg. Mange ønsker at noen hadde grepet inn før slik at de hadde fått hjelp og kunne konsentrere seg om skolegang og venner.


Ta ansvar. Vi som er naboer, venner, familie, lærere og kollegaer må ta ansvar når vi ser at noen sliter med alkohol. Ta det opp med dem det gjelder, snakk om hvordan det kan gå ut over både voksne og barn, og be dem søke hjelp.
Gi barna anledning til å snakke med deg, en trygg voksen, om hvordan de har det hjemme. Dersom det ikke skjer en endring, må du melde din bekymring til barneverntjenesten i kommunen. Offentlig ansatte plikter å melde sin bekymring, men vi har alle et samfunnsansvar. Vær modige, det fortjener disse barna og familiene deres.

Gå til innlegget

Bøtte og kost søker mann

Publisert over 8 år siden

Han er verdens flotteste mann, men tar ikke ansvar hjemme, skriver en kvinne.

Her følger et brev som beskriver et parprobem innsenderen ikke er alene om:

Hei Kristin!

Jeg blir helt sprø av mannen min! Han tar ikke ansvar for ting rundt barna, han sjekker ikke skolesekker eller følger opp beskjeder fra skole og barnehage, han gjør ikke husarbeid hvis ikke jeg spør ham, han ser ikke de tingene som trengs, og han er helt håpløst dårlig til å planlegge og følge opp ting hjemme og med barna. Han er verdens varmeste og flotteste mann og far – jeg elsker ham høyt - men han tar ikke ansvar. Jeg må planlegge og forberede alt. Hvis ikke jeg gjør ting, blir det bare utsatt. Selv om vi egentlig har snakket om og er enige i hva som skal gjøres, og at begge må delta i det.

Tradisjonell. Han har vokst opp i en ganske tradisjonell familie hvor faren arbeidet ute og moren var hjemmeværende. Jeg tror ikke faren hans noen sinne har lagd et eneste måltid mat, langt mindre vasket klær. På den annen side har nok ikke moren vasket bil eller renset takrenner heller, så arbeidsdelingen i hjemmet har nok vært ganske konvensjonell. Noe jeg tror de har vært fornøyde med. De lever i hvert fall sammen som par fortsatt.

Min oppvekstfamilie er ikke så ulik, men min mor har hatt turnusjobb utenfor hjemmet i mange år, også mens vi barna var små. Det betød at far og vi barna måtte ta mer ansvar for middagslaging, husarbeid og oppfølging av fritidsaktiviteter. 

Dårlig stemning. Jeg kjenner at jeg ønsker så veldig at vi kan være mer likestilt på dette feltet, og at mannen min selv kunne se mer hva som trengs og gjøre det, av seg selv.  Jeg jobber jo like mye utenfor hjemmet som ham. Med tre små barn som krever sitt, synes jeg det er rimelig at vi fordeler både ansvar og arbeid bedre. Men samtidig føler jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker slik, for han er flink og trener fotballaget til en av sønnene våre og er mye sammen med dem ukentlig etter jobb. Det er i tillegg ham som i hovedsak klipper gresset og vasker bilen.

Når jeg prøver å ta det opp med ham, blir det lett veldig dårlig stemning. Han føler at jeg bare klager på ham, og at jeg får alt han gjør til å bli for dårlig. Han påstår at jeg ikke ser hva han gjør. Han sier at han er fornøyd slik det er og at han ikke klager, selv om jeg ikke gjør så mye ute.

Har du noen råd til oss? Jeg blir helt utslitt og føler at parforholdet vårt blir dårlig av dette.

Hilsen frustrert kone

Takk for brev.  En av de vanligste grunner til at det knirker i samlivet er at de to ikke klarer å samarbeide og enes om hvordan de vil at arbeidsoppgaver i hus og hjem gjøres og fordeles. Særlig når barna er små og vokser opp, og det kreves mye av foreldre på mange måter, kan husarbeidet være kilde til konflikt. 

Kvinnestandarden. Kvinner har en tendens til å ville bestemme hvordan det skal være i hjemmet. Gjennom mange generasjoner har dette vært kvinners område og kvinner som setter standarden for hvordan det skal se ut og hva som er den «riktige» måten ting skal gjøres. Hvor stas er det stadig vekk å få kritikk på det man gjør?

Han lager kanskje feil mat i hennes øyne. Han kler på barna de merkeligste fargekombinasjoner – i hennes øyne. De har ikke med seg riktig utstyr på skolen. Hun føler at hun må planlegge og passe på alle ting, ellers blir det ikke gjort. Han føler kanskje at hun gjør alt – på sin måte – uansett – så det er verken nødvendig eller ønskelig med hans innsats på området. 

Ta konsekvensen. Mange som klarer å fordele arbeidsoppgavene mer likt seg i mellom har enten en veldig lik oppfatning av hva som skal gjøres og hvordan, de har kommet fram til det i fellesskap, eller de aksepterer den andres måte å løse ting på uten å klage eller rette opp i etterkant hvis de ville gjort det annerledes selv.

La mannen din vaske huset på sin egen måte, la ham lage mat slik han vil og la ham ta ansvar. Dermed bærer han også konsekvensene av hvordan ansvaret og oppgavene løses. Hvis han har glemt å sende med barna gymtøy på skolen, ja så må han ordne opp neste gang – ikke du. Ikke overta hvis jobben er fordelt. 

Felles oversikt. Snakk gjerne sammen om hvordan dere vil ha det. Selvfølgelig må dere lage deres egen familiekultur. Men alt må likevel ikke gjøres på den enes premisser. 

Lag en felles oversikt over de oppgaver som må utføres jevnlig og sett opp hvem som har ansvar for hva, og når. Da kan dere også få en prat om hvilken standard dere ønsker og hva det innebærer av frekvens på vask av badet eller stryking av klær. Det går an å fordele oppgavene på mange måter – for eksempel å ta ansvar for å handle inn mat annenhver uke – og la det inkludere planlegging av middager. Bytt på hvem som vasker klær og hvem som støvsuger, eller rett og slett bli enige om hvem som støvsuger og hvem som vasker klær. 

To adm.dir. Du sier at mannen din ikke klarer å planlegge. Tenk deg om: Klarer han å planlegge på jobben sin? Hva er det han gjør der som hjelper ham til å planlegge og gjennomføre ting? Går det an for ham å overføre noe av det til hjemmebane, slik at både han og du blir mer fornøyd?

Det kan også være klokt at du tar en runde med deg selv i forhold til ditt eget kontrollbehov. Kanskje må du i større grad slippe taket hvis du virkelig vil at han skal delta mer likeverdig. 

Hvis det er to likestilte «administrerende direktører» i hjemmet gir det andre utfordringer enn hvis det er én som delegerer oppgavene. Tenk gjennom og snakk sammen om hvordan dere har det og ønsker å ha det. Kanskje det blir lettere å etablere ny praksis for dere begge hvis dere ser familien og arbeidsoppgavene med det blikket.

Lykke til!

LIKESTILLING-FAKTA

Norge har nådd langt i likestilling utenfor hjemmet, men det er fortsatt noen tydelige skillelinjer på hjemmebane. Når omsorgsoppgavene holdes utenfor, gjenstår det de kaller «husholdsarbeid». De skiller mellom feminint, maskulint og nøytralt husholdsarbeid. 

Feminint husholdsarbeid er for eksempel vask og stell av klær, rydding og rengjøring av huset og gjøres mest av kvinner. Maskulint handler om vedlikeholdsarbeid i og rundt huset og gjøres mest av menn. Det utgjør mindre i omfang og tidsbruk enn det feminine. Nøytralt er for eksempel matlaging, innkjøp og oppvask og gjøres av begge mer jevnt fordelt.

Kvinner ønsker at menn skal gjøre mer av det feminine, i tillegg til at de syns det er fint at mannen gjør det maskuline. Menn er mer fornøyd når kvinnen gjør mest. Begge parter overvurderer sin egen innsats.

Kilde: «Mest fornøyd med (delvis) likestilling». SSB 2009. Kjeldstad og Lappegård

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere