Kristin S. Breda

Alder: 59
  RSS

Om Kristin S.

Jeg er klinisk sosionom/familieterapeut og er leder for Enhet 0-13 år på Åsebråten barne- og ungdomspsykiatriske klinikk, Sykehuset Østfold. Skriver i Vårt Land i spalten Du&Jeg om temaet «Leve sammen» – om samliv og familieliv. Innleggene mine blir publisert på denne bloggen. Kom gjerne med kommentarer og ideer til hva jeg skal ta opp i spalten. Les mer om Du&Jeg her: http://www.vl.no/magasin/duogjeg/article3349882.ece

Følgere

Samliv krever velvilje

Publisert nesten 8 år siden

Å leve sammen er det beste vi gjør, men også det vanskeligste.

Hver fredag har det sammen med bilde av meg stått at jeg skriver om «å leve sammen». På ulike måter har mine tekster i spalten alltid handlet om det å leve sammen. Jeg har forsøkt å sette ord på livets gleder og strev mennesker i mellom. Forhåpentligvis har noen kunnet kjenne seg igjen i eget eller andre næres liv.
Gjenkjennelse kan gi håp og hjelp til å leve med det som er vanskelig. Andres måter å mestre livets utfordringer kan gi ideer til eget liv.
Å leve sammen er både det beste vi mennesker gjør og det vanskeligste. Vi er helt avhengige av å mestre både oss selv og det sosiale livet vi er en del av. Vi lever sammen med hverandre som mennesker hver dag – uten at vi har gått på skole for å lære det.
Daglig stilles vi overfor utfordringer i mange ulike samlivskonstellasjoner hvor vi utfordres på å mestre god kommunikasjon, skape gode relasjoner og forståelse, være rause med hverandre, støtte og utfordre og gi hverandre rom slik at vi kan utvikle oss.
Vi lever sammen
– som barn og foreldre, som søsken, som ektefeller eller partnere.
– med voksne barn eller gamle foreldre.
– når vi rammes av psykiske plager, helseproblemer eller noen sliter med rusproblemer.
– når det er vold i familien og når katastrofen rammer.
– i menighet og fritid.
– i hverdag og fest.

Materielt. Livet gir rikelige muligheter for å kjenne stor takknemlighet for det fine vi har. Vi lever på en gullgren i nord og de fleste av oss har lite å klage på. Våre materielle behov blir i hovedsak dekket uten for store anstrengelser. Likevel er ikke lykken størst her i vårt lille land hvis vi sammenligner oss med andre.
Hva handler det om? Det er helt andre faktorer enn penger og materiell velstand som er koblet til følelse av lykke og trivsel.
For eksempel det å føle seg respektert, ha en meningsfull jobb, kunne bestemme over eget liv og oppleve støtte fra omgivelsene.

Universelt. Etablerte forventninger knyttet til hva som må til for å oppleve lykke vil variere fra epoke til epoke og fra kultur til kultur. Det hjelper å slippe å bekymre seg for det daglige brød. Men da får vi fort flere forventninger til hva som er det gode liv og sammenligner oss med naboen, vennene, søsken, kollegaer. Noen og hver kan kjenne på egen utilstrekkelighet og higen etter både mer materiell velstand og bedre sosiale relasjoner.
Slik sett har mennesker til alle tider, og i alle kulturer, universelle utfordringer.
Betingelsene vi lever under i den større, sosiale sammenhengen er kanskje ikke så lette å endre for den enkelte: Å fødes i Norge eller i Afghanistan gir svært ulike livsbetingelser. Familien vi vokser opp i gir oss også noen betingelser: Vi velger ikke våre foreldre og utrustes med hver vår unike personlighet.
Men vi kan alle forholde oss aktivt til det livet vi er en del av. Vi kan til en viss grad velge om vi tar grep om de tingene i våre liv som vi synes er -vanskelige eller det vi ønsker å endre.
Noen valg er omfattende og for lang tid, for eksempel utdanning og livsledsager. Andre valg er mer hverdagslige, som hva jeg først skal si til mine kollegaer når jeg møter dem etter en utført jobb. Eller hva jeg velger å legge vekt på hos partneren: Å fortelle hvor glad jeg blir når jeg ser at han har gjort mye husarbeid – eller klage på at han la barnas klær på feil plass.

Ikke alene og isolert. I det å leve sammen ligger nettopp gledene og utfordringene i at vi ikke er isolert i verden. Vi kan ikke – og skal ikke – leve helt alene. Vi blir ikke mennesker uten det sosiale fellesskapet. Men i det mellommenneskelige utfordres vi på at våre egne og de andres behov, synspunkter, ønsker og personlige stil kan støte mot hverandre.
Vi kan ikke leve godt sammen hvis det kun er mine behov som ivaretas. De andre må også sees og møtes. Det er lett når de er sammenfallende. Utfordringene kommer når vi ikke forstår eller kjenner til hverandres ønsker eller tanker, når vi tolker dem uten å sjekke ut, når vi durer i vei med vårt eget. Når vi ikke er bevisst at alt vi gjør handler om kommunikasjon og samhandling, og at vi alle trenger å kjenne oss respektert og anerkjent. Det betinger opplevelse av likeverd og mulighet for påvirkning.
Jeg har forsøkt å skrive om menneskers liv sammen – når det er vanskelig og når det er godt. Og alle opplever tunge dager. Noen situasjoner er krevende og vanskelige, og da er det viktig at storsamfunnet ser og hjelper til – slik sett er vi alle «nabokjerringer».
Jeg vil til slutt komme med en utfordring om ikke å ta livet sammen for gitt. Samliv krever aktiv innsats, vedvarende ettertanke og god velvilje.
Takk for meg!

Gå til innlegget

Fest for konfirmanten er et minefelt

Publisert nesten 8 år siden

Foreldre i konflikt bør legge krangelen tilside og gjøre konfirmasjonen til en fest for den unge, er Kristin Bredas.

Nå er dagen her. Unge gutter og jenter har lest og lært, laget forestillinger, drøftet etikk og verdier, samlet inn penger til gode formål og vært på leir.
De er klare nå. Men langt flere enn konfirmant, kateket, prest og humanetiker har -forberedt seg det siste året.

Mor og far. Det har i månedsvis gått tusenvis av tussete mødre rundt i butikkene med all verdens ting og tang for å hente inspirasjon til det perfekte middagsbordet for årets konfirmant i heimen.
Invitasjoner er for lengst sendt ut, og lokaler bestilt. Dressen er innkjøpt – eller bunaden bestilt og siden prøvd. Sangene er diktet, talene er snart skrevet. Kakebakst er nøye fordelt mellom slektens bakemestere. Mat skal lages eller leveres – og det krever også sin kvinne for gjennomføring med stil.
Ikke at far ikke er med på notene. Han har sikkert hatt sitt å gjøre han også – kanskje har han malt og snekret, deltatt i bestemmelser rundt hvem som skal inviteres, hvor selskapet skal holdes, hva som skal spises – og hva alt koster til slutt. Også tale eller sang til den håpefulle har han selvfølgelig vært med på. Men det er ofte slik at mor holder en administrerende hånd over det hele.
«Nå bidrar du til at kjønnsstereotypene opprettholdes», protesterer du som leser kanskje i ditt stille sinn.
Ja, det er mulig. Men – det er ikke hensikten. Det er for foreldre flest en stor glede å forberede konfirmasjon, enten den skjer i kirke eller rådhus.

Ulike blikk. Men det er forskjell på oss og hva vi synes er viktig. Ikke alle mødre pynter til fingerspissene, og ikke alle fedre er handymenn og tar imot beskjed om hva som skal gjøres. Men hos mange oppleves noen av disse tendensene i paret – at man er opptatt av forskjellige ting og dermed deltar på ulikt vis.
At man har hvert sitt blikk for hva som er viktig kan selvfølgelig være en kilde til konflikter og utfordringer i gjennomføring av konfirmasjonsfeiringen. Det har nok vært mang en heftig diskusjon mellom ektefeller om man virkelig må bruke så mye tid og penger på forberedelsene til et konfirmasjonsselskap.
Svaret er ikke ja eller nei. Men begge deler.

Drømmer. Det aller viktigste er at foreldre gleder seg og har lyst til å lage en flott festdag, en dag hvor de både kan glede seg over sitt barns liv hittil og vende tanker og drømmer mot fremtiden. Det bør bli en dag hvor alle samles for å feire den unge og sette ham eller henne i sentrum. I takknemlig glede og sitrende forventning.
Foreldre har rett til å bygge opp egne og andres forventning til feiringen. Å la sin tenåring kjenne at foreldre satser masse for å feire, kan være en god brobygger i en ellers ofte strevsom tid i foreldre-barn-relasjonen. Å få tenke tilbake på en festdag hvor mor og far lagde et flott selskap for den unge, og hvor mange hadde mye godt å si, er gode minner å ta med seg i livet.

Bekymring. Foreldres tanker rundt barnets overgang til ungdom og etter hvert voksenliv er knyttet til både glede og sorg over at barndommen er forbi. De kan kjenne både forventning og bekymring på samme tid. Glede over at den unge klarer seg godt, i trygg visshet om at han eller hun vil mestre livets utfordringer. Men kanskje også bekymring rundt hvordan barnet skal finne seg selv og sin fremtid.
Konfirmasjonen synliggjør også veiskiller for foreldre og besteforeldre: Det kan romme en erkjennelse rundt livets forgjengelighet og en slags sorg over at man selv blir eldre. Snart har barna tatt over den posisjonen du selv synes du hadde for kort tid siden: Forelskelse, fri ungdomstid, håp og fremtidsdrømmer, livet som lekte og lå foran deg.

Minefelt. I mang en familie kan konfirmasjonsselskapet være et minefelt. Mor og far lever ikke sammen, de liker hverken hverandre eller hverandres familier lenger. De orker ikke tanken på å være i samme rom, eller klarer ikke å forberede sammen eller enes om felles feiring. Kanskje krangler de om penger og hvordan selskapet skal gjennomføres. Konfirmanten selv blir stående midt imellom med en åpen konflikt i fanget – skal jeg være enig med mamma eller med pappa, eller skal jeg foreslå noe helt annet, eller ikke konfirmere meg i det hele tatt? Eller skal jeg forsøke å få til et kompromiss mellom dem? Barn lærer seg mange strategier for å finne løsninger alle kan leve greit med.

Pust med magen. Det er aldri enkelt å si hva som er rett og galt. Det må folk finne ut av selv. Men for de fleste konfirmanter og deres familier er det viktig å holde selskap – der den unge får ha hovedrollen.
Dersom forberedelser, diskusjoner og konflikter forstyrrer mer enn det bidrar til dette, bør foreldre tenke seg nøye om dette:
• Senk forventningene til et levelig, gjennomførbart nivå.
• Anstreng dere for å få til et respektfullt og godt samarbeid, slik at den unge får en feiring som han eller hun kan minnes – med glede.
• Husk at den respekten, varmen og kjærligheten dere formidler til barnet er noe av det viktigste dere kan gi, for å bygge den tillit hun eller han trenger å ha til seg selv i sitt liv. Også når de er konfirmanter i sin ungdoms vår.
Kanskje særlig da.

Gå til innlegget

Stjerner i sikte

Publisert nesten 8 år siden

Når jenter dyrker noe lidenskapelig, er det da et problem?

«Justin Bieber kommer!» Det hviner i lyse jentestemmer. Det fnises, det rødmes, det snakkes ikke om annet. De er begeistret, forelsket, betatt og oppslukt. Det er ikke plass til noe annet i jentenes hjerter og hjerner. Justin Bieber!!! De dyrker sitt idol lidenskapelig og intenst. Bilder og plakater og andre effekter er et must. De holder full oversikt over hvor han spiller, når, og helst med hvem – til enhver tid. De kan alle sangene hans utenat, kjenner alle bevegelsene på scenen, vet hva han har på seg, hva han liker og har sterke meninger om hvem og hvordan han er. Han er i det hele tatt den beste!
Mediene slenger om seg med lett ironiserende og vurderende oppslag og artikler om fenomenet. Og samfunnets kloke voksne rister på hodet over slik galskap fra tussete ungjenter.

Ekte supporter. Manchester United skal spille. Eller Molde, eller FFK, eller Våler-enga…. Det hyler i hese guttestemmer, det brøler i trauste mannsrøster. Det er kamp! Heia laget mitt! Det svettes, det bannes, de prater om lagets og guttas fortreffelighet, de er begeistret, betatt og oppslukt. Det er ikke plass til noe annet i guttas hjerter og hjerner. Laget mitt!!! De dyrker sine idoler lidenskapelig og intenst. Skjerf, capser, flagg og andre effekter er et must! De holder full oversikt over hvor laget skal spille, når og med hvem til enhver tid. De kan alle resultatene utenat, de kjenner spillernes bevegelser og trekk, de vet hva de har på seg og har sterke meninger om hvem og hvordan laget er. Laget er i det hele tatt det beste!
Og mediene skriver side opp og side ned med reportasjer og artikler som analyserer og vurderer den verdifulle dansen om den runde ballen. Og samfunnets kloke menn sitter i styre og stell for det hele og arbeider seriøst og målrettet med å skaffe (sirkuset) stabil økonomi og god og solid drift.

Spillehulen. Det er mørkt på gutterommet. Det kommer kun lys fra datamaskinen og den store skjermen som sender raske bilder på netthinnen til poden på 13. Han spiller, eller gamer. Med de andre gutta på andre gutterom i andre hus. Lidenskapelig opptatt, fordypet og fortapt. Hele døgnet lar de seg ikke forstyrre av bagateller som felles måltider, lekser, nyheter, solskinn eller opphavets forsøk på menneskelig kontakt. Det er så vidt de kommer seg på skolen og halvsover seg gjennom dagen før de vender tilbake til hulen sin og tilbake til det viktigste: Datamaskinen min!

Til alle tider. Som lita jente fant jeg en skoeske blant mors ting hvor det lå mange små glansede kort med bilder av filmstjerner på. De hadde hun samlet på. Ønsket seg. Fått og spart til, og kjøpt selv, kanskje? Hun hadde vært lidenskapelig opptatt av Judy Garland, Katherine Hepburn, Clark Gable, Frank Sinatra og alle de andre filmstjernene fra den tiden. Jeg vet ikke hvor tussete hun og hennes venninner hadde vært, men vi har da sett bilder av hylende ungpiker fra den tiden også.
De aller fleste har blitt voksne og fornuftige kvinner, mødre, arbeidstakere og gode samfunnsborgere.

Like ufarlig. Det er da virkelig ikke mer farlig, skadelig eller rart at unge tenåringsjenter, eller enda yngre jenter, blir lidenskapelig opptatt av noe og dyrker sin interesse eller sitt idol enn at gutter gjør det samme!
Gutter i alle aldre har til alle tider hatt aksept for å bevege seg i store masser til idrettsarenaer for å bejuble sine forbilder. Det har sannelig ikke gått stille for seg. Og det er jo helt utrolig hvor mye menn kan snakke om fotball eller sykler eller skiidrettens helter. Gutter kan tillate seg å stenge verden helt ute for å dyrke sin store interesse eller hobby. De kan bruke masse penger på stereoanlegg til den gamle bilen. Eller spare og planlegge for den store gutteturen til konserter med rockehelter eller fotballkamper med oldboystreff!

«Hysj, jente». Det kan se ut som om jenter knapt nok får samfunnets tillatelse til å klappe litt for sine idoler. Å hyle og rope, dyrke og bruke tid, penger og ressurser på det over tid, rister man på hodet av. Tenk – de ivrigste får til og med flyttet en tentamen! Jeg sier med Are Kalvø: Det er det at tentamen ble holdt på den fastsatte dagen som har gjort meg til et godt og dugandes menneske!
Nei – selvfølgelig er det alt det livet samlet sett byr meg, utfordrer meg på og hva jeg selv lar meg oppleve og erfare som gjør meg til den jeg er.
n Lidenskap og engasjement kan være en fantastisk styrke. Evnen til å konsentrere seg og fordype seg i nettopp noe som du er spesielt opptatt av, gjør at du lærer deg hvordan du skal hente ut mer kunnskap om ting, være kreativ og utvikle noe. Engasjementet forteller både deg og omgivelsene noe om hvem du er og hva som er viktig for deg.
n  Å kunne uttrykke egne standpunkt og stå for dem, kjempe for å få til noe og på forskjellige måter kunne argumentere for det du ønsker å oppnå, er bra.
n  Å prioritere noe framfor noe annet er en viktig egenskap som de fleste mennesker trenger hele livet. Å bestemme seg for at det er dette jeg vil, og forstå konsekvensen på kort og lang sikt, er viktig å trene på.

Bobler over. Stor begeistring kjennes i hver fiber i kroppen. Man kjenner at man lever. Det blir sterkt, nært og flott og så intenst at følelsene renner over. Men hva gjør vel det?
Selvfølgelig kan det for noen vippe over i et totalt overdimensjonert engasjement som kan bli skadelig. Da kan det være andre ting i livet som også gjør det hele for voldsomt eller uoversiktlig. Noen barn og unge kan ha det så vanskelig i livet sitt at de kompenserer med idoldyrkelse som aldri vil fylle det tomrom eller savn som er der i deres eget liv og nære relasjoner. Disse unge trenger kanskje hjelp.
Men det er ikke disse jentene og guttene jeg tenker på når jeg sier at lidenskapelig beundring av idoler er helt ok. Det er alle som er gjennomgående sunne, friske og har det bra i livet sitt (bortsett fra at de som tenåringer er lei de fleste og det meste i perioder).
Derfor er jeg ikke redd for at jenter og gutter hyler og brauter når den store stjernen er på scenen eller banen.  Det er gøy, slitsomt, moro og det er opplevelser for livet. Noen skaffer seg disse øyeblikkene jevnlig hele livet. Gutta er litt flinkere enn jentene. Stå på jenter og damer. Det er bare å rope det ut!
– Juuustiiiiiin!!! 
– Taaaariiiiik!!! 

Gå til innlegget

Si fra om mistanke om vold mot barn

Publisert rundt 8 år siden

«Det verste som kan skje deg, er dårlig naboforhold. Det verste som kan skje barnet, er ødelagt barndom.»

Denne uken er det i nyhetene igjen: Historier om barn som utsettes for vold og overgrep i hjemmet sitt. Tirsdag var barneombud og stortingsrepresentanter på utstillingen Hvis klær kunne fortelle i Stortingets kjeller. Det er en vandreutstilling med klær, sko og andre effekter fra barn som har vært utsatt for vold og overgrep av sine nærmeste. Tingene forteller hver sin historie om hva barna har vært utsatt for. Ingen får vite hvem eierne var, unntatt en blå hettegenser; den var Christoffer Gjerstad Kihle sin. Christoffer døde 8 år gammel etter mishandling av sin stefar i 2005. 

Dårlig naboforhold. Christoffers mormor var også til stede på utstillingen og hun uttalte til media at hun hele livet må bære med seg at hun ikke klarte å redde Christoffer. Hun ønsker at andre skal lære av hennes feil og er svært opptatt av at voksne må se og reagere når barn utsettes for vold og mishandling. 

Vi har ingen barn å miste. Barneombud Anne Lindboe melder at så mange som 10-15 prosent av alle barn kan oppleve trusler og vold. Det er vanskelig å sikkert fastsette omfang, men ett barn er uansett ett for mye.  Vi har alle barn i vår nærhet som har opplevd, eller lever med, konstant frykt for vold og overgrep i familien. 

Familie, venner, naboer, barnehagepersonell, lærere, leger, helsesøstre, idrettsledere, aktivitetsleder – alle som har kontakt med barn i sin hverdag eller sitt arbeid – må være oppmerksomme på at dette skjer. Hver dag.  Det er viktig å gjøre seg kjent med tegn som kan tyde på at barnet ikke har det bra, og snakke med barnet og spørre – igjen og igjen. 

Vi er så redde for å bry oss, for å mistenke noen uten grunn, for å skape dårlig forhold til familie og naboer, for å gjøre feil. Men det er barna som blir lidende av vår redsel og feighet.

Trusler om barnehjem. Fra hjelpeapparatet er min erfaring at dersom vi ikke spør direkte om hva mennesker har opplevd, vil de heller ikke fortelle om sine vonde og hemmelige erfaringer. Å oppleve at de som skal beskytte deg og ta vare på deg er de som utsetter deg for trusler, overgrep og vold, gjør verden utrygg. Hvem kan man stole på? Hva vil det egentlig si å ha det bra? Jo yngre barna er, jo mer preget blir deres verdensbilde av vold som noe som er i hverdagen. 

Barn forstår ganske tidlig at det som skjer, er familiens hemmelighet, og at det kan skje farlige ting hvis de forteller. Det er ikke uvanlig at foreldre bringer barn til taushet med trusler om barnehjem eller fengsel hvis de forteller hva som har skjedd til noen. Ingen barn vil risikere å miste sine foreldre. Ikke før de blir så store at de tenker at de kan skape seg et liv for seg selv uten foreldre eller annen overgriper i en nær relasjon. Denne uken har vi også hørt ei flott jente fortelle om at hun selv til slutt tok affære. Hun kontaktet læreren sin og fortalte hvor vanskelig hun hadde det hjemme. Hun syns det tok lang tid før noe skjedde; hele to uker før hun fikk et annet hjem. To uker er lenge i et barns liv når utryggheten er stor.

Symptomer. Barn som har det vanskelig hjemme, får ofte problemer på andre arenaer. De kan slite med konsentrasjonen og få problemer på skolen. De er ofte trøtte og slitne, de kan bli tause og innesluttede, eller sinte og aggressive. Eller de kan bruke all sin energi på å fungere helt optimalt på skole og blant venner, slik at ingen skal merke noe som helst. Barn som må gå på «tå-hev» i eget hjem er ofte forsiktige med å ta med venner hjem. For de vet ikke hva som venter dem der. Storesøsken beskytter og tar vare på mindre barn. De bruker all sin tid og kapasitet på dette, og klarer ikke å delta på vanlige aktiviteter. 

Barn som blir mishandlet hjemme blir eksperter på å skjule, beskytte, dekke over, bortforklare. Blåmerker bortforklares som egne fall, påførte brennmerker forklares med uhell, leker ødelegges uten forklaring.

Vold i hjemmet skjer i alle typer familier. Det kan like gjerne være en far med en høy stilling og posisjon i samfunnet, som en mor med dårlig økonomi, lav utdannelse og rusproblemer som utsetter sine nærmeste for trusler og vold.

Hva kan jeg gjøre? Kanskje du er mor til et barn som har en klassekamerat som du lurer på opplever vonde ting hjemme. Eller kanskje det er bråk i naboleiligheten. Vold kan også være å bli kjeftet på aggressivt og truende. Hva gjør du? 

Hvis vi mistenker at barn utsettes for eller er vitne til vold i hjemmet, må vi ta det opp med noen. Er du en nær person for barnet eller barna, bør du snakke med dem. Tenk på hvordan du vil snakke med egne barn om vold og overgrep, om hva det er og hvordan de kan beskytte seg selv ved å fortelle det til andre voksne. Det er viktig å fortelle barn at de ikke skal oppleve å bli truet eller utsatt for vold av sine foreldre eller andre. Det er viktig å fortelle at både barn og foreldre kan hjelpes, og at det aller viktigste er at volden opphører.  

Dersom barnet ikke vil fortelle noe, og du fortsatt er usikker på hva som skjer, kan du gjentatte ganger forsikre om at du vil sørge for at barnet og familien får hjelp. Du kan også si til barn at de kan snakke med læreren sin, med helsesøster eller andre de har tillit til. Det kan også være aktuelt å snakke med den forelderen som man antar ikke er voldsutøver, si noe om hva man frykter skjer, oppmuntre til å fortelle og oppsøke hjelp. Det er svært vanskelig for partnere som lever i en voldsrelasjon å bryte ut. Deres selvbilde og selvtillit er ofte dårlig, de har blitt fortalt at de er ubrukelige. Å bli utsatt for vold er dessuten skambelagt, og at det kan være straffbart gjør at de frykter for hva som skjer med familien samlet sett. 

Som voksen kan du faktisk også snakke med den som kjefter truende, fortelle hvordan du opplever det og spørre hvordan han eller hun tror det er for barnet. Si hva du selv mener.

Voksne må ta ansvar. Vi må senke terskelen for å si fra. Alle kan kontakte barnevernet i kommunen dersom man bekymrer seg for at barn utsettes for mishandling eller omsorgssvikt, offentlig ansatte har plikt til å melde slik bekymring. 

Mange voksne vegrer seg av forskjellige, og ofte forståelige, grunner. Men barna har ingen mulighet til å verge seg dersom ikke voksne tar ansvar. 

Det verste som kan skje deg, er dårlig naboforhold. Det verste som kan skje barnet, er ødelagt barndom og oppvekst, og i verste fall alvorlig skade eller død.

Krisesentrene i Norge, Alternativ til vold, Familievernkontorene, barnevernet, helsevesenet og andre hjelpeinstanser hjelper jevnlig barn og familier med disse erfaringene. Alarmtelefonen for barn og unge, 116 111, er døgnåpen og tar imot henvendelser fra barn og voksne. Politiet har familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt og de kan gi råd og informasjon, samt vurdere om politiet skal ta tak i en sak på eget initiativ uten foreliggende anmeldelse.

Gå til innlegget

Tren på å gi hjertegaver

Publisert rundt 8 år siden

Det er mulig det bare er handelsstanden som står bak. Men vi trenger faktisk valentinsdagen!

Om en knapp uke er det «alle hjerters dag», for de fleste bedre kjent som valentinsdagen. I likhet med farsdag og morsdag blir den viktigere og viktigere for handelsnæringen i Norge. Vi flommes over av reklame for all verdens kjærlighetsprodukter du kan kjøpe til din utvalgte i anledning dagen. Dyprød leppestift, en teddybjørn med et stort hjerte på, roser – ta tre, betal for to! Noen ergrer seg, andre synes det er vakkert.
Men går det an å se forbi de åpenbare interessene til handelsnæringen her? Skal vi feire kjærligheten? Bør vi juble for romantikken? Bør alle hjerter få en dag?
Jeg mener JA!
Hoppende hjerter. Romantikken ligger tykt utenpå unge og nyforelskede. Det er både spennende og skummelt å flørte og gi uttrykk for sin begeistring. Sitringen en ny forelskelse gir, gjør at kropp og sjel er i indre kaos og ytre overfølsomhet. Hjertet hopper og oppmerksomheten er helt og fullt rettet mot den elskede.
Alt som sies og gjøres tolkes i spennet mellom «han elsker meg» til «han liker meg ikke». Hun er lykkelig for alle små kjærlighetstegn. Han er supersensitiv på om hennes væremåte betyr at hun er interessert. I denne fasen av et forhold vil det for de fleste være lett å skrive et kort eller gi hverandre blomster og gaver. Og det er herlig å være mottaker. Begge kjenner at de bekrefter kjærlighetsrelasjonen.
Krevende hverdag. Vi mennesker skiller mellom viktig og uviktig som best vi kan. Det er så mange inntrykk og erfaringer i løpet av en dag, et år, et liv, at vi må sortere og velge ut hva vi lar bli viktig og sentralt for oss og hva vi lar være bakgrunnsinformasjon. «Det hjertet er fullt av, renner munnen over med», sier et gammelt ordtak. Vi lar lett det som er iøynefallende og direkte til stede i hverdagen fylle vår oppmerksomhet.
Sånn som de tingene vi irriterer oss over med hverandre; at sko og jakker er slengt i gangen, at «ingen» har båret ut søpla, at «ingen» har vaska og rydda bilen, at «du» alltid kommer for sent, og så videre.
Når forelskelsens brus har lagt seg og kjærligheten er blitt dypere, men også mer hverdagslig, kan det for mange være mer krevende å holde høyt de positive og kjære tingene ved hverandre. Vi må selv velge å løfte dem fram i lyset. Men tenk så hyggelig og godt det er når vi blir sett og verdsatt!
Små historier. I samtaler med par som ser tilbake på livet sitt sammen og forsøker å minnes de gode tingene, kommer det ofte fram hyggelige små historier om de gangene de gjorde noe spesielt og litt uvant for hverandre. Kjærlighetsbrevene de skrev til hverandre ukentlig mens han var i militæret, kortet med alle de gode ordene hun ga ham når han var lenge borte på jobb, de tre rosene han kjøpte til henne når han egentlig ikke hadde råd til noe, sangen hun skrev til ham på bursdagen hans. De korte sms-meldingene med kryptiske beskjeder som de begge visste var uttrykk for gjensidig kjærlighet og hengivenhet.
Det er sjelden at det er de store og kostbare gavene som er viktigst. Det er når hverdagen har tatt plass i kjærlighetsforholdet at det er ekstra viktig å markere små og store anledninger for å ta vare på hverandres hjerter. Slik sett kan vi ønske at vi verner mer om hver dag som en «hjertedag». At vi husker på å gi hverandre små og store, virkelige og imaginære gaver som forteller at du er viktig for meg, jeg setter utrolig stor pris på deg, jeg elsker deg, jeg beundrer deg.
Overrask. Men det er ikke alltid lett. Derfor er det ikke så dumt å få hjelp av en alle hjerters dag til å huske på å gi oppmerksomhet til din kjære.  Bruk fantasien – et kjærlighetsbrev behøver ikke engang koste porto – du kan legge det under puta til ektefellen. Eller kanskje nettopp det å sende et håndskrevet brev eller kort i posten til han eller henne du deler seng med hver natt kan bli en virkelig flott og overraskende kjærlighetserklæring.
Du kan fortelle han eller henne hva du setter pris på, noe du har tenkt på som verdifullt i deres relasjon, noe du ønsker at dere skal gjøre sammen, planer du har for deres felles framtid, en tur eller en ferie. En gave kan være å sette av tid til å gå på kino, en teaterbillett, en kveld sammen eller andre ting som tar vare på partneren og parforholdet.
En gave kan selvfølgelig også være en ting som du vet vil bli satt pris på; den må ikke koste så mye. Hvis du husker at han sist vinter savnet Blå Swix i skismøresettet, kan det jo være han blir veldig glad for at du husker det og har kjøpt ny. Hvis du vet at hennes favorittstrømper revnet i sist selskap og du har kjøpt nye i riktig farge og størrelse, kan du erfare at hun blir både glad for gaven, og for det faktum at du har satt deg inn i hva hun bruker og trenger.
Ta i mot. Og så handler det om kunsten å ta i mot med kjærlighet. Om det ikke var akkurat det du ønsket deg, forsøk å se intensjonen og innsatsen bak. Om blomstene ikke var din favoritt, se og kjenn på at han faktisk ønsker å gi deg noe. Når ideene hun har om felles aktiviteter ikke er dine førstevalg – verdsett at hun faktisk tar initiativ til noe som hun tenker styrker forholdet, og vurder om det er viktigere å bli med på det enn å si hva du heller ønsker.
En hjertegave kan være alt mellom himmel og jord som gjør at giveren kjenner at han eller hun gir av kjærlighet og at mottakeren opplever seg elsket. Tren på å gi hverandre hjertegaver, så skal dere se at øvelse gjør mester – også i hjertebusiness.
God valentinsdag!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere